om rutine

Min mor er lærer. Da hun var ung, bodde og arbeidet hun i ei lita bygd i Nord-Norge (hvor forøvrig jeg ble født, i en beige saccosekk, på et helsesenter. Min niese ble også født der, men det var nesten 22 år senere og har ingenting med historien å gjøre). Der oppe, hører jeg det er en hel del læstadianere. Læstadianerne er en luthersk kristen vekkelsesbevegelse som er enormt populær der oppe. Blant mange karaktertrekk, får de mange barn. Ett slikt læstadianerbarn hadde ni søsken, og min mor som klassestyrer. Siden historien er fra tidlig åttitall var det dårlig med oppdaterte klasselister i excel-dokumenter og elektroniske databaser med foreldrenes navn. Det hele baserte seg på håndskrevne nedtegnelser over barna med sine respektive foreldre, så da min mor skulle sende ut sine første innkallelser til foreldremøte ble det litt kluss. Hun sendte en innkallelse til det nevnte barnet, et sirlig brev i skjønnskrift adressert til Ruth Trine – barnets mor. Dette førte imidlertid ikke frem. Barnet nektet å overrekke brevet til sin mor. For hun het Ruth Tine. Det er et fantastisk godt navn til en kvinne med 10 barn, dessverre var det ingen humor med i bildet da min mor påpekte dette ovenfor moren.

Det er uansett ikke Ruth Tine det er snakk om i dag, ei heller læstadianere. Rutine står på planen. Se derfor bort i fra denne lille prologen når du leser resten av innlegget.

Om rutine: Jeg har fått inn rutine. En slags flyt, som gjør at jeg får gjort det jeg skal, og attpåtil tør å snike meg bort i helgene. Så forrige helg pakket vi sammen ulltruser, ullsokker, ullgensere, ullvotter og ullbukser i sekker og pulk, og la alt sammen pluss ulldott i bilen – kjørte til venneparet som eier den lille labradoren som pelsen er sjonkel for, og reiste sammen til Meråker. Der fant vi fjell som blåste oss bort, så vi rømte inn i en skog som ikke var like ivrig på fri flyt av luft. Etter litt trasking på våre nye ski (breidablikk! helt fantastiske!), innså vi at vi ikke ville finne bedre egnede leirplasser, og gravde en pen liten sirkel som vi satte opp lavvoen i mens hundene hjalp til med å finne tørrved. Hr. Dimling var litt usikker på om han trengte å dele alle pinnene.

De fant omsider ut av det, og lekte en stund med megatauleken pelsdotten hadde tatt med seg i pulken sin, helt til sjonkel ble sliten og heller ville spise litt trevirke, mens høyenergilabbisen lurte på hva som hadde skjedd?

Han er en søt liten nevø, den fyren der. Det var fremdeles spor av dagslys igjen da lavvoen var reist og menneskene hadde spist formiddagsmat, så vi tok en liten morotur med pelsdyrene, hadde hoppkonkurranse (unge nevø hadde de lengste sprangene, hr. Dimling de luftigste og svinet de dårligste og de beste nedslagene), og tuslet tilslutt tilbake til vår lille tipi da mørket begynte å legge seg. Endelig, sa hr. Dimling, og tilbrakte resten av kvelden, natten, og morgenen på å ignorere den unge, håpefulles stadige forsøk på å få i gang lek. Vi menneskene syns det var veldig ok at sjonkel var i sjonkelmodus.

En veldig fin tur, altså. Hr. Dimling følte ikke noe behov for å aktiviseres nevneverdig hele den påfølgende mandagen, men på tirsdag var han igjen i slag – og jeg rakk ikke treningen på klubben. Da er det intet annet å gjøre enn å dra fram yogamatta og frolics, vi har meget å trene på. For tiden forsøker jeg å jobbe en del med apporten (NEIMEN SÅ TA DEN JÆVLA APPORTBUKKEN DA, DIN SATANS FILLEBIKKJE!), vendinger i fri ved fot og bakoverbevegelser i avstandskommanderingene. Apportbukken kom vi et lite stykke videre med, men jeg måtte raskt gi opp da han har vokst fra den lille søte bukken sin slik at han nå biter over hvor som helst og syns det er helt topp. Ny apportbukk skal kjøpes omgående. Fri ved fot var også helt fint, vi vendte litt fram og tilbake, tok flere vendinger på rappen og hadde noen små skritt i mellom i blant, og jeg ble tilnærmet fornøyd. Så avstandskommandering. Og det var her jeg ble litt overrasket.

Lille Hr. Konsentrasjonssvikt, unge Hr. Fokussvada, han kunne ikke få nok! Av posisjonsendringer mellom dekk og stå! Selv når jeg bare var lei og nektet plent å gi ut frolic når bakbeina bare såvidt forlot yogamatten et lite sekund. Da jeg måtte ta pause for å bryte opp flere frolichjul i småbiter, så sto han pal og ventet på ny beskjed, og jeg måtte til slutt forvise ham til plassen sin for at han skulle gå med på å ta en liten pause før vi fortsatte. Resultatet var at vi fikk flere gode posisjonsendringer fra stå til dekk, hvor han bompet ned og bakover i liggende uten å røre en eneste liten labb – jeg skal fortsette med dette ca daglig og hjernevaske ham litt. Vi forsøkte litt stå-sitt etterpå, men så fikk vi besøk og da var vi naturligvis ferdige. Jeg skjønner ikke. Jeg har fått en ny hund. Han heter unge Hr. Treningsnarkoman!

Reklamer

om sjonkel Dimling

Det Dyriske Hjem har vært vertskap for en piraya i helga. Den trengte ikke akvarium, men det ble forbigående våte spor etter den på gulvet, selv om den ganske snart oppdaget at plenen utenfor ga hakket høyere tilfredsstillelse ved urinering enn parketten inne. Pirayaen er en labradorvalp på fire måneder. Og egentlig er han forbausende snill, og flink til å tisse ute. Dimlingen er stolt sjonkel.

I grunnen var det helt fascinerende å se den unge jyplingen av en pelstomsing transformeres til en livstrøtt viktigper av en sjonkel, på 1-2-3. I det ene øyeblikket hadde vi en fjollete, leken, energisk tenåring, i det andre øyeblikket hadde vi stua full av 15 kg valp og 26 kg alvorstynget, saktmodig og stivbeint gammelonkel. Hvordan er det mulig at en smidig fjasekropp plutselig blir til et giktisk gammelmannslegeme, bare ved synet av en terrorvalp?

Helt ut av det blå ble det fryktelig viktig å ta det innmari rolig inne. Sove masse. Og late som man egentlig ikke ville leke med valpen, selv om man tross alt lekte med valpen, og faktisk syntes det var skikkelig kult også; faktisk såpass kult at hele trynet ropte «WEEE!!» og beina skalv, mens kroppen imiterte sirup. Selvfølgelig var det også påkrevd at man ga inntrykk av å egentlig synes at lekedingsen man kampet med valpen om i grunnen var en ganske døv sak, som man bare så vidt holdt i for at valpen skulle få kose seg litt, og at man tross alt bare nedverdiget seg til å leke med valpen fordi valpen så innmari ville. Liksom. For han ville aldri i verden funnet på å leke med kampedingsen på egenhånd. Liksom. Videre trengte man å innbille valpen at man var fullstendig ferdig og så lei leken at man nesten spøy hver gang den begynte å bli litt interessant. Heldigvis var det nulltoleranse på leking inne. Noe annet kunne blitt slitsomt for selvbeherskelsen til den gamle sjonkel.

I dag sturer stakkars sjonkel Dimling. Valpen har reist hjem, det er ingen grunn til å sjekke lekekassa eller spise maten sin. Det er ikke noe vits i å dra i båndet på tur, og hvorfor i alle dager skal man gå rundt og markere når man ikke har noe valpetisse å dekke over? Sjonkel Dimling savner nevø Piraya, og håper han snart får anledning til å bruke valpevettreglene sine igjen:

  • Samme hvor mye du digger valpen – du må alltid se ut som om du lider. Og at du virkelig ofrer deg når du lar valpisen tygge på beinet du har eid i et halvt år og aldri brydd deg en døyt om før.

  • Du må se ut som om du dør på deg av valpelus når den slikker deg i munnvikene. Du må til enhver tid uttrykke din lidelse, og da særlig når valpen tar initiativ til kos, lek, eller annen form for samvær.

  • Likevel, du må ikke flytte deg. Selv hvor smertefullt du klarer å få det til å se ut. Gi inntrykk av at du lider i stillhet, og at du gjør den ultimate oppofrelse ved å ikke flytte deg når valpen vil sove oppå deg. Først når valpen sover trygt, kan du gå. På stive gammelmannsbein. (PS: det er kun lov å nufte på valpen når den sover og du er temmelig sikker på at menneskene ikke ser deg! For det er flaut, det…)

  • Sist, men ikke minst: stå på balkongen og hyl din sørgeserenade når valpen blir hentet. Det er først nå du skal uttrykke din store kjærlighet til den forferdelige, innpåslitne, aggressive pirayasaken. Gå inn i en dyp depresjon.

Jeg tror vi trygt kan si at sjonkel Dimling vil føle at han gjør en meningsfull jobb når vi med tid og stunder kjøper vår neste valp!