om verdens gang og dyrekjøpte erfaringer

Ja, hallo i luken, du. Joda, man eksisterer fortsatt. Mhm, så var vi atter i gang.

Det er ikke nødvendig å dvele sånn altfor lenge ved spørsmålet om hvorfor det går så lang tid mellom hvert innlegg nå: jeg har rett og slett bedre å gjøre. Eller, tja, bedre? I alle fall annet, mer presserende, som å jobbe, studere statistikk (tror jeg), gå til ny-psykologen (hurra!), ha besøk, være på besøk, generelt være sosial og attpåtil leve i forbausende harmonisk pakt med svinet og pelsen. Pelsrølperiene har avtatt i styrke såvel som frekvens, svinekjekleriet har forsvunnet, kontoret er oppusset i bredstripet sjøgløtt med detaljer i sjøsmaragd (for å veie opp for mangelen av utsyn mot fjorden) med hvit pepper inni skapet og bomull på listene. Doen har fått hvit pepper og pilates på veggene og innbyr til velkrydrede spagater og solhilsener på 1 kvm. Man skal naturligvis være sterk i bevegelsene når man bedriver pilates, så hvit pepper er tross alt et selvfølgelig akkompagnement. Akkompagnement er et vanskelig ord å stave, men wikipedia sier at akkompagnement er rett. Gangen har blitt stratus, og stua moderert havdis, og det finnes en og annen lyskilde i heimen som lar tilskueren nyte disse vakre gråtonene, som stort sett brekker mot farge nr. 5 i ROGGBIF, dog noen  er nærmere farge nr. 4 mens atter andre flørter intenst med både fargene på 6. og 7. plass i systemet. Nuvel. Som designer har man alltid vært enormt opptatt av farger og materialitet kombinert med form, for å framheve ditten og datten, og dermed har dette oppussingsprosjektet vært en helt perfekt måte å gjenoppdage gleden med faget. Dermed gjør man enda et forsøk på å ta fag.

Det siste store prosjektet som står på tapetet (som ligger i to eksepsjonelt dårlig påførte lag og som må fjernes aller først) er soverommet, og her har man en noget spesiell plan: En gang for lenge siden, da allting var så meget bedre (før jeg fantes, altså) og min mor fordrev tiden med BH-brenning og Alta-aksjoner, var hun i Trondhjem by og gikk til innkjøp av et stykke Mari Mekko-tøy. Ikke et hvilket som helst Mari Mekko-tekstil, men et nærmere 2 kvadratmeters bilde i tekstil. Det er selvfølgelig eksepsjonelt vakkert, søttitallsnostalgisk (det var naturligvis helt utrolig hipt, og ikke nostalgisk, på den tiden) og det forestiller et ungt, forelsket par innhyllet i romantisk vegetasjon. Fargene går, i ekte hippietradisjon, i brunt, oransje, grønt og gult. Etter gode 30 år i mors dyrebare, enorme tekstilskuff, ble det i fjor sommer forært undertegnede, mot et løfte om at det skal forvandles til noe brukbart og vakkert, uten at illustrasjonen klippes i eller på noen måte deles. Så nå har tøystykket bodd et år i min mer slunkne tekstilpose, og man har vurdert å sy gardin, lage skjermbrett, spenne det over en ramme, og mange andre ting som i grunnen ikke passet inn noe sted. Men så endelig fikk man en åpenbaring: tøystykket skal spennes over en ramme, men mellom tøyet og rammen skal det fóres med skumgummi, og slik skal tekstilet bli til et veggbilde som i tillegg gjør nytte for seg som hodegavl – noe som vil være både vakkert å se på og godt å lene seg inntil når man leser en bok midt på natta fordi man mistenker at lakenet vil komme til å angripe dersom lyset slukkes. Ettersom fargene som sagt er noe spesielle, må dette ene tøystykket bestemme paletten for hele rommet. Er det nødvendig å si at jeg gleder meg som en liten unge? Heldigvis er svinet en fantastisk velfungerende bremsekloss, han har forkynnet at vi først må bruke noen uker på å helt glemme hvor slitsomt, kjedelig og frustrerende det er å bo i et oppussingsprosjekt, før vi starter på soverommet. Så har man god tid til å utviklet paletten, tenker jeg.

Så fint kan man ha det. Allting går på skinner, pelspølsa klør og slikker på utallige insektbitt etter en vellykket sommer, mens lufta blir råere, solstrålene sterkere, dagene kortere og et nytt semester nærmer seg. Så dro man på en tredagers svipptur på tilsammen rundt 1300 km til Umeå, for å avlevere 1 stk søster med mange kolli IKEA-varer. Fra svinet kommer det rapporter om at pelsen er litt smådeppa fordi mor er borte, han spiser dårlig men er rolig og snill. Etter tre dager på tur, og 9 nye timer i bil, kommer man mandag kveld hjem til et lykkelig svin, og en glad, men sliten pels. Jaja, sent på kvelden, tenker man. Pelspølsa er kveldstrøtt og morgenstrøtt, han, ikke noe rart ved det. Også har han begynt å lukte så vondt, sier svinet. Spesielt når han slikker seg på tissen, sier svinet. Hm, tenker dyret. Mip, sier pelsen, og prøver å sette seg ned men får det ikke helt til og sklir ned i liggende i stedet. Hmmmm, tenker dyret, og seler på for å gå kveldstur. Mip, mip, miiiip, sier pelsen, og følger sakte med. Vi går en liten runde, lilledimling begynner å tråkke i runder for å finne et fint sted å trykke, prøver å sette seg men MIIIIP! sier pelsen og går videre med ørene rett ut og hodet nærmest i bakken. «…!!!…» tenker dyret. Vel hjemme ble det en liten intimkontroll, og fy og fy. Våteksem! Masse, masse våteksem. Ikke rart dimlingen stinker, han har skikkelig fæl, glinsende rød våteksem med hårløshet histen og pisten, sammentovede pelskladder andre steder, og et par åpne sår fulle av gult puss. Vi prøvde å få klippet av så mye pels som mulig, og vaske av det verste, men MIIIIIP sa pelsen og det var sent på kveld, så vi lot ham være og ladet mobilen. Neste morgen var det bare å strekke seg etter telefonen på nattbordet og sporenstreks ringe hr. Veterinær, man fikk time på timen og fylte Saaben med bur og pels og dro i vei. Hos hr. Veterinær var hr. Dimling ivrig på å hilse og bli veid, men fortsatt noe tynget av situasjonen (og sine nå 23,8 kilogram), og da hr. Veterinær kom med barbermaskinen var verdens undergang nær. Altså ble det beroligende sprøyte og byssan lull i fanget til mor mens hr. Veterinær utstyrte lillemann med en grundig intimbarbering som strakk seg fra haseledd til haseledd. Denne gangen var det veterinæren som sa hmmmm og rynket brynene, for det var slettes ikke et pent syn. Stakkars dimlegutten ble innsmurt med salve mens hans mor satt med klump i halsen og dårlig samvittighet. Ikke så lite skremmende at lillemann fikk så intens våteksem på bare 3 dager! Hr. Veterinær var så hyggelig å opplyse om at pelsen kunne ha mistet manndommen sin om jeg hadde drøyet dyrlegebesøket for lenge. Det verste er vel kanskje at våteksemen sannsynligvis var så vidt påstartet allerede da jeg dro, men jeg har ham i fanget hver dag, og da jeg så buken hans fredag kveld hadde den vært normalt lyserød i fargen, dog litt dårlig bepelset. Men uerfarne, dumme meg hadde avskrevet det til valperøytinga som fortsatt ikke helt har gitt seg.

Så kom man hjem, med svaiende dimling ustyrt med intimbarbering og skjerm, og en pose full av antibiotikasalve og -tabletter, samt sinkliniment og kortisonsalve i tilfelle det skulle bli nødvendig å forebygge våteksem ved et senere tidspunkt. Stakkars dimlemann vil så gjerne slikke på der det klør, stakkars dimlemann kræsjer inn i alt fordi skjermen er så stor og rar, og stakkars dimlemann hyler i smerte når han smøres inn med salve hver morgen og kveld. Selv om det egentlig er ganske godt å bli smurt på ballene der huden er rimelig frisk og fin. Og heldige dimlemann som får leverpostei med kjempepille i etterpå! Dyrekjøpt erfaring, både for dimlemann som har vondt i skrittet, dyr og svin som har hjertesmerte og vondt i samvittigheta, og bankkontoen som har sterke fantomsmerter i de 1907,88 kronene som hittil har gått med i redningsarbeidet. Og mer skal det bli, når vi skal på etterkontroll om etpar uker. Og forresten, stakkars dyr og svin som får vondt i armer og bein når dimlemann fleiner som aldri før på tur. Nå har han nemlig våknet fra sprøyte- og betennelseståka, og har funnet ut at det gjør vondt på tissen og deromkring, og at det dermed er på sin plass å fortelle det til mor og far med skarpe tenner og enda skarpere bjeff. Jaja, dem man elsker tukter man, så det er nok bare pelspølsa som nærer en dypere og mer inderlig kjærlighet til oss nå enn før. Men vi sliter oss gjennom turene, og er evig glade hver gang han gjør opprør, for han lukter ikke lenger verk, og har begynt å få skorpe på sårene og en lysere farge i huden. Matlysten er ennå ikke på topp, selv om også den er på bedringens vei, og han opplever stadig utfordringer med bommelom. Det kommer noe, men det kommer sjelden og kun ved sterkt innvendig press. Men så er han jo fantastisk søt med den skjermen, og vi ler selv om det er dårlig gjort, og er utrolig letta og glade for at alt skal gå bra denne gangen; at vi lærte leksa før gutten ble tante og bankkontoen tom. Aldri mer våteksem, heretter blir det mer målretta inspeksjoner og 10 ganger 10 ganger hurra for sinkliniment, kortisonsalve og Eurax – og skjerm hvis intimvasken blir for intens.

Reklamer

om fortielse og oppussing

Uff og uff; ja nå er det lenge siden man har blogget igjen. Men denne gangen har man en fornuftig unnskyldning; man har flyttet til skogen og hestene og pip-pipene, mens stakkars iMacen har måttet bli i muggryta man tidligere bodde i – inntil nå, da. Ja, og endelig har svinet og jeg, påbegynt oppussingen av den nye drømmeboligen, noe jeg i grunnen har gledet meg til lenge! Første leilighet man pusser opp helt selv, liksom. Jeg gleder meg ikke så veldig lenger, og her er et lite resyme av gårsdagen; første ordentlige oppussingsdag med hjelp av mitt faderlige opphav som er godt bevandret i oppussingens irrganger (og Maxbos hyllerader).

Det tok selvsagt altfor lang tid å komme igang i går. Først fantes det ikke noe anna kaffe i hus enn espresso, og da ble 2-metern sur og nekta å stå opp, og jeg stakk til skogs med mini’n, mens svinet rømte på jobb. Har jeg sagt at han har sommerferie? Han har sommerferie. Så fulgte litt halvhjerta oppussing, men ganske snart fikk opphavet pengekløe og trengte å dra til Tiller for å svi av kortet sitt – vi trengte nemlig en dings. Arbeidet kunne ikke fortsette uten dingsen. Vi brukte 2 timer på å traske og kjøre rundt i Tillerbyen for å finne akkurat riktig versjon av den dingsen, og endte opp der vi starta for å kjøpe dingsen, og kjøpte da et helt sett som såvidt inneholdt denne dingsen, og da hadde jaggu tullemannen kjøpt en hel masse andre dingser og duppeditter også, og jeg var sur for at vi ikke hadde kjøpt det nyyyydelige tapetet vi fant et sted, mens svinet var enda surere fordi jeg hadde latt meg overtale av 2-metern til at vi skulle ha tapet i det hele tatt. Da vi kom tilbake, kom man på at dingsen ikke var livsviktig likevel – den var til vaskemaskina. Så vi fortsatte arbeidet – unntatt jeg, som fortsatt hadde behov for å demonstrere min misnøye med å dra til skogs med dimlingen igjen. På vei tilbake traff vi heldigvis en hyggelig nabodame som meldte seg frivillig til å dynke dimlingen med hageslangen sin, noe han var ettertrykkelig fornøyd med, for i går var det veldig fint vær ute. Selvsagt, vi var jo inne og fikk ikke gjort noe.

Da jeg kom tilbake, hadde sambo kokt stumpen sin til tredjegrads forbrenning på tapetdrepemaskinen, men 1-kvadratmeterdoen var snart helt fri for vinrød tapet med aggressivt barokke medaljonger på, og 2-metern kunne lykkelig fortelle at avisene som hadde blitt brukt som isolasjon var fra oktober/november 1972 – altså året gamlefar forelsket seg i gamlemor. Fint for ham, jeg lettet litt på den ene av 3 stappfulle sekker med skittenklær i den splitter nye altfor dyre vaskemaskina uten restindikator, og vips! var strømmen borte. Da vi endelig hadde funnet igjen strømmen, og arbeidet såvidt var påbegynt igjen, deklamerte den høye fader at klokken var mange, det var på tide å slutte. Og så satte han seg i sofaen, mens vi vasset til knærne i tapetrester, betongstøv og sparkelpuss, og industristøvsugeren kunne vi ikke bruke for det var for sent og den har aldri lært seg å snakke med innestemme, og den vanlige støvsugeren kunne vi heller ikke bruke for den hadde kommet til å dø. Så er mini’n forvist til balkongen, der han sender ukvemsord til alle som passerer, mens vi sitter inne og nyser i løsemiddelpartikler. Gøy å pusse opp, altså.

Nå har jeg og svinet lagt en snedig plan: vi rømmer åstedet før langemann er ferdig med å dra de enorme tømmerstokkene sine, og stikker for å kjøpe en masse overmalingstapet og en sånn låseringdings til vaskemaskinrøret så vi slipper flere bassengepisoder på badet.