Endelig, treningsblogg.

Vi trente på FvF:
Trente på lengre strekker, og ble kommandert litt i starten. Jeg hadde på meg så mye klær at jeg belønna dårlige ting, og overså bra ting, HURRA! Og så sa jeg kjekt at bikkja mi er så sansa at jeg ikke trengte å varme henne opp. Øh. Vel. Jeg så ikke hunden min mens vi gikk fvf, men jeg så mye av forlabbene hennes som fifta som en tysk diktator der nede… Det var mye bra, da, og fokus var det ingenting å si på. Konklusjon: Vi må få hjelp til å se på fvf, og jeg må fortsette å dele opp etter om jeg trener fokus/attitud eller presisjon; og så stadig kreve mer presisjon når vi har det gøy, og kreve stadig lengre økter når vi pirker.

Vi tok noen innkallinger:
Ja. Scala har skjønt at ofte kan man få en ball om man stopper ca midt på. Så vi tok noen flere innkallinger.

Vi tok 2 innkallinger med stå:
Ispedd innkallinger uten stå. Det kan bli en sykt fint øvelse!! Men nå ser jeg at jeg virkelig må trene mye rette innkallinger samtidig. Hunden min er ikke så enkel som jeg først trodde. Det er jo i grunnen bra, det betyr jo bare at hun er lur!

Vi testa stå under marsj:
Hva kan jeg si. Jusse krusse. Banen var grusa, og jeg stoppet henne akkurat idét jeg satte skotuppen tett-i-tett med en tynn stripe ikke-grus (også kaldt en snøstripe). Jeg gikk videre noen meter. Jeg stoppa. Jeg snudde meg. Hunden min sto HELT på kanten av snøstripa og chilla’n! KULT! Det er bråstopp, det; ingen grunn til å gjenta.

Vi trente dekk under marsj:
Vi driver med den herre gå-bakover-greia, mens jeg gradvis vrir meg så hun skal komme inn i fvf. Det begynner å løsne! Og det var selvfølgelig så gøy at jeg måtte ta for mange repetisjoner og ødelegge alt… Æsj. Forhåpentligvis har jeg lært til neste gang, og så får vi framgang!

Vi testa formen på avstanden:
Veldig bra! Siden alt var så tipp-topp (litt juks, siden det bare er sitt og dekk, og sitt og dekk er isi-pisi), så jeg litt på stå-en i avstand. Vi har en vei å gå for å få en perfekt dekk fra stå, og en god forståelse for HÆREN FLØTTE IKKE FLØTT BAKBEINA DINE!! i stå fra sitt. Kommer så godt i gang, liksom, i den bevegelsen. Sååeh litt mer trening, og så var det den greia med å trene bakbeinstarget da hmhm skal vurderes igjen.

Vi fant apporten:
Den er fortsatt ganske kul, men i det siste har jeg trent antitygg – og nå har jeg fått en hund som ikke helt vil inn. Så jeg må være tydeligere på signalene jeg gir, og flinkere til når jeg kan korrigere tygg og hvor mye. Vissvass. Aner ikke hva jeg skal gjøre med tygginga, veldig sikker på hva jeg gjør med det å komme inn  :D

Tja, what to say. Mye å jobbe med fortsatt, men hunden min er gøy. Vi tar en uke med fokus på dekk under marsj og ser hvor det ender!

Premie for de som gadd å lese kjedelig treningsblogg:

Scala i snøen

Vinterhund!

Reklamer

om tjuetretten!

Nytt år, nye muligheter, sa folk. I år har jeg forsetter: ha det mer gøy, spille mer spill, loppe Therese for pinglekaffe og ha mer besøk. Ellers vil året inneholde både masteroppgave og jobbing (jeg har fått jobb, woohooo!), og en liten strull som garantert begynner å løpe på et eller annet tidspunkt. Hmpfh!

I jula fikk strullen og jeg skyss av Therese til Sverige (hun hadde visst lyst på en 8 timers omvei på vei opp til hytta, som i grunnen ble fryktelig mye lenger enn 8 timer), for å besøke Scalas oppdretter. Jeg var ikke enormt høy i hatten når jeg ankom med min lille strullepels som knapt kan annet enn hverdagslydighet (men hun har en fin-fin sitt og dekk, altså, og flatdekken nærmer seg, og hun vil heller se på meg enn å støvsuge hestebæsj, stooor seier!) – men det var bare gode ord å få!

Stor fin Scala

Hun er visst veloppdragen, den lille grevlingen min, og vi hadde en veldig hyggelig dag i Sverige! Vi fikk til og med møte Scalas slektninger og ikke minst mamma; artig å se hvor like de var, selv om det var tydelig at hun hadde trekk fra pappa Danne også. Siden det var slik en hyggelig dag, ble det også en lang dag, så klokka var altfor mye da vi til slutt begynte å kjøre hjemover igjen og oppdaget at noen hadde lagd skøyteis på hele den kronglete veien fra Charlottenberg til Stange. Midt i en sving, hvor Therese kjørte i ca 10 km/t slik at det føltes som om vi sklei kontrollert gjennom svingen, leste jeg meldingen hennes hvor det sto at valpen hennes var født! Så da begynte jeg å sjekke facebook-kontoen hennes også og der var det masse bilder av tervebebbiser. Jeg har blitt valpetante til en liten tervegutt som flytter til Therese i slutten av februar! Hurra! Han har et par flotte hurra-meg-rundt-foreldre og kommer nok til å bli en skikkelig kul brukshund; og er en av disse puddingene (jeg stjeler bilder fra facebook, jeg):

N-puddinger

Jeg skal visst også bli mer mennesketante, for broren min produserer etter sigende fortsatt. Jeg fikk en følelse av at enkelte budringere av denne nyheten mente dette var et eksempel jeg med fordel kunne etterfølge, men det føles heller uaktuelt per dags dato. Likevel er det veldig koselig å skulle bli enda mer tantete!

Tilbake til Sverige. Det var noe jeg glemte i stad, og siden jeg ikke liker å redigere innleggene mine må jeg bare hoppe tilbake: Selv om jeg ikke fikk noen påpakning for å knapt ha lært Scala noe (både Annika og Therese syns visst det var ok), så ble det raskt tydelig at jeg godt kan få ræva i gir nå på nyåret; og at det ikke ville vært uheldig å debutere i LP1 iløpet av tjuetrettensesongen. Etter en supertrivelig nyttårsfeiring på Hitra med gode venner, 7 kg kalkun og en festlig strullgrevling som viste hvor utholdende og hardtarbeidende, og hvor godt samarbeid hun har, i søket etter en viss dimling på hjortejakt (dusten er altfor sterk for meg, men vi fant ham, pjuh!), har jeg nå også 2 kg kalkunraskekjøtt i kjøleskapet og sterk motivasjon for øking av strullkompetansen! Må bare vente til mongoryggen har sluttet å være mongo, og mongosnyteskaftet har blitt ferdig med å snyte; men nå gleder jeg meg skikkelig til å komme i gang med treninga! Mål nr. 1 er å printe ut programmene for alle LP-klassene, og planlegge litt grovt hvordan vi skal trene utover våren. Også skal jeg sende noen mailer og prøve å få i stand et bra lp-kurs for meg og andre i klubben, for jeg går dessverre glipp av Sanna Hallgren-kurset i januar… Åhåhå! Gleder meg til en tjuetrettensesong med funksjonell LP-hund!

Sist, men ikke minst: jeg sparer penger. Til kvasikjøkkenoppussing, stor bil, nytt hus, Sølenkurs (med mindre det kræsjer med kenneltreffet, hmmm) og Hurtta-vest! Egentlig syns jeg at Hurttas treningsvest suger en meget tydelig rull, med lommer som det knapt er mulig å nå/putte noe inni/få noe ut av, men den er hakket mer sosialt akseptert som gå-tur-vest; med dobbelt hunderi har jeg nemlig begynt å sprade rundt med treningsvesten for å unngå godbitsøl i lommer og for å alltid ha nok bæsjeposer, og ha noe å legge bånd og seler i når enkelte struller og dimlinger løper løs oppi skauen. Også har jo Hurttavesten refleks! Perfekt! Nesten. Den må være rosa. Kanskje.

Sosialt akseptert i urbane strøk. Refleks. Rosa. Kinderegg!

Sånn. Ønsker dere alle en fantastisk tjuetretten! Dette blir et knallår!

om mål

Jeg er målløs.

Vel vitende om faren ved å fremstå som en selvforherligende, bissevofsforhøyende, pelsdyrdeggende Crazy Dog Lady, må jeg innrømme at jeg er direkte målløs. I dag ble det nemlig klart at målene mine er for dårlige. Altfor beskjedne. Jeg er ikke Crazy Dog Lady nok.

Det har seg nemlig slik, at lille Dimling fortsetter trenden jeg har nevnt såvidt (*host*) i et par innlegg tidligere. Han har blitt en lp-hund! Etter to korte/lange/alt ettersom man ser det år, har han endelig skjønt at trening er kult. Men! Vi har et problem. Han er fortsatt en dimling. I dag var jeg nemlig på den faste treningen til lydighetsgruppa i brukshundklubben (det var Therese også, men ingen andre) (jeg linker til bloggen til Therese for at Therese skal føle seg tvunget til å blogge om treninga, Therese har helt sikkert noen baller Therese har lyst til å fortelle om), og da innså jeg og Therese noe. Først hadde vi en fin og laaaang økt med fvf, hvor taktikken med å la Therese gå hurramegrundt fvf med hr. Pelsdått uten andre krav enn at det skal være langt, beviste sin overlregne fortreffelighet: det fungerte. Vi fikk noen gode, lange strekker; det vil si, lillemann fikk fryktelig lyst til å bli plog når han ble utålmodig på pølsebiter og drakamp, men det var alt i alt en veldig positiv økt – og han ga virkelig jernet. Så mye jern ga han, at han ble ganske så tom i det lille, søte hodet sitt etterpå, og jeg bestemte meg for å bare ta én liten økt med sitt/stå etter en pause i bilen.

Ja, for den ble liten, liksom. Først hadde vi noen mønsterverdige (stolt Crazy Dog Lady-syndrom på fremmarsj) sitt/stå-repetisjoner. Så en liten pause. Deretter noen forbilledlige  (stolt Crazy Dog Lady-syndromet begynner å bli litt ekkelt intenst) sitt/dekk-repetisjoner. Her hadde jeg egentlig tenkt å putte hele ullstasen i bilen igjen, men han var jo så alert! Så glad! Så henrykt treningsivrig! Herrejemini, han hadde ikke tid til et eneste lite sniff i retning skjæffisklubben, skulle bare trene-trene-trene. Så da tar man vel bare en kort pause før en bitteliten økt på stå/sitt, noe som ikke er helt i boks ennå? Ååååh jadda. Og der kom skjæffisbertesniffen tilbake. Og «glane på tilfeldig tre i tilfelle det har tenkt å bli til en hund»-adferden.

Det var da vi innså det. Pelsdimlingen både kan og vil trene, han. Men vi har et problem: han har store mentale utfordringer. Han er en liten iq-pygmé, faktisk. Sitt/dekk og sitt/stå har vi trent så mye og intenst på (fordi jeg ble gal av at han hopper fram og tilbake og beveger seg både 2 og 5 og 38 meter framover i prosessen) at han kan det. Og vet at han kan det. Og det er jo ingenting som er så gøy som å få pølse og ball for noe man egentlig kan? I to år har vi trent – og nå, i løpet av de siste par ukene, har han endelig lært noe. Først lo vi lenge av at han har brukt to år på å lære seg sitt/dekk og stå/dekk, men så kom vi på at vi har brukt to år på å forstå at han egentlig er en ganske ålreit treningshund men at han bare må få en sjanse til å lære ting ordentlig først – og så ble vi litt flaue. Før vi kom på at det betydde at det egentlig var Ekko som var den oppegående blant oss. Da lo vi litt igjen. Ekko er nemlig kjempesmart, han trenger ikke å trene for å få pølse engang. Han vet jo hvor pølsene er!

Det var dagens bilde av den Belgiske Lommeklatreren Ekko.

Altså er planen videre: terpe til det grønnjævlige på alt som ligger i bunnen: posisjonsendringer (og da må jeg vel begynne å ta tak i sitt/stå også, æææsj), fri ved fot (her er vi jo faktisk på god vei!) og stå under marsj (eller, eh, STOPP!! under bevegelse – dumme Therese måtte jo minne meg på at det også må på plass). Så får vi trene så godt det lar seg gjøre på alt det andre, da har vi i det minste et godt grunnlag – og vi har øvelser lille hr. Skroting opplever som pustehull, eller nesten belønninger (!!) i løpet av et program. Også er det på tide å vurdere hvorvidt man skal sikte litt høyere enn å ikke drite fullstendig på draget i LP1.

Nå fikk jeg prestasjonsangst! Heldige dimlingen, han er bare sliten og fornøyd…

Og det var rekord i rask blogging! Vi var hjemme for en knapp time siden. Dæven, jeg er god!

om hofter og jyplinger

Åh, jadda. Dette er et herlig innlegg! Og en (vel, egentlig to) av årsaken(e) ser du ovenfor. Jeg regner vel med at det er unødvendig å påpeke, men bildet over er altså et grasiøst eksempel på naturens mange små og store underverk. En studie over anatomisk fullkommenhet. Et prakteksemplar av skjelettiøs utsøkelse. En konstruksjonsteknisk juvel.

[insert coin for 200 additional exaggerations]

Nettopp, ja. Lille Nansen, unge hr. Pelsdått, har fått aldeles strålende karakterer! For fremragende prestasjoner både foran og bak! Tenke seg til, en hel A! Nei vent, to A’er! Du og du, dette blir julenissen glad for. Er guttungen riktig heldig, blir det feiret med en helt ny, råsa treningsvest til føreren hans, for bedre treningskvalitet vinterstid.

Det er gledelig, og man føler seg som en riktig dyktig hundeeier som har en slik velkonstruert bissevofs. Klart man skal ha ny treningsvest. Dog, jeg undrer om frontlommene er litt langt ut til siden, og dermed innholdet vanskelig tilgjengelig. Og baklomma har jeg ikke sett engang. Så, ettersom man er slik en dyktig hundeeier som straks skal sette seg i bilen og sjekke øynene på små’n, skal man ta turen innom Hund som Hobby på Lade (en naturlig omvei når man kjører t/r veterinæren på Heimdal) for å sjekke ut godsakene nærmere.

For ny treningsvest trenger man. Da jeg bestilte sist, falt valget på en Berravest jeg bestilte over nett. En vest jeg i grunnen er veldig fornøyd med – bortsett fra at den er litt liten. Kanskje litt håpefullt å bestille xs til ei dame på 175? Enda godt man kan løsne på glidelåsen i nederkant, ellers hadde det vært mer enn bare leker som tøyt ut til alle kanter, men å bruke den om vinteren over tjukke klær er håpløst. Altså må man ha ny. Altså skal det være en vintervest. Altså er reflekser og signalfarger en god idé. Altså har man en unnskyldning for å kjøpe rosa vest! Og jeg er nesten frista til å handle rosa utstyr til stakkars Dimlingen også. Mihihihi!!

Ja, for jeg skal nemlig til veterinæren med lillegutt igjen. Han har hatt gugg i øya lenge nå, vi har vasket med øyedråper og fuktige bomullpads, og tatt kurer med øyedråper i hytt og vær, men guggen står på sitt. Så nå blir det øyenlysning. Full gjennomgang av Dimlingens tårekanaler, for det er der vi tror problemet ligger. Jeg har lenge visst at han er litt trang i nøtta, man at han skal være trang i tårekanalene også, blir litt mye for meg. Den som venter får se, som regel, så vi får se, da.

Oioioi, mye å skrive om i dag – men det blir fort altfor langt å skrive alt på en gang, hm hm, selvbegrensning er for pyser. Men jeg skal altså forsøke å begrense meg litt og bare skrive om en ting til i dag. Kanskje to. Kjør!

Ja, for Nansen skal snart på sin første utstilling, eller, vel, egentlig tredje ustilling, men første der han faktisk skal bli stilt. Jeg er nervøs. Jeg trener på stå og lurer på hvilken vei han skal stå, og kaller det FLASH! og gir ham tørket lever som vi kjøpte pent brukt hver gang han ikke smeller ned i dekk. Han har pen neddekk, den gutten. Rask og kontant, beina bare forsvinner under ham og så ligger han der og gliser med jokergliset sitt og venter på godbit. Vi har et relativt stort tyngekraftproblem når det gjelder den utstillingsståen, altså. Her må det hjernevaskes. Men først måtte vi bare ha en bitteliten lydighetsøkt med Therese og Ekko…

Igjen er vi på gressletta i nabolaget vårt, og lar hundene ligge ute i pausene. Denne gangen begynte jeg å kreve at han skulle ligge, og ligge i ro, og LO AND BEHOLD! Det fungerer. Ok, jeg er ukomfortabel med å være streng, strutte med puppene og leke PMS, men det er ganske tydelig at Nansen finner veldig ro når jeg bestemmer at han skal ligge. Uomtvistelige krav er tydeligvis godt for et sinnsforvirret sinn (hihi) hardt preget av ungdommelige erotiske nevroser. Så han lå, han. Stort sett. Og han var en glede å trene! Ikke ville han bort til barna, ikke ville han bort til Ekko, ikke ville han stjele leken…eh, jo, det gjorde han. Men han slutta å stjele den veldig fort! Av egen fri vilje! Tjohei! Og fin intensitet hadde han i varmen. Flink bisk: klikk – kong!

Økt 1 – innsitt og fvf 

Det ble stort sett innsitt – og den kommer seg! Denne gangen med vanlig pølse til godbit, og ball som leke – og den satt (hihi) gang på gang! Selv om noen ganger ser det ut som om han setter seg litt på måfå, en gang endte han faktisk opp sittende oppå tærne mine, med ryggen limt inntil leggene mine, og så vrengte han huet sitt over på nakken (så ut som stakkarn hadde knekt den) og fliiiirte mot meg med galskap i øynene og tunga nede på tredje knappehullet (hvis han hadde hatt skjorte på). Flåsebikkje! Men herrejemini så morsomt det er å trene et sånt dyr.

Fvf må vi trene mer på, han mister fort konsentrasjonen, henger litt etter, og da også med en tendens til å nesten gå mer bak meg enn ved siden av meg. Så vi tok noen repetisjoner med litt økt tempo, der jeg belønna med å kasta ballen fram mot høyre når han var i rett posisjon. Det gjorde underverker! Heldigvis tar det så lang tid før ting sitter ordentlig, at jeg har god tid til å prøve meg fram på metode – noe jeg helt sikkert vil få nytte av senere.

Økt 2 – Forsøk på avstandskommandering

Jepp, tror jeg må kalle det et forsøk. Småen har en tendens til å bruke mine mer private fysiske attributter som snutetarget når jeg forsøker å få ham til å stå, ligge eller sitte rett framfor meg, så jeg forsøkte på å sette ham igjen fra fvf denne gangen. Først innsitt, så sitt og bli, så avstandskommandering. «Innsitt? Den kan jeg!» hylte Dimlingen opprømt. Og hadde så fine innsitter at jeg flere ganger rett og slett følte meg tvunget til å belønne dem, i stedet for å trene det vi skulle! Men vi fikk da noen repetisjoner. Han har ingen problemer med sitt fra stå og dekk fra stå & sitt, alt som er nedadgående er i grunnen greit. Så vi trente sitt fra dekk, og stå fra dekk og sitt, i hver sin bolk. Sitt fra dekk har vi sånn ca på stimulukontroll nå, så vi prøvde å terpe litt på låste bakbein i neddekk og oppsitt – vanskelig for både meg og Nansen! I ståøvelsene prøvde vi på det samme, samtidig som vi jobba med håndtarget for å i det hele tatt få ham til å jogge hjernemusklene i stedet for å smelle ned i dekk hver gang jeg sa noe – eller pipe frustrert hvis han allerede lå i dekk. Etter noen repetisjoner prøvde jeg å vente ham ut, uten target – men da fløy bakbeina til alle kanter. Terping, terping og atter terping, kan vi konkludere med her, altså.

Økt 3 – holde fast

Så var bisken min oppbrukt. Varm, sliten, fornøyd. Men etter en lang pause ville jeg utnytte slitenheten hans til å få koblet på hjernen og drive nyinnlæring (åååå så lur jeg er) samtidig som Ekko trente dekk med skjult fører. Vi lånte meldingsbittet til Therese, altså en avkuttet hageslangebit, og forsøkte å gjøre den kul nok til  å holde fast. Jeg er ikke særlig redd for å vise Nansen at en apportdings er himla kul lenger, jeg tror uansett han trenger veldig mye motivasjon for å gripe den. Og veit du hva? Det fungerte! Han tok i mot, og spyttet ut når jeg klikket. Etter et par feilklikk (ups) spyttet han ut før jeg klikket, og etter å ha feilet ham for det to ganger på rad skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe nytt. Så da slapp jeg ikke saken, jeg dro heller den fra ham så han måtte holde den fast – og klikket. Suksess! Snille Therese lot oss arve hageslangebiten (veldig gavmild person, anbefales på det sterkeste), så nå kan jeg ikke vente til lille Dimling blir våken og gal igjen så vi kan trene litt mer på det. Øøøh, så var det den her utstillinga om drøyt en uke og den hjernevaskinga på at man skulle stå… Æææh… Det er hardt å være hundeeier.

om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

om pelser som blir store gutter som ikke gråter, og den store jakten på leilighet

Hipp-hipp for pelsen som snart er stor rufsemann! I går var siste kvelden på valpekurset, og fra å være yngst har han blitt størst (fysisk, altså); ene damen med terrierbisk måpte stort da hun så at lille valpisen, som var mindre enn hennes minibisk i starten, nå var mer en dobbelt så stor! Foruten å ha blitt en stor dimling (han ligger nå på ca 52-53 cm, det er 7-8 cm fra maksstørrelsen til samojedhanner, det…), har pelsen også blitt en ganske dyktig skroting i løpet av valpekursepoken. På de siste par treningene har han vært en helt annen fjollegutt treningsmessig, og vi har fått til en del på tross av alle de morsomme valpene/unghundene rundt oss. Så har også pelsen min fått masse ros av instruktøren, da; og jeg er jo mektig stolt i blant! I går fikk han jobbe med de høyeste kriteriene da vi trente innkalling i fellesskap; vi trente en valp om gangen, sto i en vid ring og kalte inn valpen etter tur. Pelsskrotingen min tror jo at innkalling er en lek, han, så han lekte innbitt videre selv når alle vi menneskene hadde vært dumme og avsluttet leken. Leken bør slutte mens leken fortsatt er god, men da skulle vi terpe på sitt, dekk og stå. Stå har vi forbigått i stillhet, dog er man i ferd med åfange adferden nå om dagen. Dermed ble det sitt/dekk-terp. For de som lurer på hvordan ekvipasjen tar seg ut under «sitt», og som forventer høyintervall på bildene, er det en liten godbit her:

Aj, aj! Pelsen som ellers er så flink og snill og nusselig på sitt og dekk, som slenger rumpa i bakken så grusen spruter, og kaster seg ned i dekk så røykskyen står, var gretten og ville ikke. Vel, sitt var i og for seg greit, men dekk-kommandoen hadde tydeligvis gått ut av vokabularet, eller kanskje betydningen hadde endret seg fra «legg deg» til «bli sittende, se trassig på meg, bjeff, snapp etter beina mine og vær generelt sinnamann». Iihmmf! Med noen avsindig fantastiske belønninger, begynte han likevel å gå med på å legge seg innen frk. Instruktør kom for å gi instruksjon, men det var med et sinnabjeff på hver touch down.

Og omtrent da måtte vi gå; det var busser å rekke, pelser å fôre, nye busser å rekke (uten pelsen) og visninger å befare. Likevel, jeg kunne liksom ikke helt gi meg på den der dekken, han har jo vært så flink helt til nå nylig. Som tenkt, så gjort, og mens vi sto ved busskuret og venta på transport, prøve jeg meg på en dekk. Nada reaksjon. Et tørt løv drev blåste forbi, pelsen snudde hodet halvt vekk og jeg forventet så smått at kjenningsmelodien fra en spaghettiwestern ville dukke opp fra intet. Er pelsen blitt døv? Dum(mere)? Eller er dette den mye omtalte første trassperioden; den halve kjønnsmodningen hvor søt pels blir sinnamann?

Det var uansett ikke mye jeg fikk gjort med det, for bussen ankom, og man måtte pent ikke forstyrre føreren, men gi ham noen mynter og finne seg et sete før bussen startet så pels og dyr ble slengt veggimellom. Pelsen ble avlevert, man dro på visning med svinet, som var svinaktig fornøyd med det han så og la inn et bud på stasen, og man kom atter tilbake til heimen. Der lå pelsen og sov søtt, og jeg kom på dekkproblematikken, og tenkte: men hva hvis det bare var underlaget som gjorde at han ikke ville leke dekk-leken? For han gjør det jo fortsatt i parken, og han sitter uansett, hm-hm-hm. Er han redd? Gjør det vondt?

*pling*

Frk. urutinert pelseier fant fram labbetassene til pelsegutten, og jajamensann, han hadde noen oppskrapete og ugreie sporer. Mulig skaden faktisk skriver seg fra uvettig dekk-utførelse a’la pelsen; han skal jo på død og liv simultant skli og hoppe ned i liggende, og jeg kan virkelig se for meg at det ikke er særlig godt når underlaget er hardt og knudrete. Sånn ser i alle fall sporene til tomsingen ut:

Aue…? De skal smøres inn med potefett, og så skal han få ferie fra dekk på harde, oppskrapende underlag for en stund. Hvis det finnes noen luringer der ute som vet hvordan jeg burde behandle sliktnoe, og gjerne også forebygge, hadde det vært ypperlig! Nå skal pelsen i alle fall få hvile litt, for det liker han å gjøre (i så mange mulige og umulige stillingen han kan finne på), og så skal jeg melde fine lurven inn i Nidaros Brukshundklubb, og bare svinet får kjøpt leilighet og skiltet mazda’n så pelsen kan transporteres til treninger, så blir det lp- og/eller brukstrening i klubben framover. Tjohei!

om mykkje sol og mykkje varme, en ullen pels, late svin, m.m.

I går smilte værgudene hele dagen, det var bare så vidt de tok seg tid til å hoste opp et par små skyer som ikke maktet å stå imot for solskinnet. Deilig, tenkte dyret og tok med en tørket oksehale og pelsen på tur i Trondheim sentrum. Deilig, tenkte pelsen og fulgte glad og fornøyd etter oksehalen. Vi svinset og svanset ned Nordre, og jeg må i grunnen innrømme at jeg var temmelig stolt over min evne til å være valpemor etter denne turen. På en sånn fin lørdags formiddag med mykkje sol og mykkje varme, blir det selvsagt trangt om plassen i Trondheims Handle- og Flaneringsgate nr. 1. Flust av fristende iskremer med enda mer fristende, klissete barn på, pesende hunder, latterkvalte fjortiser, Amnesty- og Jesuspushere og fjonge damer i stilletthæler og dyre, lyse bukser som ikke tåler uvettig omgang med valpepoter. Likevel tok man det isi og lot pelsen valpevirre så mye han ville, så lenge han virret innen maksimum båndlengderadius, og ikke begynte å spise på de små barna og iskremene deres. Og pelsen hoppet og spratt og jagde søppel og siklet etter hunder og barn, og logret til de kostbare buksebeina og lot dem slippe forbi, selv om de var innen hoppe-på-avstand. Flinkeste bisken! Han fikk tulle og tøyse og være valpedust så mye han orka, så lenge vi hadde en viss progresjon nedover gata, og han ikke dro i båndet; og det gikk jo faktisk veldig bra! Vi hadde til og med en 10-20 meter der han gikk tilnærmet fri ved fot, godt hjulpet av oksehalen i lomma mi, som han fikk gnage litt på en gang i blant. Omnomnom, tenkte pelsen. Ævvævvævv! Ta og fell de siste, dustete valpetennene dine, tenkte dyret. I løpet av turen fikk pelsen øvd seg på å holde kontakt selv når små, ekle minimennesker (barn) løp ved siden av oss og bjeffet på ham, samt å slikke Jesuspushere på skjegget, og til og med hvordan man sjarmerer i senk et par som venter på sin aller første lille valpegutt – en samojed som akkurat nå er bare noen dager gammel. Åh, så glad jeg ble da jeg hørte at de skulle ha samojed! De hadde noen spørsmål, og jeg hadde noen svar og et par halvgode råd, og følte meg plutselig som en halvt erfaren og vis valpismor som er på rett kjøl og på god vei til et harmonisk hundeliv med lydig pels. Åh, livet er herlig, tenkte dyret. Åååh, så kjedelig og vaaarmt, tenkte nok pelsen; der han lå i en haug med burgerpapir og slikket i seg de edle fettdråper.

Så gikk turen hjem for å slappe av en trall, spise lønsj og, for pelsens del, ta en høneblund under tørkestativet. Senere ble det pakket fiskekaker, langline, vannskål og lekesaker, for vi hadde en treningsavtale! Dessverre hadde fiskekakene på mystisk vis lært seg selvforsvar, og i siste øyeblikk hoppet ut av sekken, for de var i alle fall ikke der da vi kom fram der vi skulle trene. Dessuten var pelsen tydelig sliten og slapp, og  jeg lurte på om det kunne være den fantastiske turen i Nordre som hadde knøvla vekk all pelseenergien? Etter litt betenkningstid og konsultasjon med treningskompisen, var det muligens en bedre konklusjon at pelsen sleit med ulla si i den første ordentlig varme vårdagen han noensinne hadde opplevd. Det ble derfor en ganske rolig treningsøkt, litt kontakt og fri ved fot-aktig trening, der pelsen virret og var ganske uoppmerksom, og han fikk prøve å bære på en apportbukk. Den ville han helst bære med seg langt bort, for den var tross alt av tre, og alt av tre skal spises opp. Neste økt ble det bare noen innkallinger, og det var jo helt fantastisk utrolig dødsmorsomt, for innkalling betyr at man får løpe og spise ekstra gode belønninger! Kanskje til og med løpe etter ball iblant! Til slutt tok vi oss en liten tur i skogen, der pelsen fikk leke litt villpels, tygge på blomster og bæsje på lyng, passere en nesten mikroskopisk pyntehund med død i blikket og drap i kjeften, trene bittelitt kontakt mens 1 stk løpende og 2 stk syklende mennesker passerte, og til slutt ligge litt på gresset og slappe av. Sliten, må vite. Da vi skulle dra, ville han selv inn i bilen (!), men er fortsatt litt baktung og trenger hjelp for å få med seg stumpen. Litt sutrete og misfornøyd, men enda mer utslitt, var han rimelig rolig i bilen på vei hjem.

På det tidspunkt hadde nok pelsen ønsket at dagen var over, slik at han kunne få klemme seg innunder sofaen for å knurre og boffe i søvne til solen gikk ned og kom opp igjen, men dengang ei. Det er ikke greit å være en liten pelstomsing når sola er stor og gul, og det er grønt gress på marinen og engangsgriller i butikkene – og når svinet leker hjemmeværende sofagris som later seg og ser på anime hele dagen, og plutselig vil ut og nyte de siste solstrålene! Liten ompakking, og så ut på marinen for å grille med hele den glade familie: pelsen, dyret og svinet! Mens grillen ble tent og sitteunderlagene utdelt, fikk pelsen på seg langline, og middagen hans ble servert på gresset. Morsomt nok var normalporsjon, som han som regel orker bare 2/3 av, ikke helt nok når det ble servert på gress, så han måtte få litt ekstra og dessuten spise på plastboksen fôrkulene hadde vært oppbevart i.

Hmm…laks er godt, grill er varmt, og det er ikke lov å stjele mat. What to do?! Det ble en hel del «pelsen lister seg rundt grillen og later som ingenting»-bilder.

Ellers utnyttet pelsen anledningen og den fine ettermiddag til å flanere så mye det lot seg gjøre, drømme om å bli Tekna-medlem, øve på å drikke vann fra camelbakflaske, og posere for kameraet.

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!

om bussen, valpekurs og pølse

Pelsen er verdens tøffeste som ikke er redd for noenting (så lenge «noenting» ikke er en parkert damesykkel, men det sier jo seg selv, ikke sant?!), og han ville gladelig drept en lastebil i fart, hvis han bare fikk lov… Derimot er han ikke så glad i å sitte i disse maskinene; han misliker rett å slett både å bile og å busse. Det går forsåvidt som regel bra, fordi jeg har ikke bil, og vi tar som regel ikke buss. Men én kveld i uka må han til pers hos Team Trafikk, for da skal vi på valpekurs som er 15 minutter unna – med buss. Aj, aj! Pelsen blir villig med inn på bussen, og kan tålmodig vente på at betalingen er gjennomført, før han rusler fredelig innover i bussen med meg på slep; klar for å hilse på alle menneskene som, selvsagt, eksisterer utelukkende for å kose på og hylle Hans Majestet og Utsøkthet Pelsen. Jadda, alle menneskene i hele verden, og deres tilhørende ansikter, er til for å hoppes på og slikkes på; alle som én sitter/står/går de bare og venter på en rundvask a´la pelsen. Det er da åpenbart?

Så han tripper altså forventningsfull og høytidelig logrende nedover midtgangen i bussen, før bussen plutselig, og fullstendig uventet, begynner å kjøre! Åh, smerten! Redselen! O, grusomme Skjæbne! Derfra og ut ledsages bussen av et pipe- og hyleorkester til glede for alle passasjerene. «Forstyrr ikke føreren»; ha, ha, ha. Joda, det er kos å ha valp, så mange hyggelige stunder, man får liksom sånn deilig fred i sjelen, setter pris på de små ting – som en busstur med en søt, liten pelsdott slumrende i fanget. Åh, jadda.

Heldigvis for pelsen, overlever han alltid (på utrolig vis) den grufulle ferden, der han insisterer på å stå i fanget mitt og hyle hele veien (om jeg, gud forby, skulle komme til å sette ham ned på gulvet, økes hylet i styrke, og går opp enda en oktav så midtgangen dekkes av restene av passasjerenes sprengte trommehinner, nemlig). Men altså, man overlever på et vis, og endelig får han slippe ut fra den ondskapsfulle bussens indre; hvorpå hendelsen feires med et hurra-meg-rundt-tulling-anfall som er et rabiat krigslemen verdig. Etter det er pelsen sliiiiiten, så han legger seg ned i veikanten for å slappe av litt; tygge på potene, gnage på en snusboks, spise litt snø. Etter lokking, godbiter og kos, er man igjen på farten, og 20 meter og en drøy halvtime etter avgang har man endelig ankommet valpekurset. Igjen fleiner pelsen, «herreguuuud, så mange deilige valper jeg kan bjeffe på og hyle mot og ligge oppå og tygge på omnomnomnom!». Oh, joy! Resten av valpekurset går med på å ikke være sånn altfor mye i veien for de andre valpene som faktisk trener, mens vi gjemmer oss bak en bil. Det er bursdag og julekveld og alt som er godt hver gang pelsen kommer i skade for å kaste et blikk i min retning, og får man til én sitt i løpet av kvelden, vel, da er det dags for feiring i stor skala! Mot slutten av kvelden er både pelsen og dyret slitne av å henge i hver sin ende av båndet, og på bussen hjem avbrytes hylekoret av og til av en kort slumring. En ustadig ro som selvsagt går til grunne hver gang bussdørene åpnes sånn at man kan lukte friheten på den andre siden av bussveggen, og det er dags for å gråte litt til over all elendigheten. Hvordan vi kommer oss fra bussholdeplassen og hjem etter disse valpekurskveldene, det aner ikke jeg, men på ett eller annet tidspunkt ligger pelsen på senga si og snorker med hodet halvveis ned i vannskåla, mens dyret sitter apatisk i sofaen med et femtitalls hundebøker foran seg.

Vel, sånn var det i alle fall. Fra og med forrige uke startet en ny æra! Pelsen lå mer eller mindre motvillig på gulvet halve turen, med litt baksing og grisehalebestikkelse, før turen gikk opp i fanget hvor man, o, lykke, slappet av! Etter det var veien fra bussholdeplassen til valpekursplassen plutselig 25 meter og 2 minutter lang, i stedet for 25 meter og 25 minutter. Resultat: vi var først framme! Og satte oss ned og slappet av litt. Da de andre valpene ankom, en etter en, var de bare sånn passe interessante (pelsen kunne nedverdige seg selv til å snuse litt i deres retning, før blikket igjen ble rettet mot Moder Dyret med de Hellige Pølsebiter i Lomma), og i løpet av kurskvelden kunne pelsen plutselig både sitte, ligge, og bli, pluss en slags apportaktig lek (man må vel ikke helt fram? man må vel ikke slippe leken?) uten de aller største problemene, og det var ikke mye å utsette på kontaktvilligheten – selv om det etterhvert ble slutt på pølsebitene (som nok må ta noe av æren for at pelsen ikke hadde glemt alt han kunne). Det aller morsomste var kanskje da han plutselig fant ut at det var dags for bajs, men for sikkerhets skyld beholdt ballen i kjeften mens han lot naturen gå sin gang – gud forby om dyret skulle få fatt på ballen uten pølseavlevering, bare fordi pelsen var opptatt med å legge kabel! Siden det ikke var flere godbiter igjen da vi skulle hjem, måtte han pent sitte på fanget på bussturen hjem for å ikke klikke fullstendig i vinkel. Tenkte dyret. Men, tenk, han sov! Hele veien!

Nå lurer jeg litt på om jeg fikk med meg en annens pels hjem fra påskeferien, men håper at ingen finner ut at det har skjedd en feil…jeg liker denne busstrygge, kontaktsøkende pelsen, jeg! Under er bilde tatt etter valpekurset: åååh, så sliten og møkkete og våt!

om pølser og nøkkelen til suksess

pelsen er en verdensvant tomsing på snart 4 måneder, og har da ikke noe behov for å følge med på hva jeg driver med!? Det gjør trening litt komplisert, og noen ganger frustrerende. Men i dag fant vi nøkkelen til suksess: pølse! Tok med pelsen og en grillpølse på en liten rusletur, og oi, hvor flinkt og flott pelsen kunne gå rimelig pent i bånd! Det hjelper vel litt ekstra på at han i løpet av påska hadde en helt utrolig utvikling fra valpetomsing til snart unghundtomsing, og har blitt littegranne sindigere og smartere, men det er jo fint å late som at det var grillpølsa som gjorde aller mest utslag. Og det at jeg gikk og tok småbiter av den, med *klikk* + *spytt ut pølsebit* hver gang pelsen tok kontakt. Man ble riktig så flink etterhvert, og kunne stå midt i ettermiddagstrafikken med en hylende puddelkvast rett i nærheten, og trene på sitt! O, lykke!

Mot slutten av spaserturen var passering foran noen mennesker som satt på en benk og koste seg med grillkylling også en smal sak – det startet med lange blikk fra tårevåte pelsøyne i retning grillkyllingmenneskene, og endte med lykkelig passering med full kontakt med meg (og en hel masse pølsespytting) bare en meter unna grillkyllingmenneskene. Nå må man bare stå i mot fristelsen for å bruke pølse på hver tur, for pelsen er vel fortsatt for liten til å være flink på hver tur. Og pølser kan vel også bli offer for inflasjon og synke i verdi, hvis verden plutselig blir full av pølsebiter…

Hver gang jeg og pelsen får til noe nytt, eller har det ekstra fint på tur, eller pelsen blir mer møkkete enn noensinne før (det skjer oftere og oftere…) skulle jeg ønske at jeg hadde et lite, hendig kamera som får plass mellom klikkere, hundeposer, godbiter, sporliner, supergodbiter, jackpotleker, nøkler og lommerusk i lommene mine, sånn at fremgangen, kosen og møkka kan dokumenteres og det glade budskap spres på internett[dot]com. Det blir liksom aldri plass til speilrefleksen. Men nå sparer man aller først til bilbur. Og så skal det kjøpes leilighet. Og bil. Og ny hundeseng, for den gamle er snart for liten og sikkert oppspist lenge før den tid også. Og ditt, og datt, og hurra, i dag kom den første voksentanna (såvidt) fram i kjeften på pelsen!

PS: pelsen har hatt sin jomfrubajsetur uten snø! Det tok litt tid fra snøen var borte til jomfrubajsen kom, men nå er det en smal sak. Så lenge det er noe gress eller jord (alt anna enn stein og asfalt, i alle fall) å gjøre sitt fornødne på, så har pelsen erfart at verden ikke går under om man bajser littegranne. Eller veldig mye. Alt ettersom. Det slo meg faktisk hvor mye han hadde vokst da han la fra seg en skikkelig drøy kabel i dag…