om mykkje sol og mykkje varme, en ullen pels, late svin, m.m.

I går smilte værgudene hele dagen, det var bare så vidt de tok seg tid til å hoste opp et par små skyer som ikke maktet å stå imot for solskinnet. Deilig, tenkte dyret og tok med en tørket oksehale og pelsen på tur i Trondheim sentrum. Deilig, tenkte pelsen og fulgte glad og fornøyd etter oksehalen. Vi svinset og svanset ned Nordre, og jeg må i grunnen innrømme at jeg var temmelig stolt over min evne til å være valpemor etter denne turen. På en sånn fin lørdags formiddag med mykkje sol og mykkje varme, blir det selvsagt trangt om plassen i Trondheims Handle- og Flaneringsgate nr. 1. Flust av fristende iskremer med enda mer fristende, klissete barn på, pesende hunder, latterkvalte fjortiser, Amnesty- og Jesuspushere og fjonge damer i stilletthæler og dyre, lyse bukser som ikke tåler uvettig omgang med valpepoter. Likevel tok man det isi og lot pelsen valpevirre så mye han ville, så lenge han virret innen maksimum båndlengderadius, og ikke begynte å spise på de små barna og iskremene deres. Og pelsen hoppet og spratt og jagde søppel og siklet etter hunder og barn, og logret til de kostbare buksebeina og lot dem slippe forbi, selv om de var innen hoppe-på-avstand. Flinkeste bisken! Han fikk tulle og tøyse og være valpedust så mye han orka, så lenge vi hadde en viss progresjon nedover gata, og han ikke dro i båndet; og det gikk jo faktisk veldig bra! Vi hadde til og med en 10-20 meter der han gikk tilnærmet fri ved fot, godt hjulpet av oksehalen i lomma mi, som han fikk gnage litt på en gang i blant. Omnomnom, tenkte pelsen. Ævvævvævv! Ta og fell de siste, dustete valpetennene dine, tenkte dyret. I løpet av turen fikk pelsen øvd seg på å holde kontakt selv når små, ekle minimennesker (barn) løp ved siden av oss og bjeffet på ham, samt å slikke Jesuspushere på skjegget, og til og med hvordan man sjarmerer i senk et par som venter på sin aller første lille valpegutt – en samojed som akkurat nå er bare noen dager gammel. Åh, så glad jeg ble da jeg hørte at de skulle ha samojed! De hadde noen spørsmål, og jeg hadde noen svar og et par halvgode råd, og følte meg plutselig som en halvt erfaren og vis valpismor som er på rett kjøl og på god vei til et harmonisk hundeliv med lydig pels. Åh, livet er herlig, tenkte dyret. Åååh, så kjedelig og vaaarmt, tenkte nok pelsen; der han lå i en haug med burgerpapir og slikket i seg de edle fettdråper.

Så gikk turen hjem for å slappe av en trall, spise lønsj og, for pelsens del, ta en høneblund under tørkestativet. Senere ble det pakket fiskekaker, langline, vannskål og lekesaker, for vi hadde en treningsavtale! Dessverre hadde fiskekakene på mystisk vis lært seg selvforsvar, og i siste øyeblikk hoppet ut av sekken, for de var i alle fall ikke der da vi kom fram der vi skulle trene. Dessuten var pelsen tydelig sliten og slapp, og  jeg lurte på om det kunne være den fantastiske turen i Nordre som hadde knøvla vekk all pelseenergien? Etter litt betenkningstid og konsultasjon med treningskompisen, var det muligens en bedre konklusjon at pelsen sleit med ulla si i den første ordentlig varme vårdagen han noensinne hadde opplevd. Det ble derfor en ganske rolig treningsøkt, litt kontakt og fri ved fot-aktig trening, der pelsen virret og var ganske uoppmerksom, og han fikk prøve å bære på en apportbukk. Den ville han helst bære med seg langt bort, for den var tross alt av tre, og alt av tre skal spises opp. Neste økt ble det bare noen innkallinger, og det var jo helt fantastisk utrolig dødsmorsomt, for innkalling betyr at man får løpe og spise ekstra gode belønninger! Kanskje til og med løpe etter ball iblant! Til slutt tok vi oss en liten tur i skogen, der pelsen fikk leke litt villpels, tygge på blomster og bæsje på lyng, passere en nesten mikroskopisk pyntehund med død i blikket og drap i kjeften, trene bittelitt kontakt mens 1 stk løpende og 2 stk syklende mennesker passerte, og til slutt ligge litt på gresset og slappe av. Sliten, må vite. Da vi skulle dra, ville han selv inn i bilen (!), men er fortsatt litt baktung og trenger hjelp for å få med seg stumpen. Litt sutrete og misfornøyd, men enda mer utslitt, var han rimelig rolig i bilen på vei hjem.

På det tidspunkt hadde nok pelsen ønsket at dagen var over, slik at han kunne få klemme seg innunder sofaen for å knurre og boffe i søvne til solen gikk ned og kom opp igjen, men dengang ei. Det er ikke greit å være en liten pelstomsing når sola er stor og gul, og det er grønt gress på marinen og engangsgriller i butikkene – og når svinet leker hjemmeværende sofagris som later seg og ser på anime hele dagen, og plutselig vil ut og nyte de siste solstrålene! Liten ompakking, og så ut på marinen for å grille med hele den glade familie: pelsen, dyret og svinet! Mens grillen ble tent og sitteunderlagene utdelt, fikk pelsen på seg langline, og middagen hans ble servert på gresset. Morsomt nok var normalporsjon, som han som regel orker bare 2/3 av, ikke helt nok når det ble servert på gress, så han måtte få litt ekstra og dessuten spise på plastboksen fôrkulene hadde vært oppbevart i.

Hmm…laks er godt, grill er varmt, og det er ikke lov å stjele mat. What to do?! Det ble en hel del «pelsen lister seg rundt grillen og later som ingenting»-bilder.

Ellers utnyttet pelsen anledningen og den fine ettermiddag til å flanere så mye det lot seg gjøre, drømme om å bli Tekna-medlem, øve på å drikke vann fra camelbakflaske, og posere for kameraet.

Reklamer

om å bli en verdensvant pels

Enda en bloggpost må til i dag. Pelsen og dyret var nemlig på overnattingsbesøk i helga, hos pelsens «far», i kollektivet hvor denne bor. Busstur var påkrevd for å komme fram, hvilket gikk enda bedre enn sist, man måtte bare tisse veldig mye når man kom av bussen. Ingenting å si på blærekapasiteten, altså.

Det var litt kult og ganske skummelt å bli kjent i en ny leilighet der det luktet uvant, men likevel kjent… Etter en times romstering og piping på soverommet, i gangen, på kjøkkenet, på stua, og på verandaen, og en hel masse «ymf»-er og «vlæ-iiii»-er her og der, pluss en lang tur (i tid, ikke strekning) hvor det ikke kom hverken vått eller tørt ut bakveien på pelsen, returnerte de andre beboerne til kollektivet – hvorpå brikkene falt på plass, og pelsen falt sammen i hjørnet av verandaen. Tydeligvis var det viktig å sniffe på menneskene som luktene i leiligheten tilhørte, før man kunne slå seg til ro med at alt var vel. Etter dette var pelsen rett og slett et eksemplarisk lite dyr, han snodde seg rundt på verandaen og sov lykkelig med sine aller lystigste kroppsdeler vendt mot solen.

At vi andre bråkte og kokkelerte og spiste mat og hadde det muntert og trivelig, kunne ikke pelsen bry seg mindre om. Helt til hovedretten kom rykende varm på bordet; da skulle det luftes! Pronto! Men flinkingen hadde ett og annet på lager, og hadde ingen andre planer enn å gjøre seg ferdig med gjødningen av naboens hagelapp før han ville inn igjen for å blotte seg. Han hadde nemlig veranda med sol på, hvor han kunne sove og deige seg i et hjørne, og med tid og stunder fant han det for godt å tisse og bajse i det andre hjørnet – selv om han nok var litt usikker på om verandaen egentlig var inne eller ute…? Han ville i alle fall veldig gjerne hoppe over verandarekkverket, før han ga opp og fant seg et dohjørne – sånn at han skulle slippe å bli båret ned alle trappene før han kunne gå på do. Det var nemlig ekkelt.

Da han mente at nok var nok, her måtte det aktiviseres, var han veldig flink og fant seg en sko sånn at vi kunne få jage ham litt rundt, til alles forlystelse, tenkte han nok. Heldigvis hadde han allerede lært den supermorsomme bytteleken, så snart var det sauebamsen han hadde i kjeften mens han ble jaget rundt i leiligheten. Videre fulgte det full aktivitet og full kollaps i rykk og napp, helt til han var sjenerøs nok til å ta kvelden på soverommet. Bare en tissepause, og den skulle utføres på verandaen. Dermed basta.

I det store og hele er jeg veldig fornøyd med hvordan pelsen fant seg til rette og slappet av på et nytt og ukjent sted, selv om han forsåvidt kjente alle menneskene fra før; og at bussen enda en gang viste seg å ikke være dommedag og verdens undergang. Så får man heller ta dette med veranda vs. ute en annen gang. Nå ligger pelsen lykkelig sprikende med hodet under sofaen, og virker svært tilfreds med å være hjemme igjen.