om vannuhyrer og ventetid

Pelsen, som trodde vann var skummelt, har ombestemt seg: vann er råkult! Her følger historien:

I går var det overdrevent med gladkristne varmegrader i både skygge og sol, og dermed lå pelsvalpisen min pal i hagen og var dysfunksjonell. Det var ikke morsomt å løpe etter ball, det var fullstendig uinteressant å spise pølse, og tur kunne jeg vær så god få lov til å gå på alene; det eneste han kunne koste på seg i heten var en stor geip.

Heldigvis vet man hvordan slike små pelser kan reddes fra sommersløvhet; her måtte hageslangen hentes og heteslagskrotten sprayes, omgående! Det syntes lille dimling at var deilig.

Vannet fikk fart i minien, såpass fart at han ikke engang trengte hverken ball eller pølse for å ha det råkult. På 1-2-3 var overopphetet ulldott forvandlet til et neddynket, flyvende ullteppe!

Da lillemann tydeligvis hadde gjenoppstått som tullemann, tok vi like gjerne en tur opp i skogen for å prøve lykken i et skogstjern enda en gang. Pelsen ville fortsatt ikke legge på svøm, og med 5 hutrende plussgraders badevann ville ikke jeg vasse engang. Men bilder kunne jeg da ta! Denne gangen hadde jeg med et knapt bedre objektiv enn jeg vanligvis bruker (jeg har en overveldende mengde av 2 objektiver), men som er for mer langdistansebilder. Jaja, noen fornuftige bilder ble det. Her følger en innvielse til pelsens renselsesritualer:

1. Legg hodet i bløt

2. Bli overrasket over hvor vått det er der nede, slå alarm og gjør retrett

3. Stirr forurettet på dyret og la henne forstå at det er hennes skyld at du har blitt våt i det dyrebare, etter all sannsynlighet ikke-vaskeekte ansiktet ditt

4. Hvis noen skulle finne på å sprute litt vann, er det absolutt helt essensielt at du fleiner fullstendig, samtidig som du viser fram alle de nye tennene dine (og demonstrerer skjønnheten av dobbelt sett huggtenner i overkjeften). Vannsprut er herved definert som «gøy»

Da vet vi i det minste at pelsen liker vann, det neste steget må bli at han skal like å bade. Får vi da vitterlig håpe!

Men det er mer nytt fra østfronten, skal du høre! Svinet var på visning mutters alene heromda’n, og i går var det budrundeangstdag. Faktisk var det ikke så ille denne gangen; vi var allerede enige om hva som skulle være maksbudet vårt (og hva som måtte bli absolutt siste supermaksbud), og at maksbudet skulle være førstebud og gis kl. 14.00. Og gjett hvem som vant!? Etter nesten 4 timer med hjertet på fullstendig gal plass, var det dyret, svinet og pelsen som gikk av med seieren! Det merkelige er at jeg ikke har fleina som pelsen i vannsprut over den gledelige nyheten, jeg er faktisk veldig avmålt til det hele. Ja, det er drømmeleiligheten med tanke på størrelse, antall rom, borettslag, boområde, etc; men samtidig er det ikke sikkert vi får den. Buhu. Jeg må smøre meg med tålmodighet og (forhåpentligvis) holde ut i 19 dager til, for da er forkjøpsretten utdatert og vi kan innkassere seieren på ordentlig. Tvi, tvi!

Reklamer

om en liten bjørn i skogen

Han heter ikke Ole Brumm, han kalles pelsen og er ikke vant med at vann kan være mindre enn Nidelva men mer enn 1,5 liter, og at det attpåtil kan lage fenomener som stryk og fosser og sånt. Nå har dyret tatt med skrotingen på noen turer oppi skogen i L-town der det er mye av slikt uvant vann, og pelsen syntes helt tydelig at det var fullstendig unødvendig at vannet skulle bevege sånn på seg, det kunne godt få lov til å ligge helt stille og være blankt og flatt sånn som hjemme i bartebyen. Merkelig nok ville ikke vannet gi etter for dimlingens krav, det kjempet imot alle angrepene fra pelsen ved å sprute vann inn i snuten hans hver gang han beit det. Æsj så ekkelt!

Siden vannet oppførte seg så ubehøvlet, ble det nødvendig å kjefte litt på det. Men tror du vannet hørte etter? Å nei du, selv hvor nøye pelsen var på å stave ukvemsordene med store bokstaver, tok ikke vannet til seg noe av irettesettelsen, men fortsatte dansen nedover elveleiet. Er det rart man blir frustert?

Etterhvert måtte den stakkars pelsede skrotten gå til det skrittet å erklære fallit; vannet lot seg uansett ikke affisere av Den Høybårnes misbilligelse. Man gikk derfor over til å posere for fotografen, som dessverre har så dårlig objektiv (det er godt å ha noe å skylde på) at det fine bildet der han utvilsomt ligner svært så mye på sin NuCh-ete far ble noget uklart.

All denne vassingen (man må for guds skyld ikke få vann så langt opp som til buken, derfor er bading så definitivt uaktuelt) gjør en stakkars pelstomsing våt og ekkel i pelsen, og det er bare én ting å gjøre med det…

Vann i pelsen skal man ikke ha noe av. Derfor førte det til stor misnøye blant fremmøtte pelsdimlinger når undertegnede fant et passende sted å forsere de uhorvelige vannmassene på, og skrittet tørrskodd over de utemmelige naturkreftene og til den andre bredden. Man ville jo så gjerne følge etter, det var tross alt Damen med Godisen som sto på den andre siden, men hvordan gjør man det uten å bli bløt på tottilottene? Kanskje man skulle vade over her?

Neeeei! Usj! Stakkars, ømme pelsskinnet glei på steinene og ble våt på snuten sin, fysjom!

Lille pinglegutt løp langs bredden for å finne et bedre egnet sted, samtidig som han holdt utkikk (eller heller utsnus) etter hvor dyret kunne befinne seg…

Pelsen var flink og fant seg et egnet sted (der jeg selv hadde krysset elva), og prøvde lykken:

Men tror du ikke at det var vann man ble bløt på potene av der også?! Vann er så ekkelt, altså; men samtidig visste han jo at han måtte over på den andre siden for å gjenforenes med familien, ballen og alle godbitene!

Til slutt innså pelsen at han måtte la vann være vann, legge fobien på hylla og la pelsen bli våt og klissete, for det var visst ingen annen måte å forsere de skrekkelige strykene på. Og så var det ikke så ille likevel, faktisk var det så greit at man måtte krysse elva noen ganger fram og tilbake. Nå i ettertid har visst dimlingen glemt hele episoden, for med en gang han ser vann i bevegelse er han rett uti for å hoppe og jage og bite og kjefte på vannet som, ganske uskyldig, bare forsøker å passere nedover dalsiden. Jaja, artig ått ongan.