om sakens stilling og nye mestere

Da har svinet fullført mastergraden sin og blitt vaskeekte sivilingeniør! Ja, sånn rent bortsett fra at han ikke har fått sensur på graden sin ennå, den får han visst ikke før i september eller noe. Jaja, samma det, gratulerer til svinet!

Dyret har søkt på et trettitall stillinger siden sist, samt registrert seg hos et utall bemanningsbyråer. It’s a hard knock life. Men det burde da være mulig å få en jobb i august en gang, og før den tid haster det vel egentlig ikke så altfor mye; jeg har et snilt svin, og jeg har en snill far som vil at jeg skal male noen hybler til 100 svarte kroner i timen. De er jo ikke så svarte, da, siden summen blir godt under 20.000 og at beløpet stort sett består av overskuddet fra forvaltningen av arven min, eller noe sånt noe fint. Uansett spiller det ingen rull hvor pengene kommer fra og om de er svarte eller gammelråsa, jeg trenger dem. Pittelitt for å betale leie til svinet, som jeg kanskje egentlig ikke helt må (men likevel vil), men aller mest fordi jeg vil at lille pelsedimling skal få sånn:

og en sånn (selv om den egentlig er mest for mine forbrente fingres del):

en ny og litt større sånn:

og vedlikehold og diesel til en sånn en, som han kan ha buret sitt inni og komme på treninger i:

Ja, det er mye man vil, sier min far.

Ellers går det sånn passelig med treningsforsettene; vi har nok begynt å komme fram til en løsning på sitt-dekk-tå-forvirrelsen, selv om det fortsatt trengs noen repitisjoner før man har full kontroll. Apportbukken har jeg klart å male meg inn i et hjørne med; for han tar den imot finfint, så spytter han den ut og er fornøyd. Jeg skulle kanskje begynt å forsterke holding litt tidligere, eller så har jeg bomma med klikkinga og endt opp med å forsterke spytting i stedet for holding. Det kan godt hende…så da lar vi den ligge litt, heldigvis er unge Hr. Skrotingmann veldig flink til å glemme gamle kunster, så om vi tar opp igjen treninga om et par ukers tid kan det hende det går bedre. I mellomtiden skal vi trene på å gripe og holde andre gjenstander, så kanskje han klarer å assossiere det med apportbukken senere. Dessuten kan jeg glede meg over at han ikke lengre prøver å dytte den med snuten for å få belønning, hvorpå ingen pølsebit kommer susende i luften – men ganske snart en hårete liten sinnamann i stedet. Au. Musematta er ikke helt på galloppnivå ennå; men jeg har en mistanke om at små dimlinger syns det er ekkelt å galloppere i varmen. Unnskyldninger liker jeg, men for å være helt ærlig har vi ikke kommet opp i mer enn 5 meters avstand ennå, og det er muligens litt for kort for gallopp. Er den lengre unna mister han liksom helt fokus, og glemmer at musematta ligger der. Men når han først skjønner hva han skal gjøre, er det ingenting å si på intensiteten, for musematta hoppes på med mord (eventuelt ball) i blikket!

Utgangsstilling, derimot, er en historie for seg selv. Vi har bare hatt noen få økter på stuegulvet hittil, og jeg har fått ham til å gå opp på en boks med forbeina (uten target, juhuuu!), men lengre kommer vi ikke. Han skjønner ikke hvorfor han får belønning når han flytter på bakbeina for å følge meg som går rundt boksen, og syns ganske snart det blir mye morsommere å drepe biteleken sin. Man kan si mye fint om lillemann, som for eksempel at han er en sjarmerende og vimsete krymphjerne? Planen er uansett kortere økter og å kanskje finne en enda bedre boks: den skal være litt høy, tåle 20 kg dimlingkjøtt, ikke være for stor, helst rund, men dørgende kjedelig (for dimlingen), og den skal ikke skli på gulvet eller la minien skli på den. En nedpusset stubbe hadde vært fint. Ta kontakt hvis du har en til overs.

Ja, da er det på tide å avslutte mens leken fortsatt er god, jeg skal dra og kopiere hundre attester, levere minst like mange søknader, og etterpå dø sakte. Siden jeg er så uhorvelig dårlig på å ta bilder for tiden, blir det et gjensyn med en selvknøvlet pelsball.

Reklamer

om vannuhyrer og ventetid

Pelsen, som trodde vann var skummelt, har ombestemt seg: vann er råkult! Her følger historien:

I går var det overdrevent med gladkristne varmegrader i både skygge og sol, og dermed lå pelsvalpisen min pal i hagen og var dysfunksjonell. Det var ikke morsomt å løpe etter ball, det var fullstendig uinteressant å spise pølse, og tur kunne jeg vær så god få lov til å gå på alene; det eneste han kunne koste på seg i heten var en stor geip.

Heldigvis vet man hvordan slike små pelser kan reddes fra sommersløvhet; her måtte hageslangen hentes og heteslagskrotten sprayes, omgående! Det syntes lille dimling at var deilig.

Vannet fikk fart i minien, såpass fart at han ikke engang trengte hverken ball eller pølse for å ha det råkult. På 1-2-3 var overopphetet ulldott forvandlet til et neddynket, flyvende ullteppe!

Da lillemann tydeligvis hadde gjenoppstått som tullemann, tok vi like gjerne en tur opp i skogen for å prøve lykken i et skogstjern enda en gang. Pelsen ville fortsatt ikke legge på svøm, og med 5 hutrende plussgraders badevann ville ikke jeg vasse engang. Men bilder kunne jeg da ta! Denne gangen hadde jeg med et knapt bedre objektiv enn jeg vanligvis bruker (jeg har en overveldende mengde av 2 objektiver), men som er for mer langdistansebilder. Jaja, noen fornuftige bilder ble det. Her følger en innvielse til pelsens renselsesritualer:

1. Legg hodet i bløt

2. Bli overrasket over hvor vått det er der nede, slå alarm og gjør retrett

3. Stirr forurettet på dyret og la henne forstå at det er hennes skyld at du har blitt våt i det dyrebare, etter all sannsynlighet ikke-vaskeekte ansiktet ditt

4. Hvis noen skulle finne på å sprute litt vann, er det absolutt helt essensielt at du fleiner fullstendig, samtidig som du viser fram alle de nye tennene dine (og demonstrerer skjønnheten av dobbelt sett huggtenner i overkjeften). Vannsprut er herved definert som «gøy»

Da vet vi i det minste at pelsen liker vann, det neste steget må bli at han skal like å bade. Får vi da vitterlig håpe!

Men det er mer nytt fra østfronten, skal du høre! Svinet var på visning mutters alene heromda’n, og i går var det budrundeangstdag. Faktisk var det ikke så ille denne gangen; vi var allerede enige om hva som skulle være maksbudet vårt (og hva som måtte bli absolutt siste supermaksbud), og at maksbudet skulle være førstebud og gis kl. 14.00. Og gjett hvem som vant!? Etter nesten 4 timer med hjertet på fullstendig gal plass, var det dyret, svinet og pelsen som gikk av med seieren! Det merkelige er at jeg ikke har fleina som pelsen i vannsprut over den gledelige nyheten, jeg er faktisk veldig avmålt til det hele. Ja, det er drømmeleiligheten med tanke på størrelse, antall rom, borettslag, boområde, etc; men samtidig er det ikke sikkert vi får den. Buhu. Jeg må smøre meg med tålmodighet og (forhåpentligvis) holde ut i 19 dager til, for da er forkjøpsretten utdatert og vi kan innkassere seieren på ordentlig. Tvi, tvi!

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!