om tjuetretten!

Nytt år, nye muligheter, sa folk. I år har jeg forsetter: ha det mer gøy, spille mer spill, loppe Therese for pinglekaffe og ha mer besøk. Ellers vil året inneholde både masteroppgave og jobbing (jeg har fått jobb, woohooo!), og en liten strull som garantert begynner å løpe på et eller annet tidspunkt. Hmpfh!

I jula fikk strullen og jeg skyss av Therese til Sverige (hun hadde visst lyst på en 8 timers omvei på vei opp til hytta, som i grunnen ble fryktelig mye lenger enn 8 timer), for å besøke Scalas oppdretter. Jeg var ikke enormt høy i hatten når jeg ankom med min lille strullepels som knapt kan annet enn hverdagslydighet (men hun har en fin-fin sitt og dekk, altså, og flatdekken nærmer seg, og hun vil heller se på meg enn å støvsuge hestebæsj, stooor seier!) – men det var bare gode ord å få!

Stor fin Scala

Hun er visst veloppdragen, den lille grevlingen min, og vi hadde en veldig hyggelig dag i Sverige! Vi fikk til og med møte Scalas slektninger og ikke minst mamma; artig å se hvor like de var, selv om det var tydelig at hun hadde trekk fra pappa Danne også. Siden det var slik en hyggelig dag, ble det også en lang dag, så klokka var altfor mye da vi til slutt begynte å kjøre hjemover igjen og oppdaget at noen hadde lagd skøyteis på hele den kronglete veien fra Charlottenberg til Stange. Midt i en sving, hvor Therese kjørte i ca 10 km/t slik at det føltes som om vi sklei kontrollert gjennom svingen, leste jeg meldingen hennes hvor det sto at valpen hennes var født! Så da begynte jeg å sjekke facebook-kontoen hennes også og der var det masse bilder av tervebebbiser. Jeg har blitt valpetante til en liten tervegutt som flytter til Therese i slutten av februar! Hurra! Han har et par flotte hurra-meg-rundt-foreldre og kommer nok til å bli en skikkelig kul brukshund; og er en av disse puddingene (jeg stjeler bilder fra facebook, jeg):

N-puddinger

Jeg skal visst også bli mer mennesketante, for broren min produserer etter sigende fortsatt. Jeg fikk en følelse av at enkelte budringere av denne nyheten mente dette var et eksempel jeg med fordel kunne etterfølge, men det føles heller uaktuelt per dags dato. Likevel er det veldig koselig å skulle bli enda mer tantete!

Tilbake til Sverige. Det var noe jeg glemte i stad, og siden jeg ikke liker å redigere innleggene mine må jeg bare hoppe tilbake: Selv om jeg ikke fikk noen påpakning for å knapt ha lært Scala noe (både Annika og Therese syns visst det var ok), så ble det raskt tydelig at jeg godt kan få ræva i gir nå på nyåret; og at det ikke ville vært uheldig å debutere i LP1 iløpet av tjuetrettensesongen. Etter en supertrivelig nyttårsfeiring på Hitra med gode venner, 7 kg kalkun og en festlig strullgrevling som viste hvor utholdende og hardtarbeidende, og hvor godt samarbeid hun har, i søket etter en viss dimling på hjortejakt (dusten er altfor sterk for meg, men vi fant ham, pjuh!), har jeg nå også 2 kg kalkunraskekjøtt i kjøleskapet og sterk motivasjon for øking av strullkompetansen! Må bare vente til mongoryggen har sluttet å være mongo, og mongosnyteskaftet har blitt ferdig med å snyte; men nå gleder jeg meg skikkelig til å komme i gang med treninga! Mål nr. 1 er å printe ut programmene for alle LP-klassene, og planlegge litt grovt hvordan vi skal trene utover våren. Også skal jeg sende noen mailer og prøve å få i stand et bra lp-kurs for meg og andre i klubben, for jeg går dessverre glipp av Sanna Hallgren-kurset i januar… Åhåhå! Gleder meg til en tjuetrettensesong med funksjonell LP-hund!

Sist, men ikke minst: jeg sparer penger. Til kvasikjøkkenoppussing, stor bil, nytt hus, Sølenkurs (med mindre det kræsjer med kenneltreffet, hmmm) og Hurtta-vest! Egentlig syns jeg at Hurttas treningsvest suger en meget tydelig rull, med lommer som det knapt er mulig å nå/putte noe inni/få noe ut av, men den er hakket mer sosialt akseptert som gå-tur-vest; med dobbelt hunderi har jeg nemlig begynt å sprade rundt med treningsvesten for å unngå godbitsøl i lommer og for å alltid ha nok bæsjeposer, og ha noe å legge bånd og seler i når enkelte struller og dimlinger løper løs oppi skauen. Også har jo Hurttavesten refleks! Perfekt! Nesten. Den må være rosa. Kanskje.

Sosialt akseptert i urbane strøk. Refleks. Rosa. Kinderegg!

Sånn. Ønsker dere alle en fantastisk tjuetretten! Dette blir et knallår!

Reklamer

om en grevling under sofaen

Da var vi gift! Etter en lang sommer med regn hver helg ble det strålende solskinn hele bryllupshelga, og vi bare nikoste oss fra fredag til søndag. Eller, i alle fall jeg; jeg var totalt avslappa helt fra jeg kom hjem seint torsdag kveld, hele veien til jeg plutselig kom inn i kirka og fikk helt bakoversveis over at jeg plutselig dreiv og gifta meg! Stakkars svinet var nok litt mer stressa, og sov dårlig natta før, men det gikk visst over omtrent samtidig som jeg plutselig oppdaget at jeg var brud. Snodig. For egen del var det bare en «feil» med bryllupshelga, og det var at jeg ble solbrent da vi var ute og tok bilder – men så har jeg jo skille etter brudekjolen nå da! Stas! Syns vi var søte også, jeg; kjekke mannen i livkjole og med pappas gamle gullur i lomma, og sjøl hadde jeg jo brudebukett med selvplukket lyng og dvergbjørk, for ikke å snakke om aller verdens mest fantastiske kjole som mammaen min har sydd. Flink mamma!

Det var en skikkelig bra dag, og en super fest, og så fikk vi hoppeslott som bryllupsgave! Meget passende, syntes jeg.

Plutselig var det mandag morgen, og vi satt i bilen på vei for å hente valpen vår – jaktgoldenfrøkna Indragårdens Kalas! Hun er etter Gleen Mhor’s Dark (Danne til vanlig) og Indragårdens Filippa, og født 29. mai. Snille oppdrettere passet henne i nesten tre uker over leveringstid for at vi skulle få gjort ferdig bryllup, flytting og min sommerjobb før vi hentet henne. Vi føler oss rett og slett skikkelig heldige som fikk kjøpe denne fantastiske valpen, og for at vi fikk sånn god hjelp av oppdretter.

Danne har vi ikke møtt selv, men vi har møtt noen av avkommene hans; jaktgoldens av den litt mer heftige typen, med masse krutt og arbeidskapasitet. Filippa, derimot, har vi møtt – og søstra, broren og mora hennes også. Veldig trivelige, avbalanserte hunder; noe roligere enn Danne-avkommene vi har hilst på men fortsatt med massevis av arbeidsvilje og -glede! Svinet var totalforelska i Filippa, så vi var enige om at dette var kullet for oss. En hund som ikke har noen begrensninger på hva vi kan gjøre sammen, eller hvor langt vi kan komme, men som vi samtidig er sikre på at også vil bli en flott tur- og familiehund. Som en ekstra bonus er Scala, som vi til slutt endte opp med å kalle henne, helt utrolig vakker!

Hun er en helt fantastisk valp. Avbalansert og flink til å slappe av overalt og når som helst, men samtidig full av energi og lekelyst. Sover natta igjennom, flink til å si ifra når hun må på do, trygg nok til allerede å være en del alene uten problemer, – og generelt en blid og fornøyd liten sak. Vi ba om en trygg og stødig valp, ettersom pelsen har slitt med stress og er litt engstelig; og det er hun definitivt. Tøff i trynet, går på og er ikke eeeegentlig så innmari opptatt om hvorvidt vi blir med på ekspedisjonene hennes. Klarer sjøl, for tenk! Så her blir det mye kontakttrening framover…

Dimlingen er veldig fornøyd med familieforøkelsen, og syns ikke det er noe poeng i å si ifra noe særlig til valpen som har en tendens til å bli litt grevling. Særlig liker hun å ta med seg skatter (det vil si alle hundelekene) under sofaen, og gi Nansen inn dersom han prøver å bli med på leken. Noen ganger lurer vi på om vi har en grevling under sofaen, for det er nok av temperament i frøkna! Vi innså ganske snart at vi må ha nulltoleranse på leking inne, for vi får ikke akkurat noe hjelp fra pelsen! Han har alltid vært begeistra for bestemte damer, men denne saken kan muligens bli litt vel bestemt når hun blir stor hvis hun får herje fritt med samojedbroren sin. Lille diva har allerede funnet gleden ved å herske, og har blitt rent dyktig på å terrorisere storebror som er altfor takknemlig for å bli terrorisert. Dessuten må vi støvsuge så himla mye når grevlingen drar ut store pelsdotter på pelsskrotingen…

Scala har allerede rukket å oppleve litt av hvert. Andre dagen ble hun stukket av veps på øyebrynet og hovnet så opp at hun ikke fikk åpnet øyet, så vi dro til veterinær og fikk kortisonsprøyte. Senere har hun vært med på en trening sammen med Therese & Ekko, og oppdaget at det finns kjøttkaker og pølser i verden (og at det er langt mer interessant enn passerende hunder). Og nå i helga var vi på en liten telttur ved Kobberdammen. Vi gikk ikke mer enn noen få hundre meter før vi slo opp teltet ved vannet, men det er mer enn nok å oppleve uten å gå så innmari langt. For eksempel vann! I god gammel stil vasset hr. Dimling til kløven ble god og bløt, mens valpelille var noget mer skeptisk… Det kom seg etterhvert, og hun vasset litt og drakk av vannet. Noe svømming ble det ikke, men det kommer seg nok med flere turer langs vannkanten og litt nøyere utforskning av dette rare, våte.

Som man ser har hun fått en tøff sele; hun går stort sett alltid løs, men vi har alltid på sele eller halsbånd for at hun skal forbinde slikt med å gå tur, sånn at det blir positivt å få på halsbånd og seletøy. Vi har så vidt begynt å trene på å gå med bånd et par ganger, og å følge etter med og uten bånd, men har det ikke så travelt med å lære henne noe som helst annet enn kontakt og innkalling.

Det var litt overgang for oss å få ikke-polarhundvalp, da; lille Dimling har jo aldri vært kald og ville gjerne sove ute i 20-30 minus da han var 8 uker gammel, men hun her blir jo kald! Så her var det bare å frottere valpen tørr og pakke henne inn i tepper når hun var ferdig med å undersøke verden. Fikk sove inni soveposen min også, heldiggrisen. Den posen ble ikke så pen etterpå, så det er fint vi snart får hvilepose til henne!

I dag tidlig ble det enda mer vann, for nå var verden ferdig med sommervær for i år, og plutselig kom det vann fra himmelen! Da var det godt å komme inn i teltet og bli tørket og å få sitte på et varmt fang i blant. Mulig man setter pris på en valp som liker kroppskontakt selv, altså…

Til hennes store forskrekkelse pakket vi plutselig ned teltet sånn at man ble tvunget til å være våt, men det var visst greit igjen da vi begynte å gå.

Nå er det fire trøtte typer her hjemme, og alle unntatt polardotten har myggestikk tross svimlende myggoljeforbruk. Det har vært en fin første uke som ektepar, og med Scala i hus. Satser på mange fine turer i årene som kommer, og at Scala blir en fin-fin treningskamerat både i skogen og på lp-banen!

om en innholdsrik ventetid

I dag er det en måned til jeg er gift. Søndag 12. august antar jeg at jeg vil tilbringe med å takke alle gjestene som kom i bryllupet, snakke med venner jeg ikke har sett på altfor lenge, og kanskje sjekke ut gavebordet fordi jeg er så himla spent på om vi får dobbeltdrag til pulken…

Samtidig kommer jeg nok til å ha litt dårlig samvittighet den dagen, fordi jeg innerst inne kommer til å være ganske bra utålmodig med å komme meg over grensa og hente familiens nye tilskudd! I Sverige er det nemlig ei lita tispe som akkurat rundet 6 uker, og som flytter til oss mandag 13. august – nesten 11 uker gammel. Som jeg sa til oppdretteren, ble hun dessverre født for tidlig; men heldigvis har jeg funnet en kjempetrivelig og forståelsesfull oppdretter som var enig i at det var en bedre løsning at knøttet blir lengre hos henne i stedet for å bli utsatt for to uker med bryllupsforberedelser og stressa mennesker som ikke har tid.

Faktisk er jeg kjempefornøyd med oppdretter! Ikke bare er hun veldig hjelpsom og har hunder helt etter vår smak, men det er så lett å snakke med henne og til og med røpe det vanskeligste med lille pelsen vår: han har så altfor mye stress. Det har blitt litt bedre med tid, alder og trening, men i en alder av 2,5 år har han fortsatt lange perioder på hver tur hvor han er totalt i sin egen, stressa verden. Hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men at vi som usikre førstegangseiere i alle fall ikke har hatt erfaringen og tryggheten til å styre stresset på bedre måte har nok bidratt til problemet. Fine oppdretteren ble ikke skremt av det jeg fortalte, men sa at hun ville velge ut en stødig, trygg og avbalansert tispevalp til oss, slik at hun kan fungere som en beroligende lillesøster  – i stedet for enda et familiemedlem å passe på og stresse over for stakkars bekymra Hr. Dimling.

Etter en hel masse analysering av dimlingadferd og trening på vanskelige situasjoner med bistand fra adferdstrenere, bestemte vi oss i sommer for å forsøke hormonchip. Det var ikke en veldig lett avgjørelse, og ville uansett ikke være en quick fix som kunne ordne alt. Lillemann kan i noen tilfeller være usikker ovenfor fremmede hunder; og å fjerne testosteronet vil ikke bare senke stressnivået noe – det vil også fjerne noe av tryggheten hos hannhunder, og de fleste fryktaggressive hunder blir derfor bare verre når de kastreres. Nå er ikke småen vår fryktaggressiv, men sjansen for at noe sånt kunne utvikle seg ved å fjerne testosteronet var absolutt til stede – derfor også var det uaktuelt for oss å kastrere uten å ha forsøkt et halvt år med chip først.

For tre uker siden ble chipen satt inn, og om noen uker vil hormonene inni dimlingkroppen ha stabilisert seg. For en uke siden kom jeg hjem etter 5 uker sommerjobb i Oslo – og jeg hadde fått en ny Dimling! Da jeg kom hjem, trodde ikke lille dimling sine egne øyne, han hadde faktisk knapt sett meg på to måneder fordi svinet og jeg var i Japan på bryllupsreise i ukene før jeg dro til Oslo for å jobbe. Resultatet? En veldig kjærlig bisk som ikke kan sitte pent for å bli fotografert, man mååå jo kline!

For å feire at jeg var tilbake, tok vi oss en skikkelig regnfull oppdagelsesferd i skogen, klatret oppover bratte skråninger, sjekka ut pytter og elver, og – lo and behold – la oss ned i lyngen for å slappe av litt! Han har vært vanskelig å få til å slappe av sånn på turer, og nå gjorde han det helt av egen maskin! Flinke hunden.

Vanskelig å forklare helt hvordan det er, altså, men det er akkurat som om han er mer til stede i verden, samtidig som han er mer avslappa. Han oppfatter flere lyder, og sjekker ut med nese og ører, men uten å tilte på noe av det som skjer – det er knapt behov for å rulle seg i vegetasjonen for å avreagere, nå holder det visst å snøfte og så gå videre! Samtidig er han fortsatt fullstendig seg selv, jaktinstinktet har han i alle fall ikke mistet…

Ikke bare har han fortsatt jaktinstinktene sine intakt, han er også fortsatt veldig leken og ivrig på å finne de største mulige pinnene og se om jeg kanskje har lyst til å leke litt. Særlig når man merker at man er på vei hjem igjen…

Til forskjell fra tidligere, har han lett for å avslutte leken og roe helt ned igjen. Det er ikke noe mer tilting og herjing når jeg ikke leker tilbake eller leken går for vidt. Han klarer å stoppe seg selv, og jeg har ingen problemer med å stoppe ham. Det gjør det lettere for meg å slappe av og kose meg med ham. Jeg trenger ikke å være på plass og avbryte alt som er gøy hele tiden for å forhindre overstressa pelsdott.

Når han finner et ekstra tiltrekkende underlag, må han fortsatt rulle litt; men enten leser jeg ting inn i alt jeg ser, eller så er det med en annen intensitet han ruller seg nå. Han ruller for å kose seg, nå, ikke for å avreagere! Altså, han har jo kost seg med rulling før, men som med lekinga så avslutter han rullinga hver gang uten tull, og ser bare fornøyd og blid ut etter en rulleraptus – ikke vill og gal i blikket som før.

Plutselig har han også blitt langt mer lydhør. Han er vel ikke verdens lydigste hund, men han har alltid vært lydig i form av å kunne mange ting og høre etter (om enn for bare noen sekunder…) i forhold til en hel del sammenlignbare raser. Men til forskjell fra tidligere, prøver han nå å gjøre rett, og husker hva jeg har sagt tidligere. Et eksempel er heste- og sauedritt; det har alltid vært nærmest umulig å få ham til å huske for hver dritt at den ikke er lov å spise, men nå har det plutselig begynt å gli inn. Akkurat som om hjernen hans har fått plass til å prosessere ny lærdom. Det er litt som å ha en unghund som må lære massevis av grunnleggende ting, men han lærer dem jo! Og best av alt: han ser meg. Ikke bare ser på meg, med helt andre ting (godbiter og leking, kanskje) i blikket – han ser på meg. Med rolige, glade øyne! Selv når han akkurat har lekt litt eller jeg har stoppet ham når han er litt for ivrig mot frk. Fryd eller hennes minst like deilige søster frk. Streng.

Oioi, dette innlegget ble en skikkelig kvalm og sippete kjærlighetserklæring til pelsen, men det får være. Jeg er faktisk, rett og slett, helt pinlig glad for å se ham slik. Jeg håper at utviklingen fortsetter i denne retningen, og så får vi se hva vi gjør videre om et halvt år når hormonchipen går ut.

om regulering

Jeg vet ikke helt på hvilken måte dette innlegget handler om regulering, men la gå. Jeg har satt meg selv i en felle der alle innlegg må starte på «om», fenomenet har forøvrig også sneket seg inn i både designrapportene, porteføljen og mailene jeg skriver, så her går det rett og slett nedenom og hjem. Mulig det var en smule overdrevet. Samme det. Jeg blogger igjen! Hurra! Og det er sikkert ett og annet som har blitt regulert eller omregulert siden sist.

Det har vært en veldig spennende vinter. Nei vent, jeg kan gjøre bedre enn det: dette har vært en FLOTT vinter. Faktisk. Ja, det har det vært. Jeg føler det fremdeles slik etter å ha kjent etter litt. Det har vært en bra vinter. Selv om Trondheim har gått tilbake til det normale, og servert slush i stedet for snø (hvorfor har ikke Swix utviklet en slushglider ennå?!), og jeg knapt har gått én ukentlig skitur  vinteren gjennom mot gjennomsnittlige 3 i uka forrige vinter. Likevel har det vært en FLOTT vinter. Jeg har lest meg opp på GTD. Det fungerer. Ikke mind like water helt ennå, nesten der, litt mer som slush enn så lenge men det er i det minste bedre enn is (jeg tar det som en selvfølge at alle er i stand til å følge tråden). Først må jeg gjøre prioriteringer jeg ikke ønsker å gjøre, angående hvilke designprosjekter jeg skal/vil fokusere på og hvilke jeg skal tillate at blir sånn passelige. Jeg er en ihuga motstander av prioriteringer. Jeg har vurdert å starte en folkebevegelse mot konseptet. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan leve uten. Hat-elsk. Litt som sure sokker. Skulle gjerne unngått dem, men det bare går ikke. Jeg er tross alt samboende med en rimelig aktiv mann som foretrekker ullsokker innerst mot tottilottene. Slike sokker burde leveres med tydelige advarsler.

Nei men har du sett, der mista jeg helt den derre tråden selv. Det var uvanlig for meg. Uansett, det jeg hadde tenkt å nøste meg fram til, er at jeg endelig har laget portefølje, og jobber med å sende den ut til flest mulig slik at jeg kan få sommerjobb – fortrinnsvis i Trondheim. Det er mulig jeg får en helt fantastisk sommerjobb i Alta, men da trenger jeg en hel del flaks som er uvanlig så langt nord for å komme meg hjem i tide for å bli gift. Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive der! Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg hadde et ønske om å vise fram litt av porteføljen. For jeg ble så fornøyd med (enkelte deler av) denne lille gjengen: Le Bande á Part.

Åååå, bare se på dem! Søte, søte små! Det er sunt og fornuftig å være litt selvgod som designer, for det er uansett veldig mange gode grunner til å ha dårlig selvtillit. Så jeg gjør så godt jeg kan og tror på meg. Se på stakkars, trise saltdispenseren som har fått salt i øya og er litt forfjamset og lei seg! Og forslukte, dumme sukker. Og…eh…pepper ser litt dust ut. Never mind pepper. Se på salt og sukker en gang til dere. De er mine nye venner. De heter Rolf, Nils og Jon Herman.

Nå skal jeg vise fram flere bilder. Bryllupsinvitasjonene våre er ferdige, og jeg regner med at det er et stort antall spente mennesker som lurer fælt på hvordan de ble. Det er hemmelig (bortsett fra for en person, som allerede har fått sin invitasjon, fordi hun er så himla teit som ikke har oppdatert adresse som kan finnes ved å google og sjekke på telefonkatalogen.no og sånn). Men en liten sneakpeek skal bli! Hohoho!

Ja-a, nå ble dere sikkert mindre spente? MOahahahAA! Vi har nemlig bestemt oss for å kjøre en vanvittig seriøs linje på hele bryllupet, hehe. Åh, æsj, nå har jeg egentlig vist fram det gøyeste med hele invitasjonen. Får håpe ingen leser bloggen min lenger, da.

Så over til noe helt annet! (det er på dette tidspunktet John Cleese vil si «The Larch» og vise fram dette bildet:

men det har ikke jeg tenkt å gjøre). Jeg og hr. Dimling trener fortsatt jevnt og ca uavbrutt. Jeg har funnet ut et par ting nå:

  1. Han lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening og har generelt størst framgang dersom vi trener en gang ukentlig
  2. Jeg lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening er generelt en bedre hundeeier også i hverdagen dersom vi trener minst 3 ganger ukentlig.
  3. Det er viktigere at jeg er trives med hunden min hver dag enn at han er flink i en time hver uke.
  4. Det føles veloverveid og reflektert å gjøre teite treningsvalg – som å trene for ofte – når jeg har stilt opp den sviktende logikken i nummerte punkt.
  5. At jeg gjør et dårlig treningsvalg er i grunnen ikke så viktig – se punkt 3.

Jeg er kjempefornøyd! I dag har jeg og Therese vært og trent i snøstorm, og vi har vært flinke og gjort sånne ting som vi har snakket om at vi bør gjøre (Therese har trent på kjeder, Ekko har sagt at det var teit og frustrerende å ikke få ball og ble plutselig til en Belgisk Lommeklatrer, jeg har trent på apport (og Therese var flink som klarte å knekke «apporterende dimling»-nøtta, så nå skal vi trene masse apport inne med halvstusslige belønninger framover!) og fvf over lengre strekker, og vi har FILMET!), og selv om hendene ble innmari kalde så var det verdt det for vi ser unektelig temmelig barske ut på film når vi trener med storm på alle kanter. Jeg var fyllesyk som en idiot i dag (de som er fyllesyke er gjerne idioter, så det følger naturlig), samtidig som jeg forsøkte å dempe meg selv som var rimelig elektrisk på 12 shotter espresso. Derfor var jeg ganske slapp og hadde dårlig intensitet i treningen selv, og da var det utrolig fint å se at Nansen opprettholdt intensiteten – det er nesten så jeg lurer på om effekten er mye den samme som jeg bevisst prøver å få fram i fri ved fot: masse oppmuntring og belønning over lang tid gjør at han drar seg opp når belønningen uteblir og holder fokuset lengre. Samtidig har nok Therese rett i at det er på tide å la lille pelsball få dimle litt etter eget ønske, og selv bli litt mer passiv i belønning. La ham sakte men sikkert ta over jobben, for nå ser det faktisk ut til at jeg har klart å legge et grunnlag for hvordan trening skal være; kanskje jeg har klart å få trykket inn i det tette, men akk! så vakre, lille hodet hans hvor høy intensitet og sterkt fokus man skal ha på trening! Jeg er stolt. Av Dimlingen, og av meg selv. Tusen takk alle som har hjulpet meg og lillemann med å komme dit! Her er en film fra da vi var kule i snøstormen i dag (men siden Therese brukte litt tid på å forstå teknikken, så har jeg bare et lite utvalg fra egen telefon og kan ikke vise de kuleste snøstormfilmene, men det får jeg heller komme med på et senere tidspunkt) (og det var naturligvis skikkelig teit av meg å trene på noe sånt en dag jeg selv totalt manglet itensitet og hjernekapasitet, så det kunne potensielt vært bedre, men jeg syns det er kult at pelsverket er så iherdig likevel, jeg!):

 

Sprættpels! Den sprettinga skal jeg ta tak i. Skal bare, i noen uker, før jeg tar tak i det. Forresten så er jeg fullt klar over at stakkars pelsen ser totalt vandalisert ut. Vi kjøpte en fantastisk sele som lå helt perfekt på skrotten hans, men som forårsaket akutt pelshavari. Nå henger sela på en krok og venter på at jeg skal få litt mer krutt i stumpen slik at jeg får fôret ut de delene som sliter sånn på pelsen, så blir det nok bra til slutt. Får bare håpe at han får dekkpels igjen, det er ikke bare stygt men også ganske håpløst med bare underull og en dott dekkpels midt oppå ryggen!

Sånn helt på tampen: det er en grunn til at jeg har lagt til en valpe-tag. Vi skal ha valp igjen! Det begynner å nærme seg ganske drastisk nå, vi har funnet rase og linjer etter å ha hilst på mange hunder  og snakket med mange hundeeiere og besøkt, øh ok da, en håndfull oppdrettere, og nå i løpet av de nærmeste ukene skal vi besøke de to oppdretterne vi virkelig ønsker oss hund fra. Så håper vi bare at det blir plysjbaby en gang til sommeren eller høsten. Jeg har skikkelig troa på at vi skyter blink med rase og linjer denne gangen, og gleder meg veldig til å snakke med de som lager disse vidundrene, ansikt til ansikt!

om sjonkel Dimling

Det Dyriske Hjem har vært vertskap for en piraya i helga. Den trengte ikke akvarium, men det ble forbigående våte spor etter den på gulvet, selv om den ganske snart oppdaget at plenen utenfor ga hakket høyere tilfredsstillelse ved urinering enn parketten inne. Pirayaen er en labradorvalp på fire måneder. Og egentlig er han forbausende snill, og flink til å tisse ute. Dimlingen er stolt sjonkel.

I grunnen var det helt fascinerende å se den unge jyplingen av en pelstomsing transformeres til en livstrøtt viktigper av en sjonkel, på 1-2-3. I det ene øyeblikket hadde vi en fjollete, leken, energisk tenåring, i det andre øyeblikket hadde vi stua full av 15 kg valp og 26 kg alvorstynget, saktmodig og stivbeint gammelonkel. Hvordan er det mulig at en smidig fjasekropp plutselig blir til et giktisk gammelmannslegeme, bare ved synet av en terrorvalp?

Helt ut av det blå ble det fryktelig viktig å ta det innmari rolig inne. Sove masse. Og late som man egentlig ikke ville leke med valpen, selv om man tross alt lekte med valpen, og faktisk syntes det var skikkelig kult også; faktisk såpass kult at hele trynet ropte «WEEE!!» og beina skalv, mens kroppen imiterte sirup. Selvfølgelig var det også påkrevd at man ga inntrykk av å egentlig synes at lekedingsen man kampet med valpen om i grunnen var en ganske døv sak, som man bare så vidt holdt i for at valpen skulle få kose seg litt, og at man tross alt bare nedverdiget seg til å leke med valpen fordi valpen så innmari ville. Liksom. For han ville aldri i verden funnet på å leke med kampedingsen på egenhånd. Liksom. Videre trengte man å innbille valpen at man var fullstendig ferdig og så lei leken at man nesten spøy hver gang den begynte å bli litt interessant. Heldigvis var det nulltoleranse på leking inne. Noe annet kunne blitt slitsomt for selvbeherskelsen til den gamle sjonkel.

I dag sturer stakkars sjonkel Dimling. Valpen har reist hjem, det er ingen grunn til å sjekke lekekassa eller spise maten sin. Det er ikke noe vits i å dra i båndet på tur, og hvorfor i alle dager skal man gå rundt og markere når man ikke har noe valpetisse å dekke over? Sjonkel Dimling savner nevø Piraya, og håper han snart får anledning til å bruke valpevettreglene sine igjen:

  • Samme hvor mye du digger valpen – du må alltid se ut som om du lider. Og at du virkelig ofrer deg når du lar valpisen tygge på beinet du har eid i et halvt år og aldri brydd deg en døyt om før.

  • Du må se ut som om du dør på deg av valpelus når den slikker deg i munnvikene. Du må til enhver tid uttrykke din lidelse, og da særlig når valpen tar initiativ til kos, lek, eller annen form for samvær.

  • Likevel, du må ikke flytte deg. Selv hvor smertefullt du klarer å få det til å se ut. Gi inntrykk av at du lider i stillhet, og at du gjør den ultimate oppofrelse ved å ikke flytte deg når valpen vil sove oppå deg. Først når valpen sover trygt, kan du gå. På stive gammelmannsbein. (PS: det er kun lov å nufte på valpen når den sover og du er temmelig sikker på at menneskene ikke ser deg! For det er flaut, det…)

  • Sist, men ikke minst: stå på balkongen og hyl din sørgeserenade når valpen blir hentet. Det er først nå du skal uttrykke din store kjærlighet til den forferdelige, innpåslitne, aggressive pirayasaken. Gå inn i en dyp depresjon.

Jeg tror vi trygt kan si at sjonkel Dimling vil føle at han gjør en meningsfull jobb når vi med tid og stunder kjøper vår neste valp!

om årets verdensomveltning

Therese har sagt at jeg må blogge. Altså jeg blogge. Hvis ikke blir Therese sint.

Therese er skummel når hun er sint.

Så jeg blogger.

Therese og jeg trente her om dagen. Litt lp utpå plena, noe fri ved fot og posisjonsendring, en pølse i ny og ne og enkelte konger susende gjennom lufta. Og øl til de flinke trenerne på slutten, selv om det var kaldt og vått og nesa mi var tett som en Dimlinghjerne. Jeg skulle nyte det ølet. Om ikke annet, så i alle fall på trass. Og mens vi satt der og drakk øl (og jeg inhalerte snørr) snakket vi om litt løst og fast. Om hvordan det er forbanna irriterende når Dimlingen faller sammen under krav og strenge pekefingre og bjeffer meg huden full helt til jeg, for å unngå klikking i alle 360 grader, plasserer drittbikkja langt uti skauen (der ingen skulle tru at nokon kunne bu/at hundar kunne vore bundne), og  henta ham igjen ved behov. Og selv etter en slik påkjenning så fungerte bikkjekrapylet; han trente, fikk godbiter, koste seg med lekinga, ville leke med meg (og litt Therese, for hun er tross alt HIMLA kul) og var generelt flink bisk!

For i løpet av sommeren har det skjedd en liten endring i mini’ns grå fettklump. På et eller annet tidspunkt i sommer slutta vi å dille, og begynte å trene. Etter halvannet år med motivasjon, lekopptrening og snekring av kontakt, har den lille valpisen min blitt en halvveis fungerende bruksdimling! Ok, han har fortsatt konsentrasjonsevne som en halvrotten epleskrott, og assosiasjonsevnen til en død moskus – men han prøver! Og det hender han får til! Og ikke nok med det, jeg kan faktisk kreve at han tar kontakt, at han jobber, og at han gjør sånn omtrentelig det jeg tenkte at han skulle gjøre!

Så jeg er ganske stolt av pelskladden min, jeg. Selv om han gikk to halvelendige (dvs et helelendig og et noget elendig) spor i dag (til dere innvidde: NEI! Jeg vil ikke helt offisielt gå med på at omtrent hele fadesen var min skyld, selv om det selvsagt var det), er jeg stolt av dotten. For han har begynt sin forvandling fra pelsskroting til Bruksdimling! Når Dimlingen bare klarer å bli 2 år (og det er det 3 måneder og 10 dager til!) så skal han få biabädd, samt grønt halsbånd og rosa tjenestedekken med navnet sitt påbrodert!

Vel, ikke navnet hans. Men det navnet han fortjener. Fiiine lille mannen min!

Bare sånn for å bevise at han er fin, og flink, og bevise at jeg faktisk har en bruksdimling, og for å gi valuta for pengene for dere som har latt dere lure til å bruke dyrebare modemkroner (få deg bredbånd, ‘a, din sinke!) på å lese om en mentalt utfordret pelspygmé, poster jeg en 100 % uredigert iPhonegenerert film, der vi trener på fvf i firkant. Ja, VI trener. Jeg trener på å stokke beina mine, Hr. Dimling trener på å stokke seg selv, etter han sånn halvveis uti økta skjønner at det ikke går an å stokke meg, dvs tvinge meg til å stoppe sånn at han kan sette seg slik han mener at vi bør gjøre i vendinger… Det er vanskelig å stokke bein og dimlinger. Heldigvis redder ballen alltid dagen. Enjoy!

om fornuft og svinaktige følelser

Det anbefales absolutt å bo i egen leilighet som del av samboerpar, med utsikt over pent opparbeidede fellesområder, og uten nevneverdig muggforekomst. Hvis man da ser bort i fra et tidvis passe muggent svin, et noe mer enn passe muggent dyr, og noen dager til og med en rimelig muggen pels, når oppussingsarbeidet antar nye høyder og vi må på IKEA for [insert very big number]’de gang fordi de manglet den dingsen i går og i forigårs og dagen før det også, selv om det står på ikea.com at de skal ha den inne. Ja, det var en sånn dag i går (igjen) og joda, det var undertegnede som satt hele veien til IKEA med furtemunn og kryssede armer, og som utelukkende mumlet «mugg» som svar hver gang svinet prøvde å ytre en oppløftende, forsonende setning. Men jada, allting  ble helt bra igjen, da svinet overrakte en fredslilje, ba tynt om fred i heimen og foreslo lettøl og pottis som middagsmat. Faktisk gikk det så bra, at man helt glemte at man har fått en fredslilje, så nå ligger den i IKEA-posen der den står og dør for seg selv og de som er til stede.

Og da hadde man rodd seg langt ut på viddene igjen, noe man allerede har funnet ut at ikke er godt for noe, for robåt oppå vidda er i grunnen bare drass (noe som diskuteres i innlegget «om plutselige talestrømmer», datert 8. juni 2010, for de som er nerdete nok til å undersøke alle kilder og henvisninger). Det er nemlig ikke mugg og sånt man har tenkt å snakke om, det hele skulle bare være en innledning som omhandler gledene ved å bo i kjøpt leilighet i et veldrevet borettslag, før man naturlig og ubesværet kan gå videre til det egentlige temaet. Sånn, da er man klar til å fortsette beretningen.

Tilværelsen i flunkende ny borettslagleilighet fra 50-tallet er full av gleder. Ikke nok med at vi har mistet nøkkelen til sikringsskapet (ups, skyldig) sånn at vi ikke får montert lys i stua, men vi har også disse deilige betongveggene som er klin umulige å rive ned (med mindre man har en spesiell interesse i å leve i betongklumper, støv og løsemiddelpartikler i ukesvis, mens man skjender støvsugeren til døde med nevnte betongveggbestanddeler), klin umulige å få slette (uansett mengde svinedyr sparkel) slik at tapetet alltid får litt ubestemmelige buler og klumper selv om man helt plutselig har blitt ekspert på å legge tapet på høyprofesjonelt vis, at når man ikke gidder å legge nytt tapet på do (siden doen er ca 1 kvm stor, og det er mer eller mindre umenneskelig å skulle sno seg rundt klosettet med tapet og børste), og heller bare maler rett på veggen etter å ha sparklet og flikket og grunnet på den i en halv evighet, så får man et noe ruglete og rustikt utseende rom som har en fantastisk akustikk. Ingenting er så trivelig og forholdsstyrkende som å overhøre din kjæres kvaler der han sitter på do og driver med hardt kroppsarbeid. Lista er lang, og de noe spesielle gledene mange, men det finnes jo lyspunkt i tilværelsen: teve. Ok, den digre kladden som står på teve-benken fra IKEA har jeg hatt lenge, selv om jeg en gang solgte den til svigerfar for 500 kr (men fikk den tilbake fullstendig vederlagsfritt et år etterpå fordi han kjøpte seg flatskjerm i stedet), men den har aldri hatt så mye å by på før! I grunnen har den sjelden hatt noe annet å by på enn den utdaterte xbox-kladden den har vært koblet til. Men nå har vi ankommet teveparadis, hvor det tilbys ikke bare nrk i 3-4 utgaver; vi har også svensk teve, discovery channel, national geographic (som i grunnen ikke er annet enn en halvdårlig, ulidelig spekulativ discovery channel-wannabe), BBC news og enda minst 10 kanaler til; nei, ikke nok med det – vi har attpåtil det ypperste innen teve-journalistikk (det skader ikke å sette på en plate med trommehvirvler her): Animal Planet.

Jeg kunne skrevet en hel bok om Animal Planet. Men siden jeg alltid går lei sånn et sted mellom andre og tredje kapittel, og poenget ikke kommer før i tolve kapittel, er det nok best om jeg holder meg til bloggmediet. Åh, deilige, deilige Animal Planet. Forferdelige, bedrøvelige, dramatiske, rørende Animal Planet! Fra dag én med teve samt tevekabel installert i heimen (kun avbrutt da en viss liten skroting konsumerte store deler av kabelen), har det gått i Animal Planet for undertegnede. Spesielt Pet Rescue, Animal Cops og sånt står høyt i kurs, der jeg sitter og deltar aktivt med tårer, blod og svette. Tja, kanskje mer sinneutbrudd og kraftuttrykk enn akkurat blod og svette, men tårer er det nok av. Svinet, som av en eller annen ufattelig grunn helst har villet se på Dagsrevyen (eventuelt menn i trange shorts og bleier som sitter på sykler i timesvis), har snøftet bedrevitende av meg som sitter der i harnisk foran skjermen, mens jeg har slengt ut ukvemsord til totalt fremmede og dessuten bortsensurerte ansikter. Nei, svinet, han var altfor voksen og fornuftig til å bedrive slik søppeltevetitting. Så forbauselsen var stor, da han i går kveld, full på munkholm sommerøl og maarud sourcream and onion, vant kampen over fjernkontrollen og zap-zap-zap endte opp på, ja, nettopp (trommehvirvel igjen, takk): Animal Planet. Ikke nok med det, han satt der med fuktige øyne og et ansikt dreid i avsky og dyp sorg, og så på Houston SPCA! Har man sett, du.

Ettersom jeg hadde tapt kampen om fjernkontrollen, hadde jeg allerede trukket meg ut av salongen; men titt og ofte ble jeg ropt inn igjen for å komme med ekspertuttalelser på hvorvidt eierne var bare dumme eller virkelig onde, og hvorvidt hundene (fulle av hårsekkmidd og uheldig plasserte byller) var søte eller bare heeeelt fantastisk superbedårende, og ikke minst for å holde lange diskurser om akkurat hvor synd det var på disse søte små, foruten nøyaktig hvor mye buksevann og deng eierne fortjente. Gudbevares. Mannen er omvendt! Mot slutten av programmet, som består av hjemmereportasjer fra de overlevende hundenes nye hjem (hvor alt er fryd og gammen og hundene fungerer helt uten problemer), satt svinet der, rørt til nye høyder og med klump i øya og tårer i halsen, og tror du ikke han hadde en uttalelse å komme med: Når hr. Dimling blir voksen, skal vi visst anskaffe en omplasseringshund. Fordi det er så synd på dem, også er de så søte, og så blir alt bra til slutt, for det har han nemlig sett på teve.

Greit. Jeg er lykkelig overbevist om at svinet nå må kunne sies å være en frelst mann, og på bakgrunn av hans evne til å være snill og lettrørt, har jeg lagt en snedig (kanskje bittelitt onskapsfull) plan. Ja, man vil absolutt, definitivt, helt klart, uten tvil ha en hund nr. 2 når pelsen er klar til å bli sjonkel, og forholdene ligger til rette for ny vofs. Men man hadde jo et håp om å anskaffe en liten valpesak som er noget mer egnet til bruks og lydighet enn det dagens dimling er (selv om hr. Skrotemann på ingen måte noensinne vil slippe unna slitet), og som kan lekes med og preges på fra minialder sånn at man får enda en pelsdoning som leker og lever slik som det passer en selv. Alternativet er selvsagt å overta en hund som passer kriteriene, og som sklir rett inn i familien, men hva er oddsen for det? Så mesterplanen er å, på snikete og hemmeligholdt vis, finne fram til rase, oppdretter og kull sånn mer eller mindre på egenhånd – selv om skjult hinting og utspekulert fisking nok skal sørge for at svinet tolererer utkommet. Deretter, når kullet er født og besiktiget og allting er klappet og klart, putter man svin og pels og seg selv i bilen og kjører avgårde til den glade oppdretter, fordi «jeg bare tilfeldigvis kjenner noen oppi her som ikke du kjenner og som har noen fine hunder så kanskje dimlemann kan få leke litt før vi kjører videre og sånn», og vips så sitter svinet i sofaen hos oppdretteren innsmurt av en herlig kombinasjon av valpetiss og snørr og tårer, mens han sukker henført og prøver å overtale meg til at vi må ta med en av dem hjem. For de er jo så fryktelig søte, og helt forsvarsløse, og tenk om noen andre kjøper akkurat den der og så blir den mishandla og ender opp som en skabbete, stakkarslig sak på Houston SPCA…

Takk, Animal Planet. Takk.

om vannuhyrer og ventetid

Pelsen, som trodde vann var skummelt, har ombestemt seg: vann er råkult! Her følger historien:

I går var det overdrevent med gladkristne varmegrader i både skygge og sol, og dermed lå pelsvalpisen min pal i hagen og var dysfunksjonell. Det var ikke morsomt å løpe etter ball, det var fullstendig uinteressant å spise pølse, og tur kunne jeg vær så god få lov til å gå på alene; det eneste han kunne koste på seg i heten var en stor geip.

Heldigvis vet man hvordan slike små pelser kan reddes fra sommersløvhet; her måtte hageslangen hentes og heteslagskrotten sprayes, omgående! Det syntes lille dimling at var deilig.

Vannet fikk fart i minien, såpass fart at han ikke engang trengte hverken ball eller pølse for å ha det råkult. På 1-2-3 var overopphetet ulldott forvandlet til et neddynket, flyvende ullteppe!

Da lillemann tydeligvis hadde gjenoppstått som tullemann, tok vi like gjerne en tur opp i skogen for å prøve lykken i et skogstjern enda en gang. Pelsen ville fortsatt ikke legge på svøm, og med 5 hutrende plussgraders badevann ville ikke jeg vasse engang. Men bilder kunne jeg da ta! Denne gangen hadde jeg med et knapt bedre objektiv enn jeg vanligvis bruker (jeg har en overveldende mengde av 2 objektiver), men som er for mer langdistansebilder. Jaja, noen fornuftige bilder ble det. Her følger en innvielse til pelsens renselsesritualer:

1. Legg hodet i bløt

2. Bli overrasket over hvor vått det er der nede, slå alarm og gjør retrett

3. Stirr forurettet på dyret og la henne forstå at det er hennes skyld at du har blitt våt i det dyrebare, etter all sannsynlighet ikke-vaskeekte ansiktet ditt

4. Hvis noen skulle finne på å sprute litt vann, er det absolutt helt essensielt at du fleiner fullstendig, samtidig som du viser fram alle de nye tennene dine (og demonstrerer skjønnheten av dobbelt sett huggtenner i overkjeften). Vannsprut er herved definert som «gøy»

Da vet vi i det minste at pelsen liker vann, det neste steget må bli at han skal like å bade. Får vi da vitterlig håpe!

Men det er mer nytt fra østfronten, skal du høre! Svinet var på visning mutters alene heromda’n, og i går var det budrundeangstdag. Faktisk var det ikke så ille denne gangen; vi var allerede enige om hva som skulle være maksbudet vårt (og hva som måtte bli absolutt siste supermaksbud), og at maksbudet skulle være førstebud og gis kl. 14.00. Og gjett hvem som vant!? Etter nesten 4 timer med hjertet på fullstendig gal plass, var det dyret, svinet og pelsen som gikk av med seieren! Det merkelige er at jeg ikke har fleina som pelsen i vannsprut over den gledelige nyheten, jeg er faktisk veldig avmålt til det hele. Ja, det er drømmeleiligheten med tanke på størrelse, antall rom, borettslag, boområde, etc; men samtidig er det ikke sikkert vi får den. Buhu. Jeg må smøre meg med tålmodighet og (forhåpentligvis) holde ut i 19 dager til, for da er forkjøpsretten utdatert og vi kan innkassere seieren på ordentlig. Tvi, tvi!

om store gutter og late dager

Joda, pelsen begynner å bli stor gutt, han! Ikke bare har han lært seg at det går an å bajse på grus og tisse på brostein, at andre hunder lukter best mellom bakbeina og at tisper lukter allermest spennende og bør slikkes på, at vepser og humler må dø selv om det gjør vondt i munnen, og at det er mulig å bare slikke på og kose med små barn (i stedet for å hoppe på og nappe i og herje med); han har også funnet ut at enkelte søppelbøtter, steiner, og trestammer er av enorm betydning. For en ukes tid siden tvang åpenbaringen seg sakte inn i dimlingknotten. Iløpet av hver tur brukte han stadig lengre tid på å undersøke hushjørner og lyktestolper – og mindre tid på å slikke opp fersk pip-pipbajs og skrape tyggegummi av asfalten, mens jeg ble stadig mer frustrert over kengurutakten. Så, endelig, bestemte han seg for å tisse på godluktene; og dét med tyngen så vidt litt overført til høyre side. Han så ganske forvirra, men fornøyd, ut, der han sto og trippa med venstre bakfot mens han tissa. Etter dette gjennombruddet, skulle det ta et helt døgn før han prøvde seg på beinløft igjen – selv om tissehyppigheten økte hele tiden.

Så kom det, endelig: skrotingen sto og tissa med ørene godt bretta bakover, da han så to bunadkledde fruer stige ut av en mørkeblå Opel, 5-6 meter unna. Stolt løftet han høyrefoten akkurat i dét siste tiss ble klemt ut, hvorpå han straks satte foten ned igjen – rett oppi tissedammen sin – og ga fra seg et par kraftige fraspark, liksom for å understreke at han var mann og hadde markert! Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, og damene så ganske irriterte på meg, de trodde tydeligvis at jeg lo av dem (de sleit litt med en sølje som hadde hengt seg opp i den andres skjørt, eller noe).

Og der brast boblen. Nå markeres det stort sett 1 gang hver tur – og så tisses det «vanlig» 2-3 ganger i tillegg. Gå-pent-policyen har blitt strengere; jeg går saktere når han lukter på noe, sånn at han får tid til å samle kreftene og løfte på høyre pailabb, men jeg stopper ikke (med mindre han står og tisser, da). Jeg nekter å ende opp med en hannhund som skal stå og slikke og sniffe i en halvtime ved hvert hushjørne, før det klemmes ut en pitteliten skvett og vi kan gå videre. Samtidig har jeg satt all annen trening på pause; han må fortsatt vente på værsågod for å gå gjennom dører og spise maten sin, og han må noen ganger bevise at han husker hva «sitt», «dekk» og «tå» betyr før han får leke med pinnen, men noen målbevisst trening blir det ikke om dagen. Og jeg føler meg litt lat. Men så stolt er man over pelsen som har blitt stor flink gutt, at han fikk premie: margbein! Skrotingen hilser og sier: omnomnom!

Litt skremmende er det også, at han har blitt så stor. Nå har viljestyrken hans stabilisert seg, så han gjør ikke like mye opprør som han har gjort de siste ukene; men jeg vet at det ligger en kjønnsmodning og venter på meg bare et bittelite halvår fram i tid. Og nå begynner dimlingen virkelig å bli sterk; har han på sele og får dra, så trekker han temmelig heftig. Kommer jeg til å være sterk nok, fysisk og psykisk, til å holde ham i ørene selv når det store ungdomsopprøret setter i med full styrke? Vil jeg ende opp med en hannhund utenfor all kontroll? På en måte vet jeg jo at dette skal jeg klare, akkurat som jeg klarte det med gode, gamle Serra da Estrelaen. Estrelamannen vår var tross alt striere i gemytt og kunne finne på å bli ordentlig sinnamann mot både mennesker og hunder. Samtidig husker jeg også godt de ukene der jeg omtrent utelukkende kom sint og gråtende hjem fra tur, drassende på en opprørsk, dustete fjortishund. Heldigvis vil aldri pelsen bli like tung som meg, jeg kommer ikke til å være fjortis samtidig som han, denne gangen, og skrotingen har allerede vist at han er langt mykere i gemyttet og mer sosial enn Estrelaen. Likevel, det er skremmende. Og endelig er jeg i stand til å sette pris på valpen min, nå som han er i ferd med å slutte å være valp…jeg savner litt valpedimlingen min, jeg. Som elsker smokken sin, sovner oppi IKEA-posen, dreper pip-piper, og setter seg fast inni valpegrinda si helt på egen hånd…