om sausedyr og andre unnskyldninger

Akkurat nå har jeg statistikkforelesning. Vel, det har jeg jo åpenbart ikke. Jeg er her! Og blogger! Skulkefrøken. Fy farao.

Heldigvis har jeg snill sjef (meg) som syns det er greit at jeg skulker, akkurat i dag. Sjefen min syns jeg har god nok grunn. Sjefen min vet nemlig at jeg har hatt halsbetennelse og idiothøstinfluensa siden torsdag kveld, og at jeg våknet i dag med hoste som river av filler inni halsen, ører som hyler av smerte og nok snørr til å glide (les: glaide) skiene til både herre- og damelandslagene innen langrenn, skiskyting og kombinert. Pluss de raringene som bedriver skiorientering. Da er det lov å sitte hjemme og synes litt synd på seg selv, synes sjefen min. Dessuten hadde jeg en meget traumatisk opplevelse i dag tidlig, da jeg hadde laget meg mine obligatoriske 4 shotter espresso med H-melk i den nye mummikoppen min.

Etter å ha overlevd 2 dager med harkende, spyttende og snøftende samboer (du kan si han leser høyt fra et snytepropagandablad med nesa si), fikk jeg nemlig gave nå på lørdag. Her er det mest sannsynlig fruktbart å påpeke at visse mennesker mener økt volum gir økt kvalitet, at min kjære svinesamboer er et slikt visst menneske, og at slike visse mennesker åpenbart mener at jo nærmere man kommer å bryte lydmuren med forkjølelseslyder, jo fortere blir man ferdig med forkjølelsen. Akkurat som om det er en viss lydkvote med forkjølelsesguggelyd som må fylles før man kan bli frisk igjen. Jeg føler meg innestengt i en Kafkask gørrlydlabyrint. Eller noe. Jeg kan i alle fall ikke unnslippe, jeg kan kun lide i stillhet (for å ikke øke gørrlydvolumet ytterligere). Så jeg fikk en kopp. Og en skål. En mummikopp og en mummiskål. Nå har vi fire kopper og to skåler fra før av, men dette er første gangen jeg er den heldige eier av året mummikopp- og skål. Og hvilken treffende kopp og skål! Møt Sausedyret:

Sausedyret er Mummidalens sexbombe, ryktes det (duh! obvious! se på dama, da! Badabing!, i mangel på et mer treffende uttrykk). Alle de andre mannaktige karakterene er selvfølgelig helt på knærne etter å få fingra i henne. Dessverre er hun allerede gift. Med Fjomsedyret (Fjomsesvinet! hurra!). Giftemålet var naturligvis svært etterlengtet, hun hadde vært så klar for å gifte seg så lenge at brudekjolen i grunnen var det eneste plagget hun eide (og selv nå, flere år etter bryllupet går hun i brudekjolen dag og natt, ettersom hun tydeligvis ikke helt ser poenget med å ha andre klær når hun allerede bærer det ultimate plagget: brudekjolen!). Dessuten måtte hun bare gifte seg med Fjomsedyret med én gang da bryllupsdagen endelig opprant – så de var allerede gift da bryllupsgjestene ankom. Hurra for Sausedyret! Jeg føler på mange måter at jeg har fått en kopp med mitt udmerkede portrett på.

Det var det hyggelige. Så til det traumatiske.

Dette var mine 4 shotter espresso med H-melk i dag. Gaaah! Melka var sur. Så jeg måtte lage meg ny espresso. Og ha lettmelk i! Herre, ha miskunn!

Det hadde ikke Hr. Dimling. Ut på tur, aldri sur, selv om melka var potte sur. Nå er jeg sur. Og rar i halsen. Og sitter og gjør statistikkøving og fysikkoppgaver og legger prosjektplan. Herremann (evt -menn) med sykkel og frisk bisk (evt bisker), gjerne av type «jakt» eller «mynde», søkes til halsbrekkende produktutviklingsprosjekt og gratis kaffe. Uten H-melk. Den har jeg helt ut i vasken.

Ellers kan det fortelles at jeg muligens har brukt opp mange penger på svenske hundenettbutikker (loboo.se og jamihundsport.se), og at jeg muligens har gått på en kjempesmell og meldt Nansen på brukslydighetskurs. Hvis ikke har jeg uansett kjøpt utstyr som trengs til brukslydighetstrening, som jeg da ikke får brukt til noe, og det kostet meg jo 110 svenske kronor, og ville vært fantastisk bortkastede midler hvis jeg ikke bruker enda 1500 på brukslydighetskurs, eller kva? Kvisleis?

Er «kvisleik» en nynorsk oversettelse av uttrykket puppylove?

Ellers meldes det om flink Dimling, som i går viste fram til hr. Svin hvordan man går spor. Svinet var med på et og annet spor i starten av sesongen, dette var det første sporet han bivånet etter gjennomført sporkurs. Og mannen var imponert! Fra ferske motivasjonsspor med svin på skogen (som måtte snuses opp av små dimlinger), har bøtteballetten utviklet seg til (refererer nå til gårsdagens suksess) 400 meter superkronglete og uframkommelig spor i høyt kratt i fremmed skog med spennende, hoiende orienteringstullinger i tights til alle kanter. Dimlingen fiksa biffen! Dimlingen var flink! Dimlingen lot seg ikke affisere av klamme gutteben i gjennomsiktig kondombekledning, som mest sannsynligv ville vært lekkerbiskenaktig å slikke på! Dimlingen er sliten. Lenge leve Dimlingen!

Reklamer

om fornuft og svinaktige følelser

Det anbefales absolutt å bo i egen leilighet som del av samboerpar, med utsikt over pent opparbeidede fellesområder, og uten nevneverdig muggforekomst. Hvis man da ser bort i fra et tidvis passe muggent svin, et noe mer enn passe muggent dyr, og noen dager til og med en rimelig muggen pels, når oppussingsarbeidet antar nye høyder og vi må på IKEA for [insert very big number]’de gang fordi de manglet den dingsen i går og i forigårs og dagen før det også, selv om det står på ikea.com at de skal ha den inne. Ja, det var en sånn dag i går (igjen) og joda, det var undertegnede som satt hele veien til IKEA med furtemunn og kryssede armer, og som utelukkende mumlet «mugg» som svar hver gang svinet prøvde å ytre en oppløftende, forsonende setning. Men jada, allting  ble helt bra igjen, da svinet overrakte en fredslilje, ba tynt om fred i heimen og foreslo lettøl og pottis som middagsmat. Faktisk gikk det så bra, at man helt glemte at man har fått en fredslilje, så nå ligger den i IKEA-posen der den står og dør for seg selv og de som er til stede.

Og da hadde man rodd seg langt ut på viddene igjen, noe man allerede har funnet ut at ikke er godt for noe, for robåt oppå vidda er i grunnen bare drass (noe som diskuteres i innlegget «om plutselige talestrømmer», datert 8. juni 2010, for de som er nerdete nok til å undersøke alle kilder og henvisninger). Det er nemlig ikke mugg og sånt man har tenkt å snakke om, det hele skulle bare være en innledning som omhandler gledene ved å bo i kjøpt leilighet i et veldrevet borettslag, før man naturlig og ubesværet kan gå videre til det egentlige temaet. Sånn, da er man klar til å fortsette beretningen.

Tilværelsen i flunkende ny borettslagleilighet fra 50-tallet er full av gleder. Ikke nok med at vi har mistet nøkkelen til sikringsskapet (ups, skyldig) sånn at vi ikke får montert lys i stua, men vi har også disse deilige betongveggene som er klin umulige å rive ned (med mindre man har en spesiell interesse i å leve i betongklumper, støv og løsemiddelpartikler i ukesvis, mens man skjender støvsugeren til døde med nevnte betongveggbestanddeler), klin umulige å få slette (uansett mengde svinedyr sparkel) slik at tapetet alltid får litt ubestemmelige buler og klumper selv om man helt plutselig har blitt ekspert på å legge tapet på høyprofesjonelt vis, at når man ikke gidder å legge nytt tapet på do (siden doen er ca 1 kvm stor, og det er mer eller mindre umenneskelig å skulle sno seg rundt klosettet med tapet og børste), og heller bare maler rett på veggen etter å ha sparklet og flikket og grunnet på den i en halv evighet, så får man et noe ruglete og rustikt utseende rom som har en fantastisk akustikk. Ingenting er så trivelig og forholdsstyrkende som å overhøre din kjæres kvaler der han sitter på do og driver med hardt kroppsarbeid. Lista er lang, og de noe spesielle gledene mange, men det finnes jo lyspunkt i tilværelsen: teve. Ok, den digre kladden som står på teve-benken fra IKEA har jeg hatt lenge, selv om jeg en gang solgte den til svigerfar for 500 kr (men fikk den tilbake fullstendig vederlagsfritt et år etterpå fordi han kjøpte seg flatskjerm i stedet), men den har aldri hatt så mye å by på før! I grunnen har den sjelden hatt noe annet å by på enn den utdaterte xbox-kladden den har vært koblet til. Men nå har vi ankommet teveparadis, hvor det tilbys ikke bare nrk i 3-4 utgaver; vi har også svensk teve, discovery channel, national geographic (som i grunnen ikke er annet enn en halvdårlig, ulidelig spekulativ discovery channel-wannabe), BBC news og enda minst 10 kanaler til; nei, ikke nok med det – vi har attpåtil det ypperste innen teve-journalistikk (det skader ikke å sette på en plate med trommehvirvler her): Animal Planet.

Jeg kunne skrevet en hel bok om Animal Planet. Men siden jeg alltid går lei sånn et sted mellom andre og tredje kapittel, og poenget ikke kommer før i tolve kapittel, er det nok best om jeg holder meg til bloggmediet. Åh, deilige, deilige Animal Planet. Forferdelige, bedrøvelige, dramatiske, rørende Animal Planet! Fra dag én med teve samt tevekabel installert i heimen (kun avbrutt da en viss liten skroting konsumerte store deler av kabelen), har det gått i Animal Planet for undertegnede. Spesielt Pet Rescue, Animal Cops og sånt står høyt i kurs, der jeg sitter og deltar aktivt med tårer, blod og svette. Tja, kanskje mer sinneutbrudd og kraftuttrykk enn akkurat blod og svette, men tårer er det nok av. Svinet, som av en eller annen ufattelig grunn helst har villet se på Dagsrevyen (eventuelt menn i trange shorts og bleier som sitter på sykler i timesvis), har snøftet bedrevitende av meg som sitter der i harnisk foran skjermen, mens jeg har slengt ut ukvemsord til totalt fremmede og dessuten bortsensurerte ansikter. Nei, svinet, han var altfor voksen og fornuftig til å bedrive slik søppeltevetitting. Så forbauselsen var stor, da han i går kveld, full på munkholm sommerøl og maarud sourcream and onion, vant kampen over fjernkontrollen og zap-zap-zap endte opp på, ja, nettopp (trommehvirvel igjen, takk): Animal Planet. Ikke nok med det, han satt der med fuktige øyne og et ansikt dreid i avsky og dyp sorg, og så på Houston SPCA! Har man sett, du.

Ettersom jeg hadde tapt kampen om fjernkontrollen, hadde jeg allerede trukket meg ut av salongen; men titt og ofte ble jeg ropt inn igjen for å komme med ekspertuttalelser på hvorvidt eierne var bare dumme eller virkelig onde, og hvorvidt hundene (fulle av hårsekkmidd og uheldig plasserte byller) var søte eller bare heeeelt fantastisk superbedårende, og ikke minst for å holde lange diskurser om akkurat hvor synd det var på disse søte små, foruten nøyaktig hvor mye buksevann og deng eierne fortjente. Gudbevares. Mannen er omvendt! Mot slutten av programmet, som består av hjemmereportasjer fra de overlevende hundenes nye hjem (hvor alt er fryd og gammen og hundene fungerer helt uten problemer), satt svinet der, rørt til nye høyder og med klump i øya og tårer i halsen, og tror du ikke han hadde en uttalelse å komme med: Når hr. Dimling blir voksen, skal vi visst anskaffe en omplasseringshund. Fordi det er så synd på dem, også er de så søte, og så blir alt bra til slutt, for det har han nemlig sett på teve.

Greit. Jeg er lykkelig overbevist om at svinet nå må kunne sies å være en frelst mann, og på bakgrunn av hans evne til å være snill og lettrørt, har jeg lagt en snedig (kanskje bittelitt onskapsfull) plan. Ja, man vil absolutt, definitivt, helt klart, uten tvil ha en hund nr. 2 når pelsen er klar til å bli sjonkel, og forholdene ligger til rette for ny vofs. Men man hadde jo et håp om å anskaffe en liten valpesak som er noget mer egnet til bruks og lydighet enn det dagens dimling er (selv om hr. Skrotemann på ingen måte noensinne vil slippe unna slitet), og som kan lekes med og preges på fra minialder sånn at man får enda en pelsdoning som leker og lever slik som det passer en selv. Alternativet er selvsagt å overta en hund som passer kriteriene, og som sklir rett inn i familien, men hva er oddsen for det? Så mesterplanen er å, på snikete og hemmeligholdt vis, finne fram til rase, oppdretter og kull sånn mer eller mindre på egenhånd – selv om skjult hinting og utspekulert fisking nok skal sørge for at svinet tolererer utkommet. Deretter, når kullet er født og besiktiget og allting er klappet og klart, putter man svin og pels og seg selv i bilen og kjører avgårde til den glade oppdretter, fordi «jeg bare tilfeldigvis kjenner noen oppi her som ikke du kjenner og som har noen fine hunder så kanskje dimlemann kan få leke litt før vi kjører videre og sånn», og vips så sitter svinet i sofaen hos oppdretteren innsmurt av en herlig kombinasjon av valpetiss og snørr og tårer, mens han sukker henført og prøver å overtale meg til at vi må ta med en av dem hjem. For de er jo så fryktelig søte, og helt forsvarsløse, og tenk om noen andre kjøper akkurat den der og så blir den mishandla og ender opp som en skabbete, stakkarslig sak på Houston SPCA…

Takk, Animal Planet. Takk.

om fortielse og oppussing

Uff og uff; ja nå er det lenge siden man har blogget igjen. Men denne gangen har man en fornuftig unnskyldning; man har flyttet til skogen og hestene og pip-pipene, mens stakkars iMacen har måttet bli i muggryta man tidligere bodde i – inntil nå, da. Ja, og endelig har svinet og jeg, påbegynt oppussingen av den nye drømmeboligen, noe jeg i grunnen har gledet meg til lenge! Første leilighet man pusser opp helt selv, liksom. Jeg gleder meg ikke så veldig lenger, og her er et lite resyme av gårsdagen; første ordentlige oppussingsdag med hjelp av mitt faderlige opphav som er godt bevandret i oppussingens irrganger (og Maxbos hyllerader).

Det tok selvsagt altfor lang tid å komme igang i går. Først fantes det ikke noe anna kaffe i hus enn espresso, og da ble 2-metern sur og nekta å stå opp, og jeg stakk til skogs med mini’n, mens svinet rømte på jobb. Har jeg sagt at han har sommerferie? Han har sommerferie. Så fulgte litt halvhjerta oppussing, men ganske snart fikk opphavet pengekløe og trengte å dra til Tiller for å svi av kortet sitt – vi trengte nemlig en dings. Arbeidet kunne ikke fortsette uten dingsen. Vi brukte 2 timer på å traske og kjøre rundt i Tillerbyen for å finne akkurat riktig versjon av den dingsen, og endte opp der vi starta for å kjøpe dingsen, og kjøpte da et helt sett som såvidt inneholdt denne dingsen, og da hadde jaggu tullemannen kjøpt en hel masse andre dingser og duppeditter også, og jeg var sur for at vi ikke hadde kjøpt det nyyyydelige tapetet vi fant et sted, mens svinet var enda surere fordi jeg hadde latt meg overtale av 2-metern til at vi skulle ha tapet i det hele tatt. Da vi kom tilbake, kom man på at dingsen ikke var livsviktig likevel – den var til vaskemaskina. Så vi fortsatte arbeidet – unntatt jeg, som fortsatt hadde behov for å demonstrere min misnøye med å dra til skogs med dimlingen igjen. På vei tilbake traff vi heldigvis en hyggelig nabodame som meldte seg frivillig til å dynke dimlingen med hageslangen sin, noe han var ettertrykkelig fornøyd med, for i går var det veldig fint vær ute. Selvsagt, vi var jo inne og fikk ikke gjort noe.

Da jeg kom tilbake, hadde sambo kokt stumpen sin til tredjegrads forbrenning på tapetdrepemaskinen, men 1-kvadratmeterdoen var snart helt fri for vinrød tapet med aggressivt barokke medaljonger på, og 2-metern kunne lykkelig fortelle at avisene som hadde blitt brukt som isolasjon var fra oktober/november 1972 – altså året gamlefar forelsket seg i gamlemor. Fint for ham, jeg lettet litt på den ene av 3 stappfulle sekker med skittenklær i den splitter nye altfor dyre vaskemaskina uten restindikator, og vips! var strømmen borte. Da vi endelig hadde funnet igjen strømmen, og arbeidet såvidt var påbegynt igjen, deklamerte den høye fader at klokken var mange, det var på tide å slutte. Og så satte han seg i sofaen, mens vi vasset til knærne i tapetrester, betongstøv og sparkelpuss, og industristøvsugeren kunne vi ikke bruke for det var for sent og den har aldri lært seg å snakke med innestemme, og den vanlige støvsugeren kunne vi heller ikke bruke for den hadde kommet til å dø. Så er mini’n forvist til balkongen, der han sender ukvemsord til alle som passerer, mens vi sitter inne og nyser i løsemiddelpartikler. Gøy å pusse opp, altså.

Nå har jeg og svinet lagt en snedig plan: vi rømmer åstedet før langemann er ferdig med å dra de enorme tømmerstokkene sine, og stikker for å kjøpe en masse overmalingstapet og en sånn låseringdings til vaskemaskinrøret så vi slipper flere bassengepisoder på badet.

om sakens stilling og nye mestere

Da har svinet fullført mastergraden sin og blitt vaskeekte sivilingeniør! Ja, sånn rent bortsett fra at han ikke har fått sensur på graden sin ennå, den får han visst ikke før i september eller noe. Jaja, samma det, gratulerer til svinet!

Dyret har søkt på et trettitall stillinger siden sist, samt registrert seg hos et utall bemanningsbyråer. It’s a hard knock life. Men det burde da være mulig å få en jobb i august en gang, og før den tid haster det vel egentlig ikke så altfor mye; jeg har et snilt svin, og jeg har en snill far som vil at jeg skal male noen hybler til 100 svarte kroner i timen. De er jo ikke så svarte, da, siden summen blir godt under 20.000 og at beløpet stort sett består av overskuddet fra forvaltningen av arven min, eller noe sånt noe fint. Uansett spiller det ingen rull hvor pengene kommer fra og om de er svarte eller gammelråsa, jeg trenger dem. Pittelitt for å betale leie til svinet, som jeg kanskje egentlig ikke helt må (men likevel vil), men aller mest fordi jeg vil at lille pelsedimling skal få sånn:

og en sånn (selv om den egentlig er mest for mine forbrente fingres del):

en ny og litt større sånn:

og vedlikehold og diesel til en sånn en, som han kan ha buret sitt inni og komme på treninger i:

Ja, det er mye man vil, sier min far.

Ellers går det sånn passelig med treningsforsettene; vi har nok begynt å komme fram til en løsning på sitt-dekk-tå-forvirrelsen, selv om det fortsatt trengs noen repitisjoner før man har full kontroll. Apportbukken har jeg klart å male meg inn i et hjørne med; for han tar den imot finfint, så spytter han den ut og er fornøyd. Jeg skulle kanskje begynt å forsterke holding litt tidligere, eller så har jeg bomma med klikkinga og endt opp med å forsterke spytting i stedet for holding. Det kan godt hende…så da lar vi den ligge litt, heldigvis er unge Hr. Skrotingmann veldig flink til å glemme gamle kunster, så om vi tar opp igjen treninga om et par ukers tid kan det hende det går bedre. I mellomtiden skal vi trene på å gripe og holde andre gjenstander, så kanskje han klarer å assossiere det med apportbukken senere. Dessuten kan jeg glede meg over at han ikke lengre prøver å dytte den med snuten for å få belønning, hvorpå ingen pølsebit kommer susende i luften – men ganske snart en hårete liten sinnamann i stedet. Au. Musematta er ikke helt på galloppnivå ennå; men jeg har en mistanke om at små dimlinger syns det er ekkelt å galloppere i varmen. Unnskyldninger liker jeg, men for å være helt ærlig har vi ikke kommet opp i mer enn 5 meters avstand ennå, og det er muligens litt for kort for gallopp. Er den lengre unna mister han liksom helt fokus, og glemmer at musematta ligger der. Men når han først skjønner hva han skal gjøre, er det ingenting å si på intensiteten, for musematta hoppes på med mord (eventuelt ball) i blikket!

Utgangsstilling, derimot, er en historie for seg selv. Vi har bare hatt noen få økter på stuegulvet hittil, og jeg har fått ham til å gå opp på en boks med forbeina (uten target, juhuuu!), men lengre kommer vi ikke. Han skjønner ikke hvorfor han får belønning når han flytter på bakbeina for å følge meg som går rundt boksen, og syns ganske snart det blir mye morsommere å drepe biteleken sin. Man kan si mye fint om lillemann, som for eksempel at han er en sjarmerende og vimsete krymphjerne? Planen er uansett kortere økter og å kanskje finne en enda bedre boks: den skal være litt høy, tåle 20 kg dimlingkjøtt, ikke være for stor, helst rund, men dørgende kjedelig (for dimlingen), og den skal ikke skli på gulvet eller la minien skli på den. En nedpusset stubbe hadde vært fint. Ta kontakt hvis du har en til overs.

Ja, da er det på tide å avslutte mens leken fortsatt er god, jeg skal dra og kopiere hundre attester, levere minst like mange søknader, og etterpå dø sakte. Siden jeg er så uhorvelig dårlig på å ta bilder for tiden, blir det et gjensyn med en selvknøvlet pelsball.

om hormoner og IKEA

Vi vant! Hurra!

Dagen etter at pelsen på høytideligste vis runder 6 måneder, flytter den glade familie bestående av svin, pels og dyr inn i 3 rom og kjøkken ved skogkanten. Man har selvsagt opparbeidet seg et arsenal av rosenrøde feberfantasier, hvor man lever lykkelig alle sine dager i et sukkersøt grøt av vakkert interiør, evigvarende frokoster og late søndager på en solfyllt veranda. Å produsere slike drømmerier tar tid. Det gjør fysikklesing også, og nå har undertegnede bestemt seg for å ta fysikkeksamen (kanskje) og da tilbringes plutselig 4 timer daglig på skolen. Jahaha, 4 timer er jo ikke meget, men man har ikke samvittighet til å la minipelsen være hjemme alene stort lengre. Ennå. Kanskje det blir 5 i morra. Det jeg vil fram til her, er at all denne fysikklesingen, samt dagdrømmingen og møbelbrowsingen, har ført med seg to ting:

1. Jeg har mindre tid til å skrive blogginnlegg.

2. Jeg har det helt fortreffelig, og har ikke noe særlig behov for å skrive blogginnlegg.

Ja-a, ser man det, ser man det: til min enorme forskrekkelse (selv om jeg nok innerst inne var temmelig klar over det) har jeg nå måttet innse at litt av bloggprosjektet handlet om å ha «noen (eller heller noe) å snakke til», siden jeg stort sett satt her inne for meg selv og stura. Men nå som jeg har tilgang på fri flyt av kaffe, snus og glade mennesker fra 10 til 14 hver bidige dag, får jeg brukt opp snakkesaligheten min på faktiske mennesker. Mmmm, eksamenssnusen! Den er så god, og den er grunnen til at jeg plutselig en gang ble avhengig også, åhåhåhåååå, leke med ilden! Anywho, status quo er fin-fin, og hjelper mye på humøret og alltingen; men jeg syns egentlig også at det er litt trist om bloggen må dø bare fordi jeg skal leve. Liksom. Derfor tar jeg tak og plukker på tastaturet nå som jeg egentlig kjenner at jeg burde sove men er redd lakenet kan komme til å slå seg vrangt.

Altså. Hvor var man? Jo! Man vil la bloggen leve. Derav dette innlegget, som dessverre er litt fjasete og virrete – men som min far sa en gang han slapp en lille en: man må regne med litt svinn på store bruk! Og videre vant man altså denne leiligheten, hvor man om en knapp uke skal leve i sus og dus med markblomster i kjøkkenglass og evigvarende grønnsåpeduftende gulv. Og dette foregår omtrent på tiden da hr. Skroting runder halvåret. Hr. Skroting, ja, han har fra dag en vist seg å være et kapittel for seg selv, men nå etter noen måneders modning nærmer han seg mer å være en hel roman for seg selv. Gud bedre. Ikke nok med at han har funnet ut at det går an å dusje på egen hånd (han smisker seg til at jeg skrur på kaldvann i dusjen og lar ham hoppe oppi, så tuller han rundt inni dusjkabinettet og vasker seg selv. Evt prøver å drepe dusjstrålen), han har også fått noe ekkelt inn i kroppen: hormoner. Æsj. Enn så lenge er det ikke hver dag han fleiner muggsopp (i motsetning til vanlig dimlingsopp), men er stressnivået litt høyere enn ellers så dimler han som ingen annen dimling kan. Jeg må tydeligvis dø, og man starter fortrinnsvis med skoene og trommehinnene, før pøbeltendensene øker på til rene gatekamper. Hvorpå jeg haler styggedommen til nærmeste gatelys, binder ham fast og lar ham henge til tørk, til fråden stivner og den hvite løven igjen er et deilig, lite lam. Etter noen dagers voldelige sammenstøt har han klart å koble den enorme ligningen drittunge + stolpe = fastbundet, og ikke minst den svært så hyggelige, motsatte ligningen snill = fri + kos. Ikke vet jeg, om han er usedvanlig smart, usedvanlig dum eller usedvanlig snill (eller kanskje bare usedvanlig ikke helt fjortis ennå), men de hormonelle eskapadene har plutselig blitt noenlunde håndterbare. Jaja, det er vel for tidlig å klappe i hendene, synge og le – det blir nok værre skal jeg se. 1,5 years of über dimling to go!

Ellers brukes tiden flittig på IKEA.no, og det kan meldes om høy trivelsfaktor blant hylleseksjoner ved navn Bestå, Karlstadsofaer og Luddehuder. Man vil jo selvsagt komme fra et møblert hjem, og derfor være effektiv på kjøpesenteret når dagen opprinner og nøkkelen til heimen er i hende. Men OI! Plutselig ny utfordring! Dyret og svinet er ikke 100 % enige på møbleringsfronten! Det vil si, svinet svelger ikke dyrets innredningsplan med hud og hår! Spesielt ikke med sofa i hud, og et innkjøpsbudsjett på rundt regnet hurramegrundtørtiførti. Det var virkelig noe jeg aldri i mine villeste fantastier hadde vurdert som en mulighet; jeg mener, det er jo temmelig tydelig hvem som innehar kompetansen? No? Hrmpf. Vel, det er vel ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet og solkrem og sitte i solveggen på verandaen med en kald pils i hånda, og vente på bedre tider. Jeg overlever.

Imens drømmer jeg om en slik en:

For de som lurer kan det opplyses om at dette er en helt vanlig storpuddel, men at den har en eier med store fritidsproblemer, som har brukt store deler av biskens første 9 levemåneder på å tvinne krøllpelsen i tynne dreads. Puddel med dreads, altså; eller som det heter på engelsk: corded poodle. Jeg håper vi kan få innarbeidet navnet «druddel» i Norge. Tjihi!

om å fatte seg i korthet om mestere, lommer og personlighet

Jeg er den eleven som satt som besatt i 2,5 timer under norskeksamen, før jeg leverte en 25-siders stil, pakket ned igjen den urørte nistematen og gikk ut for å spise eksamensgodtet mitt. Da jeg gikk på forfatterstudiet i Bø, var yndlingslæreren min Gaute Heivoll, han som blir kalt «skrivemaskinen» av kritikerne, ettersom det virker som om han bare spyr ut tjukke mursteinbøker rett som det er. Heivoll foreleste at det kunne lønne seg å være litt dum når man skrev. Altså, at man bare skulle skrive og skrive, og gjerne skrive langt om akkurat det som faller en inn; og så heller kutte ut det som blir for langt, og utbrodere det som ble for kort, en annen gang. Jeg er kjempeflink til den teknikken; i alle fall første del…akkurat det der med å bearbeide teksten, næh, det er for kjedelig! Men nå skal jeg prøve å skjerpe meg, jeg kan ikke fortsette å kaste rundt meg med meterlange blogginnlegg heller. Derfor skal jeg fatte meg i korthet.

Om mestere kan jeg fint fatte meg i korthet: det er svinet som plutselig har innsett at han bare har en drøy måned igjen før masteroppgaven må leveres, så han stresser masse, jobber hele tiden og er generelt ekstremt kjedelig. Isj. Også legger han igjen skittentøyet sitt hos meg hele tiden; men akkurat dét er ikke så ille. Siden unge hr. Ugagn-Pels har en helt særegen hobby som innebærer å få kolikk og akutt hjerneskade på tur, hvorpå han hopper opp på meg og snapper etter jakkeermet, har jeg sjelden rene bukser (og ingen hele jakker). Heldigvis har svinet sånne ultrakomfortable chinos i massevis av gøye farger, med god plass til frolics, pølse og fiskekake i lommene: win-win. Jeg får komfort og rene bukseben, pelsen får godbitene sine raskt når han er flink og ikke klikker i full vinkel på tur rundt kvartalet, og svinet får vasket buksene sine uten noen som helst form for sutring fra min side. For min del var saken opp og avgjort: jeg brettet de nyvaskede, Comfort Sommerfrisk-duftende chinosene til svinet i fargerike stabler med en deilig følelse av storsinn og god karma. Derfor kan jeg ikke nekte for at nepen ble snurt da svinet (som nettopp hadde dratt på seg en nydelig, himmelblå chinos jeg siklet etter å få overta om et par dager) dro ut lommene så Frolicsstøvskyen sto og satte opp en ytterst sur mine. Det var nemlig ikke hipt med hundefôr i lommefôret, kunne han melde, og den blå, blå himmelen mørknet over av plutselige tordenskyer idét mine renseritjenester ble påvist klanderverdige og milelangt under pari. Hvor er pari? spurte jeg, men fikk bare ukvemsord tilbake, og ble svar skyldig. Krangelen var kort og heftig, og jeg la meg paddeflat og sa at slikt søleri skal vi da ikke ha noe av, og isj og usj og fy skamme meg skal aldri putte godbiter i svinets lommer igjen! Så nå har jeg ørtogførti bittesmå poser fyllt av frolics og postei i kjøleskapet, som venter på plass i en chinoslomme som skal på tur…mihihihiii! Og der hadde jeg fått fortalt om lommer, også!

Ellers har pelsen, som nå er i ferd med å bli mer hundepels og mindre valpedust, utviklet et lite snev av personlighet. Det var en stund jeg ikke visste helt hvilken av valpene i kullet jeg skulle velge, og jeg sleit med førstevalgsrett og null peil, men jeg hørte på hjertet som slo for det digre matvraket som i grunnen ikke hadde noen objektive særtrekk (bortsett fra det å være matvrak). Slik så pelstrioen (de tre hannene) ut da de var 4 uker gamle og vandrende (kravlende) reklameskilt – med tjukken min lengst til venstre:

Og i ettertid må jeg innrømme at jeg har lurt litt på om jeg egentlig valgte rett? Eller om det i det hele tatt ville ha spilt noen rolle; at miljø veier tyngst? Skal jeg være helt ærlig med meg selv, og dimlingen som påroper seg å være hunden min, er det en del av særtrekkene som helt sikkert er til felles for alle valpene i kullet. Foruten å være samojeder hele gjengen, er sikkert også de andre veldig opptatt av granbar – sansene deres våknet, og sosialiseringsprosessen startet, da julegrana sto og lyste og dunsta seg gjennom romjula. At pelsen kan stå i et kvarter og slikke på reinsdyrskinnene i en av bodene i sentrum, skriver seg nok fra da kullet ved 5-ukers alder begynte å sove ute på et leie av høy og, ja, nettopp reinsdyrskinn.

Men nå blir det værre: jeg kan ikke se noen som helst logisk forklaring for hvorfor han skal elske å hoppe i busker. Helst busker som er sånn ca på høyde med ham selv: da hopper han rundt som en idiotkanin (virkelig, spretter på alle fire bein), rundt og rundt og rundt i buskehavet. Kanskje han slo hodet sitt veldig hardt, mange ganger. Muligens er det en hjerneskade som kan forklare hvorfor han liker å ligge på den ene siden av valpegrinda, og slikke på smokken (eller tøffelen min) som er på den andre siden – og ikke tenker på å prøve å gå rundt valpegrinda for å få tak i den ønskede artifakten. Han har enormt lang tunge. Her kan det selvsagt være snakk om personlighetssvikt, i stedet for personlighetstrekk. Og: han er småspist, men han selger gjerne sjela si for å få pølsebiten jeg holder i hånda. Klikker jeg, setter han seg ned klar for å sluke lekkerbiskenen, og da spiller det lite rolle om det faktisk er en pølsebit eller om det er en gråstein jeg slipper ned i sluket – så lenge det lukter pølse fra hånda mi, forsvinner dingsen rett ned uansett. Jaja, på tirsdag skal jeg få avklaring og oppklaring: da skal vi ut og herje med søstra til pelsen som kommer på besøk. Hvis jeg ikke hadde hengt meg opp i at jeg skulle ha hannbisk, hadde hun sannsynligvis vært min hund nå; det er veldig snodig å tenke på. Så nå får vi se, da, hvor mye som er bare vanlig, kjedelig valp, og hvor mye av sprellene til fjollebisken som faktisk er personlighet. Eventuelt hjerneskade. Kanskje til og med tidvis hjernedød. Heldigvis kan man være søt selv om man er urtomsing!

om pelser som blir store gutter som ikke gråter, og den store jakten på leilighet

Hipp-hipp for pelsen som snart er stor rufsemann! I går var siste kvelden på valpekurset, og fra å være yngst har han blitt størst (fysisk, altså); ene damen med terrierbisk måpte stort da hun så at lille valpisen, som var mindre enn hennes minibisk i starten, nå var mer en dobbelt så stor! Foruten å ha blitt en stor dimling (han ligger nå på ca 52-53 cm, det er 7-8 cm fra maksstørrelsen til samojedhanner, det…), har pelsen også blitt en ganske dyktig skroting i løpet av valpekursepoken. På de siste par treningene har han vært en helt annen fjollegutt treningsmessig, og vi har fått til en del på tross av alle de morsomme valpene/unghundene rundt oss. Så har også pelsen min fått masse ros av instruktøren, da; og jeg er jo mektig stolt i blant! I går fikk han jobbe med de høyeste kriteriene da vi trente innkalling i fellesskap; vi trente en valp om gangen, sto i en vid ring og kalte inn valpen etter tur. Pelsskrotingen min tror jo at innkalling er en lek, han, så han lekte innbitt videre selv når alle vi menneskene hadde vært dumme og avsluttet leken. Leken bør slutte mens leken fortsatt er god, men da skulle vi terpe på sitt, dekk og stå. Stå har vi forbigått i stillhet, dog er man i ferd med åfange adferden nå om dagen. Dermed ble det sitt/dekk-terp. For de som lurer på hvordan ekvipasjen tar seg ut under «sitt», og som forventer høyintervall på bildene, er det en liten godbit her:

Aj, aj! Pelsen som ellers er så flink og snill og nusselig på sitt og dekk, som slenger rumpa i bakken så grusen spruter, og kaster seg ned i dekk så røykskyen står, var gretten og ville ikke. Vel, sitt var i og for seg greit, men dekk-kommandoen hadde tydeligvis gått ut av vokabularet, eller kanskje betydningen hadde endret seg fra «legg deg» til «bli sittende, se trassig på meg, bjeff, snapp etter beina mine og vær generelt sinnamann». Iihmmf! Med noen avsindig fantastiske belønninger, begynte han likevel å gå med på å legge seg innen frk. Instruktør kom for å gi instruksjon, men det var med et sinnabjeff på hver touch down.

Og omtrent da måtte vi gå; det var busser å rekke, pelser å fôre, nye busser å rekke (uten pelsen) og visninger å befare. Likevel, jeg kunne liksom ikke helt gi meg på den der dekken, han har jo vært så flink helt til nå nylig. Som tenkt, så gjort, og mens vi sto ved busskuret og venta på transport, prøve jeg meg på en dekk. Nada reaksjon. Et tørt løv drev blåste forbi, pelsen snudde hodet halvt vekk og jeg forventet så smått at kjenningsmelodien fra en spaghettiwestern ville dukke opp fra intet. Er pelsen blitt døv? Dum(mere)? Eller er dette den mye omtalte første trassperioden; den halve kjønnsmodningen hvor søt pels blir sinnamann?

Det var uansett ikke mye jeg fikk gjort med det, for bussen ankom, og man måtte pent ikke forstyrre føreren, men gi ham noen mynter og finne seg et sete før bussen startet så pels og dyr ble slengt veggimellom. Pelsen ble avlevert, man dro på visning med svinet, som var svinaktig fornøyd med det han så og la inn et bud på stasen, og man kom atter tilbake til heimen. Der lå pelsen og sov søtt, og jeg kom på dekkproblematikken, og tenkte: men hva hvis det bare var underlaget som gjorde at han ikke ville leke dekk-leken? For han gjør det jo fortsatt i parken, og han sitter uansett, hm-hm-hm. Er han redd? Gjør det vondt?

*pling*

Frk. urutinert pelseier fant fram labbetassene til pelsegutten, og jajamensann, han hadde noen oppskrapete og ugreie sporer. Mulig skaden faktisk skriver seg fra uvettig dekk-utførelse a’la pelsen; han skal jo på død og liv simultant skli og hoppe ned i liggende, og jeg kan virkelig se for meg at det ikke er særlig godt når underlaget er hardt og knudrete. Sånn ser i alle fall sporene til tomsingen ut:

Aue…? De skal smøres inn med potefett, og så skal han få ferie fra dekk på harde, oppskrapende underlag for en stund. Hvis det finnes noen luringer der ute som vet hvordan jeg burde behandle sliktnoe, og gjerne også forebygge, hadde det vært ypperlig! Nå skal pelsen i alle fall få hvile litt, for det liker han å gjøre (i så mange mulige og umulige stillingen han kan finne på), og så skal jeg melde fine lurven inn i Nidaros Brukshundklubb, og bare svinet får kjøpt leilighet og skiltet mazda’n så pelsen kan transporteres til treninger, så blir det lp- og/eller brukstrening i klubben framover. Tjohei!

om mykkje sol og mykkje varme, en ullen pels, late svin, m.m.

I går smilte værgudene hele dagen, det var bare så vidt de tok seg tid til å hoste opp et par små skyer som ikke maktet å stå imot for solskinnet. Deilig, tenkte dyret og tok med en tørket oksehale og pelsen på tur i Trondheim sentrum. Deilig, tenkte pelsen og fulgte glad og fornøyd etter oksehalen. Vi svinset og svanset ned Nordre, og jeg må i grunnen innrømme at jeg var temmelig stolt over min evne til å være valpemor etter denne turen. På en sånn fin lørdags formiddag med mykkje sol og mykkje varme, blir det selvsagt trangt om plassen i Trondheims Handle- og Flaneringsgate nr. 1. Flust av fristende iskremer med enda mer fristende, klissete barn på, pesende hunder, latterkvalte fjortiser, Amnesty- og Jesuspushere og fjonge damer i stilletthæler og dyre, lyse bukser som ikke tåler uvettig omgang med valpepoter. Likevel tok man det isi og lot pelsen valpevirre så mye han ville, så lenge han virret innen maksimum båndlengderadius, og ikke begynte å spise på de små barna og iskremene deres. Og pelsen hoppet og spratt og jagde søppel og siklet etter hunder og barn, og logret til de kostbare buksebeina og lot dem slippe forbi, selv om de var innen hoppe-på-avstand. Flinkeste bisken! Han fikk tulle og tøyse og være valpedust så mye han orka, så lenge vi hadde en viss progresjon nedover gata, og han ikke dro i båndet; og det gikk jo faktisk veldig bra! Vi hadde til og med en 10-20 meter der han gikk tilnærmet fri ved fot, godt hjulpet av oksehalen i lomma mi, som han fikk gnage litt på en gang i blant. Omnomnom, tenkte pelsen. Ævvævvævv! Ta og fell de siste, dustete valpetennene dine, tenkte dyret. I løpet av turen fikk pelsen øvd seg på å holde kontakt selv når små, ekle minimennesker (barn) løp ved siden av oss og bjeffet på ham, samt å slikke Jesuspushere på skjegget, og til og med hvordan man sjarmerer i senk et par som venter på sin aller første lille valpegutt – en samojed som akkurat nå er bare noen dager gammel. Åh, så glad jeg ble da jeg hørte at de skulle ha samojed! De hadde noen spørsmål, og jeg hadde noen svar og et par halvgode råd, og følte meg plutselig som en halvt erfaren og vis valpismor som er på rett kjøl og på god vei til et harmonisk hundeliv med lydig pels. Åh, livet er herlig, tenkte dyret. Åååh, så kjedelig og vaaarmt, tenkte nok pelsen; der han lå i en haug med burgerpapir og slikket i seg de edle fettdråper.

Så gikk turen hjem for å slappe av en trall, spise lønsj og, for pelsens del, ta en høneblund under tørkestativet. Senere ble det pakket fiskekaker, langline, vannskål og lekesaker, for vi hadde en treningsavtale! Dessverre hadde fiskekakene på mystisk vis lært seg selvforsvar, og i siste øyeblikk hoppet ut av sekken, for de var i alle fall ikke der da vi kom fram der vi skulle trene. Dessuten var pelsen tydelig sliten og slapp, og  jeg lurte på om det kunne være den fantastiske turen i Nordre som hadde knøvla vekk all pelseenergien? Etter litt betenkningstid og konsultasjon med treningskompisen, var det muligens en bedre konklusjon at pelsen sleit med ulla si i den første ordentlig varme vårdagen han noensinne hadde opplevd. Det ble derfor en ganske rolig treningsøkt, litt kontakt og fri ved fot-aktig trening, der pelsen virret og var ganske uoppmerksom, og han fikk prøve å bære på en apportbukk. Den ville han helst bære med seg langt bort, for den var tross alt av tre, og alt av tre skal spises opp. Neste økt ble det bare noen innkallinger, og det var jo helt fantastisk utrolig dødsmorsomt, for innkalling betyr at man får løpe og spise ekstra gode belønninger! Kanskje til og med løpe etter ball iblant! Til slutt tok vi oss en liten tur i skogen, der pelsen fikk leke litt villpels, tygge på blomster og bæsje på lyng, passere en nesten mikroskopisk pyntehund med død i blikket og drap i kjeften, trene bittelitt kontakt mens 1 stk løpende og 2 stk syklende mennesker passerte, og til slutt ligge litt på gresset og slappe av. Sliten, må vite. Da vi skulle dra, ville han selv inn i bilen (!), men er fortsatt litt baktung og trenger hjelp for å få med seg stumpen. Litt sutrete og misfornøyd, men enda mer utslitt, var han rimelig rolig i bilen på vei hjem.

På det tidspunkt hadde nok pelsen ønsket at dagen var over, slik at han kunne få klemme seg innunder sofaen for å knurre og boffe i søvne til solen gikk ned og kom opp igjen, men dengang ei. Det er ikke greit å være en liten pelstomsing når sola er stor og gul, og det er grønt gress på marinen og engangsgriller i butikkene – og når svinet leker hjemmeværende sofagris som later seg og ser på anime hele dagen, og plutselig vil ut og nyte de siste solstrålene! Liten ompakking, og så ut på marinen for å grille med hele den glade familie: pelsen, dyret og svinet! Mens grillen ble tent og sitteunderlagene utdelt, fikk pelsen på seg langline, og middagen hans ble servert på gresset. Morsomt nok var normalporsjon, som han som regel orker bare 2/3 av, ikke helt nok når det ble servert på gress, så han måtte få litt ekstra og dessuten spise på plastboksen fôrkulene hadde vært oppbevart i.

Hmm…laks er godt, grill er varmt, og det er ikke lov å stjele mat. What to do?! Det ble en hel del «pelsen lister seg rundt grillen og later som ingenting»-bilder.

Ellers utnyttet pelsen anledningen og den fine ettermiddag til å flanere så mye det lot seg gjøre, drømme om å bli Tekna-medlem, øve på å drikke vann fra camelbakflaske, og posere for kameraet.

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!