om strull og målsetninger

Jepp, enda en traurig målsetningsblogg. Suck it in, biatches.

Mål #1
Etter lang tids knebetennelse pga fotbuer som dingler som fuktige hengemyrer i skoene og ikke makter å holde skjelettet i giv akt, er både menisker og tåfiser friskmeldte og har fått medisinske hjelpemidler i form av et par (etter kun kort tid) osende ileggssåler. Opp i trærne, sprik med tærne, sa folk. De sier at man skal sette seg langsiktige mål, og det har man også – om en 10-15 år er mitt mål å ha en meget beskjemmet sønn hvis venner kaller hans mor «milf«. For å være en milf, må man naturligvis ha en fabelaktig velholdt og veldreid kropp,; noe engelskmennene liker å betegne som «fit». Dersom man søker på termen «fit milf» er dette det første bildet som kommer opp:

Helt uten å legge ved sammenligningsbilder av meg selv i sort badetøy (Jeg har en svart badedrakt. Den har bein. Jeg har også en rosa bikini. Den er bitteliten), er det allerede klart at det skal en del fysisk fostring til for at jeg skal opprettholde (hvite løgner er nesten ikke å ljuge i det hele tatt) en slik fysikk i 10-15 år framover. Så jeg blåste støvet av joggeskoene og Dimlingknotten og tok en joggetur i kveld, og superundertøy under NTNUi’s svært lite flatterende løpe-fort-drakt er for varmt i 10 pluss, og det snør ikke hver augustkveld i Trondheim. Senere håper jeg at ConAndreas (Ja, du ja! Jeg veit du leser!) skal vise meg hvordan denne målsetningen best kan nås. Jeg har allerede fått en lite innblikk, heldigvis.

Mål #2:
Pensjonisten avpensjoneres. I går var jeg og Therese og trente på Ferista, og både Dimlingen og Grevlingen fikk være med. Grevlingen hadde kjempeprogresjon siden sist, og nå fomler jeg med tanken å gå valpekurs med henne. Det er mulig jeg kunne trengt en dytt der hvor jeg er for stor (men ikke så mye der hvor jeg er for svak). Uansett. Jeg har tulletrent litt med hr. Dimling, men det var først i går at jeg trente ordentlig med ham. Så mens Ekko og Therese frydet seg over de nyinnkjøpte ballene mine som har en helt vanvittig sprett (Ball! Ball! Ball! ropte Ekko. Ball! Ball! BALL!! hylte Therese tilbake og lo – lydighetstrening er så fjollete, altså), trente jeg på serriøse ting. PS, Therese: ballene finnes i mediumstørrelse også! De hadde sikkert bare ikke inne da jeg var innom.

Ja, for jeg trente ordentlig, sånn som før; selv om jeg i mye større grad enn noensinne fokuserte på å holde rett stressnivå på skranglehjernen hans, og å roe ham godt ned etter hver øvelse. Selvfølgelig er han litt rusten etter 4-5 måneders avbrekk, men jeg var imponert jeg altså! Det er fullt mulig at jeg ikke er så vanskelig å imponere etter 3 år med en samojedskroting med frynsete nerver, men herrejemini da! Jeg kunne kreve noe av bikkja, han hadde fryktelig lyst til å være flink, og de gangene han (og jeg…) klarte å stokke beina rett i vendingene så gjorde han dem rimelig pent!

Så imponert var man, at det ble satt et nytt mål. Unge hr. Dimling skal atter ut på ferden mot debut i LP1, men i stedet for å forsøksvis innfri målet såfortsomfan, har vi et noe lengre perspektiv som passer små pelsskrotinger langt bedre. Lillemann skal forhåpentligvis, helt uten påvirkning av ball, pølse og håndkreminnsmurt hud, gjennomføre et helt klasse 1-program i lydighet i en offisiell konkurranse innen 2019. Tenk det! Nå i et halvt år framover, skal vi kun fokusere på fri ved fot og avstandskommandering, mens vi krydrer med annet snacks som ruta (den øvelsen er jo til å dø for, hilsen Nansen) m.m. Så skal vi fokusere videre på fri ved fot mens vi arbeider oss videre oppover momentlista til klasse 1. Slik det ser ut nå, er det sannsynlig at vi er ferdige med innlæring av øvelsen innen hr. Dimling er 7, så da kan vi konsentrere oss om konkurranserettet trening derifra. FANTASTISK!

Og dett var dett! Jeg har selvfølgelig flere mål, særlig for den lille strullfargede saken, men de er hemmelige litt til. Må bare gå valpekurs først, kanskje. Bare se hvor strullaktig hun er!

Strull:

Frk. Grevling aka Frk. Strull:

Dimlinger liker strull:

Dimlinger er faktisk svært gode strullvoktere:

Svinet involverer seg dypt i farsrollen for strulledyret, sammen med Dimlingen:

Jeg liker også strullen <3

Vi liker strullen så godt fordi strullen er morsom, snill, og vakker!

Sånn! Det var nok strullforherligelse for et blogginnlegg, tror jeg!

Reklamer

om pelser som blir store gutter som ikke gråter, og den store jakten på leilighet

Hipp-hipp for pelsen som snart er stor rufsemann! I går var siste kvelden på valpekurset, og fra å være yngst har han blitt størst (fysisk, altså); ene damen med terrierbisk måpte stort da hun så at lille valpisen, som var mindre enn hennes minibisk i starten, nå var mer en dobbelt så stor! Foruten å ha blitt en stor dimling (han ligger nå på ca 52-53 cm, det er 7-8 cm fra maksstørrelsen til samojedhanner, det…), har pelsen også blitt en ganske dyktig skroting i løpet av valpekursepoken. På de siste par treningene har han vært en helt annen fjollegutt treningsmessig, og vi har fått til en del på tross av alle de morsomme valpene/unghundene rundt oss. Så har også pelsen min fått masse ros av instruktøren, da; og jeg er jo mektig stolt i blant! I går fikk han jobbe med de høyeste kriteriene da vi trente innkalling i fellesskap; vi trente en valp om gangen, sto i en vid ring og kalte inn valpen etter tur. Pelsskrotingen min tror jo at innkalling er en lek, han, så han lekte innbitt videre selv når alle vi menneskene hadde vært dumme og avsluttet leken. Leken bør slutte mens leken fortsatt er god, men da skulle vi terpe på sitt, dekk og stå. Stå har vi forbigått i stillhet, dog er man i ferd med åfange adferden nå om dagen. Dermed ble det sitt/dekk-terp. For de som lurer på hvordan ekvipasjen tar seg ut under «sitt», og som forventer høyintervall på bildene, er det en liten godbit her:

Aj, aj! Pelsen som ellers er så flink og snill og nusselig på sitt og dekk, som slenger rumpa i bakken så grusen spruter, og kaster seg ned i dekk så røykskyen står, var gretten og ville ikke. Vel, sitt var i og for seg greit, men dekk-kommandoen hadde tydeligvis gått ut av vokabularet, eller kanskje betydningen hadde endret seg fra «legg deg» til «bli sittende, se trassig på meg, bjeff, snapp etter beina mine og vær generelt sinnamann». Iihmmf! Med noen avsindig fantastiske belønninger, begynte han likevel å gå med på å legge seg innen frk. Instruktør kom for å gi instruksjon, men det var med et sinnabjeff på hver touch down.

Og omtrent da måtte vi gå; det var busser å rekke, pelser å fôre, nye busser å rekke (uten pelsen) og visninger å befare. Likevel, jeg kunne liksom ikke helt gi meg på den der dekken, han har jo vært så flink helt til nå nylig. Som tenkt, så gjort, og mens vi sto ved busskuret og venta på transport, prøve jeg meg på en dekk. Nada reaksjon. Et tørt løv drev blåste forbi, pelsen snudde hodet halvt vekk og jeg forventet så smått at kjenningsmelodien fra en spaghettiwestern ville dukke opp fra intet. Er pelsen blitt døv? Dum(mere)? Eller er dette den mye omtalte første trassperioden; den halve kjønnsmodningen hvor søt pels blir sinnamann?

Det var uansett ikke mye jeg fikk gjort med det, for bussen ankom, og man måtte pent ikke forstyrre føreren, men gi ham noen mynter og finne seg et sete før bussen startet så pels og dyr ble slengt veggimellom. Pelsen ble avlevert, man dro på visning med svinet, som var svinaktig fornøyd med det han så og la inn et bud på stasen, og man kom atter tilbake til heimen. Der lå pelsen og sov søtt, og jeg kom på dekkproblematikken, og tenkte: men hva hvis det bare var underlaget som gjorde at han ikke ville leke dekk-leken? For han gjør det jo fortsatt i parken, og han sitter uansett, hm-hm-hm. Er han redd? Gjør det vondt?

*pling*

Frk. urutinert pelseier fant fram labbetassene til pelsegutten, og jajamensann, han hadde noen oppskrapete og ugreie sporer. Mulig skaden faktisk skriver seg fra uvettig dekk-utførelse a’la pelsen; han skal jo på død og liv simultant skli og hoppe ned i liggende, og jeg kan virkelig se for meg at det ikke er særlig godt når underlaget er hardt og knudrete. Sånn ser i alle fall sporene til tomsingen ut:

Aue…? De skal smøres inn med potefett, og så skal han få ferie fra dekk på harde, oppskrapende underlag for en stund. Hvis det finnes noen luringer der ute som vet hvordan jeg burde behandle sliktnoe, og gjerne også forebygge, hadde det vært ypperlig! Nå skal pelsen i alle fall få hvile litt, for det liker han å gjøre (i så mange mulige og umulige stillingen han kan finne på), og så skal jeg melde fine lurven inn i Nidaros Brukshundklubb, og bare svinet får kjøpt leilighet og skiltet mazda’n så pelsen kan transporteres til treninger, så blir det lp- og/eller brukstrening i klubben framover. Tjohei!

om bussen, valpekurs og pølse

Pelsen er verdens tøffeste som ikke er redd for noenting (så lenge «noenting» ikke er en parkert damesykkel, men det sier jo seg selv, ikke sant?!), og han ville gladelig drept en lastebil i fart, hvis han bare fikk lov… Derimot er han ikke så glad i å sitte i disse maskinene; han misliker rett å slett både å bile og å busse. Det går forsåvidt som regel bra, fordi jeg har ikke bil, og vi tar som regel ikke buss. Men én kveld i uka må han til pers hos Team Trafikk, for da skal vi på valpekurs som er 15 minutter unna – med buss. Aj, aj! Pelsen blir villig med inn på bussen, og kan tålmodig vente på at betalingen er gjennomført, før han rusler fredelig innover i bussen med meg på slep; klar for å hilse på alle menneskene som, selvsagt, eksisterer utelukkende for å kose på og hylle Hans Majestet og Utsøkthet Pelsen. Jadda, alle menneskene i hele verden, og deres tilhørende ansikter, er til for å hoppes på og slikkes på; alle som én sitter/står/går de bare og venter på en rundvask a´la pelsen. Det er da åpenbart?

Så han tripper altså forventningsfull og høytidelig logrende nedover midtgangen i bussen, før bussen plutselig, og fullstendig uventet, begynner å kjøre! Åh, smerten! Redselen! O, grusomme Skjæbne! Derfra og ut ledsages bussen av et pipe- og hyleorkester til glede for alle passasjerene. «Forstyrr ikke føreren»; ha, ha, ha. Joda, det er kos å ha valp, så mange hyggelige stunder, man får liksom sånn deilig fred i sjelen, setter pris på de små ting – som en busstur med en søt, liten pelsdott slumrende i fanget. Åh, jadda.

Heldigvis for pelsen, overlever han alltid (på utrolig vis) den grufulle ferden, der han insisterer på å stå i fanget mitt og hyle hele veien (om jeg, gud forby, skulle komme til å sette ham ned på gulvet, økes hylet i styrke, og går opp enda en oktav så midtgangen dekkes av restene av passasjerenes sprengte trommehinner, nemlig). Men altså, man overlever på et vis, og endelig får han slippe ut fra den ondskapsfulle bussens indre; hvorpå hendelsen feires med et hurra-meg-rundt-tulling-anfall som er et rabiat krigslemen verdig. Etter det er pelsen sliiiiiten, så han legger seg ned i veikanten for å slappe av litt; tygge på potene, gnage på en snusboks, spise litt snø. Etter lokking, godbiter og kos, er man igjen på farten, og 20 meter og en drøy halvtime etter avgang har man endelig ankommet valpekurset. Igjen fleiner pelsen, «herreguuuud, så mange deilige valper jeg kan bjeffe på og hyle mot og ligge oppå og tygge på omnomnomnom!». Oh, joy! Resten av valpekurset går med på å ikke være sånn altfor mye i veien for de andre valpene som faktisk trener, mens vi gjemmer oss bak en bil. Det er bursdag og julekveld og alt som er godt hver gang pelsen kommer i skade for å kaste et blikk i min retning, og får man til én sitt i løpet av kvelden, vel, da er det dags for feiring i stor skala! Mot slutten av kvelden er både pelsen og dyret slitne av å henge i hver sin ende av båndet, og på bussen hjem avbrytes hylekoret av og til av en kort slumring. En ustadig ro som selvsagt går til grunne hver gang bussdørene åpnes sånn at man kan lukte friheten på den andre siden av bussveggen, og det er dags for å gråte litt til over all elendigheten. Hvordan vi kommer oss fra bussholdeplassen og hjem etter disse valpekurskveldene, det aner ikke jeg, men på ett eller annet tidspunkt ligger pelsen på senga si og snorker med hodet halvveis ned i vannskåla, mens dyret sitter apatisk i sofaen med et femtitalls hundebøker foran seg.

Vel, sånn var det i alle fall. Fra og med forrige uke startet en ny æra! Pelsen lå mer eller mindre motvillig på gulvet halve turen, med litt baksing og grisehalebestikkelse, før turen gikk opp i fanget hvor man, o, lykke, slappet av! Etter det var veien fra bussholdeplassen til valpekursplassen plutselig 25 meter og 2 minutter lang, i stedet for 25 meter og 25 minutter. Resultat: vi var først framme! Og satte oss ned og slappet av litt. Da de andre valpene ankom, en etter en, var de bare sånn passe interessante (pelsen kunne nedverdige seg selv til å snuse litt i deres retning, før blikket igjen ble rettet mot Moder Dyret med de Hellige Pølsebiter i Lomma), og i løpet av kurskvelden kunne pelsen plutselig både sitte, ligge, og bli, pluss en slags apportaktig lek (man må vel ikke helt fram? man må vel ikke slippe leken?) uten de aller største problemene, og det var ikke mye å utsette på kontaktvilligheten – selv om det etterhvert ble slutt på pølsebitene (som nok må ta noe av æren for at pelsen ikke hadde glemt alt han kunne). Det aller morsomste var kanskje da han plutselig fant ut at det var dags for bajs, men for sikkerhets skyld beholdt ballen i kjeften mens han lot naturen gå sin gang – gud forby om dyret skulle få fatt på ballen uten pølseavlevering, bare fordi pelsen var opptatt med å legge kabel! Siden det ikke var flere godbiter igjen da vi skulle hjem, måtte han pent sitte på fanget på bussturen hjem for å ikke klikke fullstendig i vinkel. Tenkte dyret. Men, tenk, han sov! Hele veien!

Nå lurer jeg litt på om jeg fikk med meg en annens pels hjem fra påskeferien, men håper at ingen finner ut at det har skjedd en feil…jeg liker denne busstrygge, kontaktsøkende pelsen, jeg! Under er bilde tatt etter valpekurset: åååh, så sliten og møkkete og våt!