Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Reklamer

om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

omsider

For endelig har man kommet i gang med nettopp dette innlegget. Det tok sin tid, og det ble faktisk til og med etterspurt, før bokstavene begynte å falle på plass. Man har nemlig gått rundt og syslet med noe jeg hører de driver mye med i det gamle testamentet (mulig de gjør det i det nye testamentet også, selvsagt): man har grunnet. I flere dager har man gått og grunnet på det som hendte, og gjemt ting i sitt hjerte og slike ting, men nå er vi ferdige med grunnearbeidet. Here goes:

Man har trent med pelsen.

Ja, nå regner jeg med at utallige blogglesere landet over hoppet i stolene (og sofaene) sine? Joda, pelsen har vitterlig blitt trent, og det er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men det som er interessant er hvor, og med hvem. I alle fall denne gangen. Pelsen har nemlig (omsider) fått halvtårsgaven sin: medlemsskap i brukshundklubben! Stor stas for meg, veldig trist for ham hver gang han må dø litt i buret sitt litt. Fy som lyd det er på en slik spisstrutbisk. Vel, ekvipasjen har dermed inntatt Nidarosbanen, hvor man nå har gått fra piping rundt gjerdene (pelsen), markering på alt som er mer enn 5 mm over bakkenivå (så definitivt pelsen), rødming (undertegnede, hver gang pelsen 1: piper, 2: markerer på alt som står forholdsvis stille eller 3: ligger i buret og forteller verden at han er døden nær; hvilket, i sum, betyr mer eller mindre hele tiden) og oppgitt stønning (også undertegnede, ofte kombinert med rødming) til å faktisk kunne jobbe/leke litt. Forsøksvis til og med i langline, så minimann forhåpentligvis innser at de andre voffsene er ikke se, ikke røre, bare drite langt og lenge i. Å feile ham i slike omgivelser fører til oppstandelse, opprør, ville protester og rømningsforsøk, i ytterst uskjønn forening, så det unngås i det lengste. Men så var det dette siste punktet, da, som kunne være av interesse for hvermannsen: nemlig hvem vi trente med.

Jo, nå skal du høre, du. Vi trente nemlig med ingen ringere enn denne gjengen (alle bilder i dette innlegget er egenhendig, fullstendig uten respekt for personvern og copyright, og på småligste vis rappet rett fra Nirm- og Vidaeiers hjemmesider) og menneskene deres:

Ekko Erkemann


Ekko og mennesket hans har vi trent sånn cirka fast med i noen måneder, og man kan vel egentlig takke dem for at interessen for, og framgangen i, lydighetstreningen har holdt seg oppe og til og med økt. Ekko er virkelig en vaskeekte erkemann, og er sjefen over alle sjefer; i alle fall sjefen over alle Dimlinger – noe pelsen regelmessig syns er litt teit for han vil helst at hele verden skal være bare blomster og regnbuer og kos og sånn. Dette tilsier muligens at flertallet av lokale dimlegutter bør sosialiseres bedre med gjeterhunder, ettersom de virker å ikke være helt overbeviste om at full fleining, dimlingstyle, er stas. Uansett hvor mange hannhunder pelsen ellers møter på, er og blir Ekko kulest i pelsens store knappeøyne; men det er nevnte mannemann stort sett ikke enig i, ettersom sånne små, slitsomme pelsdotter faktisk er usynlige og omtrent ikke-eksisterende. Selv til høylytte protester. Ellers er Ekko en fascinerende og morsom fyr, og det er alltid spennende og lærerikt å se på hvordan han trener og ikke minst lærer. I turbofyfaenfart og med en intensitet og glede som av og til kan minne litt om galskap. Men, som vi alle vet, de gale har det godt, og Ekkomann har det visst ekstra godt når han får sitte kliss inntil noen for å bli klødd og trykket på de riktige av-knappene.

Lille Lira Lykkepille


Og der er frøkna mer eller mindre allerede beskrevet! En deilig, liten lykkepille var hun; omtrent som en miniutgave av dimlinggutten når det gjelder peace & love, men med uhorvelige mengder energi og fort-forte bevegelser bak hver kjærlighetserklæring. Jeg har en mistanke om at Lira har bestemt seg for at hele verden er en stor lekeplass og at det er om å gjøre å ha det moro så mye og så fort som mulig. Sånn for å være på den sikre siden, liksom. Om leken så heter drakamp eller fri ved fot virket ikke å ha så altfor mye betydning. Så lenge drakampen kom sist, kanksje. Også er hun jo utstyrt med et menneske som har en litt usunn (?) kjærlighet for leker, og det var nok pelsen veldig misunnelig for. Det hørtes i alle fall sånn ut, helt til han slapp ut av bilen og fikk låne en sauedings, og da var visst alt bare gøy!

Vene Vida


Vida er ei vakker dame, men visstnok en stygg schäfer. Man skulle gjerne vært litt styggere selv, hvis det virkelig er sånn stygginger ser ut. I tillegg er hun full av brains også, så det tyter, og virket veldig fokusert på at hun faktisk trente. På en måte var hun ikke som jeg hadde forventet at hun skulle være, fullpakket som jeg er av fordommer skapt av de schäferne jeg har møtt tidligere; hun var liksom så forsiktig, fullt ut i kontroll over seg selv, og nøyaktig i alt hun gjorde. Det så rett og slett ut som om hun gikk der og tenkte så det knakte, hele veien, mens hun så riktig så smørblid ut. Også var det noe snedig med henne som gjorde at jeg fikk en uhorvelig trang til å kosemose henne, men likevel fikk på følelsen at hun ikke innyndet seg hos hvem-som-helst, så det kunne jeg bare glemme. Så da turte jeg ikke å prøve engang, tjihi!

Nirm


Nope, sorry, ikke noe kallenavn for Nirm. Aner ikke hva jeg skulle ha funnet på for å beskrive Nirm sånn, heller. Han er visst en border collie, selv om det kan se ut som om han hadde planer om å bli en grand danois på et eller annet tidspunkt, før han ga opp halvveis opp i høyden. Han er visst pensjonert, men alt var nok meget bedre i gamle dager, og ungdommen så meget flittigere, for Nirm var slettes ingen avdanket, siklende bestefar på banen. Det var ett eller annet med uttrykket hans, og de litt uproporsjonert lange beina hans, som fikk meg til å tenke komiker med en gang. Ikke hvem som helst, men John Cleese, eller kanskje Leif Juster eller…jah, der har vi det! Rowan Atkinson! Nirm er hundeverdenens svar på Rowan Atkinson! Bare med ett lite unntak (sett bort i fra det at han er en hund, og ikke en britisk, gustenblek mannsling); nemlig at når man ler av ham så er det med sjarmert og imponert fnising – slettes ikke flau humring.

Sånn. Det var dem. Det er fullt mulig at jeg fullstendig har bommet på min karakteristikk av disse bissevofsene, men det var i alle fall det førstegangsinntrykket jeg fikk, og jeg likte det, jeg! Og det var både veldig morsomt og utrolig lærerikt å trene sammen med både folk og hunder; de var noen erfarne ringrever som alle trente på litt forskjellige måter. Spesielt det at de trente litt ulikt, var fint å se, for det gjør jo at jeg kan plukke litt mer her og der etter hva som passer meg. Og Hr. Dimling, ikke minst. Apropos det, hadde eieren til Lira trent med en husky og dermed lært en del om hvordan man motiverer sånne polarhunder, og det skal pelsdotten være glad for nå i ettertid… De er jo ikke akkurat fantastisk lettmotiverte; det eneste de virkelig, virkelig elsker er enten å løpe rett framover, eller å løpe rett på noe og drepe det. Men hun hadde altså noen gode ideer om hvordan jeg kunne utvikle lek, og finne fram til leketøy, som spiller på jaktinnstinktet til lillemann. Og godt er det, for han begynner virkelig å miste interessen for godbiter nå, med mindre vi trener inne – og nå har til og med ballen begynt å bli litt kjip, med mindre jeg lager pipelyder mens jeg holder ballen før jeg kaster den, sånn at den «lades opp» litt.

Siden jeg allerede er så godt i gang med å skrive om treningen av pelsskrotingen, så kan jeg jo, sånn i forbifarten, nevne at alle de fine målene for juni har blitt forbigått i stillhet. Herrejemini, hva var det jeg trodde, liksom? Alt det der, på én måned? Åh, det er så deilig å være en besserwisser og kunne le rått av egen dumhet. Heldigvis er det jo hele to måneder siden jeg skrev det innlegget med lang liste over delmål for juni, så da påberoper jeg meg retten til å fnyse lattermildt av de skyhøye forventningene, og si at jeg jo selvsagt var ung og dum den gangen… Siden sist har man også funnet ut at pelsdotten har to favorittøvelser, som langt overgår de fleste belønninger han kan få for å ha utført øvelsene: nemlig touching av musematte (eller, i dimletolkning: musemattedrap) og hopp over hinder. Hopp over hinder prøvde han første gang under ovennevnte treningsøkt, og tok glatt imot belønningen (piperten Skvikert, en pipende, halvdau pip-pip som er verdt å dø – og nesten svømme – for). Men da vi var på et hemmelig sted for å bryte båndtvangen her om dagen, dimlingen og jeg, så kom vi over et lite tre som hadde veltet over stien, hvorpå følgende skjer: skrotingen bråbremser en drøy meter foran treet, som utgjør et hinder på 5-6 cm mer enn hans egen høyde. Etter sånn omtrentlig et sekunds overdøvende stillhet, snur han seg mot meg, med et blikk så fullt av glede, tindrende knappeøyne og alvorlig psykose at jeg blir rent forbløffet og ikke lite forskrekket, hvorpå han eksplosivt børner rett mot treet og SPROoING!! spretter over det og børner videre innover i skauen. Helt fra seg av glede; han hoppa jo! Så da får man glede seg over at man har kommet enda et stykke på vegen inn i lp-helvette, og heller bekymre seg for hvordan man skal få småen til å stoppe, og sette seg, etter hoppet. Jaja. Hurra-hei og stor halloi er gøy, likevel.

om krig og fred og pip-piper og sånn

Jeg var vel klar over at samojeden kan brukes som jakthund og derfor har et visst jaktinstinkt, men jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke var helt forberedt på akkurat hva det innebærer, hvor alvorlig det kan bli – og hvordan jeg skal forholde meg til det.

Pelsen har alltid vært veldig opptatt av små pip-pipene, og jeg har ikke tenkt så altfor hardt over det, annet enn at det er litt sjarmerende og søtt med en liten plysjbamse som liker å kikke på småfuglene (jadda, man er jo litt dust også), og at det sikkert lønner seg om han vennes til å ha fugler i nærheten, og at de ikke kan fanges, og at det sikkert sannsynligvis naturligvis er noe som kommer til å gå over når overkokt valpenøtt vokser til mye smartere og lurere voksenhjerne.

Men! Nå har unge herr Søplebikkje plukket seg en due i bakgården. Pip-pipen var fortsatt i live da den unge herren ble arrestert, men den fikk raskt en håndsrekning fra undertegnede inn i evigheten (og gikk så rett i søpla), og den var tydeligvis prøvesmakt før det, selv om krypet så rimelig intakt ut – med unntak av en bloddråpe på brystet og veldig sørgelig pip-pip-ynking. Det var nok podens siste alene-tur i bakgården, uansett hvor uforstyrret han er fra folk og andre dyr der. Det er dessverre ikke første gangen han har funnet seg pip-pip å gnage på, jeg dro store deler av en anna due ut av kjeften på pelsen her om dagen (han fant en etterlatenskap fra et oppgjør drittfuglene segimellom). Men nå har han tydeligvis fanget en due selv, og sto og lekte seg med maten (slikt gjør ikke pene smågutter fra møblerte hjem!) da jeg kom ut og var streng i blikket. Han viste med hele seg at han følte det lite gunstig å bli tatt på fersken, men det hjelper jo så fryktelig lite…

Nå har den «sunne, ungdommelige interessen» for småfuglene fra gamledager altså gradvis gått over i innbitt observasjon og jaktutbrudd mot gjøk og sisik, trost og stær, og det begynner virkelig å bli slitsomt. Mor er vonbroten. Er det en skjære som tripper rundt 10 meter unna der vi står og trener, kan jeg ta gift på at fillebisken snart er i full gallopp mot fjærpryden, klar for middagsmaten. Jeg har prøvd intenst med kindereggøvelsen, men pølsebiter, ballkasting og drakamp (som ellers er julekveld og nyttårsaften og alt som er godt på en gang) har ingenting å stille opp mot hoppende og flyvende befjærede leker som man også kan spise opp (bonus!). Og nå tripper pøbelbarnet rundt i stua og sutrer fordi han ikke fikk spist opp en flyvende rotte som ligger i bakgården og dør i kveldskulda.

Så er det altså stadfesta at bisken har et velutvikla jaktinstinkt, som sikker vil bli enda mer velutvikla (argh!) over de neste månedene, og at flinkingen klarer å «bring the bacon» på egenhånd. Utover å såre mitt morsinstinkt (jeg vil jo helst være uunnværelig for ham, og derfor selvsagt være den eneste matkilden og gleden i livet han har), er det skummelt å se hvor fokusert han er på jakt allerede nå, i en alder av 4 usle, korte måneder. Han skal jo ikke brukes til jakt! Og jeg har ikke den minste snøring på hvordan jeg skal takle jaktinstinktet hans …anna enn å alltid bruke langline og ha fugleradar, men herrejemini, det er fugler overalt!

Nå er jeg rimelig harm etter duehalshugging ved hjelp av spade, og lurer på om noen bytter sunn og lydig samojedvalp mot gullfiskbolle?