om en bromanse

I år har jeg selvpålagt påskeferiemangel. Jeg har laget en lapp hvor det står «Arbeit Macht Frei – Påske edition», og jeg har avvist alle invitasjoner til fjell- og ølturer. Om 1 måned og 6 dager er jeg på vei til Japan, og innen den tid skal fire skakkjørte prosjekter ha blitt til 4 fullendte, vakre og konsise rapporter med eventuelt tilhørende vakre og funksjonelle produkter. Sånn, nå er jeg ferdig med å sutre om hvor ille jeg har det. Det er en dårlig idé, har jeg funnet ut, å sutre. Ikke bare mister de rundt meg hørselen (mystisk), men jeg blir overbevist av mine egne ord og syns det høres ut som en fryktelig dårlig plan å fortsette studiene og bli dizainer. Så herifra: dizain iz da shiznit! Det er engasjerende, moro, kreativt og oppslukende og derfor ender jeg opp med å jobbe mye – men det eeeer så gøy atte.

Jeg venter nå på at ordene skal synke inn og gjøre sin virkning på min skolepsyke.

Ettersom påskeferie uten ferie ikke har noenting med bromanser å gjøre (bromance; noe som kan være både en vakker ting og et turteldueproblem), er det på tide at jeg introduserer emnet. Når man har barn, drar man opp på hytta selv om man ikke har påskeferie, og pendler ned til byen tidlig om morgenen for å sitte på kontor og tørke inn litt. Eller man tar med styreprotokoller, strategidokumenter og lønnsomhetskalkyler opp på fjellet, og sitter natten igjennom og arbeider med mysende blikk i den dempede gløden fra stearinlysene. Jeg gjorde min egen vri, og tok med macbooken og bikkja på Kystekspressen for å leke ferie på Hitra i et par dager. Der var også mitt adopterte avkoms mormor og morfar og tante med barn, Dimlingens fetter – også kalt Ruffen. Ruffen er stor, pyreneer, mann og har store nok sosiale antenner for å dekke både eget og andres behov. En fantastisk fyr å tilbringe noen dager med når Dimlingen har begynt å kjenne at han er mann og kanskje burde gjøre noe med det. For det trenger han ikke. Og det er Ruffen enig i. På en dannet, rolig, hyggelig, overlegen og deilig uanstrengt, ekte dominant måte. Aldri et knuff, aldri en lyd, bare ignorering og bestemt overlegenhet. Fine hunden. Her følger en bildelogg over  en dag med Ruffen og Dimlingen. Beklager spam.

Dagen starter med at noen har det fryktelig travelt med å komme seg ut på tur, mens andre har problemer med å lukke ytterdører ordentlig –  hvilket resulterer med bisk i fjæra. Heldigvis skjønner vi ikke at det å ta på bånd kan være det spor negativt, så vi undersøker vannkanten litt sammen før vi tar på bånd – uten å forårsake traumer for hverken pip-piper eller hjortebebiser.

Det nærmeste vi kommer å drepe fugl, er noen feilslåtte forsøk på å spise opp maten deres.

De to hvite, pelskledde hadde en lykkelig gjenforening ved trappa.

Imens spiste jeg frokost, tok en dusj og fikk på meg den obligatoriske Hitragenseren, med obligatorisk oljesøl etter turer med båten, og i en obligatorisk alt for stor størrelse.

De to håpefulle ble tatt inn igjen, og til sin store forferdelse måtte Pelsskrotingen gi avkall på enda mer pels

En aldri så liten kosestund er ofte påkrevd.

Med tid og stunder ble det tid for å dra ut på tur i Guds Frie Natur. Det er ingenting som blendende solskinn, nysnø og et halvrævva iPhonekamera for å understreke hvor langt ifra hvite våre hvite hunder i realiteten er.

Ikke noe er som å finne rennende vann når hele verden er full av stivnet vann! Hr. Dimling koser seg med en liten bekk.

Ruffisen derimot, fant seg enda mer snø.

Men det aller beste, fant de ut, er å dele på gledene.

Omtrent samtidig som gutta oppdaget gleden ved å dele, ble sola sliten av å skinne og skyene hadde fått hjemlengsel og ville tilbake til jorda i form av tett snøvær. En god unnskyldning for å tusle hjem.

Vel hjemme var pelsskrotingen såpass sliten at han la seg ned på hjortefellen for å hvile, og lufte testiklene.

Selvfølgelig tok jeg nærbilde av stasen. Ah, Dimlingen er slik en ekshibisjonist! Blir fint med mer pels på skrotten, kjenner jeg.

Det moderlige opphav fikk et plutselig og ukontrollerbart behov for å bake wienerbrød.

Ruffen hadde ingen problemer med å kommunisere sin indignasjon over å hverken få smake eller slikke bollen.

Roden og freden senket seg, som man sier, og jeg benyttet anledningen til å korte ned på «Arbeit Macht Frei – Påske edition»-lista mi.

Den delen av befolkningen med tettest forekomst av kroppshår var allerede meget fornøyd med dagens innsats. Dimlingen tok seg en lur på både den ene og den andre skinnfellen.

Vi var ute et par ganger til i stadig varierende kystvær, som etterhvert ble temmelig mørkt. Slikt blir det ikke mange presentable bilder av.

Fornøyde med dagens strabaser gikk de to herrene og la seg på rommet sitt. Mente de.

Vi voksne spilte et slag Kanin.

Og snipp, snapp, snute, så var påskeeventyret ute. I skrivende (bloggende) stund sitter vi på Kystekspressen og det er 7 minutter til vi skal legge til kai i Trondheim. På tide å avslutte innlegget og takke for ferien!

Reklamer

om mål

Jeg er målløs.

Vel vitende om faren ved å fremstå som en selvforherligende, bissevofsforhøyende, pelsdyrdeggende Crazy Dog Lady, må jeg innrømme at jeg er direkte målløs. I dag ble det nemlig klart at målene mine er for dårlige. Altfor beskjedne. Jeg er ikke Crazy Dog Lady nok.

Det har seg nemlig slik, at lille Dimling fortsetter trenden jeg har nevnt såvidt (*host*) i et par innlegg tidligere. Han har blitt en lp-hund! Etter to korte/lange/alt ettersom man ser det år, har han endelig skjønt at trening er kult. Men! Vi har et problem. Han er fortsatt en dimling. I dag var jeg nemlig på den faste treningen til lydighetsgruppa i brukshundklubben (det var Therese også, men ingen andre) (jeg linker til bloggen til Therese for at Therese skal føle seg tvunget til å blogge om treninga, Therese har helt sikkert noen baller Therese har lyst til å fortelle om), og da innså jeg og Therese noe. Først hadde vi en fin og laaaang økt med fvf, hvor taktikken med å la Therese gå hurramegrundt fvf med hr. Pelsdått uten andre krav enn at det skal være langt, beviste sin overlregne fortreffelighet: det fungerte. Vi fikk noen gode, lange strekker; det vil si, lillemann fikk fryktelig lyst til å bli plog når han ble utålmodig på pølsebiter og drakamp, men det var alt i alt en veldig positiv økt – og han ga virkelig jernet. Så mye jern ga han, at han ble ganske så tom i det lille, søte hodet sitt etterpå, og jeg bestemte meg for å bare ta én liten økt med sitt/stå etter en pause i bilen.

Ja, for den ble liten, liksom. Først hadde vi noen mønsterverdige (stolt Crazy Dog Lady-syndrom på fremmarsj) sitt/stå-repetisjoner. Så en liten pause. Deretter noen forbilledlige  (stolt Crazy Dog Lady-syndromet begynner å bli litt ekkelt intenst) sitt/dekk-repetisjoner. Her hadde jeg egentlig tenkt å putte hele ullstasen i bilen igjen, men han var jo så alert! Så glad! Så henrykt treningsivrig! Herrejemini, han hadde ikke tid til et eneste lite sniff i retning skjæffisklubben, skulle bare trene-trene-trene. Så da tar man vel bare en kort pause før en bitteliten økt på stå/sitt, noe som ikke er helt i boks ennå? Ååååh jadda. Og der kom skjæffisbertesniffen tilbake. Og «glane på tilfeldig tre i tilfelle det har tenkt å bli til en hund»-adferden.

Det var da vi innså det. Pelsdimlingen både kan og vil trene, han. Men vi har et problem: han har store mentale utfordringer. Han er en liten iq-pygmé, faktisk. Sitt/dekk og sitt/stå har vi trent så mye og intenst på (fordi jeg ble gal av at han hopper fram og tilbake og beveger seg både 2 og 5 og 38 meter framover i prosessen) at han kan det. Og vet at han kan det. Og det er jo ingenting som er så gøy som å få pølse og ball for noe man egentlig kan? I to år har vi trent – og nå, i løpet av de siste par ukene, har han endelig lært noe. Først lo vi lenge av at han har brukt to år på å lære seg sitt/dekk og stå/dekk, men så kom vi på at vi har brukt to år på å forstå at han egentlig er en ganske ålreit treningshund men at han bare må få en sjanse til å lære ting ordentlig først – og så ble vi litt flaue. Før vi kom på at det betydde at det egentlig var Ekko som var den oppegående blant oss. Da lo vi litt igjen. Ekko er nemlig kjempesmart, han trenger ikke å trene for å få pølse engang. Han vet jo hvor pølsene er!

Det var dagens bilde av den Belgiske Lommeklatreren Ekko.

Altså er planen videre: terpe til det grønnjævlige på alt som ligger i bunnen: posisjonsendringer (og da må jeg vel begynne å ta tak i sitt/stå også, æææsj), fri ved fot (her er vi jo faktisk på god vei!) og stå under marsj (eller, eh, STOPP!! under bevegelse – dumme Therese måtte jo minne meg på at det også må på plass). Så får vi trene så godt det lar seg gjøre på alt det andre, da har vi i det minste et godt grunnlag – og vi har øvelser lille hr. Skroting opplever som pustehull, eller nesten belønninger (!!) i løpet av et program. Også er det på tide å vurdere hvorvidt man skal sikte litt høyere enn å ikke drite fullstendig på draget i LP1.

Nå fikk jeg prestasjonsangst! Heldige dimlingen, han er bare sliten og fornøyd…

Og det var rekord i rask blogging! Vi var hjemme for en knapp time siden. Dæven, jeg er god!

om å hoppe fra 10-metern

Denne bloggposten skulle egentlig hete «om å hoppe fra 10-metern og om å hoppe i hoppetau» eller «om hoppetau og å hoppe fra 10-metern» eller noe lignende tungevridende. Det måtte jeg gi opp, for det var tungevridende, og selv om blogger i bunn og grunn er skriftlige, om enn på en noe muntlig måte, og man dermed kan tillate seg en del krumspring både når det gjelder grammatikk og munngymnastikk, så satte purifisten, norsklæreravkommet og literaten i meg foten ned: I en setning vil jeg ikke bruke et verb mer enn 1 gang. Med mindre det er et hjelpeverb. Eller jeg bruker verbet mange-mange ganger så det egentlig bare blir morsomt. Ettersom tittelen aldri kunne bli morsom med 2-3 hoppe’r i, bare vanvittig kronglete for oss som leser stille med fortellerstemme i hodet, droppet jeg hoppetauet. Kjære leser; denne bloggposten heter «om å hoppe fra 10-metern», men den vil også handle om hoppetauteori og -filosofi. For dette er en filosofisk post. Og forrige setning kan, om ønskelig, tas som en advarsel.

Altså: om å hoppe fra 10-metern. Dette er min nyervervede livsfilosofi, og det hele gir en hel masse mening, noe jeg antar at alle er umiddelbart enige i? Ikke? Jaha. Da må man forklare, men siden jeg alltid har vært så flink å utbrodere i kronologisk rekkefølge, tenker jeg at jeg tar en liten avstikker denne gangen, før jeg fortsetter med utgreiingen. Er du bittelitt mer oppegående enn min kjære Dimlingbisk, har du nok skjønt at jeg har hatt det litt kjipt det siste året. Depresjon, heter styggedommen, og jeg har prøvd mitt beste (og i blant langt ifra mitt beste, noe som nok er ganske vanlig for deprimerte mennesker) for å unnslippe det hele. Og nå, etter et år, etter å ha gått uten psykolog i drøyt 4 måneder (hvis man ser bort ifra et kort møte med den veldig hyggelige men pengeslukende psykologmannen) går alt så meget bedre! Jeg er ikke på topp, og jeg sliter fortsatt med selvbilde, selvtillit, og en hel gjeng sånne ting som starter med «selv», og noen dager har jeg mest lyst til å gjemme meg under sofaen sammen med de andre hybelkaninene – men jeg er nå i stand til å kjempe meg opp til overflaten igjen. Dessuten har jeg flere og flere gode dager der jeg tror jeg kan, og tør å prøve. I alle fall bittelitt. Og attpå til klarer jeg å være stolt av at jeg har rydda meg vei ut av den verste depresjonen, og selv om jeg har fått en hel del uvurderlig drahjelp av både 2- og 4-beinte (og er veldig takknemlige for alle som har vært der, og på en eller annen måte gitt meg troen på meg selv igjen), så tør jeg påstå at det i bunn og grunn er JEG som har klart det. Jeg klarer til og med å tenke at å pusle seg selv sammen til et helt bilde igjen, er en veldig vanskelig ting å gjøre, særlig når man har hatt en psykologdame som har kastet alle puslebitene til alle kanter først. Og mista en del gjennom sprekkene i sofaen, sånn at man må lage helt nye biter her og der. Så takk til alle dere som har laget nye brikker til meg, eller funnet ut at den blå som liksom ikke passet inn i puslespillet i det hele tatt, faktisk var helt perfekt akkurat der den skulle være.

Hvis man nå kobler depresjon med det å hoppe fra 10-metern, så er det som å stå på stupebrettet og ha helt vanvittig høydeskrekk, så man bare blir sittende der å nisippe. Ikke tør man klatre ned trappa igjen, for man aner ikke hvordan man skal stokke armer og bein for ikke å tryne og bli most inn i bassengflisene, og ikke tør man hoppe alle de 10 svimlende metrene ned i det grunne bassenget hvor det helt sikkert kommer til å si «splætt!» og så er man død. For tenk om man sklir, og tenk om man hopper skeivt, og tenk om alt går galt?! For det pleier jo å gå galt. Og man har jo ingen kontroll selv. Så da får man bare stå der, da, med skjelvende bein og dirrende hender, og se på alle som svømmer og koser seg nede i vannet.

Skjønner tegninga?

Og så har du de normale folka, de som holder seg til 5-metern, og ikke syns det er noe skummelt i det hele tatt, men tar løpefart og krøller seg sammen i BOOOMBEEEEE!!! For i dette tankeeksperimentet finnes ikke 10-metern for normale folk. Den er reservert for de deprimerte, sånn at de kan få stå der oppe på kanten og grine, uten å plage godtfolket.

Ja, og så har du meg. Og alle andre som også er på vei ut av skallet sitt, og lurer på om det kanskje kan være like greit å hoppe likevel? Vi vet jo at det ikke er trygt å hoppe. Vi vet jo at det kommer til å gå galt, og at vi må dø av noe tragisk på vei ned. Men på et eller annet tidspunkt er det en bitteliten stemme inni hodene våre som får den vanvittige idéen om at «jeg har ingenting å tape, jeg vil heller hoppe og kanskje dø, enn å stå her på kanten og skjelve av skrekk i 70 år til jeg dør av alderdom». Så vi trekker pusten dypt inn, lukker øynene, og lar det stå til. Er det gøy å hoppe? Nei. Har 10 meter plutselig blitt til 20? Minst. Tror vi at vi kommer til å dø? Definitivt. Var det verdt det? JA!! På vei opp av bassenget igjen, er vi fyllt av ekstase, angst og henrykkelse i en helt usannsynlig og ubehagelig smørje, vi klarte det! Vi overlevde! En gang til! Men, dessverre, for de fleste av oss, er 10-metern fortsatt like skummel når vi står der på kanten igjen, og vi forbanner oss selv for å noen gang ha klatret opp igjen. Det tar lang tid før vi prøver igjen. Sånn går det en stund (for min del, 3-4 måneder) før vi plutselig oppdager det av hvis vi bare satser med en gang, hvis vi bare forter oss opp trappa, småløper bortover stupebrettet, og tar sats med én gang, så rekker vi ikke å bli så redde! Og det er omtrent der jeg er nå. Nå har den bittelille stemmen i hodet mitt blitt ganske stor og sterk, og den sier «jammen så hopp, da, din feiging!!!» og den hyler «yahoooooooo!!!» når jeg hopper. 10-metern er fortsatt 10 meter høy, og den er fortsatt skummel, men den er ikke 20, og jeg tviler ikke: jeg hopper. Jeg sender den søknaden til drømmejobben. Og jeg skriver den som jeg vil skrive den, ikke sånn som jeg lærte på skolen. Jeg søker på den jobben jeg vil ha, som den jeg er, og vil de ha meg, så er det fordi de vil ha meg som jeg er. Og fy fader så gøy det er å hoppe fra 10-metern når du tør å ta salto og attpåtil vinner premie for hoppet! For i går ringte de fra drømmejobben min og sa at jeg kan få prøvejobbe en dag om 3 uker, og så får vi se. Ja, jeg har litt angst, men det er bare å hoppe i det, så kanskje jeg får innpass på 5-metern etterhvert.

Oi, nå merker jeg at dette ble en veldig lang post, så kanskje jeg bare skal slutte der, og så heller ta opp igjen tråden med hoppetau ved en senere anledning. Likevel tror jeg ikke at jeg skal ta bort det jeg har skrevet om hoppetau og slikt allerede, og grunnen til det kommer til å bli tydelig når jeg neste gang skal skrive om min hoppetauteori.

BOOOMBEEEEE!!!! =D

om hormoner og IKEA

Vi vant! Hurra!

Dagen etter at pelsen på høytideligste vis runder 6 måneder, flytter den glade familie bestående av svin, pels og dyr inn i 3 rom og kjøkken ved skogkanten. Man har selvsagt opparbeidet seg et arsenal av rosenrøde feberfantasier, hvor man lever lykkelig alle sine dager i et sukkersøt grøt av vakkert interiør, evigvarende frokoster og late søndager på en solfyllt veranda. Å produsere slike drømmerier tar tid. Det gjør fysikklesing også, og nå har undertegnede bestemt seg for å ta fysikkeksamen (kanskje) og da tilbringes plutselig 4 timer daglig på skolen. Jahaha, 4 timer er jo ikke meget, men man har ikke samvittighet til å la minipelsen være hjemme alene stort lengre. Ennå. Kanskje det blir 5 i morra. Det jeg vil fram til her, er at all denne fysikklesingen, samt dagdrømmingen og møbelbrowsingen, har ført med seg to ting:

1. Jeg har mindre tid til å skrive blogginnlegg.

2. Jeg har det helt fortreffelig, og har ikke noe særlig behov for å skrive blogginnlegg.

Ja-a, ser man det, ser man det: til min enorme forskrekkelse (selv om jeg nok innerst inne var temmelig klar over det) har jeg nå måttet innse at litt av bloggprosjektet handlet om å ha «noen (eller heller noe) å snakke til», siden jeg stort sett satt her inne for meg selv og stura. Men nå som jeg har tilgang på fri flyt av kaffe, snus og glade mennesker fra 10 til 14 hver bidige dag, får jeg brukt opp snakkesaligheten min på faktiske mennesker. Mmmm, eksamenssnusen! Den er så god, og den er grunnen til at jeg plutselig en gang ble avhengig også, åhåhåhåååå, leke med ilden! Anywho, status quo er fin-fin, og hjelper mye på humøret og alltingen; men jeg syns egentlig også at det er litt trist om bloggen må dø bare fordi jeg skal leve. Liksom. Derfor tar jeg tak og plukker på tastaturet nå som jeg egentlig kjenner at jeg burde sove men er redd lakenet kan komme til å slå seg vrangt.

Altså. Hvor var man? Jo! Man vil la bloggen leve. Derav dette innlegget, som dessverre er litt fjasete og virrete – men som min far sa en gang han slapp en lille en: man må regne med litt svinn på store bruk! Og videre vant man altså denne leiligheten, hvor man om en knapp uke skal leve i sus og dus med markblomster i kjøkkenglass og evigvarende grønnsåpeduftende gulv. Og dette foregår omtrent på tiden da hr. Skroting runder halvåret. Hr. Skroting, ja, han har fra dag en vist seg å være et kapittel for seg selv, men nå etter noen måneders modning nærmer han seg mer å være en hel roman for seg selv. Gud bedre. Ikke nok med at han har funnet ut at det går an å dusje på egen hånd (han smisker seg til at jeg skrur på kaldvann i dusjen og lar ham hoppe oppi, så tuller han rundt inni dusjkabinettet og vasker seg selv. Evt prøver å drepe dusjstrålen), han har også fått noe ekkelt inn i kroppen: hormoner. Æsj. Enn så lenge er det ikke hver dag han fleiner muggsopp (i motsetning til vanlig dimlingsopp), men er stressnivået litt høyere enn ellers så dimler han som ingen annen dimling kan. Jeg må tydeligvis dø, og man starter fortrinnsvis med skoene og trommehinnene, før pøbeltendensene øker på til rene gatekamper. Hvorpå jeg haler styggedommen til nærmeste gatelys, binder ham fast og lar ham henge til tørk, til fråden stivner og den hvite løven igjen er et deilig, lite lam. Etter noen dagers voldelige sammenstøt har han klart å koble den enorme ligningen drittunge + stolpe = fastbundet, og ikke minst den svært så hyggelige, motsatte ligningen snill = fri + kos. Ikke vet jeg, om han er usedvanlig smart, usedvanlig dum eller usedvanlig snill (eller kanskje bare usedvanlig ikke helt fjortis ennå), men de hormonelle eskapadene har plutselig blitt noenlunde håndterbare. Jaja, det er vel for tidlig å klappe i hendene, synge og le – det blir nok værre skal jeg se. 1,5 years of über dimling to go!

Ellers brukes tiden flittig på IKEA.no, og det kan meldes om høy trivelsfaktor blant hylleseksjoner ved navn Bestå, Karlstadsofaer og Luddehuder. Man vil jo selvsagt komme fra et møblert hjem, og derfor være effektiv på kjøpesenteret når dagen opprinner og nøkkelen til heimen er i hende. Men OI! Plutselig ny utfordring! Dyret og svinet er ikke 100 % enige på møbleringsfronten! Det vil si, svinet svelger ikke dyrets innredningsplan med hud og hår! Spesielt ikke med sofa i hud, og et innkjøpsbudsjett på rundt regnet hurramegrundtørtiførti. Det var virkelig noe jeg aldri i mine villeste fantastier hadde vurdert som en mulighet; jeg mener, det er jo temmelig tydelig hvem som innehar kompetansen? No? Hrmpf. Vel, det er vel ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet og solkrem og sitte i solveggen på verandaen med en kald pils i hånda, og vente på bedre tider. Jeg overlever.

Imens drømmer jeg om en slik en:

For de som lurer kan det opplyses om at dette er en helt vanlig storpuddel, men at den har en eier med store fritidsproblemer, som har brukt store deler av biskens første 9 levemåneder på å tvinne krøllpelsen i tynne dreads. Puddel med dreads, altså; eller som det heter på engelsk: corded poodle. Jeg håper vi kan få innarbeidet navnet «druddel» i Norge. Tjihi!

om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…