om mål

Jeg er målløs.

Vel vitende om faren ved å fremstå som en selvforherligende, bissevofsforhøyende, pelsdyrdeggende Crazy Dog Lady, må jeg innrømme at jeg er direkte målløs. I dag ble det nemlig klart at målene mine er for dårlige. Altfor beskjedne. Jeg er ikke Crazy Dog Lady nok.

Det har seg nemlig slik, at lille Dimling fortsetter trenden jeg har nevnt såvidt (*host*) i et par innlegg tidligere. Han har blitt en lp-hund! Etter to korte/lange/alt ettersom man ser det år, har han endelig skjønt at trening er kult. Men! Vi har et problem. Han er fortsatt en dimling. I dag var jeg nemlig på den faste treningen til lydighetsgruppa i brukshundklubben (det var Therese også, men ingen andre) (jeg linker til bloggen til Therese for at Therese skal føle seg tvunget til å blogge om treninga, Therese har helt sikkert noen baller Therese har lyst til å fortelle om), og da innså jeg og Therese noe. Først hadde vi en fin og laaaang økt med fvf, hvor taktikken med å la Therese gå hurramegrundt fvf med hr. Pelsdått uten andre krav enn at det skal være langt, beviste sin overlregne fortreffelighet: det fungerte. Vi fikk noen gode, lange strekker; det vil si, lillemann fikk fryktelig lyst til å bli plog når han ble utålmodig på pølsebiter og drakamp, men det var alt i alt en veldig positiv økt – og han ga virkelig jernet. Så mye jern ga han, at han ble ganske så tom i det lille, søte hodet sitt etterpå, og jeg bestemte meg for å bare ta én liten økt med sitt/stå etter en pause i bilen.

Ja, for den ble liten, liksom. Først hadde vi noen mønsterverdige (stolt Crazy Dog Lady-syndrom på fremmarsj) sitt/stå-repetisjoner. Så en liten pause. Deretter noen forbilledlige  (stolt Crazy Dog Lady-syndromet begynner å bli litt ekkelt intenst) sitt/dekk-repetisjoner. Her hadde jeg egentlig tenkt å putte hele ullstasen i bilen igjen, men han var jo så alert! Så glad! Så henrykt treningsivrig! Herrejemini, han hadde ikke tid til et eneste lite sniff i retning skjæffisklubben, skulle bare trene-trene-trene. Så da tar man vel bare en kort pause før en bitteliten økt på stå/sitt, noe som ikke er helt i boks ennå? Ååååh jadda. Og der kom skjæffisbertesniffen tilbake. Og «glane på tilfeldig tre i tilfelle det har tenkt å bli til en hund»-adferden.

Det var da vi innså det. Pelsdimlingen både kan og vil trene, han. Men vi har et problem: han har store mentale utfordringer. Han er en liten iq-pygmé, faktisk. Sitt/dekk og sitt/stå har vi trent så mye og intenst på (fordi jeg ble gal av at han hopper fram og tilbake og beveger seg både 2 og 5 og 38 meter framover i prosessen) at han kan det. Og vet at han kan det. Og det er jo ingenting som er så gøy som å få pølse og ball for noe man egentlig kan? I to år har vi trent – og nå, i løpet av de siste par ukene, har han endelig lært noe. Først lo vi lenge av at han har brukt to år på å lære seg sitt/dekk og stå/dekk, men så kom vi på at vi har brukt to år på å forstå at han egentlig er en ganske ålreit treningshund men at han bare må få en sjanse til å lære ting ordentlig først – og så ble vi litt flaue. Før vi kom på at det betydde at det egentlig var Ekko som var den oppegående blant oss. Da lo vi litt igjen. Ekko er nemlig kjempesmart, han trenger ikke å trene for å få pølse engang. Han vet jo hvor pølsene er!

Det var dagens bilde av den Belgiske Lommeklatreren Ekko.

Altså er planen videre: terpe til det grønnjævlige på alt som ligger i bunnen: posisjonsendringer (og da må jeg vel begynne å ta tak i sitt/stå også, æææsj), fri ved fot (her er vi jo faktisk på god vei!) og stå under marsj (eller, eh, STOPP!! under bevegelse – dumme Therese måtte jo minne meg på at det også må på plass). Så får vi trene så godt det lar seg gjøre på alt det andre, da har vi i det minste et godt grunnlag – og vi har øvelser lille hr. Skroting opplever som pustehull, eller nesten belønninger (!!) i løpet av et program. Også er det på tide å vurdere hvorvidt man skal sikte litt høyere enn å ikke drite fullstendig på draget i LP1.

Nå fikk jeg prestasjonsangst! Heldige dimlingen, han er bare sliten og fornøyd…

Og det var rekord i rask blogging! Vi var hjemme for en knapp time siden. Dæven, jeg er god!

Reklamer

om regulering

Jeg vet ikke helt på hvilken måte dette innlegget handler om regulering, men la gå. Jeg har satt meg selv i en felle der alle innlegg må starte på «om», fenomenet har forøvrig også sneket seg inn i både designrapportene, porteføljen og mailene jeg skriver, så her går det rett og slett nedenom og hjem. Mulig det var en smule overdrevet. Samme det. Jeg blogger igjen! Hurra! Og det er sikkert ett og annet som har blitt regulert eller omregulert siden sist.

Det har vært en veldig spennende vinter. Nei vent, jeg kan gjøre bedre enn det: dette har vært en FLOTT vinter. Faktisk. Ja, det har det vært. Jeg føler det fremdeles slik etter å ha kjent etter litt. Det har vært en bra vinter. Selv om Trondheim har gått tilbake til det normale, og servert slush i stedet for snø (hvorfor har ikke Swix utviklet en slushglider ennå?!), og jeg knapt har gått én ukentlig skitur  vinteren gjennom mot gjennomsnittlige 3 i uka forrige vinter. Likevel har det vært en FLOTT vinter. Jeg har lest meg opp på GTD. Det fungerer. Ikke mind like water helt ennå, nesten der, litt mer som slush enn så lenge men det er i det minste bedre enn is (jeg tar det som en selvfølge at alle er i stand til å følge tråden). Først må jeg gjøre prioriteringer jeg ikke ønsker å gjøre, angående hvilke designprosjekter jeg skal/vil fokusere på og hvilke jeg skal tillate at blir sånn passelige. Jeg er en ihuga motstander av prioriteringer. Jeg har vurdert å starte en folkebevegelse mot konseptet. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan leve uten. Hat-elsk. Litt som sure sokker. Skulle gjerne unngått dem, men det bare går ikke. Jeg er tross alt samboende med en rimelig aktiv mann som foretrekker ullsokker innerst mot tottilottene. Slike sokker burde leveres med tydelige advarsler.

Nei men har du sett, der mista jeg helt den derre tråden selv. Det var uvanlig for meg. Uansett, det jeg hadde tenkt å nøste meg fram til, er at jeg endelig har laget portefølje, og jobber med å sende den ut til flest mulig slik at jeg kan få sommerjobb – fortrinnsvis i Trondheim. Det er mulig jeg får en helt fantastisk sommerjobb i Alta, men da trenger jeg en hel del flaks som er uvanlig så langt nord for å komme meg hjem i tide for å bli gift. Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive der! Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg hadde et ønske om å vise fram litt av porteføljen. For jeg ble så fornøyd med (enkelte deler av) denne lille gjengen: Le Bande á Part.

Åååå, bare se på dem! Søte, søte små! Det er sunt og fornuftig å være litt selvgod som designer, for det er uansett veldig mange gode grunner til å ha dårlig selvtillit. Så jeg gjør så godt jeg kan og tror på meg. Se på stakkars, trise saltdispenseren som har fått salt i øya og er litt forfjamset og lei seg! Og forslukte, dumme sukker. Og…eh…pepper ser litt dust ut. Never mind pepper. Se på salt og sukker en gang til dere. De er mine nye venner. De heter Rolf, Nils og Jon Herman.

Nå skal jeg vise fram flere bilder. Bryllupsinvitasjonene våre er ferdige, og jeg regner med at det er et stort antall spente mennesker som lurer fælt på hvordan de ble. Det er hemmelig (bortsett fra for en person, som allerede har fått sin invitasjon, fordi hun er så himla teit som ikke har oppdatert adresse som kan finnes ved å google og sjekke på telefonkatalogen.no og sånn). Men en liten sneakpeek skal bli! Hohoho!

Ja-a, nå ble dere sikkert mindre spente? MOahahahAA! Vi har nemlig bestemt oss for å kjøre en vanvittig seriøs linje på hele bryllupet, hehe. Åh, æsj, nå har jeg egentlig vist fram det gøyeste med hele invitasjonen. Får håpe ingen leser bloggen min lenger, da.

Så over til noe helt annet! (det er på dette tidspunktet John Cleese vil si «The Larch» og vise fram dette bildet:

men det har ikke jeg tenkt å gjøre). Jeg og hr. Dimling trener fortsatt jevnt og ca uavbrutt. Jeg har funnet ut et par ting nå:

  1. Han lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening og har generelt størst framgang dersom vi trener en gang ukentlig
  2. Jeg lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening er generelt en bedre hundeeier også i hverdagen dersom vi trener minst 3 ganger ukentlig.
  3. Det er viktigere at jeg er trives med hunden min hver dag enn at han er flink i en time hver uke.
  4. Det føles veloverveid og reflektert å gjøre teite treningsvalg – som å trene for ofte – når jeg har stilt opp den sviktende logikken i nummerte punkt.
  5. At jeg gjør et dårlig treningsvalg er i grunnen ikke så viktig – se punkt 3.

Jeg er kjempefornøyd! I dag har jeg og Therese vært og trent i snøstorm, og vi har vært flinke og gjort sånne ting som vi har snakket om at vi bør gjøre (Therese har trent på kjeder, Ekko har sagt at det var teit og frustrerende å ikke få ball og ble plutselig til en Belgisk Lommeklatrer, jeg har trent på apport (og Therese var flink som klarte å knekke «apporterende dimling»-nøtta, så nå skal vi trene masse apport inne med halvstusslige belønninger framover!) og fvf over lengre strekker, og vi har FILMET!), og selv om hendene ble innmari kalde så var det verdt det for vi ser unektelig temmelig barske ut på film når vi trener med storm på alle kanter. Jeg var fyllesyk som en idiot i dag (de som er fyllesyke er gjerne idioter, så det følger naturlig), samtidig som jeg forsøkte å dempe meg selv som var rimelig elektrisk på 12 shotter espresso. Derfor var jeg ganske slapp og hadde dårlig intensitet i treningen selv, og da var det utrolig fint å se at Nansen opprettholdt intensiteten – det er nesten så jeg lurer på om effekten er mye den samme som jeg bevisst prøver å få fram i fri ved fot: masse oppmuntring og belønning over lang tid gjør at han drar seg opp når belønningen uteblir og holder fokuset lengre. Samtidig har nok Therese rett i at det er på tide å la lille pelsball få dimle litt etter eget ønske, og selv bli litt mer passiv i belønning. La ham sakte men sikkert ta over jobben, for nå ser det faktisk ut til at jeg har klart å legge et grunnlag for hvordan trening skal være; kanskje jeg har klart å få trykket inn i det tette, men akk! så vakre, lille hodet hans hvor høy intensitet og sterkt fokus man skal ha på trening! Jeg er stolt. Av Dimlingen, og av meg selv. Tusen takk alle som har hjulpet meg og lillemann med å komme dit! Her er en film fra da vi var kule i snøstormen i dag (men siden Therese brukte litt tid på å forstå teknikken, så har jeg bare et lite utvalg fra egen telefon og kan ikke vise de kuleste snøstormfilmene, men det får jeg heller komme med på et senere tidspunkt) (og det var naturligvis skikkelig teit av meg å trene på noe sånt en dag jeg selv totalt manglet itensitet og hjernekapasitet, så det kunne potensielt vært bedre, men jeg syns det er kult at pelsverket er så iherdig likevel, jeg!):

 

Sprættpels! Den sprettinga skal jeg ta tak i. Skal bare, i noen uker, før jeg tar tak i det. Forresten så er jeg fullt klar over at stakkars pelsen ser totalt vandalisert ut. Vi kjøpte en fantastisk sele som lå helt perfekt på skrotten hans, men som forårsaket akutt pelshavari. Nå henger sela på en krok og venter på at jeg skal få litt mer krutt i stumpen slik at jeg får fôret ut de delene som sliter sånn på pelsen, så blir det nok bra til slutt. Får bare håpe at han får dekkpels igjen, det er ikke bare stygt men også ganske håpløst med bare underull og en dott dekkpels midt oppå ryggen!

Sånn helt på tampen: det er en grunn til at jeg har lagt til en valpe-tag. Vi skal ha valp igjen! Det begynner å nærme seg ganske drastisk nå, vi har funnet rase og linjer etter å ha hilst på mange hunder  og snakket med mange hundeeiere og besøkt, øh ok da, en håndfull oppdrettere, og nå i løpet av de nærmeste ukene skal vi besøke de to oppdretterne vi virkelig ønsker oss hund fra. Så håper vi bare at det blir plysjbaby en gang til sommeren eller høsten. Jeg har skikkelig troa på at vi skyter blink med rase og linjer denne gangen, og gleder meg veldig til å snakke med de som lager disse vidundrene, ansikt til ansikt!

om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

omsider

For endelig har man kommet i gang med nettopp dette innlegget. Det tok sin tid, og det ble faktisk til og med etterspurt, før bokstavene begynte å falle på plass. Man har nemlig gått rundt og syslet med noe jeg hører de driver mye med i det gamle testamentet (mulig de gjør det i det nye testamentet også, selvsagt): man har grunnet. I flere dager har man gått og grunnet på det som hendte, og gjemt ting i sitt hjerte og slike ting, men nå er vi ferdige med grunnearbeidet. Here goes:

Man har trent med pelsen.

Ja, nå regner jeg med at utallige blogglesere landet over hoppet i stolene (og sofaene) sine? Joda, pelsen har vitterlig blitt trent, og det er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men det som er interessant er hvor, og med hvem. I alle fall denne gangen. Pelsen har nemlig (omsider) fått halvtårsgaven sin: medlemsskap i brukshundklubben! Stor stas for meg, veldig trist for ham hver gang han må dø litt i buret sitt litt. Fy som lyd det er på en slik spisstrutbisk. Vel, ekvipasjen har dermed inntatt Nidarosbanen, hvor man nå har gått fra piping rundt gjerdene (pelsen), markering på alt som er mer enn 5 mm over bakkenivå (så definitivt pelsen), rødming (undertegnede, hver gang pelsen 1: piper, 2: markerer på alt som står forholdsvis stille eller 3: ligger i buret og forteller verden at han er døden nær; hvilket, i sum, betyr mer eller mindre hele tiden) og oppgitt stønning (også undertegnede, ofte kombinert med rødming) til å faktisk kunne jobbe/leke litt. Forsøksvis til og med i langline, så minimann forhåpentligvis innser at de andre voffsene er ikke se, ikke røre, bare drite langt og lenge i. Å feile ham i slike omgivelser fører til oppstandelse, opprør, ville protester og rømningsforsøk, i ytterst uskjønn forening, så det unngås i det lengste. Men så var det dette siste punktet, da, som kunne være av interesse for hvermannsen: nemlig hvem vi trente med.

Jo, nå skal du høre, du. Vi trente nemlig med ingen ringere enn denne gjengen (alle bilder i dette innlegget er egenhendig, fullstendig uten respekt for personvern og copyright, og på småligste vis rappet rett fra Nirm- og Vidaeiers hjemmesider) og menneskene deres:

Ekko Erkemann


Ekko og mennesket hans har vi trent sånn cirka fast med i noen måneder, og man kan vel egentlig takke dem for at interessen for, og framgangen i, lydighetstreningen har holdt seg oppe og til og med økt. Ekko er virkelig en vaskeekte erkemann, og er sjefen over alle sjefer; i alle fall sjefen over alle Dimlinger – noe pelsen regelmessig syns er litt teit for han vil helst at hele verden skal være bare blomster og regnbuer og kos og sånn. Dette tilsier muligens at flertallet av lokale dimlegutter bør sosialiseres bedre med gjeterhunder, ettersom de virker å ikke være helt overbeviste om at full fleining, dimlingstyle, er stas. Uansett hvor mange hannhunder pelsen ellers møter på, er og blir Ekko kulest i pelsens store knappeøyne; men det er nevnte mannemann stort sett ikke enig i, ettersom sånne små, slitsomme pelsdotter faktisk er usynlige og omtrent ikke-eksisterende. Selv til høylytte protester. Ellers er Ekko en fascinerende og morsom fyr, og det er alltid spennende og lærerikt å se på hvordan han trener og ikke minst lærer. I turbofyfaenfart og med en intensitet og glede som av og til kan minne litt om galskap. Men, som vi alle vet, de gale har det godt, og Ekkomann har det visst ekstra godt når han får sitte kliss inntil noen for å bli klødd og trykket på de riktige av-knappene.

Lille Lira Lykkepille


Og der er frøkna mer eller mindre allerede beskrevet! En deilig, liten lykkepille var hun; omtrent som en miniutgave av dimlinggutten når det gjelder peace & love, men med uhorvelige mengder energi og fort-forte bevegelser bak hver kjærlighetserklæring. Jeg har en mistanke om at Lira har bestemt seg for at hele verden er en stor lekeplass og at det er om å gjøre å ha det moro så mye og så fort som mulig. Sånn for å være på den sikre siden, liksom. Om leken så heter drakamp eller fri ved fot virket ikke å ha så altfor mye betydning. Så lenge drakampen kom sist, kanksje. Også er hun jo utstyrt med et menneske som har en litt usunn (?) kjærlighet for leker, og det var nok pelsen veldig misunnelig for. Det hørtes i alle fall sånn ut, helt til han slapp ut av bilen og fikk låne en sauedings, og da var visst alt bare gøy!

Vene Vida


Vida er ei vakker dame, men visstnok en stygg schäfer. Man skulle gjerne vært litt styggere selv, hvis det virkelig er sånn stygginger ser ut. I tillegg er hun full av brains også, så det tyter, og virket veldig fokusert på at hun faktisk trente. På en måte var hun ikke som jeg hadde forventet at hun skulle være, fullpakket som jeg er av fordommer skapt av de schäferne jeg har møtt tidligere; hun var liksom så forsiktig, fullt ut i kontroll over seg selv, og nøyaktig i alt hun gjorde. Det så rett og slett ut som om hun gikk der og tenkte så det knakte, hele veien, mens hun så riktig så smørblid ut. Også var det noe snedig med henne som gjorde at jeg fikk en uhorvelig trang til å kosemose henne, men likevel fikk på følelsen at hun ikke innyndet seg hos hvem-som-helst, så det kunne jeg bare glemme. Så da turte jeg ikke å prøve engang, tjihi!

Nirm


Nope, sorry, ikke noe kallenavn for Nirm. Aner ikke hva jeg skulle ha funnet på for å beskrive Nirm sånn, heller. Han er visst en border collie, selv om det kan se ut som om han hadde planer om å bli en grand danois på et eller annet tidspunkt, før han ga opp halvveis opp i høyden. Han er visst pensjonert, men alt var nok meget bedre i gamle dager, og ungdommen så meget flittigere, for Nirm var slettes ingen avdanket, siklende bestefar på banen. Det var ett eller annet med uttrykket hans, og de litt uproporsjonert lange beina hans, som fikk meg til å tenke komiker med en gang. Ikke hvem som helst, men John Cleese, eller kanskje Leif Juster eller…jah, der har vi det! Rowan Atkinson! Nirm er hundeverdenens svar på Rowan Atkinson! Bare med ett lite unntak (sett bort i fra det at han er en hund, og ikke en britisk, gustenblek mannsling); nemlig at når man ler av ham så er det med sjarmert og imponert fnising – slettes ikke flau humring.

Sånn. Det var dem. Det er fullt mulig at jeg fullstendig har bommet på min karakteristikk av disse bissevofsene, men det var i alle fall det førstegangsinntrykket jeg fikk, og jeg likte det, jeg! Og det var både veldig morsomt og utrolig lærerikt å trene sammen med både folk og hunder; de var noen erfarne ringrever som alle trente på litt forskjellige måter. Spesielt det at de trente litt ulikt, var fint å se, for det gjør jo at jeg kan plukke litt mer her og der etter hva som passer meg. Og Hr. Dimling, ikke minst. Apropos det, hadde eieren til Lira trent med en husky og dermed lært en del om hvordan man motiverer sånne polarhunder, og det skal pelsdotten være glad for nå i ettertid… De er jo ikke akkurat fantastisk lettmotiverte; det eneste de virkelig, virkelig elsker er enten å løpe rett framover, eller å løpe rett på noe og drepe det. Men hun hadde altså noen gode ideer om hvordan jeg kunne utvikle lek, og finne fram til leketøy, som spiller på jaktinnstinktet til lillemann. Og godt er det, for han begynner virkelig å miste interessen for godbiter nå, med mindre vi trener inne – og nå har til og med ballen begynt å bli litt kjip, med mindre jeg lager pipelyder mens jeg holder ballen før jeg kaster den, sånn at den «lades opp» litt.

Siden jeg allerede er så godt i gang med å skrive om treningen av pelsskrotingen, så kan jeg jo, sånn i forbifarten, nevne at alle de fine målene for juni har blitt forbigått i stillhet. Herrejemini, hva var det jeg trodde, liksom? Alt det der, på én måned? Åh, det er så deilig å være en besserwisser og kunne le rått av egen dumhet. Heldigvis er det jo hele to måneder siden jeg skrev det innlegget med lang liste over delmål for juni, så da påberoper jeg meg retten til å fnyse lattermildt av de skyhøye forventningene, og si at jeg jo selvsagt var ung og dum den gangen… Siden sist har man også funnet ut at pelsdotten har to favorittøvelser, som langt overgår de fleste belønninger han kan få for å ha utført øvelsene: nemlig touching av musematte (eller, i dimletolkning: musemattedrap) og hopp over hinder. Hopp over hinder prøvde han første gang under ovennevnte treningsøkt, og tok glatt imot belønningen (piperten Skvikert, en pipende, halvdau pip-pip som er verdt å dø – og nesten svømme – for). Men da vi var på et hemmelig sted for å bryte båndtvangen her om dagen, dimlingen og jeg, så kom vi over et lite tre som hadde veltet over stien, hvorpå følgende skjer: skrotingen bråbremser en drøy meter foran treet, som utgjør et hinder på 5-6 cm mer enn hans egen høyde. Etter sånn omtrentlig et sekunds overdøvende stillhet, snur han seg mot meg, med et blikk så fullt av glede, tindrende knappeøyne og alvorlig psykose at jeg blir rent forbløffet og ikke lite forskrekket, hvorpå han eksplosivt børner rett mot treet og SPROoING!! spretter over det og børner videre innover i skauen. Helt fra seg av glede; han hoppa jo! Så da får man glede seg over at man har kommet enda et stykke på vegen inn i lp-helvette, og heller bekymre seg for hvordan man skal få småen til å stoppe, og sette seg, etter hoppet. Jaja. Hurra-hei og stor halloi er gøy, likevel.