Formiddagstrening

Jeg har vært ute og reist i helga, så batterierene er rimelig flate; men når Therese og Siri inviterte meg med på formiddagstrening ved Nidarøhallen så kunne jeg jo ikke si nei. Det er tross alt tre uker til vi skal debutere i LP2!

Først tok vi full pakke med ruta. Metoden funker knall på Scala, men hun er bittelitt rusten på stoppen. Jeg fortsetter med samme metode i minst 2 uker til, før jeg begynner å gjøre det mer konkurranselikt. Jeg kan bli flinkere til å bruke så lange avstander at hun ikke ser leken særlig godt, da, og vurdere å øke til to repetisjoner uten leke. Dessuten må jeg sørge for at vi hver gang får en førsterepetisjon med at leken ligger ute når hun kommer ut av bilen, slik at hun forventer at leken skal være der selv når hun ikke har sett meg legge den ut.

Neste økt gjorde vi som vi skulle, og fikk Therese til å kommandere oss i fvf. Scala starta med å være skikkelig ukonsentrert, for hun hadde lyst til å løpe ut i ruta! Etterhvert ble det veldig mye bedre, og hun gikk langt, altså! Og helt uten belønning før Therese løste oss ut. Mot slutten ble hun litt tyngre i stumpen, men det virker som om hun tok seg greit inn hver gang hun begynte å falle ut – og hun ble veldig glad for å få hurra og ball etterpå! Vi tok enda en kort kommandering, og da fikk jeg streng beskjed om å se opp slik at jeg ikke sjangla rundt på banen. Dette skal vi fortsette med, selvfølgelig ble jeg overrasket over hvor langt Scala kan gidde å gå uten belønning, og veldig greit å få tilbakemelding på alt det teite jeg finner på. Så to uker til med å bli kommandert lengre og kortere strekker i intense fvf-økter, og heller fokusere på teknikk og detaljer når vi trener alene. Etter det må fvf-treningen rundt folk og hunder bli mer lik fvf-trening alene, og jeg bør ha lært meg å gå lange og fine fvf uten å bli kommandert – slik at jeg kan ignorere kommanderingen litt. Greit å unngå at Scala forventer noe annet når hun hører at vi blir kommandert enn når jeg kjører showet helt selv.

Siste økta ble det litt blandings av diverse. Vi startet med apporten, og igjen var jeg flink og gjorde som jeg skulle. Vi tok det helt ned på lavt nivå, og hadde en rolig og avslappet økt med å i 80% av tilfellene løpe forbi meg med apporten. Helt først tok vi et par repetisjoner av kun avleveringen, for å sikre at vi hadde ro og godt grep. Mot slutten av økten ga jeg henne lengre avstander, deretter begynte jeg å blande inn fvf med apporten, og etterhvert også innsitt (men uten avlevering, og jeg kastet fortsatt godbiten vekk fra meg). Vi hadde vel en eller to repetisjoner med avleveringer, og de var ikke perfekte men mye bedre enn tidligere når jeg har herjet det opp for mye. Vi tok til og med et forsøk med at jeg kastet apporten, men da uten hverken innsitt eller avlevering – hun skulle bare løpe forbi meg for å få godbit. Jeg tror jeg har vært lur nå! Vi brukte også bare vannapporten hele veien i dag, og så skal jeg kun bruke treapporten inne/hjemme hvor hun nå ikke har noen tendenser til tygg/kast. Vi rykker stadig fram i køen.

Apportøkten ble forholdsvis lang, men også rolig. Derfor tok vi noen få repetisjoner med dekk og stå under marsj. Først minne henne på hvordan man gjør det med baklengs marsj (hun måtte ha en første prøverepetisjon på begge før hun gjorde det perfekt på andre repetisjon). Jeg kommanderte henne som en mannevond SS-soldat med pms, og det er tydeligvis lurt. Stå under marsj satt fint, mens dekk under marsj fortsatt fort blir litt klønete før hun har oppdaget at det går an å gidde å legge seg helt ned. Det er ikke noe jeg orker å bekymre meg for, den kommer til å sitte bra nok før vi skal inn i ringen så lenge vi fortsetter å trene som nå.

Til slutt tenkte jeg bare å teste avstanden, og det ble jo interessant. Hun kunne ikke sette seg opp, hun. Vi fikk løst det, men da belønnet jeg to ganger på rad at hun satte seg opp på tross av at hun hoppet opp med stumpen, og vips hadde vi en ny vri på øvelsen. Vi gikk tilbake til 2 meters avstand, og fikk bort hoppet – men der fikk jeg meg en advarsel. Jeg tror ikke vi har ødelagt oppsitten, men jeg må være langt mer nøye på det der framover for at det ikke skal bli et problem.

Jeg syns vi fikk en fin trening selv om jeg ikke var i fyr og flamme; Scala sørget for det der med energi og glede og sånn uansett. I det siste har jeg vært mye flinkere til å oppfatte «feil» i treningen som informasjon – og ikke feil; og det har ført til mye godt. For det første blir jeg ikke irritert når ting går galt (noe som gjør at Scala slipper å bli usikker), for det andre har jeg blitt flinkere til å reflektere over feilene og finne løsninger på dem, og sist men ikke minst har jeg en mye sterkere følelse av å ha lykkes etter å ha trent! Gladere, hund, bedre trening og større mestringsfølelse kan jo ikke være feil. Så nå fortsetter vi uka med småtreninger på detaljer, og så blir det en lengre trening lørdag formiddag. I kveld er det cup, så det blir ingen fellestrening denne uka – og siden jeg skal være med og arrangere og skrive skal vi ikke delta på cupen heller. Nå må jeg ta meg en høneblund før jeg forhåpentligvis får gjort noe flytteforberedelser!

Reklamer

Trene mot LP2

I pinsehelga hadde vi veldig hyggelig besøk av svigers, men 2. pinsedag kjørte de hjem tidlig på formiddagen for å få med seg diverse severdigheter og kaffeserveringer på veien sørover igjen. Det gjorde at jeg akkurat rakk å kaste meg med på trening med Siri og Therese!

vi var faktisk de aller første som kom, 10 minutter før avtalt møtetid; hvilket naturligvis gjorde meg så stolt at jeg måtte sende Therese følgende skrytebilde:

Førstemann

Scala var herlig å trene med i går. Hun har mer initiativ og engasjement i treningen nå, og det gjør at jeg ikke trenger å gi så mye av meg selv for å få henne i rett modus. Det passer formen min utmerket, flink hund!

Scala hadde insistert å ta med en halvflat fotball som har ligget på plena noen uker, så vi startet med å legge den i ruta og gå fvf. Så skulle hun få løpe i ruta og hente ballen som belønning. Det ble litt for mye motivasjon, hehe. En ekstremt intens, men veldig lite pen fvf hvor hun hadde problemer med å konsentrere seg om oppgaven, men hun løp som en rakett ut i ruta når hun endelig fikk lov! Såeh. Fotball er litt for kult til å bruke som belønning, altså.

Vi kjørte noen rette innkallinger også, og de har begynt å få bedre fart. På korte strekker er det helt ypperlig, på lengre strekker kommer forventningene inn og hun får teite hjortehopp ca midt på, og må hjelpes litt for å komme inn i utgangsstilling. Jaja, sånn går det når man er teit og setter på stoppen for tidlig – og glemmer å ta rette innkallinger. Vi fortsetter å kjøre til vi har knall innkalling igjen, i rett avstand, og så får vi sette på stoppen når vi er klar for det. Vi er på vei!

Vi hadde også en ganske lang økt med apporten. Metallen tar hun, men hun syns den var ekkel nå – så da holder vi den innendørs litt til, helt til hun har blitt tryggere på den. De andre apportbukkene tar hun gjerne, og det er jo knall at hun har et så positivt forhold til dem! Vi har kommet langt med apporten hjemme, men jeg ser at jeg må gå flere skritt tilbake og gjøre det enkelt for henne når vi trener ute – og særlig blant andre hunder og folk. Det ble mer slurv og kasting på apporten. Dessuten skal vi trene mer på innsitt med treapporten, for den er litt lengre enn plastapporten og derfor blir det vanskelig for henne å sette seg inn i utgangsstilling når hun er mest vant med plastapporten. Jeg tror vi skal kjøre med de samme apportøvelsene (i variasjon) gjennom hele sommeren, og heller tenke på fart og galskap til vinteren; dette fungerer ypperlig, men vi trenger mye mer tid for å få stabilisert en pen apport.

Den siste økta fokuserte vi på stå og dekk under marsj. Som Therese påpekte, er Scala ikke særlig god på å forstå ord, så jeg må uttale kommandoene ekstremt tydelig. Jeg syns det er litt ubehagelig å brøle dekk! og stå!, men så lenge Scala er glad og forstår hva jeg vil så er det vel helst det jeg bør tenke på. Reaksjonene og bevegelsene er bra, sa Therese, så da er det bare kommandoforståelse og trygghet som må trenes på framover.

Vi slang på noen repetisjoner med avstand, på drøyt 5 meters hold. Ittno problem, sa Scala. Pene, raske neddekker, og pene, raske oppsitter. Mye ball, much wow, og dette skal vi bare holde ved like.

Etter treninga tenkte vi å vise Siri hvor teite løve-hjorte-bevegelser Scala har i lek, og hvor gærne Ymse og Scala er når de leker. Vel, Scala var litt for sliten hun, til å ta helt av, men de lekte bra en stund likevel. Litt blod kom det og, som vanlig. Teite, uforsiktige hundene! Da vi kom hjem brukte Scala for første gang lang tid på å roe seg ned etter treninga, hun gikk rundt og peip og tygde på tyggebein og var rastløs en time eller to før hun slukna. Jeg skjønte hvorfor da jeg skulle ta henne med ut på tur etterpå – hun hadde fått en innmari tøft hakk i øret, og som den fine damen hun er syns hun nok det var grusomt smertefullt. Stakkars lille damen som har så ømme ører, hihi. Det er bare et bittelite hakk, og det så rent og pent ut, så det skal få gro av seg selv. Scala har blitt badass!

Vi lever!

Jadda, det står til liv. Jeg har bare hatt treningstørke en stund, og nå som treningslysten har kommet tilbake (og Scala er ferdig med sin andre løpetid!) har Scala begynt å halte på venstre frambein! Bu! Poten er fin, det ser ut som det sitter i overarm/skulder, og siden hun kun halter i starten av turen er det nok heldigvis muskulært. Så vi tar det rolig med båndturer og ser an, om det ikke snart blir bedre må vi vel en tur til veterinæren.

Vi rakk såvidt en kort økt på søndag, før Scala begynte å halte på mandag. Og dette er hva vi jobbet med:

Hopp
Dette er så hiiimla kult, sier Scala, og nå er vi på et nivå hvor hun spontant hopper fra utgangsposisjon så jeg kan bare stå og pælme ball. Så lenge jeg er flink og aktiv kommer hun tilbake med  ballen over hinderet igjen, og det er fint å ha med seg til klasse 3 og apport over hinder, tenker jeg! Jeg prøvde å sette på sitt en gang, og det er tydeligvis på tide at jeg setter på sitt en gang i blant. Jeg vil fortsatt ha overvekt av å kaste leke en stund framover.

Apport
Vi fortsatte å jobbe med apport uten innkomst  og hold fast-trening – separat. Vi har også trent noe hold fast innomhus. Det begynner å fungere, hun kaster mindre på apporten og holder den bedre. Jeg fokuserte på å få henne ordentlig inni meg på innkomsten, og det begynner å løsne. Det finnes håp!

Fvf
For å være helt ærlig, husker jeg ikke helt hva som skjedde her. Annet enn at Therese kommenterte at Scala rygger i vendingene. Det er nok fordi jeg skyver henne litt ut, så jeg må bli enda flinkere til å plassere beina mine. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke jobber mer med fri ved fot! Dette må vi vel ha som fokus snart.

Dekk under marsj & stå under marsj
Tar dem i ett, jeg, for det er kombinasjonen som er vanskelig. Scala må tenke mye og prøve hardt for å få dette rett. Therese påpekte at Scala har lært mye nytt i det siste, og at det derfor er naturlig at hun bruker litt tid på å bli trygg i øvelsene – særlig de som ligner sånn på hverandre. Og det er ok, da må vi bare trene litt jevnt og lett på det. For sånn er Scala, vi må ikke nitrene og konsentrere for hardt på øvelser hvor hun syns det er vanskelig å tenke seg fram til rett handling, da bærer hun med seg tanker og bekymringer og blir mer og mer usikker. Bedre å gjøre det lett og lekent, og la henne lykkes 1-2 ganger.

Avstand
Vi har sett litt på avstanden også, og dette med å bruke beina for å «tvinge» henne til å sette/legge seg bakover fungerer veldig fint. Men hun er mye mer signalvar enn Nansen, og jeg må være nøye på å skille mellom hvordan jeg bruker kroppen og beinet for å føre henne bak i dekk og bak i sitt. Med litt terping på dette, blir det helt sikkert fin-fint. I alle fall til klasse 2 :D

ELLERS! skal jeg prøve å lage ukesoversikter over hva jeg skal trene på. Nå halter jo Scala, så da holder vi oss nok til hold fast-øvelser innomhus til beinet er helt bra. Også savner jeg Nansen for tiden, skikkelig. Fine, fine hunden! Det er godt å vite at han har det som plommen i egget der han bor nå, men noen ganger er jeg bare egoistisk og skulle ønske at jeg hadde ham selv. Da er det bare å minne seg på hvorfor han ikke bor her lenger – vi har ikke tid og energi til to aktive og så fundamentalt ulike hunder i lengden, og både Nansen og Scala fortjener eiere som har tid og energi til å gi dem det de trenger. Sukk.

Nansen i skogen

Nansen