om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

Reklamer

om bussen, valpekurs og pølse

Pelsen er verdens tøffeste som ikke er redd for noenting (så lenge «noenting» ikke er en parkert damesykkel, men det sier jo seg selv, ikke sant?!), og han ville gladelig drept en lastebil i fart, hvis han bare fikk lov… Derimot er han ikke så glad i å sitte i disse maskinene; han misliker rett å slett både å bile og å busse. Det går forsåvidt som regel bra, fordi jeg har ikke bil, og vi tar som regel ikke buss. Men én kveld i uka må han til pers hos Team Trafikk, for da skal vi på valpekurs som er 15 minutter unna – med buss. Aj, aj! Pelsen blir villig med inn på bussen, og kan tålmodig vente på at betalingen er gjennomført, før han rusler fredelig innover i bussen med meg på slep; klar for å hilse på alle menneskene som, selvsagt, eksisterer utelukkende for å kose på og hylle Hans Majestet og Utsøkthet Pelsen. Jadda, alle menneskene i hele verden, og deres tilhørende ansikter, er til for å hoppes på og slikkes på; alle som én sitter/står/går de bare og venter på en rundvask a´la pelsen. Det er da åpenbart?

Så han tripper altså forventningsfull og høytidelig logrende nedover midtgangen i bussen, før bussen plutselig, og fullstendig uventet, begynner å kjøre! Åh, smerten! Redselen! O, grusomme Skjæbne! Derfra og ut ledsages bussen av et pipe- og hyleorkester til glede for alle passasjerene. «Forstyrr ikke føreren»; ha, ha, ha. Joda, det er kos å ha valp, så mange hyggelige stunder, man får liksom sånn deilig fred i sjelen, setter pris på de små ting – som en busstur med en søt, liten pelsdott slumrende i fanget. Åh, jadda.

Heldigvis for pelsen, overlever han alltid (på utrolig vis) den grufulle ferden, der han insisterer på å stå i fanget mitt og hyle hele veien (om jeg, gud forby, skulle komme til å sette ham ned på gulvet, økes hylet i styrke, og går opp enda en oktav så midtgangen dekkes av restene av passasjerenes sprengte trommehinner, nemlig). Men altså, man overlever på et vis, og endelig får han slippe ut fra den ondskapsfulle bussens indre; hvorpå hendelsen feires med et hurra-meg-rundt-tulling-anfall som er et rabiat krigslemen verdig. Etter det er pelsen sliiiiiten, så han legger seg ned i veikanten for å slappe av litt; tygge på potene, gnage på en snusboks, spise litt snø. Etter lokking, godbiter og kos, er man igjen på farten, og 20 meter og en drøy halvtime etter avgang har man endelig ankommet valpekurset. Igjen fleiner pelsen, «herreguuuud, så mange deilige valper jeg kan bjeffe på og hyle mot og ligge oppå og tygge på omnomnomnom!». Oh, joy! Resten av valpekurset går med på å ikke være sånn altfor mye i veien for de andre valpene som faktisk trener, mens vi gjemmer oss bak en bil. Det er bursdag og julekveld og alt som er godt hver gang pelsen kommer i skade for å kaste et blikk i min retning, og får man til én sitt i løpet av kvelden, vel, da er det dags for feiring i stor skala! Mot slutten av kvelden er både pelsen og dyret slitne av å henge i hver sin ende av båndet, og på bussen hjem avbrytes hylekoret av og til av en kort slumring. En ustadig ro som selvsagt går til grunne hver gang bussdørene åpnes sånn at man kan lukte friheten på den andre siden av bussveggen, og det er dags for å gråte litt til over all elendigheten. Hvordan vi kommer oss fra bussholdeplassen og hjem etter disse valpekurskveldene, det aner ikke jeg, men på ett eller annet tidspunkt ligger pelsen på senga si og snorker med hodet halvveis ned i vannskåla, mens dyret sitter apatisk i sofaen med et femtitalls hundebøker foran seg.

Vel, sånn var det i alle fall. Fra og med forrige uke startet en ny æra! Pelsen lå mer eller mindre motvillig på gulvet halve turen, med litt baksing og grisehalebestikkelse, før turen gikk opp i fanget hvor man, o, lykke, slappet av! Etter det var veien fra bussholdeplassen til valpekursplassen plutselig 25 meter og 2 minutter lang, i stedet for 25 meter og 25 minutter. Resultat: vi var først framme! Og satte oss ned og slappet av litt. Da de andre valpene ankom, en etter en, var de bare sånn passe interessante (pelsen kunne nedverdige seg selv til å snuse litt i deres retning, før blikket igjen ble rettet mot Moder Dyret med de Hellige Pølsebiter i Lomma), og i løpet av kurskvelden kunne pelsen plutselig både sitte, ligge, og bli, pluss en slags apportaktig lek (man må vel ikke helt fram? man må vel ikke slippe leken?) uten de aller største problemene, og det var ikke mye å utsette på kontaktvilligheten – selv om det etterhvert ble slutt på pølsebitene (som nok må ta noe av æren for at pelsen ikke hadde glemt alt han kunne). Det aller morsomste var kanskje da han plutselig fant ut at det var dags for bajs, men for sikkerhets skyld beholdt ballen i kjeften mens han lot naturen gå sin gang – gud forby om dyret skulle få fatt på ballen uten pølseavlevering, bare fordi pelsen var opptatt med å legge kabel! Siden det ikke var flere godbiter igjen da vi skulle hjem, måtte han pent sitte på fanget på bussturen hjem for å ikke klikke fullstendig i vinkel. Tenkte dyret. Men, tenk, han sov! Hele veien!

Nå lurer jeg litt på om jeg fikk med meg en annens pels hjem fra påskeferien, men håper at ingen finner ut at det har skjedd en feil…jeg liker denne busstrygge, kontaktsøkende pelsen, jeg! Under er bilde tatt etter valpekurset: åååh, så sliten og møkkete og våt!

om pølser og nøkkelen til suksess

pelsen er en verdensvant tomsing på snart 4 måneder, og har da ikke noe behov for å følge med på hva jeg driver med!? Det gjør trening litt komplisert, og noen ganger frustrerende. Men i dag fant vi nøkkelen til suksess: pølse! Tok med pelsen og en grillpølse på en liten rusletur, og oi, hvor flinkt og flott pelsen kunne gå rimelig pent i bånd! Det hjelper vel litt ekstra på at han i løpet av påska hadde en helt utrolig utvikling fra valpetomsing til snart unghundtomsing, og har blitt littegranne sindigere og smartere, men det er jo fint å late som at det var grillpølsa som gjorde aller mest utslag. Og det at jeg gikk og tok småbiter av den, med *klikk* + *spytt ut pølsebit* hver gang pelsen tok kontakt. Man ble riktig så flink etterhvert, og kunne stå midt i ettermiddagstrafikken med en hylende puddelkvast rett i nærheten, og trene på sitt! O, lykke!

Mot slutten av spaserturen var passering foran noen mennesker som satt på en benk og koste seg med grillkylling også en smal sak – det startet med lange blikk fra tårevåte pelsøyne i retning grillkyllingmenneskene, og endte med lykkelig passering med full kontakt med meg (og en hel masse pølsespytting) bare en meter unna grillkyllingmenneskene. Nå må man bare stå i mot fristelsen for å bruke pølse på hver tur, for pelsen er vel fortsatt for liten til å være flink på hver tur. Og pølser kan vel også bli offer for inflasjon og synke i verdi, hvis verden plutselig blir full av pølsebiter…

Hver gang jeg og pelsen får til noe nytt, eller har det ekstra fint på tur, eller pelsen blir mer møkkete enn noensinne før (det skjer oftere og oftere…) skulle jeg ønske at jeg hadde et lite, hendig kamera som får plass mellom klikkere, hundeposer, godbiter, sporliner, supergodbiter, jackpotleker, nøkler og lommerusk i lommene mine, sånn at fremgangen, kosen og møkka kan dokumenteres og det glade budskap spres på internett[dot]com. Det blir liksom aldri plass til speilrefleksen. Men nå sparer man aller først til bilbur. Og så skal det kjøpes leilighet. Og bil. Og ny hundeseng, for den gamle er snart for liten og sikkert oppspist lenge før den tid også. Og ditt, og datt, og hurra, i dag kom den første voksentanna (såvidt) fram i kjeften på pelsen!

PS: pelsen har hatt sin jomfrubajsetur uten snø! Det tok litt tid fra snøen var borte til jomfrubajsen kom, men nå er det en smal sak. Så lenge det er noe gress eller jord (alt anna enn stein og asfalt, i alle fall) å gjøre sitt fornødne på, så har pelsen erfart at verden ikke går under om man bajser littegranne. Eller veldig mye. Alt ettersom. Det slo meg faktisk hvor mye han hadde vokst da han la fra seg en skikkelig drøy kabel i dag…