Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Reklamer

om strull og målsetninger

Jepp, enda en traurig målsetningsblogg. Suck it in, biatches.

Mål #1
Etter lang tids knebetennelse pga fotbuer som dingler som fuktige hengemyrer i skoene og ikke makter å holde skjelettet i giv akt, er både menisker og tåfiser friskmeldte og har fått medisinske hjelpemidler i form av et par (etter kun kort tid) osende ileggssåler. Opp i trærne, sprik med tærne, sa folk. De sier at man skal sette seg langsiktige mål, og det har man også – om en 10-15 år er mitt mål å ha en meget beskjemmet sønn hvis venner kaller hans mor «milf«. For å være en milf, må man naturligvis ha en fabelaktig velholdt og veldreid kropp,; noe engelskmennene liker å betegne som «fit». Dersom man søker på termen «fit milf» er dette det første bildet som kommer opp:

Helt uten å legge ved sammenligningsbilder av meg selv i sort badetøy (Jeg har en svart badedrakt. Den har bein. Jeg har også en rosa bikini. Den er bitteliten), er det allerede klart at det skal en del fysisk fostring til for at jeg skal opprettholde (hvite løgner er nesten ikke å ljuge i det hele tatt) en slik fysikk i 10-15 år framover. Så jeg blåste støvet av joggeskoene og Dimlingknotten og tok en joggetur i kveld, og superundertøy under NTNUi’s svært lite flatterende løpe-fort-drakt er for varmt i 10 pluss, og det snør ikke hver augustkveld i Trondheim. Senere håper jeg at ConAndreas (Ja, du ja! Jeg veit du leser!) skal vise meg hvordan denne målsetningen best kan nås. Jeg har allerede fått en lite innblikk, heldigvis.

Mål #2:
Pensjonisten avpensjoneres. I går var jeg og Therese og trente på Ferista, og både Dimlingen og Grevlingen fikk være med. Grevlingen hadde kjempeprogresjon siden sist, og nå fomler jeg med tanken å gå valpekurs med henne. Det er mulig jeg kunne trengt en dytt der hvor jeg er for stor (men ikke så mye der hvor jeg er for svak). Uansett. Jeg har tulletrent litt med hr. Dimling, men det var først i går at jeg trente ordentlig med ham. Så mens Ekko og Therese frydet seg over de nyinnkjøpte ballene mine som har en helt vanvittig sprett (Ball! Ball! Ball! ropte Ekko. Ball! Ball! BALL!! hylte Therese tilbake og lo – lydighetstrening er så fjollete, altså), trente jeg på serriøse ting. PS, Therese: ballene finnes i mediumstørrelse også! De hadde sikkert bare ikke inne da jeg var innom.

Ja, for jeg trente ordentlig, sånn som før; selv om jeg i mye større grad enn noensinne fokuserte på å holde rett stressnivå på skranglehjernen hans, og å roe ham godt ned etter hver øvelse. Selvfølgelig er han litt rusten etter 4-5 måneders avbrekk, men jeg var imponert jeg altså! Det er fullt mulig at jeg ikke er så vanskelig å imponere etter 3 år med en samojedskroting med frynsete nerver, men herrejemini da! Jeg kunne kreve noe av bikkja, han hadde fryktelig lyst til å være flink, og de gangene han (og jeg…) klarte å stokke beina rett i vendingene så gjorde han dem rimelig pent!

Så imponert var man, at det ble satt et nytt mål. Unge hr. Dimling skal atter ut på ferden mot debut i LP1, men i stedet for å forsøksvis innfri målet såfortsomfan, har vi et noe lengre perspektiv som passer små pelsskrotinger langt bedre. Lillemann skal forhåpentligvis, helt uten påvirkning av ball, pølse og håndkreminnsmurt hud, gjennomføre et helt klasse 1-program i lydighet i en offisiell konkurranse innen 2019. Tenk det! Nå i et halvt år framover, skal vi kun fokusere på fri ved fot og avstandskommandering, mens vi krydrer med annet snacks som ruta (den øvelsen er jo til å dø for, hilsen Nansen) m.m. Så skal vi fokusere videre på fri ved fot mens vi arbeider oss videre oppover momentlista til klasse 1. Slik det ser ut nå, er det sannsynlig at vi er ferdige med innlæring av øvelsen innen hr. Dimling er 7, så da kan vi konsentrere oss om konkurranserettet trening derifra. FANTASTISK!

Og dett var dett! Jeg har selvfølgelig flere mål, særlig for den lille strullfargede saken, men de er hemmelige litt til. Må bare gå valpekurs først, kanskje. Bare se hvor strullaktig hun er!

Strull:

Frk. Grevling aka Frk. Strull:

Dimlinger liker strull:

Dimlinger er faktisk svært gode strullvoktere:

Svinet involverer seg dypt i farsrollen for strulledyret, sammen med Dimlingen:

Jeg liker også strullen <3

Vi liker strullen så godt fordi strullen er morsom, snill, og vakker!

Sånn! Det var nok strullforherligelse for et blogginnlegg, tror jeg!

om regulering

Jeg vet ikke helt på hvilken måte dette innlegget handler om regulering, men la gå. Jeg har satt meg selv i en felle der alle innlegg må starte på «om», fenomenet har forøvrig også sneket seg inn i både designrapportene, porteføljen og mailene jeg skriver, så her går det rett og slett nedenom og hjem. Mulig det var en smule overdrevet. Samme det. Jeg blogger igjen! Hurra! Og det er sikkert ett og annet som har blitt regulert eller omregulert siden sist.

Det har vært en veldig spennende vinter. Nei vent, jeg kan gjøre bedre enn det: dette har vært en FLOTT vinter. Faktisk. Ja, det har det vært. Jeg føler det fremdeles slik etter å ha kjent etter litt. Det har vært en bra vinter. Selv om Trondheim har gått tilbake til det normale, og servert slush i stedet for snø (hvorfor har ikke Swix utviklet en slushglider ennå?!), og jeg knapt har gått én ukentlig skitur  vinteren gjennom mot gjennomsnittlige 3 i uka forrige vinter. Likevel har det vært en FLOTT vinter. Jeg har lest meg opp på GTD. Det fungerer. Ikke mind like water helt ennå, nesten der, litt mer som slush enn så lenge men det er i det minste bedre enn is (jeg tar det som en selvfølge at alle er i stand til å følge tråden). Først må jeg gjøre prioriteringer jeg ikke ønsker å gjøre, angående hvilke designprosjekter jeg skal/vil fokusere på og hvilke jeg skal tillate at blir sånn passelige. Jeg er en ihuga motstander av prioriteringer. Jeg har vurdert å starte en folkebevegelse mot konseptet. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan leve uten. Hat-elsk. Litt som sure sokker. Skulle gjerne unngått dem, men det bare går ikke. Jeg er tross alt samboende med en rimelig aktiv mann som foretrekker ullsokker innerst mot tottilottene. Slike sokker burde leveres med tydelige advarsler.

Nei men har du sett, der mista jeg helt den derre tråden selv. Det var uvanlig for meg. Uansett, det jeg hadde tenkt å nøste meg fram til, er at jeg endelig har laget portefølje, og jobber med å sende den ut til flest mulig slik at jeg kan få sommerjobb – fortrinnsvis i Trondheim. Det er mulig jeg får en helt fantastisk sommerjobb i Alta, men da trenger jeg en hel del flaks som er uvanlig så langt nord for å komme meg hjem i tide for å bli gift. Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive der! Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg hadde et ønske om å vise fram litt av porteføljen. For jeg ble så fornøyd med (enkelte deler av) denne lille gjengen: Le Bande á Part.

Åååå, bare se på dem! Søte, søte små! Det er sunt og fornuftig å være litt selvgod som designer, for det er uansett veldig mange gode grunner til å ha dårlig selvtillit. Så jeg gjør så godt jeg kan og tror på meg. Se på stakkars, trise saltdispenseren som har fått salt i øya og er litt forfjamset og lei seg! Og forslukte, dumme sukker. Og…eh…pepper ser litt dust ut. Never mind pepper. Se på salt og sukker en gang til dere. De er mine nye venner. De heter Rolf, Nils og Jon Herman.

Nå skal jeg vise fram flere bilder. Bryllupsinvitasjonene våre er ferdige, og jeg regner med at det er et stort antall spente mennesker som lurer fælt på hvordan de ble. Det er hemmelig (bortsett fra for en person, som allerede har fått sin invitasjon, fordi hun er så himla teit som ikke har oppdatert adresse som kan finnes ved å google og sjekke på telefonkatalogen.no og sånn). Men en liten sneakpeek skal bli! Hohoho!

Ja-a, nå ble dere sikkert mindre spente? MOahahahAA! Vi har nemlig bestemt oss for å kjøre en vanvittig seriøs linje på hele bryllupet, hehe. Åh, æsj, nå har jeg egentlig vist fram det gøyeste med hele invitasjonen. Får håpe ingen leser bloggen min lenger, da.

Så over til noe helt annet! (det er på dette tidspunktet John Cleese vil si «The Larch» og vise fram dette bildet:

men det har ikke jeg tenkt å gjøre). Jeg og hr. Dimling trener fortsatt jevnt og ca uavbrutt. Jeg har funnet ut et par ting nå:

  1. Han lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening og har generelt størst framgang dersom vi trener en gang ukentlig
  2. Jeg lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening er generelt en bedre hundeeier også i hverdagen dersom vi trener minst 3 ganger ukentlig.
  3. Det er viktigere at jeg er trives med hunden min hver dag enn at han er flink i en time hver uke.
  4. Det føles veloverveid og reflektert å gjøre teite treningsvalg – som å trene for ofte – når jeg har stilt opp den sviktende logikken i nummerte punkt.
  5. At jeg gjør et dårlig treningsvalg er i grunnen ikke så viktig – se punkt 3.

Jeg er kjempefornøyd! I dag har jeg og Therese vært og trent i snøstorm, og vi har vært flinke og gjort sånne ting som vi har snakket om at vi bør gjøre (Therese har trent på kjeder, Ekko har sagt at det var teit og frustrerende å ikke få ball og ble plutselig til en Belgisk Lommeklatrer, jeg har trent på apport (og Therese var flink som klarte å knekke «apporterende dimling»-nøtta, så nå skal vi trene masse apport inne med halvstusslige belønninger framover!) og fvf over lengre strekker, og vi har FILMET!), og selv om hendene ble innmari kalde så var det verdt det for vi ser unektelig temmelig barske ut på film når vi trener med storm på alle kanter. Jeg var fyllesyk som en idiot i dag (de som er fyllesyke er gjerne idioter, så det følger naturlig), samtidig som jeg forsøkte å dempe meg selv som var rimelig elektrisk på 12 shotter espresso. Derfor var jeg ganske slapp og hadde dårlig intensitet i treningen selv, og da var det utrolig fint å se at Nansen opprettholdt intensiteten – det er nesten så jeg lurer på om effekten er mye den samme som jeg bevisst prøver å få fram i fri ved fot: masse oppmuntring og belønning over lang tid gjør at han drar seg opp når belønningen uteblir og holder fokuset lengre. Samtidig har nok Therese rett i at det er på tide å la lille pelsball få dimle litt etter eget ønske, og selv bli litt mer passiv i belønning. La ham sakte men sikkert ta over jobben, for nå ser det faktisk ut til at jeg har klart å legge et grunnlag for hvordan trening skal være; kanskje jeg har klart å få trykket inn i det tette, men akk! så vakre, lille hodet hans hvor høy intensitet og sterkt fokus man skal ha på trening! Jeg er stolt. Av Dimlingen, og av meg selv. Tusen takk alle som har hjulpet meg og lillemann med å komme dit! Her er en film fra da vi var kule i snøstormen i dag (men siden Therese brukte litt tid på å forstå teknikken, så har jeg bare et lite utvalg fra egen telefon og kan ikke vise de kuleste snøstormfilmene, men det får jeg heller komme med på et senere tidspunkt) (og det var naturligvis skikkelig teit av meg å trene på noe sånt en dag jeg selv totalt manglet itensitet og hjernekapasitet, så det kunne potensielt vært bedre, men jeg syns det er kult at pelsverket er så iherdig likevel, jeg!):

 

Sprættpels! Den sprettinga skal jeg ta tak i. Skal bare, i noen uker, før jeg tar tak i det. Forresten så er jeg fullt klar over at stakkars pelsen ser totalt vandalisert ut. Vi kjøpte en fantastisk sele som lå helt perfekt på skrotten hans, men som forårsaket akutt pelshavari. Nå henger sela på en krok og venter på at jeg skal få litt mer krutt i stumpen slik at jeg får fôret ut de delene som sliter sånn på pelsen, så blir det nok bra til slutt. Får bare håpe at han får dekkpels igjen, det er ikke bare stygt men også ganske håpløst med bare underull og en dott dekkpels midt oppå ryggen!

Sånn helt på tampen: det er en grunn til at jeg har lagt til en valpe-tag. Vi skal ha valp igjen! Det begynner å nærme seg ganske drastisk nå, vi har funnet rase og linjer etter å ha hilst på mange hunder  og snakket med mange hundeeiere og besøkt, øh ok da, en håndfull oppdrettere, og nå i løpet av de nærmeste ukene skal vi besøke de to oppdretterne vi virkelig ønsker oss hund fra. Så håper vi bare at det blir plysjbaby en gang til sommeren eller høsten. Jeg har skikkelig troa på at vi skyter blink med rase og linjer denne gangen, og gleder meg veldig til å snakke med de som lager disse vidundrene, ansikt til ansikt!

om mangelfull selvinnsikt

Jepp, så var det gjort, da. Mot bedre vitende har jeg sendt påmelding av ekvipasjen «Dimling & Vims» til lp-stevne i september. Riktignok uoffisielt og blant mer eller mindre kjente, og dessuten til en symbolsk sum av 50 kr (pluss et par tusen i reisekostnader og bokostnader, da selvsagt). Men læll? Trodde liksom jeg fikk det svart på hvitt for meg selv hvor mye vi må jobbe for å bli klare til start i går, jeg. Er det mulig.

Jaja, som man reder ligger man, vi får bare håpe Nansemann blir liggende der så lenge at fellesdekken ikke utvikler seg til fellesdimling. Kanskje like greit å hoppe over en og annen øvelse…? Nåja, vi får se hvordan det går på trening framover; jeg og Therese skal jo trene fornuftig, målrettet og intenst utover sesongen, så det er vel håp i hengende snøre som min farmor kan finne på å si (men hun sier jo så mye rart). Eller kanskje det står enda bedre til? Vi skal jo også være med på fellestreninger sånn ca ukentlig, så da blir det kanskje orden likevel? Det er mange pølser til Rom, pleier Nansen å si, men han er jo i alle fall ikke tilregnelig.

Uansett, det ble trening med Therese og Ekko i dag. Vi har jo funnet ut at hundene våre trenger å få trene uten at vi har med bilene, sånn at de bare må ligge og vente på tur. Det var en dårlig dag å begynne med det på, for det var temmelig surt å sitte ute i Barteby i dag. Nansen var enig i at det var altfor surt å ligge der og vente, men det var mest fordi Ekko fikk leke med ball mens han måtte nøye seg med å tygge på skogen. Jeg tenker at det kan være greit for ham å bli litt misunnelig på at andre får leke og trene og sånn (innen rimelighetens grenser, selvsagt, jeg vil ikke ha en pistrende stressebylt i pausene, men en som er superfornøyd med å endelig få trene selv!), så jeg syns slik trening gir mening utover det å trene på å ikke bry seg med hva andre hunder driver med når man er i treningsmodus. Nå skal jeg trekke pusten før neste setning.

*gisp*

Nansen fulgte i alle fall nøye med på alt Ekko og Therese foretok seg, og han lærte sikkert veldig mye, altså, så oppmerksom elev som han var.

Ellers viste Ekko fram hvor flink han er i fvf (freak ved fot):

Og at det er innmari vanskelig å trekke inn tunga ordentlig når man poserer for kamera:

Nansen har egentlig helt rett i at Ekkisen er himla kul! Men han er ikke så verst, han heller. I dag innså jeg at jeg faktisk har en hel liten øvelse i innkalling fra sitt. Det var nemlig det vi trente på i andreøkta i dag, og det kan oppsummeres slik:

Først må man konsentrere seg veldig hardt om å sitte, og bli sittende, mens føreren går sin vei. Vaaanskelig!

Etter langt om lenge, og lenger enn langt (det kan gå opptil nesten et halvt minutt) får man beskjed om å komme på plass, og da spurter man! Men det er veldig viktig å sjekke om det kanskje ikke muligens kan finnes noe i den hånda på vei inn, så det blir fort en liten mellomstopp:

Så får man bare gå en runde rundt hånda da, for det kan gjerne materialisere seg en godbit der hvis man bare dreier litt rundt. Det er fryktelig mange bein å holde styr på, og man er fortsatt bittelitt usikker på hva man driver med (har jo peila 9 av sine 10 hjerneceller inn på å sniffe etter godbiter, så det er ikke mye hjernekapasitet til overs for å tenke på stokking av bein), så det kan ta sin tid:

Men så plutselig oppdager man at man står rett ved siden av mor, og da kan man jo bare sitte! For det er det som er innsitt, og da kommer det kanskje litt godbit i hånda, da?

Men neida! Enda bedre! For kanskje kommer kongen!!! (Selv om denne kongen helt sikkert ikke vil ha middag, og i alle fall ikke på balkongen, så er’n temmelig festlig og feires med brask og bram).

Så der har vi jo en hel liten øvelse! Han klarer hele greia, uten å gi opp, med innsitt og det hele! Ok, han må bli mye sikrere på innsitten, og han må bli mye sikrere i øvelsen som helhet – men vi har en start! Jeg syns det er helt fantastisk. Dessuten har jeg en hund som fortsatt prøver selv om han har jobba med én øvelse i flere sekunder uten belønning – og han har ikke så verst intensitet. Jeg liker å tenke at jeg har jobba så godt med intensiteten at han helt sikkert får den på plass bare han blir sikrere i de øvelsene der han er litt for døv. Bare å denge meg hvis jeg tar feil, altså.

Ellers trente vi på innsitt i første økta, så den var klart i minne til innkalling fra sitt. Han hadde flere ikke-håpløse repetisjoner ved hjelp av Coop våtfôr (omnomnom) og ball, så nå kan jeg faktisk begynne å feile ham når jeg har god nok belønning. Endelig! Avstandskommandering trente vi også på, men det ble mye prøving og feiling, og konklusjonen er at øvelsen må inn i stua. Vi må rett og slett terpe på overgangene og få bort alle forflytninger. Egentlig litt dust at vi ikke kan trene mer på en stund; nå er han nok såpass oppbrukt at han ikke virker helt før i morra kveld eller noe.

Æsj. Men jippi!