om villmarkens sønn

Høsten er her. Gule blader, sur vind, regntunge dager og økt interesse for boklesing og tedrikking er her. Og jakta har startet. Mer om det siden.

Det var muligens ikke helt optimalt, sånn taktisk sett, å anskaffe en 8 uker gammel polardott en gang i starten av februar. Akkurat i en 2-måneders kuldeperiode i Bartebyen, der kvikksølvet krøp seg sammen helt i bunnen av termometeret og nektet å krysse 20-gradersgrensa. På minussiden. Min far har fortalt meg at et av hans lykkeligste minner av meg som baby, er de lange nettene han gikk rundt og bar på den ekle lille drittungen jeg var, mens jeg hylte den evinnelige kolikkserenaden rett inn i trommehinnen hans. Min far sier også at motgang og prøvelser binder folk sammen, og er dermed åpenlyst ikke helt tilregnelig. Jeg har hele tiden hatt vanskelig for å se hvordan relasjonen mellom meg og pelsverket kan ha blitt styrket av at jeg, i to lange, forfrosne måneder, måtte stå opp hver natt; til 30 dødkalde grader, stiv kystkuling, og veldig lite vind- og kuldetett pysjbukse, for å hive på meg en diger saueskinnskåpe og stable meg selv og den nødne, lille ut på holka. Da sluttet hyleorkesteret til minivalpen; all slags indre trykk kan så meget lettere utholdes i selskap av utallige minusgrader, så det tok gjerne en halvtime eller to før lillemann så det for godt å lage gule hull i snøen. Hvorpå han ikke kunne skjønne hvorfor man skulle trenge å gå inn igjen!? Det å ha en nusselig, liten hvit pelsball av en valp er ikke fullt så attraktivt når man må ut 10-12 ganger om dagen for å lufte den lille, som helst ikke vil inn igjen, for der hersker det uutholdelige 15 plussgrader. Å tenke tilbake på disse månedene fyller meg ikke med varme og lengsel; jeg vil heller kalle følelsene for kalde stikk av intens misbilligelse og indignasjon.

Det som derimot har vært noenlunde optimalt, er å ha en blomstrende fjortisdille i femogtjue pluss. Som henger siklende og pesende i den andre enden av kobbelet, et sted bak meg, og som nå og da kanskje orker å glefse etter føtter eller armer, men som fort gir seg når han innser at det man blir varm av å holde på sånn. Han har vært slitsom i blant, ja, men jeg er evig takknemlig for at varmen i sommer har lagt en aldri så liten demper på skrotingens hormonelle utfoldelser. Orker ikke, gidder ikke; og det har vært helt greit.

Nå derimot, er – som sagt – høsten her. Og dimlingen står i full blomst. Ikke bare i hormonell forstand; enten har han roet seg litt eller så har vi blitt flinkere til å takle hans opprør mot foreldre og foresatte. Nei, han blomstrer også i hundsk forstand. Han er rett og slett en uslukkelig lyskilde i vår hverdag, et tindrende høstlys som skinner så sterkt at det jaggu er bra han går med lampeskjerm inne. Ja, det er sant, en oppdatering i den prosessen er kanskje på sin plass. Here goes: selv om pelsen ikke akkurat er tørr bak øra, så har han klart å tørke opp mellom beina. Høyre albue, derimot, er et kapittel for seg. Her er det ikke, og har det aldri vært, snakk om våteksem; men det er på nære nippet. Lampeskjerm til tross. Hvert ubevoktede øyeblikk går med på å slafse albue, og den er også rimelig utsatt når man er ute og går i fuktig vær. Dessuten er det så himla lett å klø seg med bakfoten! Og på den måten spre det såre området utover til alle kanter. Hurra, kjempelurt. Så lillemann går fortsatt med herresokk og lampeskjerm, men lille hr. Houdini er flink til å kle av seg (i alle fall sokken), og det er uansett begrenset hvor mye et par millimeter med bomullstoff kan beskytte sår hud mot skarpe klør. Det er nesten så man vurderer anatolsk hudløs bisk som andrehund. Jeg håper den finnes, og er litt mer givende å trene med enn en gjennomsnittlig fyrstikk.

Tilbake til dagens tema. Det er høst, og kjølig i luften, og villdyret har våknet. Endelig er det et levelig antall plussgrader for både pels, dyr og svin, så nå er det ingen som holder på å dø av et eller annet temperaturavhengig når vi er på tur. Og det åpner nye dører for oss alle, dører som alle går én vei: ut i skauen. Eller, for å si det veldig mye enklere og mer forståelig: vi har begynt å gå ordentlige turer sammen. Man kan faktisk gå en 4-5 timers tur med lillemann nå, uten at han dør på seg. Selvsagt dør han litt etterpå, hjemme, men på en veldig avslappet og behagelig måte, helt til man rasler med lenka igjen – da er han atter klar for å erobre villmarken. Nøkkelen til suksess er nomesele og snørekjøringsbelte, for med trekk som jobb blir lille dimling litt mer flink trekkbisk og litt mindre forfjamset dimling, som klarer å konsentrere seg svært så godt om å bare gå rett på, samme hva han støter på, og slikt blir det betraktelig mindre fleining i fjellheimen av. Altså har vi begynt å gå halvlange lørdags- og søndagsturer, i beste småborgerlige, selvgode stil. Det er oss og de krampeaktig kjernesunne småbarnsfamiliene.

Slik foregår en av våre helgeturer:

1. Velg ut destinasjon:

2: Snart etter at man har begynt å gå, må man vise sin glede over denne deilige turen ved å fleine litt i lyngen. Dette er påbudt adferd for alle små dimlinger.

3: Finn noe tilfeldig i lyngen som må dø

4: Ikke la deg hindre hvis det ikke finnes noe i lyngen som kan drepes. Drep lyngen.

5: Hvis menneskene stopper og drar opp kameraet: poser! Dette er din billett til neste tur, for når menneskene ser på bildene etterpå, og finner stasbilder av små dimlinger, blir de stolte og får lyst til å gå flere sånne turer. Selv om du var drittsekk stort sett hele tiden.

6: Når man er halvveis, er det alltid noe godt å få for små dimlinger. Ignorer 2 fremmede hunder ved destinasjonen, og gevinsten deles ut!

7: Straka vägen hem! Hvis det er behov for utagerende hormonadferd, bli ferdig med dette før man ankommer hjemlige trakter! De dumme menneskene glemmer uansett alt annet enn de fem siste minuttene av turen, så hvis man er snill bisk da, blir allting godt og man er snart på langtur igjen!

Neimen, har du sett; nå har man tatt seg vann over hodet. Nå er det statistikk på programmet, det får bli flere utleveringer av høstens jaktlag en dag nærmere jul.

Tudelu!

Reklamer

om pels og fôrfloker

Da var det vel på sin plass med en aldri så liten oppdatering? Dimlingen har ligget til tørk i 5-6 dager nå, og dermed er veien til ferdig pelskonservat halvgått. Våteksemen har allerede vært tørr skorpe i noen dager, de daglige smøreøktene har endret karakter fra øredøvende, trommehinnesprengende, utkastingstruende dyremishandling til en ordentlig deilig kosestund (hva er vel bedre enn å få ligge på mors fang og skreve, og bli fôret med fiskepinner/dentastix/pølse i en ende, mens far sitter i den andre enden og tafser på playboyens høyalerte lystsentra?), det er mindre lampeskjermkræsjing i møbler og dørkarmer, og dertil mindre brumming og syting over manglende anledning til selvpåført intimforlystelse og påfølgende -smerte. En bivirkning som ikke var opplistet på pakningsvedlegget til fucidermsalven, er at pasienten nå finner det for godt å klø på de hersens stikkene på høyre albue. De var høyaktuelle og enormt interessante for en drøy uke siden, men ble akk, så gårsdagens nytt og annenrangs moro når det begynte å skje saker og ting i underlivet. Så dagen etter at lampeskjermen kom på, måtte påkledningen av lillemann utvides til et stk herrestrømpe fastsurret på høyre bakfot. Først ble den festet med sånn selvklebende hundebandasje, men den ble fort til selvklebende hundemat. Deretter forsøkte man med plasterteip, sportsteip og maskeringsteip, etterhvert i flere lag og med kreative dimlingfeller. Det viste seg snart at den beste løsningen var å dynke sokken i Bitter Bite, og deretter bruke en halv maskeringsteiprull på å klistre den inntil den håpefulles bakpote, brette sokkekanten over og feste denne igjen med uhørte mengder plasterteip, hvorpå den unge herren avleverer et indignert fnys og oppviser et særdeles trist åsyn som er tidenes beste garanti på at sokken ikke kommer av før man selv klipper av teipen.

Det hører til historien at vi tok oss en tur til hr. Veterinær for å søke råd om albuetilstanden, da vi den første dagen hadde forsøkt og ubønnhørlig feilet med bruk av potesokk for å begrense skaden. Helt uten time ble vi vel tatt i mot av hr. Veterinær nr. 2, altså ikke den vi var hos her om dagen, men en ganske annen fyr, og han var meget lite interessert i å snakke om metoder for å hindre kløe og selvskading. Han ville så mye heller få sagt sin klare mening om våteksemsens opprinnelse, nemlig at lillemann lider av fôrallergi og måtte heretter fôres de neste 15 årene på et tørrfôr som koster like mye som en liten pånni og kommer i enorme 8-kgssekker, og som veterinærkontoret tilfeldigvis (takk og lov!) førte. Denne fôrallergien hadde nok sannsynligvis sammenheng i at vår unge, håpefulle, på ubarmhjertelig og skjødesløst vis og helt uten tanke på guttens ve og vel, fôres halvt med Norwegian Polar. Ettersom jeg mener å ha satt meg godt inn i nevnte fôrs innhold, både når det gjelder råvarer og næringsstoffer, er det selvsagt unødvendig å nevne at jeg ble svært så nysgjerrig på hva slags innsikt denne veterinæren satt på. Og det fikk jeg snart vite.

Det hadde seg nemlig slik, at den banebrytende, grensesprengende, uutømmelige mengden informasjon nevnte hundeholdsautoritet hadde å by på, var dette: «jo, altså, disse råfôrene har endel mangler på innhold». Ehm. At det var? Ok, første punkt: Greit nok at NP er til forveksling likt et råfôr, men det er faktisk ikke rått. Andre punkt: NP inneholder minst like mye vitaminer, mineraler, sporstoff, proteiner og gode fettsyrer som de riktig dyre tørrfôrene, men kan i tillegg by på ferske, gode råvarer og en mangel på billige salgsargumenter, tomme karbohydrater, langtidslagring, tarmsvelling, magedreiningsrisiko og besk smak som nok svorne tørrfôrbrukere vil savne. Igjen: unødvendig å bemerke at min interesse for hva denne «innholdsmangelen» besto i økte betraktelig, så oppfølgingsspørsmål ble avlevert i min aller spakeste, blÅndeste og mest uvitende stemme. For hva var det slags mangler i NP som utløste denne fôrallergien (på dette tispunkt var det selvsagt slått fast og hevet over enhver tvil at lillemann lider av fôrallergi, og at våteksemen helt klart ikke har noen som helst sammenheng med all myggen, knotten og kleggen som ynder å sette seg, nettopp, i buken og bak på albueleddene der pelsen til pelsen er aller tynnest – og i ansiktet hvor det er fryktelig vanskelig å tilfredsstille kløen for små dimlinger med store utfordringer hva gjelder intelligens)? Jo, nei, det var jo disse fettsyrene, da, kom det fram; nå i en ikke fullt så skråsikker og noe dempet autoritetsstemme. For atte, jo, vel, du skjønner, fettet harskner jo, og da blir fettsyrene for lange og vil ikke tas opp i tarmen og sånn, og da, ja, det er jo viktig med fett for å holde huden frisk og fin og sånn, ikke sant, og så må du bruke mer fuciderm og masse, masse penicillin hele tiden for da blir alt bra.

Sukk. Vel, jeg er en blånd liten pige, så jeg ble selvsagt forfjamset og forskrekket og ikke så rent lite bekymret, men en liten tenkepause og gode innspill hjelper langt på vei for å gjennopprette ro i sjelen og tro på egen analyse og kjemikunnskaper. Hvordan våtfôret til lillemann (som er laget av forbausende ferske råvarer, siden varmebehandlet og deretter dypfryst, fraktet i forfrossen tilstand og deretter stablet i fryseren i tette plastposer, og til slutt oppbevart i kjøleskap i maks 4 dager før eventuelle rester blir kastet), hvordan kan det rekke å harskne? Og hvordan i alle dager kan det klare å harskne mer enn tørrfôr, som, sant nok, tørkes, men senere oppbevares i papirfôrsekker i månedsvis, eller i alle fall i flere uker, i noe som heller nærmer seg romtemperatur enn fryservinter, før de kommer til kunden og siden står i en rå kjeller en måned eller to før sekken er tom og ny kommer i hus? Nå er det, gjennomsnittlig, ikke sånn altfor mange hunder som utvikler fôrallergi på grunn av harsknet fett i tørrfôr, så hvordan kan det være en stor fare for hunder som går på korrekt behandlet våtfôr, og for den saks skyld råfôr? Skal jeg være helt ærlig, ville jeg heller smurt Norwegian Polar på brødskiva mi enn å knaske tørrfôr til frokost; selv om tørrfôret er aldri så dyrt og kommer i bittesmå poser. Men jeg foretrekker leverpostei. Spesielt om den skulle vært hjemmelagd og (gud forby!) fullstendig fri for konserveringsmidler, og selv om den (hjelpes!!) hadde bodd en hel uke i kjøleskapet før konsumering. Helt utrolig at jeg ikke er fullstendig dekket av våteksem selv. Mennesker må nok være mye sunnere og friskere enn dagens hunder.

Så ja, nå har jeg ro i sjelen, og jeg tør tvile på veterinærens råd. Ikke for det, hvis våteksemen mot formodning dukker opp igjen, uten noen fornuftig forklaring, er jeg rede til å ta grep og eksperimentere med fôret for å finne ut om det er noe som kan være utslagsgivende i matveien. Men nå er det våte element sporløst forsvunnet fra pelsens rosa buk, dimlemanns ånde har gått fra motbydelig betennelsestank til forfriskende våtfôrduft, og dimletaktene er gjenopptatt. Så kan vi utsette økonomisk ruin og en kulinarisk-depressiv hr. Dimling til dårligere tider.

om verdens gang og dyrekjøpte erfaringer

Ja, hallo i luken, du. Joda, man eksisterer fortsatt. Mhm, så var vi atter i gang.

Det er ikke nødvendig å dvele sånn altfor lenge ved spørsmålet om hvorfor det går så lang tid mellom hvert innlegg nå: jeg har rett og slett bedre å gjøre. Eller, tja, bedre? I alle fall annet, mer presserende, som å jobbe, studere statistikk (tror jeg), gå til ny-psykologen (hurra!), ha besøk, være på besøk, generelt være sosial og attpåtil leve i forbausende harmonisk pakt med svinet og pelsen. Pelsrølperiene har avtatt i styrke såvel som frekvens, svinekjekleriet har forsvunnet, kontoret er oppusset i bredstripet sjøgløtt med detaljer i sjøsmaragd (for å veie opp for mangelen av utsyn mot fjorden) med hvit pepper inni skapet og bomull på listene. Doen har fått hvit pepper og pilates på veggene og innbyr til velkrydrede spagater og solhilsener på 1 kvm. Man skal naturligvis være sterk i bevegelsene når man bedriver pilates, så hvit pepper er tross alt et selvfølgelig akkompagnement. Akkompagnement er et vanskelig ord å stave, men wikipedia sier at akkompagnement er rett. Gangen har blitt stratus, og stua moderert havdis, og det finnes en og annen lyskilde i heimen som lar tilskueren nyte disse vakre gråtonene, som stort sett brekker mot farge nr. 5 i ROGGBIF, dog noen  er nærmere farge nr. 4 mens atter andre flørter intenst med både fargene på 6. og 7. plass i systemet. Nuvel. Som designer har man alltid vært enormt opptatt av farger og materialitet kombinert med form, for å framheve ditten og datten, og dermed har dette oppussingsprosjektet vært en helt perfekt måte å gjenoppdage gleden med faget. Dermed gjør man enda et forsøk på å ta fag.

Det siste store prosjektet som står på tapetet (som ligger i to eksepsjonelt dårlig påførte lag og som må fjernes aller først) er soverommet, og her har man en noget spesiell plan: En gang for lenge siden, da allting var så meget bedre (før jeg fantes, altså) og min mor fordrev tiden med BH-brenning og Alta-aksjoner, var hun i Trondhjem by og gikk til innkjøp av et stykke Mari Mekko-tøy. Ikke et hvilket som helst Mari Mekko-tekstil, men et nærmere 2 kvadratmeters bilde i tekstil. Det er selvfølgelig eksepsjonelt vakkert, søttitallsnostalgisk (det var naturligvis helt utrolig hipt, og ikke nostalgisk, på den tiden) og det forestiller et ungt, forelsket par innhyllet i romantisk vegetasjon. Fargene går, i ekte hippietradisjon, i brunt, oransje, grønt og gult. Etter gode 30 år i mors dyrebare, enorme tekstilskuff, ble det i fjor sommer forært undertegnede, mot et løfte om at det skal forvandles til noe brukbart og vakkert, uten at illustrasjonen klippes i eller på noen måte deles. Så nå har tøystykket bodd et år i min mer slunkne tekstilpose, og man har vurdert å sy gardin, lage skjermbrett, spenne det over en ramme, og mange andre ting som i grunnen ikke passet inn noe sted. Men så endelig fikk man en åpenbaring: tøystykket skal spennes over en ramme, men mellom tøyet og rammen skal det fóres med skumgummi, og slik skal tekstilet bli til et veggbilde som i tillegg gjør nytte for seg som hodegavl – noe som vil være både vakkert å se på og godt å lene seg inntil når man leser en bok midt på natta fordi man mistenker at lakenet vil komme til å angripe dersom lyset slukkes. Ettersom fargene som sagt er noe spesielle, må dette ene tøystykket bestemme paletten for hele rommet. Er det nødvendig å si at jeg gleder meg som en liten unge? Heldigvis er svinet en fantastisk velfungerende bremsekloss, han har forkynnet at vi først må bruke noen uker på å helt glemme hvor slitsomt, kjedelig og frustrerende det er å bo i et oppussingsprosjekt, før vi starter på soverommet. Så har man god tid til å utviklet paletten, tenker jeg.

Så fint kan man ha det. Allting går på skinner, pelspølsa klør og slikker på utallige insektbitt etter en vellykket sommer, mens lufta blir råere, solstrålene sterkere, dagene kortere og et nytt semester nærmer seg. Så dro man på en tredagers svipptur på tilsammen rundt 1300 km til Umeå, for å avlevere 1 stk søster med mange kolli IKEA-varer. Fra svinet kommer det rapporter om at pelsen er litt smådeppa fordi mor er borte, han spiser dårlig men er rolig og snill. Etter tre dager på tur, og 9 nye timer i bil, kommer man mandag kveld hjem til et lykkelig svin, og en glad, men sliten pels. Jaja, sent på kvelden, tenker man. Pelspølsa er kveldstrøtt og morgenstrøtt, han, ikke noe rart ved det. Også har han begynt å lukte så vondt, sier svinet. Spesielt når han slikker seg på tissen, sier svinet. Hm, tenker dyret. Mip, sier pelsen, og prøver å sette seg ned men får det ikke helt til og sklir ned i liggende i stedet. Hmmmm, tenker dyret, og seler på for å gå kveldstur. Mip, mip, miiiip, sier pelsen, og følger sakte med. Vi går en liten runde, lilledimling begynner å tråkke i runder for å finne et fint sted å trykke, prøver å sette seg men MIIIIP! sier pelsen og går videre med ørene rett ut og hodet nærmest i bakken. «…!!!…» tenker dyret. Vel hjemme ble det en liten intimkontroll, og fy og fy. Våteksem! Masse, masse våteksem. Ikke rart dimlingen stinker, han har skikkelig fæl, glinsende rød våteksem med hårløshet histen og pisten, sammentovede pelskladder andre steder, og et par åpne sår fulle av gult puss. Vi prøvde å få klippet av så mye pels som mulig, og vaske av det verste, men MIIIIIP sa pelsen og det var sent på kveld, så vi lot ham være og ladet mobilen. Neste morgen var det bare å strekke seg etter telefonen på nattbordet og sporenstreks ringe hr. Veterinær, man fikk time på timen og fylte Saaben med bur og pels og dro i vei. Hos hr. Veterinær var hr. Dimling ivrig på å hilse og bli veid, men fortsatt noe tynget av situasjonen (og sine nå 23,8 kilogram), og da hr. Veterinær kom med barbermaskinen var verdens undergang nær. Altså ble det beroligende sprøyte og byssan lull i fanget til mor mens hr. Veterinær utstyrte lillemann med en grundig intimbarbering som strakk seg fra haseledd til haseledd. Denne gangen var det veterinæren som sa hmmmm og rynket brynene, for det var slettes ikke et pent syn. Stakkars dimlegutten ble innsmurt med salve mens hans mor satt med klump i halsen og dårlig samvittighet. Ikke så lite skremmende at lillemann fikk så intens våteksem på bare 3 dager! Hr. Veterinær var så hyggelig å opplyse om at pelsen kunne ha mistet manndommen sin om jeg hadde drøyet dyrlegebesøket for lenge. Det verste er vel kanskje at våteksemen sannsynligvis var så vidt påstartet allerede da jeg dro, men jeg har ham i fanget hver dag, og da jeg så buken hans fredag kveld hadde den vært normalt lyserød i fargen, dog litt dårlig bepelset. Men uerfarne, dumme meg hadde avskrevet det til valperøytinga som fortsatt ikke helt har gitt seg.

Så kom man hjem, med svaiende dimling ustyrt med intimbarbering og skjerm, og en pose full av antibiotikasalve og -tabletter, samt sinkliniment og kortisonsalve i tilfelle det skulle bli nødvendig å forebygge våteksem ved et senere tidspunkt. Stakkars dimlemann vil så gjerne slikke på der det klør, stakkars dimlemann kræsjer inn i alt fordi skjermen er så stor og rar, og stakkars dimlemann hyler i smerte når han smøres inn med salve hver morgen og kveld. Selv om det egentlig er ganske godt å bli smurt på ballene der huden er rimelig frisk og fin. Og heldige dimlemann som får leverpostei med kjempepille i etterpå! Dyrekjøpt erfaring, både for dimlemann som har vondt i skrittet, dyr og svin som har hjertesmerte og vondt i samvittigheta, og bankkontoen som har sterke fantomsmerter i de 1907,88 kronene som hittil har gått med i redningsarbeidet. Og mer skal det bli, når vi skal på etterkontroll om etpar uker. Og forresten, stakkars dyr og svin som får vondt i armer og bein når dimlemann fleiner som aldri før på tur. Nå har han nemlig våknet fra sprøyte- og betennelseståka, og har funnet ut at det gjør vondt på tissen og deromkring, og at det dermed er på sin plass å fortelle det til mor og far med skarpe tenner og enda skarpere bjeff. Jaja, dem man elsker tukter man, så det er nok bare pelspølsa som nærer en dypere og mer inderlig kjærlighet til oss nå enn før. Men vi sliter oss gjennom turene, og er evig glade hver gang han gjør opprør, for han lukter ikke lenger verk, og har begynt å få skorpe på sårene og en lysere farge i huden. Matlysten er ennå ikke på topp, selv om også den er på bedringens vei, og han opplever stadig utfordringer med bommelom. Det kommer noe, men det kommer sjelden og kun ved sterkt innvendig press. Men så er han jo fantastisk søt med den skjermen, og vi ler selv om det er dårlig gjort, og er utrolig letta og glade for at alt skal gå bra denne gangen; at vi lærte leksa før gutten ble tante og bankkontoen tom. Aldri mer våteksem, heretter blir det mer målretta inspeksjoner og 10 ganger 10 ganger hurra for sinkliniment, kortisonsalve og Eurax – og skjerm hvis intimvasken blir for intens.