Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Reklamer

om tjuetretten!

Nytt år, nye muligheter, sa folk. I år har jeg forsetter: ha det mer gøy, spille mer spill, loppe Therese for pinglekaffe og ha mer besøk. Ellers vil året inneholde både masteroppgave og jobbing (jeg har fått jobb, woohooo!), og en liten strull som garantert begynner å løpe på et eller annet tidspunkt. Hmpfh!

I jula fikk strullen og jeg skyss av Therese til Sverige (hun hadde visst lyst på en 8 timers omvei på vei opp til hytta, som i grunnen ble fryktelig mye lenger enn 8 timer), for å besøke Scalas oppdretter. Jeg var ikke enormt høy i hatten når jeg ankom med min lille strullepels som knapt kan annet enn hverdagslydighet (men hun har en fin-fin sitt og dekk, altså, og flatdekken nærmer seg, og hun vil heller se på meg enn å støvsuge hestebæsj, stooor seier!) – men det var bare gode ord å få!

Stor fin Scala

Hun er visst veloppdragen, den lille grevlingen min, og vi hadde en veldig hyggelig dag i Sverige! Vi fikk til og med møte Scalas slektninger og ikke minst mamma; artig å se hvor like de var, selv om det var tydelig at hun hadde trekk fra pappa Danne også. Siden det var slik en hyggelig dag, ble det også en lang dag, så klokka var altfor mye da vi til slutt begynte å kjøre hjemover igjen og oppdaget at noen hadde lagd skøyteis på hele den kronglete veien fra Charlottenberg til Stange. Midt i en sving, hvor Therese kjørte i ca 10 km/t slik at det føltes som om vi sklei kontrollert gjennom svingen, leste jeg meldingen hennes hvor det sto at valpen hennes var født! Så da begynte jeg å sjekke facebook-kontoen hennes også og der var det masse bilder av tervebebbiser. Jeg har blitt valpetante til en liten tervegutt som flytter til Therese i slutten av februar! Hurra! Han har et par flotte hurra-meg-rundt-foreldre og kommer nok til å bli en skikkelig kul brukshund; og er en av disse puddingene (jeg stjeler bilder fra facebook, jeg):

N-puddinger

Jeg skal visst også bli mer mennesketante, for broren min produserer etter sigende fortsatt. Jeg fikk en følelse av at enkelte budringere av denne nyheten mente dette var et eksempel jeg med fordel kunne etterfølge, men det føles heller uaktuelt per dags dato. Likevel er det veldig koselig å skulle bli enda mer tantete!

Tilbake til Sverige. Det var noe jeg glemte i stad, og siden jeg ikke liker å redigere innleggene mine må jeg bare hoppe tilbake: Selv om jeg ikke fikk noen påpakning for å knapt ha lært Scala noe (både Annika og Therese syns visst det var ok), så ble det raskt tydelig at jeg godt kan få ræva i gir nå på nyåret; og at det ikke ville vært uheldig å debutere i LP1 iløpet av tjuetrettensesongen. Etter en supertrivelig nyttårsfeiring på Hitra med gode venner, 7 kg kalkun og en festlig strullgrevling som viste hvor utholdende og hardtarbeidende, og hvor godt samarbeid hun har, i søket etter en viss dimling på hjortejakt (dusten er altfor sterk for meg, men vi fant ham, pjuh!), har jeg nå også 2 kg kalkunraskekjøtt i kjøleskapet og sterk motivasjon for øking av strullkompetansen! Må bare vente til mongoryggen har sluttet å være mongo, og mongosnyteskaftet har blitt ferdig med å snyte; men nå gleder jeg meg skikkelig til å komme i gang med treninga! Mål nr. 1 er å printe ut programmene for alle LP-klassene, og planlegge litt grovt hvordan vi skal trene utover våren. Også skal jeg sende noen mailer og prøve å få i stand et bra lp-kurs for meg og andre i klubben, for jeg går dessverre glipp av Sanna Hallgren-kurset i januar… Åhåhå! Gleder meg til en tjuetrettensesong med funksjonell LP-hund!

Sist, men ikke minst: jeg sparer penger. Til kvasikjøkkenoppussing, stor bil, nytt hus, Sølenkurs (med mindre det kræsjer med kenneltreffet, hmmm) og Hurtta-vest! Egentlig syns jeg at Hurttas treningsvest suger en meget tydelig rull, med lommer som det knapt er mulig å nå/putte noe inni/få noe ut av, men den er hakket mer sosialt akseptert som gå-tur-vest; med dobbelt hunderi har jeg nemlig begynt å sprade rundt med treningsvesten for å unngå godbitsøl i lommer og for å alltid ha nok bæsjeposer, og ha noe å legge bånd og seler i når enkelte struller og dimlinger løper løs oppi skauen. Også har jo Hurttavesten refleks! Perfekt! Nesten. Den må være rosa. Kanskje.

Sosialt akseptert i urbane strøk. Refleks. Rosa. Kinderegg!

Sånn. Ønsker dere alle en fantastisk tjuetretten! Dette blir et knallår!

om en innholdsrik ventetid

I dag er det en måned til jeg er gift. Søndag 12. august antar jeg at jeg vil tilbringe med å takke alle gjestene som kom i bryllupet, snakke med venner jeg ikke har sett på altfor lenge, og kanskje sjekke ut gavebordet fordi jeg er så himla spent på om vi får dobbeltdrag til pulken…

Samtidig kommer jeg nok til å ha litt dårlig samvittighet den dagen, fordi jeg innerst inne kommer til å være ganske bra utålmodig med å komme meg over grensa og hente familiens nye tilskudd! I Sverige er det nemlig ei lita tispe som akkurat rundet 6 uker, og som flytter til oss mandag 13. august – nesten 11 uker gammel. Som jeg sa til oppdretteren, ble hun dessverre født for tidlig; men heldigvis har jeg funnet en kjempetrivelig og forståelsesfull oppdretter som var enig i at det var en bedre løsning at knøttet blir lengre hos henne i stedet for å bli utsatt for to uker med bryllupsforberedelser og stressa mennesker som ikke har tid.

Faktisk er jeg kjempefornøyd med oppdretter! Ikke bare er hun veldig hjelpsom og har hunder helt etter vår smak, men det er så lett å snakke med henne og til og med røpe det vanskeligste med lille pelsen vår: han har så altfor mye stress. Det har blitt litt bedre med tid, alder og trening, men i en alder av 2,5 år har han fortsatt lange perioder på hver tur hvor han er totalt i sin egen, stressa verden. Hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men at vi som usikre førstegangseiere i alle fall ikke har hatt erfaringen og tryggheten til å styre stresset på bedre måte har nok bidratt til problemet. Fine oppdretteren ble ikke skremt av det jeg fortalte, men sa at hun ville velge ut en stødig, trygg og avbalansert tispevalp til oss, slik at hun kan fungere som en beroligende lillesøster  – i stedet for enda et familiemedlem å passe på og stresse over for stakkars bekymra Hr. Dimling.

Etter en hel masse analysering av dimlingadferd og trening på vanskelige situasjoner med bistand fra adferdstrenere, bestemte vi oss i sommer for å forsøke hormonchip. Det var ikke en veldig lett avgjørelse, og ville uansett ikke være en quick fix som kunne ordne alt. Lillemann kan i noen tilfeller være usikker ovenfor fremmede hunder; og å fjerne testosteronet vil ikke bare senke stressnivået noe – det vil også fjerne noe av tryggheten hos hannhunder, og de fleste fryktaggressive hunder blir derfor bare verre når de kastreres. Nå er ikke småen vår fryktaggressiv, men sjansen for at noe sånt kunne utvikle seg ved å fjerne testosteronet var absolutt til stede – derfor også var det uaktuelt for oss å kastrere uten å ha forsøkt et halvt år med chip først.

For tre uker siden ble chipen satt inn, og om noen uker vil hormonene inni dimlingkroppen ha stabilisert seg. For en uke siden kom jeg hjem etter 5 uker sommerjobb i Oslo – og jeg hadde fått en ny Dimling! Da jeg kom hjem, trodde ikke lille dimling sine egne øyne, han hadde faktisk knapt sett meg på to måneder fordi svinet og jeg var i Japan på bryllupsreise i ukene før jeg dro til Oslo for å jobbe. Resultatet? En veldig kjærlig bisk som ikke kan sitte pent for å bli fotografert, man mååå jo kline!

For å feire at jeg var tilbake, tok vi oss en skikkelig regnfull oppdagelsesferd i skogen, klatret oppover bratte skråninger, sjekka ut pytter og elver, og – lo and behold – la oss ned i lyngen for å slappe av litt! Han har vært vanskelig å få til å slappe av sånn på turer, og nå gjorde han det helt av egen maskin! Flinke hunden.

Vanskelig å forklare helt hvordan det er, altså, men det er akkurat som om han er mer til stede i verden, samtidig som han er mer avslappa. Han oppfatter flere lyder, og sjekker ut med nese og ører, men uten å tilte på noe av det som skjer – det er knapt behov for å rulle seg i vegetasjonen for å avreagere, nå holder det visst å snøfte og så gå videre! Samtidig er han fortsatt fullstendig seg selv, jaktinstinktet har han i alle fall ikke mistet…

Ikke bare har han fortsatt jaktinstinktene sine intakt, han er også fortsatt veldig leken og ivrig på å finne de største mulige pinnene og se om jeg kanskje har lyst til å leke litt. Særlig når man merker at man er på vei hjem igjen…

Til forskjell fra tidligere, har han lett for å avslutte leken og roe helt ned igjen. Det er ikke noe mer tilting og herjing når jeg ikke leker tilbake eller leken går for vidt. Han klarer å stoppe seg selv, og jeg har ingen problemer med å stoppe ham. Det gjør det lettere for meg å slappe av og kose meg med ham. Jeg trenger ikke å være på plass og avbryte alt som er gøy hele tiden for å forhindre overstressa pelsdott.

Når han finner et ekstra tiltrekkende underlag, må han fortsatt rulle litt; men enten leser jeg ting inn i alt jeg ser, eller så er det med en annen intensitet han ruller seg nå. Han ruller for å kose seg, nå, ikke for å avreagere! Altså, han har jo kost seg med rulling før, men som med lekinga så avslutter han rullinga hver gang uten tull, og ser bare fornøyd og blid ut etter en rulleraptus – ikke vill og gal i blikket som før.

Plutselig har han også blitt langt mer lydhør. Han er vel ikke verdens lydigste hund, men han har alltid vært lydig i form av å kunne mange ting og høre etter (om enn for bare noen sekunder…) i forhold til en hel del sammenlignbare raser. Men til forskjell fra tidligere, prøver han nå å gjøre rett, og husker hva jeg har sagt tidligere. Et eksempel er heste- og sauedritt; det har alltid vært nærmest umulig å få ham til å huske for hver dritt at den ikke er lov å spise, men nå har det plutselig begynt å gli inn. Akkurat som om hjernen hans har fått plass til å prosessere ny lærdom. Det er litt som å ha en unghund som må lære massevis av grunnleggende ting, men han lærer dem jo! Og best av alt: han ser meg. Ikke bare ser på meg, med helt andre ting (godbiter og leking, kanskje) i blikket – han ser på meg. Med rolige, glade øyne! Selv når han akkurat har lekt litt eller jeg har stoppet ham når han er litt for ivrig mot frk. Fryd eller hennes minst like deilige søster frk. Streng.

Oioi, dette innlegget ble en skikkelig kvalm og sippete kjærlighetserklæring til pelsen, men det får være. Jeg er faktisk, rett og slett, helt pinlig glad for å se ham slik. Jeg håper at utviklingen fortsetter i denne retningen, og så får vi se hva vi gjør videre om et halvt år når hormonchipen går ut.

om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…

om bur og andre gjemmesteder, og en stadig voksende bisk

Nå har pelsen hatt bur i noen dager, og det er faktisk mer populært enn jeg hadde trodd! Fjomen har jo hatt en egen sengeplass hele tiden, fra han kom til meg. I starten besto senga hans av en IKEA-kurv med IKEA-pute i, og et burpledd jeg hadde avlevert hos oppdretteren da pelsen var bitteliten kjempeminibisk:

Kurven ble spist opp etter noen få uker (man kan se på bildet over at kurven allerede har blitt tygd på en del), så den ble byttet ut med en arvet hundeseng (som en gang i tiden ble snekret sammen til den gamle golden retrieverhannen jeg har skriblet så vidt om tidligere):

Senga var ikke særlig pen, så jeg fant fram et gammelt teppe å dekke over den med. Hr. Dimling syns det var en god idé, men hadde ikke tid til å vente til Extreme Bed Make Over var ferdig før det skulle prøvesoves:

Den blå IKEA-puta har jeg forresten prøvd å fjerne noen ganger, men det er visst ikke lov! Jeg hadde jo trodd (og håpet…) at det var teppet han ville binde seg sterkest til, siden han vil vokse fra den putedingsen, men nehehei! Puta er best. Så det er den som bor inni nye buret hans også. Og bur er flott, det! Første kvelden han hadde buret ble jeg litt snurt, for han kommer alltid og legger seg under senga mi når han våkner opp og finner ut at jeg har lagt meg; men denne gangen kom han bort til senga mi, snøfta, og gikk og la seg i buret! Fy søren, det var rett før jeg kasta ut hele burskiten. Men da jeg våknet morgenen etter lå han under senga mi igjen, og siden har han alltid sovet under senga mi. Buret med pute som isolerer for gulvtrekken blir nok for varmt for lille mr. Fløff i lengden. Likevel, han er definitivt glad i buret sitt, og han har tydeligvis skjønt poenget: sier jeg «senga si» nå, er det buret han jumper inn i, og er han veldig sulten og jeg kommer med maten, eller jeg åpner skuffen der de tørka griseørene og -halene bor, spretter han rett inn i buret og venter på å få nam-nam (han har nemlig lært at det bare er der han får fred når han spiser på supergodiser). Ellers bruker han buret som sparringspartner:

Man må visst passe på at buret ikke lever før man kan ligge og slappe av i det, utenfor bakholdsangrepfare:

Og nå har han begynt å gjemme ting inni buret sitt også. Stort sett hver dag må jeg dra ut ballen, tyggebeina, bamsen, og et lite lager av godbiter fra burets indre. Her i går fikk han en bit tørket strupe, forsvant inn i buret, knurra bittelitt og rota rundt, og kom ut igjen med en gang…!?! Godbiten lå pent og pyntelig igjen på puta, og mens jeg satt på huk foran buret hans og stirra på godisen, litt i tvil om jeg skulle la ham spare på den eller ikke, kom bissevofsen og reddet godsaken sin sånn for sikkerhetsskyld, i tilfelle jeg skulle komme til å ta den. Jeg gikk fra buret, og han inn igjen, litt roting før han la igjen strupebiten pent og pyntelig på puta og gikk og la seg foran ytterdøra vår, der trekken er best. Er det mulig? Jeg lot ham beholde saken, og det skulle jeg ikke gjort. Senere på kvelden våknet han, fant igjen strupebiten og var så overlykkelig og opphisset av den gledelige gjenforeningen at han knapt rakk å si ifra hva som var på gang før det ble vannet litt foran døra. Jaja, det er i det minste ytterst sjelden han vanner inne nå om dagen. Begynner å bli stor bisk nå, må vite. Han skjønte selv at det ikke var noe håp for at han skulle orke å gomle i seg biten før han sovna, så da gjemte han den igjen. Neste morgen, da jeg skulle rydde i treningssekken, fant jeg nemlig en halvsspist strupebit. Man kan tydeligvis være en übersøt dimling selv om man er på god vei til å bli stor, sterk mannebisk!

Forøvrig er det flere måter jeg merker at han begynner å bli (litt mer) moden i hodet sitt på. Som nevnt tidligere har jeg et litt mindre kaklende hønsehue å trene med, og han begynner å bli mer på og konsentrert når vi trener. Det skal også mer til før han koker over, men så koker han litt kraftigere også. Mer lyd, mer kraft, mer sinnamann. Heldigvis har han tatt hintet om at å bite på mor er fy-fy uansett frustrasjonsnivå, så det blir en hel masse raske rase- og bråkerunder rundt meg i stedet. På en måte veldig slitsomt når det står på, det er rett og slett mye mer hund å holde styr på, og i noen tilfeller holde fast, ettersom han har blitt så mye sterkere både i fysikken og i vilja. Samtidig er det litt koselig også. Jeg er ikke masochist, altså, men selv alle de dustete tingene han finner på, som å være staere, lage mer og mørkere lyd når han er sinna, og generelt tilte «hardere», gir ham liksom mer personlighet også. Han er ikke bare en nusselig liten valpetass lenger, han er en unghund med særegenheter og karakter, og da blir jeg faktisk bittelitt mer glad i ham. Han er ekstra sjarmerende når han gjemmer ting på rare plasser, dreper buret sitt og teppet sitt, og dytter i meg (hardt!!) med snuten når han vil leke og jeg er kjip. Det gjør han jo på hunder også, for eksempel favorittsamojeden hans, Nala, som har den harde jobben med å sosialisere villpelsen…

om pelser som blir store gutter som ikke gråter, og den store jakten på leilighet

Hipp-hipp for pelsen som snart er stor rufsemann! I går var siste kvelden på valpekurset, og fra å være yngst har han blitt størst (fysisk, altså); ene damen med terrierbisk måpte stort da hun så at lille valpisen, som var mindre enn hennes minibisk i starten, nå var mer en dobbelt så stor! Foruten å ha blitt en stor dimling (han ligger nå på ca 52-53 cm, det er 7-8 cm fra maksstørrelsen til samojedhanner, det…), har pelsen også blitt en ganske dyktig skroting i løpet av valpekursepoken. På de siste par treningene har han vært en helt annen fjollegutt treningsmessig, og vi har fått til en del på tross av alle de morsomme valpene/unghundene rundt oss. Så har også pelsen min fått masse ros av instruktøren, da; og jeg er jo mektig stolt i blant! I går fikk han jobbe med de høyeste kriteriene da vi trente innkalling i fellesskap; vi trente en valp om gangen, sto i en vid ring og kalte inn valpen etter tur. Pelsskrotingen min tror jo at innkalling er en lek, han, så han lekte innbitt videre selv når alle vi menneskene hadde vært dumme og avsluttet leken. Leken bør slutte mens leken fortsatt er god, men da skulle vi terpe på sitt, dekk og stå. Stå har vi forbigått i stillhet, dog er man i ferd med åfange adferden nå om dagen. Dermed ble det sitt/dekk-terp. For de som lurer på hvordan ekvipasjen tar seg ut under «sitt», og som forventer høyintervall på bildene, er det en liten godbit her:

Aj, aj! Pelsen som ellers er så flink og snill og nusselig på sitt og dekk, som slenger rumpa i bakken så grusen spruter, og kaster seg ned i dekk så røykskyen står, var gretten og ville ikke. Vel, sitt var i og for seg greit, men dekk-kommandoen hadde tydeligvis gått ut av vokabularet, eller kanskje betydningen hadde endret seg fra «legg deg» til «bli sittende, se trassig på meg, bjeff, snapp etter beina mine og vær generelt sinnamann». Iihmmf! Med noen avsindig fantastiske belønninger, begynte han likevel å gå med på å legge seg innen frk. Instruktør kom for å gi instruksjon, men det var med et sinnabjeff på hver touch down.

Og omtrent da måtte vi gå; det var busser å rekke, pelser å fôre, nye busser å rekke (uten pelsen) og visninger å befare. Likevel, jeg kunne liksom ikke helt gi meg på den der dekken, han har jo vært så flink helt til nå nylig. Som tenkt, så gjort, og mens vi sto ved busskuret og venta på transport, prøve jeg meg på en dekk. Nada reaksjon. Et tørt løv drev blåste forbi, pelsen snudde hodet halvt vekk og jeg forventet så smått at kjenningsmelodien fra en spaghettiwestern ville dukke opp fra intet. Er pelsen blitt døv? Dum(mere)? Eller er dette den mye omtalte første trassperioden; den halve kjønnsmodningen hvor søt pels blir sinnamann?

Det var uansett ikke mye jeg fikk gjort med det, for bussen ankom, og man måtte pent ikke forstyrre føreren, men gi ham noen mynter og finne seg et sete før bussen startet så pels og dyr ble slengt veggimellom. Pelsen ble avlevert, man dro på visning med svinet, som var svinaktig fornøyd med det han så og la inn et bud på stasen, og man kom atter tilbake til heimen. Der lå pelsen og sov søtt, og jeg kom på dekkproblematikken, og tenkte: men hva hvis det bare var underlaget som gjorde at han ikke ville leke dekk-leken? For han gjør det jo fortsatt i parken, og han sitter uansett, hm-hm-hm. Er han redd? Gjør det vondt?

*pling*

Frk. urutinert pelseier fant fram labbetassene til pelsegutten, og jajamensann, han hadde noen oppskrapete og ugreie sporer. Mulig skaden faktisk skriver seg fra uvettig dekk-utførelse a’la pelsen; han skal jo på død og liv simultant skli og hoppe ned i liggende, og jeg kan virkelig se for meg at det ikke er særlig godt når underlaget er hardt og knudrete. Sånn ser i alle fall sporene til tomsingen ut:

Aue…? De skal smøres inn med potefett, og så skal han få ferie fra dekk på harde, oppskrapende underlag for en stund. Hvis det finnes noen luringer der ute som vet hvordan jeg burde behandle sliktnoe, og gjerne også forebygge, hadde det vært ypperlig! Nå skal pelsen i alle fall få hvile litt, for det liker han å gjøre (i så mange mulige og umulige stillingen han kan finne på), og så skal jeg melde fine lurven inn i Nidaros Brukshundklubb, og bare svinet får kjøpt leilighet og skiltet mazda’n så pelsen kan transporteres til treninger, så blir det lp- og/eller brukstrening i klubben framover. Tjohei!

om mykkje sol og mykkje varme, en ullen pels, late svin, m.m.

I går smilte værgudene hele dagen, det var bare så vidt de tok seg tid til å hoste opp et par små skyer som ikke maktet å stå imot for solskinnet. Deilig, tenkte dyret og tok med en tørket oksehale og pelsen på tur i Trondheim sentrum. Deilig, tenkte pelsen og fulgte glad og fornøyd etter oksehalen. Vi svinset og svanset ned Nordre, og jeg må i grunnen innrømme at jeg var temmelig stolt over min evne til å være valpemor etter denne turen. På en sånn fin lørdags formiddag med mykkje sol og mykkje varme, blir det selvsagt trangt om plassen i Trondheims Handle- og Flaneringsgate nr. 1. Flust av fristende iskremer med enda mer fristende, klissete barn på, pesende hunder, latterkvalte fjortiser, Amnesty- og Jesuspushere og fjonge damer i stilletthæler og dyre, lyse bukser som ikke tåler uvettig omgang med valpepoter. Likevel tok man det isi og lot pelsen valpevirre så mye han ville, så lenge han virret innen maksimum båndlengderadius, og ikke begynte å spise på de små barna og iskremene deres. Og pelsen hoppet og spratt og jagde søppel og siklet etter hunder og barn, og logret til de kostbare buksebeina og lot dem slippe forbi, selv om de var innen hoppe-på-avstand. Flinkeste bisken! Han fikk tulle og tøyse og være valpedust så mye han orka, så lenge vi hadde en viss progresjon nedover gata, og han ikke dro i båndet; og det gikk jo faktisk veldig bra! Vi hadde til og med en 10-20 meter der han gikk tilnærmet fri ved fot, godt hjulpet av oksehalen i lomma mi, som han fikk gnage litt på en gang i blant. Omnomnom, tenkte pelsen. Ævvævvævv! Ta og fell de siste, dustete valpetennene dine, tenkte dyret. I løpet av turen fikk pelsen øvd seg på å holde kontakt selv når små, ekle minimennesker (barn) løp ved siden av oss og bjeffet på ham, samt å slikke Jesuspushere på skjegget, og til og med hvordan man sjarmerer i senk et par som venter på sin aller første lille valpegutt – en samojed som akkurat nå er bare noen dager gammel. Åh, så glad jeg ble da jeg hørte at de skulle ha samojed! De hadde noen spørsmål, og jeg hadde noen svar og et par halvgode råd, og følte meg plutselig som en halvt erfaren og vis valpismor som er på rett kjøl og på god vei til et harmonisk hundeliv med lydig pels. Åh, livet er herlig, tenkte dyret. Åååh, så kjedelig og vaaarmt, tenkte nok pelsen; der han lå i en haug med burgerpapir og slikket i seg de edle fettdråper.

Så gikk turen hjem for å slappe av en trall, spise lønsj og, for pelsens del, ta en høneblund under tørkestativet. Senere ble det pakket fiskekaker, langline, vannskål og lekesaker, for vi hadde en treningsavtale! Dessverre hadde fiskekakene på mystisk vis lært seg selvforsvar, og i siste øyeblikk hoppet ut av sekken, for de var i alle fall ikke der da vi kom fram der vi skulle trene. Dessuten var pelsen tydelig sliten og slapp, og  jeg lurte på om det kunne være den fantastiske turen i Nordre som hadde knøvla vekk all pelseenergien? Etter litt betenkningstid og konsultasjon med treningskompisen, var det muligens en bedre konklusjon at pelsen sleit med ulla si i den første ordentlig varme vårdagen han noensinne hadde opplevd. Det ble derfor en ganske rolig treningsøkt, litt kontakt og fri ved fot-aktig trening, der pelsen virret og var ganske uoppmerksom, og han fikk prøve å bære på en apportbukk. Den ville han helst bære med seg langt bort, for den var tross alt av tre, og alt av tre skal spises opp. Neste økt ble det bare noen innkallinger, og det var jo helt fantastisk utrolig dødsmorsomt, for innkalling betyr at man får løpe og spise ekstra gode belønninger! Kanskje til og med løpe etter ball iblant! Til slutt tok vi oss en liten tur i skogen, der pelsen fikk leke litt villpels, tygge på blomster og bæsje på lyng, passere en nesten mikroskopisk pyntehund med død i blikket og drap i kjeften, trene bittelitt kontakt mens 1 stk løpende og 2 stk syklende mennesker passerte, og til slutt ligge litt på gresset og slappe av. Sliten, må vite. Da vi skulle dra, ville han selv inn i bilen (!), men er fortsatt litt baktung og trenger hjelp for å få med seg stumpen. Litt sutrete og misfornøyd, men enda mer utslitt, var han rimelig rolig i bilen på vei hjem.

På det tidspunkt hadde nok pelsen ønsket at dagen var over, slik at han kunne få klemme seg innunder sofaen for å knurre og boffe i søvne til solen gikk ned og kom opp igjen, men dengang ei. Det er ikke greit å være en liten pelstomsing når sola er stor og gul, og det er grønt gress på marinen og engangsgriller i butikkene – og når svinet leker hjemmeværende sofagris som later seg og ser på anime hele dagen, og plutselig vil ut og nyte de siste solstrålene! Liten ompakking, og så ut på marinen for å grille med hele den glade familie: pelsen, dyret og svinet! Mens grillen ble tent og sitteunderlagene utdelt, fikk pelsen på seg langline, og middagen hans ble servert på gresset. Morsomt nok var normalporsjon, som han som regel orker bare 2/3 av, ikke helt nok når det ble servert på gress, så han måtte få litt ekstra og dessuten spise på plastboksen fôrkulene hadde vært oppbevart i.

Hmm…laks er godt, grill er varmt, og det er ikke lov å stjele mat. What to do?! Det ble en hel del «pelsen lister seg rundt grillen og later som ingenting»-bilder.

Ellers utnyttet pelsen anledningen og den fine ettermiddag til å flanere så mye det lot seg gjøre, drømme om å bli Tekna-medlem, øve på å drikke vann fra camelbakflaske, og posere for kameraet.

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!

om krig og fred og pip-piper og sånn

Jeg var vel klar over at samojeden kan brukes som jakthund og derfor har et visst jaktinstinkt, men jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke var helt forberedt på akkurat hva det innebærer, hvor alvorlig det kan bli – og hvordan jeg skal forholde meg til det.

Pelsen har alltid vært veldig opptatt av små pip-pipene, og jeg har ikke tenkt så altfor hardt over det, annet enn at det er litt sjarmerende og søtt med en liten plysjbamse som liker å kikke på småfuglene (jadda, man er jo litt dust også), og at det sikkert lønner seg om han vennes til å ha fugler i nærheten, og at de ikke kan fanges, og at det sikkert sannsynligvis naturligvis er noe som kommer til å gå over når overkokt valpenøtt vokser til mye smartere og lurere voksenhjerne.

Men! Nå har unge herr Søplebikkje plukket seg en due i bakgården. Pip-pipen var fortsatt i live da den unge herren ble arrestert, men den fikk raskt en håndsrekning fra undertegnede inn i evigheten (og gikk så rett i søpla), og den var tydeligvis prøvesmakt før det, selv om krypet så rimelig intakt ut – med unntak av en bloddråpe på brystet og veldig sørgelig pip-pip-ynking. Det var nok podens siste alene-tur i bakgården, uansett hvor uforstyrret han er fra folk og andre dyr der. Det er dessverre ikke første gangen han har funnet seg pip-pip å gnage på, jeg dro store deler av en anna due ut av kjeften på pelsen her om dagen (han fant en etterlatenskap fra et oppgjør drittfuglene segimellom). Men nå har han tydeligvis fanget en due selv, og sto og lekte seg med maten (slikt gjør ikke pene smågutter fra møblerte hjem!) da jeg kom ut og var streng i blikket. Han viste med hele seg at han følte det lite gunstig å bli tatt på fersken, men det hjelper jo så fryktelig lite…

Nå har den «sunne, ungdommelige interessen» for småfuglene fra gamledager altså gradvis gått over i innbitt observasjon og jaktutbrudd mot gjøk og sisik, trost og stær, og det begynner virkelig å bli slitsomt. Mor er vonbroten. Er det en skjære som tripper rundt 10 meter unna der vi står og trener, kan jeg ta gift på at fillebisken snart er i full gallopp mot fjærpryden, klar for middagsmaten. Jeg har prøvd intenst med kindereggøvelsen, men pølsebiter, ballkasting og drakamp (som ellers er julekveld og nyttårsaften og alt som er godt på en gang) har ingenting å stille opp mot hoppende og flyvende befjærede leker som man også kan spise opp (bonus!). Og nå tripper pøbelbarnet rundt i stua og sutrer fordi han ikke fikk spist opp en flyvende rotte som ligger i bakgården og dør i kveldskulda.

Så er det altså stadfesta at bisken har et velutvikla jaktinstinkt, som sikker vil bli enda mer velutvikla (argh!) over de neste månedene, og at flinkingen klarer å «bring the bacon» på egenhånd. Utover å såre mitt morsinstinkt (jeg vil jo helst være uunnværelig for ham, og derfor selvsagt være den eneste matkilden og gleden i livet han har), er det skummelt å se hvor fokusert han er på jakt allerede nå, i en alder av 4 usle, korte måneder. Han skal jo ikke brukes til jakt! Og jeg har ikke den minste snøring på hvordan jeg skal takle jaktinstinktet hans …anna enn å alltid bruke langline og ha fugleradar, men herrejemini, det er fugler overalt!

Nå er jeg rimelig harm etter duehalshugging ved hjelp av spade, og lurer på om noen bytter sunn og lydig samojedvalp mot gullfiskbolle?

om å bli en verdensvant pels

Enda en bloggpost må til i dag. Pelsen og dyret var nemlig på overnattingsbesøk i helga, hos pelsens «far», i kollektivet hvor denne bor. Busstur var påkrevd for å komme fram, hvilket gikk enda bedre enn sist, man måtte bare tisse veldig mye når man kom av bussen. Ingenting å si på blærekapasiteten, altså.

Det var litt kult og ganske skummelt å bli kjent i en ny leilighet der det luktet uvant, men likevel kjent… Etter en times romstering og piping på soverommet, i gangen, på kjøkkenet, på stua, og på verandaen, og en hel masse «ymf»-er og «vlæ-iiii»-er her og der, pluss en lang tur (i tid, ikke strekning) hvor det ikke kom hverken vått eller tørt ut bakveien på pelsen, returnerte de andre beboerne til kollektivet – hvorpå brikkene falt på plass, og pelsen falt sammen i hjørnet av verandaen. Tydeligvis var det viktig å sniffe på menneskene som luktene i leiligheten tilhørte, før man kunne slå seg til ro med at alt var vel. Etter dette var pelsen rett og slett et eksemplarisk lite dyr, han snodde seg rundt på verandaen og sov lykkelig med sine aller lystigste kroppsdeler vendt mot solen.

At vi andre bråkte og kokkelerte og spiste mat og hadde det muntert og trivelig, kunne ikke pelsen bry seg mindre om. Helt til hovedretten kom rykende varm på bordet; da skulle det luftes! Pronto! Men flinkingen hadde ett og annet på lager, og hadde ingen andre planer enn å gjøre seg ferdig med gjødningen av naboens hagelapp før han ville inn igjen for å blotte seg. Han hadde nemlig veranda med sol på, hvor han kunne sove og deige seg i et hjørne, og med tid og stunder fant han det for godt å tisse og bajse i det andre hjørnet – selv om han nok var litt usikker på om verandaen egentlig var inne eller ute…? Han ville i alle fall veldig gjerne hoppe over verandarekkverket, før han ga opp og fant seg et dohjørne – sånn at han skulle slippe å bli båret ned alle trappene før han kunne gå på do. Det var nemlig ekkelt.

Da han mente at nok var nok, her måtte det aktiviseres, var han veldig flink og fant seg en sko sånn at vi kunne få jage ham litt rundt, til alles forlystelse, tenkte han nok. Heldigvis hadde han allerede lært den supermorsomme bytteleken, så snart var det sauebamsen han hadde i kjeften mens han ble jaget rundt i leiligheten. Videre fulgte det full aktivitet og full kollaps i rykk og napp, helt til han var sjenerøs nok til å ta kvelden på soverommet. Bare en tissepause, og den skulle utføres på verandaen. Dermed basta.

I det store og hele er jeg veldig fornøyd med hvordan pelsen fant seg til rette og slappet av på et nytt og ukjent sted, selv om han forsåvidt kjente alle menneskene fra før; og at bussen enda en gang viste seg å ikke være dommedag og verdens undergang. Så får man heller ta dette med veranda vs. ute en annen gang. Nå ligger pelsen lykkelig sprikende med hodet under sofaen, og virker svært tilfreds med å være hjemme igjen.