om årets verdensomveltning

Therese har sagt at jeg må blogge. Altså jeg blogge. Hvis ikke blir Therese sint.

Therese er skummel når hun er sint.

Så jeg blogger.

Therese og jeg trente her om dagen. Litt lp utpå plena, noe fri ved fot og posisjonsendring, en pølse i ny og ne og enkelte konger susende gjennom lufta. Og øl til de flinke trenerne på slutten, selv om det var kaldt og vått og nesa mi var tett som en Dimlinghjerne. Jeg skulle nyte det ølet. Om ikke annet, så i alle fall på trass. Og mens vi satt der og drakk øl (og jeg inhalerte snørr) snakket vi om litt løst og fast. Om hvordan det er forbanna irriterende når Dimlingen faller sammen under krav og strenge pekefingre og bjeffer meg huden full helt til jeg, for å unngå klikking i alle 360 grader, plasserer drittbikkja langt uti skauen (der ingen skulle tru at nokon kunne bu/at hundar kunne vore bundne), og  henta ham igjen ved behov. Og selv etter en slik påkjenning så fungerte bikkjekrapylet; han trente, fikk godbiter, koste seg med lekinga, ville leke med meg (og litt Therese, for hun er tross alt HIMLA kul) og var generelt flink bisk!

For i løpet av sommeren har det skjedd en liten endring i mini’ns grå fettklump. På et eller annet tidspunkt i sommer slutta vi å dille, og begynte å trene. Etter halvannet år med motivasjon, lekopptrening og snekring av kontakt, har den lille valpisen min blitt en halvveis fungerende bruksdimling! Ok, han har fortsatt konsentrasjonsevne som en halvrotten epleskrott, og assosiasjonsevnen til en død moskus – men han prøver! Og det hender han får til! Og ikke nok med det, jeg kan faktisk kreve at han tar kontakt, at han jobber, og at han gjør sånn omtrentelig det jeg tenkte at han skulle gjøre!

Så jeg er ganske stolt av pelskladden min, jeg. Selv om han gikk to halvelendige (dvs et helelendig og et noget elendig) spor i dag (til dere innvidde: NEI! Jeg vil ikke helt offisielt gå med på at omtrent hele fadesen var min skyld, selv om det selvsagt var det), er jeg stolt av dotten. For han har begynt sin forvandling fra pelsskroting til Bruksdimling! Når Dimlingen bare klarer å bli 2 år (og det er det 3 måneder og 10 dager til!) så skal han få biabädd, samt grønt halsbånd og rosa tjenestedekken med navnet sitt påbrodert!

Vel, ikke navnet hans. Men det navnet han fortjener. Fiiine lille mannen min!

Bare sånn for å bevise at han er fin, og flink, og bevise at jeg faktisk har en bruksdimling, og for å gi valuta for pengene for dere som har latt dere lure til å bruke dyrebare modemkroner (få deg bredbånd, ‘a, din sinke!) på å lese om en mentalt utfordret pelspygmé, poster jeg en 100 % uredigert iPhonegenerert film, der vi trener på fvf i firkant. Ja, VI trener. Jeg trener på å stokke beina mine, Hr. Dimling trener på å stokke seg selv, etter han sånn halvveis uti økta skjønner at det ikke går an å stokke meg, dvs tvinge meg til å stoppe sånn at han kan sette seg slik han mener at vi bør gjøre i vendinger… Det er vanskelig å stokke bein og dimlinger. Heldigvis redder ballen alltid dagen. Enjoy!

Reklamer

om sausedyr og andre unnskyldninger

Akkurat nå har jeg statistikkforelesning. Vel, det har jeg jo åpenbart ikke. Jeg er her! Og blogger! Skulkefrøken. Fy farao.

Heldigvis har jeg snill sjef (meg) som syns det er greit at jeg skulker, akkurat i dag. Sjefen min syns jeg har god nok grunn. Sjefen min vet nemlig at jeg har hatt halsbetennelse og idiothøstinfluensa siden torsdag kveld, og at jeg våknet i dag med hoste som river av filler inni halsen, ører som hyler av smerte og nok snørr til å glide (les: glaide) skiene til både herre- og damelandslagene innen langrenn, skiskyting og kombinert. Pluss de raringene som bedriver skiorientering. Da er det lov å sitte hjemme og synes litt synd på seg selv, synes sjefen min. Dessuten hadde jeg en meget traumatisk opplevelse i dag tidlig, da jeg hadde laget meg mine obligatoriske 4 shotter espresso med H-melk i den nye mummikoppen min.

Etter å ha overlevd 2 dager med harkende, spyttende og snøftende samboer (du kan si han leser høyt fra et snytepropagandablad med nesa si), fikk jeg nemlig gave nå på lørdag. Her er det mest sannsynlig fruktbart å påpeke at visse mennesker mener økt volum gir økt kvalitet, at min kjære svinesamboer er et slikt visst menneske, og at slike visse mennesker åpenbart mener at jo nærmere man kommer å bryte lydmuren med forkjølelseslyder, jo fortere blir man ferdig med forkjølelsen. Akkurat som om det er en viss lydkvote med forkjølelsesguggelyd som må fylles før man kan bli frisk igjen. Jeg føler meg innestengt i en Kafkask gørrlydlabyrint. Eller noe. Jeg kan i alle fall ikke unnslippe, jeg kan kun lide i stillhet (for å ikke øke gørrlydvolumet ytterligere). Så jeg fikk en kopp. Og en skål. En mummikopp og en mummiskål. Nå har vi fire kopper og to skåler fra før av, men dette er første gangen jeg er den heldige eier av året mummikopp- og skål. Og hvilken treffende kopp og skål! Møt Sausedyret:

Sausedyret er Mummidalens sexbombe, ryktes det (duh! obvious! se på dama, da! Badabing!, i mangel på et mer treffende uttrykk). Alle de andre mannaktige karakterene er selvfølgelig helt på knærne etter å få fingra i henne. Dessverre er hun allerede gift. Med Fjomsedyret (Fjomsesvinet! hurra!). Giftemålet var naturligvis svært etterlengtet, hun hadde vært så klar for å gifte seg så lenge at brudekjolen i grunnen var det eneste plagget hun eide (og selv nå, flere år etter bryllupet går hun i brudekjolen dag og natt, ettersom hun tydeligvis ikke helt ser poenget med å ha andre klær når hun allerede bærer det ultimate plagget: brudekjolen!). Dessuten måtte hun bare gifte seg med Fjomsedyret med én gang da bryllupsdagen endelig opprant – så de var allerede gift da bryllupsgjestene ankom. Hurra for Sausedyret! Jeg føler på mange måter at jeg har fått en kopp med mitt udmerkede portrett på.

Det var det hyggelige. Så til det traumatiske.

Dette var mine 4 shotter espresso med H-melk i dag. Gaaah! Melka var sur. Så jeg måtte lage meg ny espresso. Og ha lettmelk i! Herre, ha miskunn!

Det hadde ikke Hr. Dimling. Ut på tur, aldri sur, selv om melka var potte sur. Nå er jeg sur. Og rar i halsen. Og sitter og gjør statistikkøving og fysikkoppgaver og legger prosjektplan. Herremann (evt -menn) med sykkel og frisk bisk (evt bisker), gjerne av type «jakt» eller «mynde», søkes til halsbrekkende produktutviklingsprosjekt og gratis kaffe. Uten H-melk. Den har jeg helt ut i vasken.

Ellers kan det fortelles at jeg muligens har brukt opp mange penger på svenske hundenettbutikker (loboo.se og jamihundsport.se), og at jeg muligens har gått på en kjempesmell og meldt Nansen på brukslydighetskurs. Hvis ikke har jeg uansett kjøpt utstyr som trengs til brukslydighetstrening, som jeg da ikke får brukt til noe, og det kostet meg jo 110 svenske kronor, og ville vært fantastisk bortkastede midler hvis jeg ikke bruker enda 1500 på brukslydighetskurs, eller kva? Kvisleis?

Er «kvisleik» en nynorsk oversettelse av uttrykket puppylove?

Ellers meldes det om flink Dimling, som i går viste fram til hr. Svin hvordan man går spor. Svinet var med på et og annet spor i starten av sesongen, dette var det første sporet han bivånet etter gjennomført sporkurs. Og mannen var imponert! Fra ferske motivasjonsspor med svin på skogen (som måtte snuses opp av små dimlinger), har bøtteballetten utviklet seg til (refererer nå til gårsdagens suksess) 400 meter superkronglete og uframkommelig spor i høyt kratt i fremmed skog med spennende, hoiende orienteringstullinger i tights til alle kanter. Dimlingen fiksa biffen! Dimlingen var flink! Dimlingen lot seg ikke affisere av klamme gutteben i gjennomsiktig kondombekledning, som mest sannsynligv ville vært lekkerbiskenaktig å slikke på! Dimlingen er sliten. Lenge leve Dimlingen!

om ungdommens råskap

For å sitere Jan Thomas:

Åoh mai GÅÅÅD, liksom.

Etter to ukers sporadisk hørseltap, autistiske tendenser og vokale prestasjoner innendørs ved 14-15 måneders alder, hadde jeg for lengst avskrevet pelsens ungdomsopprør som latterlige – og vel overståtte. Da bare hans fjorten dager med syting, uling, vandring i egen verden og total mislykkethet på lydighetstrening var unnagjort, visnet ungdommens fjortiskronblader og falt til grunnen, og lillebisk gjennoppsto som et yndig, kontaktsøkende treningsdyr. Haha, tenkte jeg, hånte småens usle forsøk på opprør, og kronet meg selv som den ubeseirede MOM. Mwahaha!

Men åoh mai gåååd. ÅOH MAI GÅÅÅÅD!

Ja. Vi får vel si at jeg ikke hadde fullstendig rett i min analyse av pelsdimlingen. Ikke for det, han er fortsatt en enkel sjel. Det er ikke akkurat slik at et hormon eller tre er i stand til å fordoble hjernekapasiteten til unge hr. Vimekopp og gjøre ham til en utspekulert, ondskapsfull faen; han er fortsatt like snill, godtar fremdeles alt («Åjj, mamma, skal du faktisk vaske meg? Det er jo helt forferdelig!!?? Jeg står jo her og DØØøøØØØRrrR!!!? …men du får vel bare gjøre det, da…»), og hører han ikke etter er det bare å flytte på de drøye 26 kiloene hans . «Protest» er et altfor langt fremmedord til at han er i stand til å bruke det. «Døv», derimot, er enklere. «Kåt» har vist seg å nesten komme naturlig for ham. Det er hakket før jeg konverterer til positiv straff-basert trening, hvor han jobber for at jeg ikke skal knerte ballene hans som bobleplast. Men vi skal på utstilling i helga, og det hadde vært så kjedelig å få trekk for knuste testikler.

Så ja, minimann er kåt. Og når man er kåt, er man døv. Slik vi bor, og så mange hunder det er her i nærheten, tror jeg vi like gjerne kan regne med at det er løpetid i nærheten nærmest hele tida; og det virker også sånn på hr. Dimling. Jeg syns i grunnen det er ganske ok, for vi får plenty med muligheter til å trene på at løpetid ikke er en lovlig grunn til å grave huet ned i bakken som en struts, for å klapre tenner og sikle på en liten tisseflekk. Likevel, det er litt slitsomt når mini’n får sine horny attacks, og jeg må trekke trekkhunden min gjennom hele turen. Jeg blir noe irritabel. Min irritasjon fører til døvhet hos minimann; han har nok en sjelden irritasjonsallergi. Hans døvhet har ført til min «flytt en samojed»-hobby; hvor jeg, hvis han ikke hører med hodet fordypet i et saftig stykke løpetidslukt, rett og slett flytter på pelsbylten. Setter den et annet sted. Drar den med meg videre og funderer på å bytte ham inn mot en slik:

Så kommer jeg på at selv om slike hunder aldri gjør noe galt, så er de ikke veldig gode lydighetshunder. Og de er rett ut elendige sporhunder. Og det er det snodige, selv om hr. Dimling har begravet alle sine 2 hjerneceller i liflig tispeduft, så er han fortsatt en drøm (en surrealistisk, overraskende og fullstendig virkelighetsforstyrra drøm, mind you) å trene lydighet med! Det er akkurat som om han, etter å ha vandra halvannet år totalt i sin egen verden, plutselig en dag så opp på meg og tenkte «Oi! Damen er kul!». Nå har han faktisk lyst til å trene med meg. Lyst til å leke med meg. Lyst til å jobbe for meg, til og med hardt og forholdsvis lenge uten helt å skjønne hva som foregår, men likevel få det til. Bare bittelitt lyst til å løpe sin vei med leka for å drepe den og ha den til frokost. Så det er jo ingen stor bombe, vil jeg tro, at jeg hadde store forhåpninger for sporsesongen da snøen endelig bestemte seg for at den trengte en ferie.

Jeg må slutte å ha store forhåpninger. For det første, pelsskrotingen gikk ok spor mot høsten i fjor. Han kunne godt gå opp mott 500, kanskje 600 meter i fjor, bare jeg turte. Han gikk jevnt, trygt, og rimelig målbevisst, og var happy for å finne leke i sporslutt hver gang. Samtidig som han var flåsete, vimete, i sin egen verden og en prøvelse på lydighetstreninger. Naturlig slutning: han har blitt flinkere til å konsentrere seg og jobbe med meg på lydighetstrening, altså vil han være flinkere til å konsentrere seg og jobbe i sporet også! Vel. Gal slutning. Han har i løpet av året funnet ut at det finnes en verden utafor egen nese, og at det skjer morsomme ting i den. Han er mer oppmerksom på hva jeg gjør og sier, men da er han faktisk også dårligere på å leve i sin egen verden og gå sporet konsentrert over lengre tid.

Dette er hva som skjer:

  1. Jeg setter ham på sporet på vanlig måte, og han går fint. Stort sett i primærsporet, fint tempo og med snuten ned. Til han plutselig ser et lemen, og må knerte det litt før man kommer på at man går spor og går litt mer. Men der var det et rådyrspor! Det må sjekkes ut litt fordi rådyr…åh, man fikk ikke lov til å gå der mer. Ok, gå spor da, tumtitum… Ja, trenger vel kanskje ikke skrive mer? Han går pent, men uten nevneverdig motivasjon – altså faller han ut. Æsj.
  2. Jeg går forskjellige motivasjonsspor med ham. Hauser ham opp med leke og gir massemasse synspåvirkning. Lar ham lete opp svinet som har forsvunnet inn i skogen. Lar ham lete opp svinet som gjemmer seg i skogen – uten at han har merket eller sett at svinet forsvant. Samma kan det være, resultatet er alltid det samme: med supermotivasjon og klynking raser han gjennom sporet. Jaja, jeg holder ham igjen, men de 4 hjernecellene hans går i kryss og leker tivoli og disco på en gang – så han har store problemer med å plante snuten i bakken og finne ut hvor han skal gå. Mister han sporet leter han litt på overvær, før han snur seg mot meg og sier «PIIIIIIIIIIP! Fliiip-fliip-FLIIIIIIP!». Argh.

Ka gjør man no med det? P-p-p-pizzafyll!

Eller kanskje ikke. Det hjelper mer å gå sporkurs. Så vi gjør det, da. Og så ser man hva som skjer, no? Strategien min er uansett at han skal bli belønnet for å gå spor sånn som han gjør i alt. 1 ovenfor, med en belønning så bra at han blir heitere i sporet senere. For jeg har ikke noe lyst til å belønne ham for å gå med nesa høyt og virre og pipe. Planen er altså at noen (les: Therese) skal legge et kort spor med leke i sporslutt på vanlig måte (altså uten synspåvirkning), og så gjemme seg rett i nærheten. Da slipper jeg at Nansen finner sporslutt, altså mennesket, på overvær – han skal finne leken han. Det er bare det at når han finner leka, så hopper det fram et menneske, og herreguuuuuud! Det blir sikkert stas.

Vi skal ut i regnet og sette teori i praksis nå. Med nyvasket bisk i anledning helgas utstilling…