Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Reklamer

om nyttårsforsetter og annen framgang

Jeg blogger selv om det gjør vondt i sjela at jeg ikke har et eneste fotografi å lire av meg. Ja, disse nyttåsforsettene går strålende! Bare en drøy uke ut i det nye året har jeg allerede loppet Therese for kaffe, funnet på en gøy masteroppgave, hatt besøk opptil flere ganger, og laget veldig mange karakterer i Diablo 3 – hvorav to karakterer allerede har reddet Tristram! Hurra! De har flotte navn som Rumpesaft, HemorIdar, EjakulErik og Vulvane. Jeg er en voksen og ansvarlig person som ikke er det minste barnslig, noe som selvfølgelig er meget heldig da jeg allerede innehar en stilling som konsulent i arbeidslivet.

Hihi.

Så, over til noe annet. Jeg har begynt å forklare strullen min at hun må være flink, og at det fører til kalkun og medisterkake (julematrester, hurra). På søndag var jeg og Therese og trente på Rotvoll, og forsøkte meg på en litt myk-landing treningsøkt på de to biskene. Det var trivelig, det altså; særlig da vi sjøl hadde pause og satt på asfalten i garasjekjelleren og drakk te og spiste juleknask. Vi glemte selvfølgelig å ha med smårutete piknikduk, men det fungerte likevel.

Det som ikke fungerte, på søndag, var å stille krav til Nansen når Ekko var i nærheten. Han har visst litt glemt at det går an å trene selv om det finnes andre hunder der; det er vel muligens litt typisk samojed (og særlig typisk Dimling) å glemme ting relatert til trening. Jeg putta ham dermed i bilen, med litt dårlig skjult indignasjon, og hentet direkte ut lille frøken Løk for en liten gjennomkjøring av kontakt og kos. Det skulle jeg pent ikke ha gjort.

Jeg må huske at jeg har dårlig avreagering, og hunder som reagerer på min manglende avreagering. Jeg må også huske at jeg er utålmodig, og at jeg derfor må tvinge meg selv til å være tålmodig nok til å avreagere før jeg henter ny hund. Kort fortalt, den økta ble kort – og så tulletrente jeg pittelitt for å gjøre det litt gøy og bra igjen før jeg puttet hvermannsen inn i bilen og dro hjem.

Samma det, det fine med å trene med andre, og ute i «friluft» (les: innesteng garasjemiljø), er at jeg blir veldig klar over hva jeg skal ta tak i på kjøkkengulvet med de to pelsede. Så nå har særlig grevlingen fått noen fine økter inne med nipirking på avstanden og innshaping/lokking/luring av rett posisjon på utgangsstilling, og innsitt. Nå begynner jeg jo også å kjenne at det er på tide å komme noen vei med den lille blonde saken, for jeg har fått napp fra en veldig spennende instruktør som kanskje kommer til Trondheim i løpet av våren for å holde kurs for klubben – og da må jeg jo ha en hund som er klar for å gå spennende kurs til da!

om mål

Jeg er målløs.

Vel vitende om faren ved å fremstå som en selvforherligende, bissevofsforhøyende, pelsdyrdeggende Crazy Dog Lady, må jeg innrømme at jeg er direkte målløs. I dag ble det nemlig klart at målene mine er for dårlige. Altfor beskjedne. Jeg er ikke Crazy Dog Lady nok.

Det har seg nemlig slik, at lille Dimling fortsetter trenden jeg har nevnt såvidt (*host*) i et par innlegg tidligere. Han har blitt en lp-hund! Etter to korte/lange/alt ettersom man ser det år, har han endelig skjønt at trening er kult. Men! Vi har et problem. Han er fortsatt en dimling. I dag var jeg nemlig på den faste treningen til lydighetsgruppa i brukshundklubben (det var Therese også, men ingen andre) (jeg linker til bloggen til Therese for at Therese skal føle seg tvunget til å blogge om treninga, Therese har helt sikkert noen baller Therese har lyst til å fortelle om), og da innså jeg og Therese noe. Først hadde vi en fin og laaaang økt med fvf, hvor taktikken med å la Therese gå hurramegrundt fvf med hr. Pelsdått uten andre krav enn at det skal være langt, beviste sin overlregne fortreffelighet: det fungerte. Vi fikk noen gode, lange strekker; det vil si, lillemann fikk fryktelig lyst til å bli plog når han ble utålmodig på pølsebiter og drakamp, men det var alt i alt en veldig positiv økt – og han ga virkelig jernet. Så mye jern ga han, at han ble ganske så tom i det lille, søte hodet sitt etterpå, og jeg bestemte meg for å bare ta én liten økt med sitt/stå etter en pause i bilen.

Ja, for den ble liten, liksom. Først hadde vi noen mønsterverdige (stolt Crazy Dog Lady-syndrom på fremmarsj) sitt/stå-repetisjoner. Så en liten pause. Deretter noen forbilledlige  (stolt Crazy Dog Lady-syndromet begynner å bli litt ekkelt intenst) sitt/dekk-repetisjoner. Her hadde jeg egentlig tenkt å putte hele ullstasen i bilen igjen, men han var jo så alert! Så glad! Så henrykt treningsivrig! Herrejemini, han hadde ikke tid til et eneste lite sniff i retning skjæffisklubben, skulle bare trene-trene-trene. Så da tar man vel bare en kort pause før en bitteliten økt på stå/sitt, noe som ikke er helt i boks ennå? Ååååh jadda. Og der kom skjæffisbertesniffen tilbake. Og «glane på tilfeldig tre i tilfelle det har tenkt å bli til en hund»-adferden.

Det var da vi innså det. Pelsdimlingen både kan og vil trene, han. Men vi har et problem: han har store mentale utfordringer. Han er en liten iq-pygmé, faktisk. Sitt/dekk og sitt/stå har vi trent så mye og intenst på (fordi jeg ble gal av at han hopper fram og tilbake og beveger seg både 2 og 5 og 38 meter framover i prosessen) at han kan det. Og vet at han kan det. Og det er jo ingenting som er så gøy som å få pølse og ball for noe man egentlig kan? I to år har vi trent – og nå, i løpet av de siste par ukene, har han endelig lært noe. Først lo vi lenge av at han har brukt to år på å lære seg sitt/dekk og stå/dekk, men så kom vi på at vi har brukt to år på å forstå at han egentlig er en ganske ålreit treningshund men at han bare må få en sjanse til å lære ting ordentlig først – og så ble vi litt flaue. Før vi kom på at det betydde at det egentlig var Ekko som var den oppegående blant oss. Da lo vi litt igjen. Ekko er nemlig kjempesmart, han trenger ikke å trene for å få pølse engang. Han vet jo hvor pølsene er!

Det var dagens bilde av den Belgiske Lommeklatreren Ekko.

Altså er planen videre: terpe til det grønnjævlige på alt som ligger i bunnen: posisjonsendringer (og da må jeg vel begynne å ta tak i sitt/stå også, æææsj), fri ved fot (her er vi jo faktisk på god vei!) og stå under marsj (eller, eh, STOPP!! under bevegelse – dumme Therese måtte jo minne meg på at det også må på plass). Så får vi trene så godt det lar seg gjøre på alt det andre, da har vi i det minste et godt grunnlag – og vi har øvelser lille hr. Skroting opplever som pustehull, eller nesten belønninger (!!) i løpet av et program. Også er det på tide å vurdere hvorvidt man skal sikte litt høyere enn å ikke drite fullstendig på draget i LP1.

Nå fikk jeg prestasjonsangst! Heldige dimlingen, han er bare sliten og fornøyd…

Og det var rekord i rask blogging! Vi var hjemme for en knapp time siden. Dæven, jeg er god!

om årets verdensomveltning

Therese har sagt at jeg må blogge. Altså jeg blogge. Hvis ikke blir Therese sint.

Therese er skummel når hun er sint.

Så jeg blogger.

Therese og jeg trente her om dagen. Litt lp utpå plena, noe fri ved fot og posisjonsendring, en pølse i ny og ne og enkelte konger susende gjennom lufta. Og øl til de flinke trenerne på slutten, selv om det var kaldt og vått og nesa mi var tett som en Dimlinghjerne. Jeg skulle nyte det ølet. Om ikke annet, så i alle fall på trass. Og mens vi satt der og drakk øl (og jeg inhalerte snørr) snakket vi om litt løst og fast. Om hvordan det er forbanna irriterende når Dimlingen faller sammen under krav og strenge pekefingre og bjeffer meg huden full helt til jeg, for å unngå klikking i alle 360 grader, plasserer drittbikkja langt uti skauen (der ingen skulle tru at nokon kunne bu/at hundar kunne vore bundne), og  henta ham igjen ved behov. Og selv etter en slik påkjenning så fungerte bikkjekrapylet; han trente, fikk godbiter, koste seg med lekinga, ville leke med meg (og litt Therese, for hun er tross alt HIMLA kul) og var generelt flink bisk!

For i løpet av sommeren har det skjedd en liten endring i mini’ns grå fettklump. På et eller annet tidspunkt i sommer slutta vi å dille, og begynte å trene. Etter halvannet år med motivasjon, lekopptrening og snekring av kontakt, har den lille valpisen min blitt en halvveis fungerende bruksdimling! Ok, han har fortsatt konsentrasjonsevne som en halvrotten epleskrott, og assosiasjonsevnen til en død moskus – men han prøver! Og det hender han får til! Og ikke nok med det, jeg kan faktisk kreve at han tar kontakt, at han jobber, og at han gjør sånn omtrentelig det jeg tenkte at han skulle gjøre!

Så jeg er ganske stolt av pelskladden min, jeg. Selv om han gikk to halvelendige (dvs et helelendig og et noget elendig) spor i dag (til dere innvidde: NEI! Jeg vil ikke helt offisielt gå med på at omtrent hele fadesen var min skyld, selv om det selvsagt var det), er jeg stolt av dotten. For han har begynt sin forvandling fra pelsskroting til Bruksdimling! Når Dimlingen bare klarer å bli 2 år (og det er det 3 måneder og 10 dager til!) så skal han få biabädd, samt grønt halsbånd og rosa tjenestedekken med navnet sitt påbrodert!

Vel, ikke navnet hans. Men det navnet han fortjener. Fiiine lille mannen min!

Bare sånn for å bevise at han er fin, og flink, og bevise at jeg faktisk har en bruksdimling, og for å gi valuta for pengene for dere som har latt dere lure til å bruke dyrebare modemkroner (få deg bredbånd, ‘a, din sinke!) på å lese om en mentalt utfordret pelspygmé, poster jeg en 100 % uredigert iPhonegenerert film, der vi trener på fvf i firkant. Ja, VI trener. Jeg trener på å stokke beina mine, Hr. Dimling trener på å stokke seg selv, etter han sånn halvveis uti økta skjønner at det ikke går an å stokke meg, dvs tvinge meg til å stoppe sånn at han kan sette seg slik han mener at vi bør gjøre i vendinger… Det er vanskelig å stokke bein og dimlinger. Heldigvis redder ballen alltid dagen. Enjoy!

om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

omsider

For endelig har man kommet i gang med nettopp dette innlegget. Det tok sin tid, og det ble faktisk til og med etterspurt, før bokstavene begynte å falle på plass. Man har nemlig gått rundt og syslet med noe jeg hører de driver mye med i det gamle testamentet (mulig de gjør det i det nye testamentet også, selvsagt): man har grunnet. I flere dager har man gått og grunnet på det som hendte, og gjemt ting i sitt hjerte og slike ting, men nå er vi ferdige med grunnearbeidet. Here goes:

Man har trent med pelsen.

Ja, nå regner jeg med at utallige blogglesere landet over hoppet i stolene (og sofaene) sine? Joda, pelsen har vitterlig blitt trent, og det er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men det som er interessant er hvor, og med hvem. I alle fall denne gangen. Pelsen har nemlig (omsider) fått halvtårsgaven sin: medlemsskap i brukshundklubben! Stor stas for meg, veldig trist for ham hver gang han må dø litt i buret sitt litt. Fy som lyd det er på en slik spisstrutbisk. Vel, ekvipasjen har dermed inntatt Nidarosbanen, hvor man nå har gått fra piping rundt gjerdene (pelsen), markering på alt som er mer enn 5 mm over bakkenivå (så definitivt pelsen), rødming (undertegnede, hver gang pelsen 1: piper, 2: markerer på alt som står forholdsvis stille eller 3: ligger i buret og forteller verden at han er døden nær; hvilket, i sum, betyr mer eller mindre hele tiden) og oppgitt stønning (også undertegnede, ofte kombinert med rødming) til å faktisk kunne jobbe/leke litt. Forsøksvis til og med i langline, så minimann forhåpentligvis innser at de andre voffsene er ikke se, ikke røre, bare drite langt og lenge i. Å feile ham i slike omgivelser fører til oppstandelse, opprør, ville protester og rømningsforsøk, i ytterst uskjønn forening, så det unngås i det lengste. Men så var det dette siste punktet, da, som kunne være av interesse for hvermannsen: nemlig hvem vi trente med.

Jo, nå skal du høre, du. Vi trente nemlig med ingen ringere enn denne gjengen (alle bilder i dette innlegget er egenhendig, fullstendig uten respekt for personvern og copyright, og på småligste vis rappet rett fra Nirm- og Vidaeiers hjemmesider) og menneskene deres:

Ekko Erkemann


Ekko og mennesket hans har vi trent sånn cirka fast med i noen måneder, og man kan vel egentlig takke dem for at interessen for, og framgangen i, lydighetstreningen har holdt seg oppe og til og med økt. Ekko er virkelig en vaskeekte erkemann, og er sjefen over alle sjefer; i alle fall sjefen over alle Dimlinger – noe pelsen regelmessig syns er litt teit for han vil helst at hele verden skal være bare blomster og regnbuer og kos og sånn. Dette tilsier muligens at flertallet av lokale dimlegutter bør sosialiseres bedre med gjeterhunder, ettersom de virker å ikke være helt overbeviste om at full fleining, dimlingstyle, er stas. Uansett hvor mange hannhunder pelsen ellers møter på, er og blir Ekko kulest i pelsens store knappeøyne; men det er nevnte mannemann stort sett ikke enig i, ettersom sånne små, slitsomme pelsdotter faktisk er usynlige og omtrent ikke-eksisterende. Selv til høylytte protester. Ellers er Ekko en fascinerende og morsom fyr, og det er alltid spennende og lærerikt å se på hvordan han trener og ikke minst lærer. I turbofyfaenfart og med en intensitet og glede som av og til kan minne litt om galskap. Men, som vi alle vet, de gale har det godt, og Ekkomann har det visst ekstra godt når han får sitte kliss inntil noen for å bli klødd og trykket på de riktige av-knappene.

Lille Lira Lykkepille


Og der er frøkna mer eller mindre allerede beskrevet! En deilig, liten lykkepille var hun; omtrent som en miniutgave av dimlinggutten når det gjelder peace & love, men med uhorvelige mengder energi og fort-forte bevegelser bak hver kjærlighetserklæring. Jeg har en mistanke om at Lira har bestemt seg for at hele verden er en stor lekeplass og at det er om å gjøre å ha det moro så mye og så fort som mulig. Sånn for å være på den sikre siden, liksom. Om leken så heter drakamp eller fri ved fot virket ikke å ha så altfor mye betydning. Så lenge drakampen kom sist, kanksje. Også er hun jo utstyrt med et menneske som har en litt usunn (?) kjærlighet for leker, og det var nok pelsen veldig misunnelig for. Det hørtes i alle fall sånn ut, helt til han slapp ut av bilen og fikk låne en sauedings, og da var visst alt bare gøy!

Vene Vida


Vida er ei vakker dame, men visstnok en stygg schäfer. Man skulle gjerne vært litt styggere selv, hvis det virkelig er sånn stygginger ser ut. I tillegg er hun full av brains også, så det tyter, og virket veldig fokusert på at hun faktisk trente. På en måte var hun ikke som jeg hadde forventet at hun skulle være, fullpakket som jeg er av fordommer skapt av de schäferne jeg har møtt tidligere; hun var liksom så forsiktig, fullt ut i kontroll over seg selv, og nøyaktig i alt hun gjorde. Det så rett og slett ut som om hun gikk der og tenkte så det knakte, hele veien, mens hun så riktig så smørblid ut. Også var det noe snedig med henne som gjorde at jeg fikk en uhorvelig trang til å kosemose henne, men likevel fikk på følelsen at hun ikke innyndet seg hos hvem-som-helst, så det kunne jeg bare glemme. Så da turte jeg ikke å prøve engang, tjihi!

Nirm


Nope, sorry, ikke noe kallenavn for Nirm. Aner ikke hva jeg skulle ha funnet på for å beskrive Nirm sånn, heller. Han er visst en border collie, selv om det kan se ut som om han hadde planer om å bli en grand danois på et eller annet tidspunkt, før han ga opp halvveis opp i høyden. Han er visst pensjonert, men alt var nok meget bedre i gamle dager, og ungdommen så meget flittigere, for Nirm var slettes ingen avdanket, siklende bestefar på banen. Det var ett eller annet med uttrykket hans, og de litt uproporsjonert lange beina hans, som fikk meg til å tenke komiker med en gang. Ikke hvem som helst, men John Cleese, eller kanskje Leif Juster eller…jah, der har vi det! Rowan Atkinson! Nirm er hundeverdenens svar på Rowan Atkinson! Bare med ett lite unntak (sett bort i fra det at han er en hund, og ikke en britisk, gustenblek mannsling); nemlig at når man ler av ham så er det med sjarmert og imponert fnising – slettes ikke flau humring.

Sånn. Det var dem. Det er fullt mulig at jeg fullstendig har bommet på min karakteristikk av disse bissevofsene, men det var i alle fall det førstegangsinntrykket jeg fikk, og jeg likte det, jeg! Og det var både veldig morsomt og utrolig lærerikt å trene sammen med både folk og hunder; de var noen erfarne ringrever som alle trente på litt forskjellige måter. Spesielt det at de trente litt ulikt, var fint å se, for det gjør jo at jeg kan plukke litt mer her og der etter hva som passer meg. Og Hr. Dimling, ikke minst. Apropos det, hadde eieren til Lira trent med en husky og dermed lært en del om hvordan man motiverer sånne polarhunder, og det skal pelsdotten være glad for nå i ettertid… De er jo ikke akkurat fantastisk lettmotiverte; det eneste de virkelig, virkelig elsker er enten å løpe rett framover, eller å løpe rett på noe og drepe det. Men hun hadde altså noen gode ideer om hvordan jeg kunne utvikle lek, og finne fram til leketøy, som spiller på jaktinnstinktet til lillemann. Og godt er det, for han begynner virkelig å miste interessen for godbiter nå, med mindre vi trener inne – og nå har til og med ballen begynt å bli litt kjip, med mindre jeg lager pipelyder mens jeg holder ballen før jeg kaster den, sånn at den «lades opp» litt.

Siden jeg allerede er så godt i gang med å skrive om treningen av pelsskrotingen, så kan jeg jo, sånn i forbifarten, nevne at alle de fine målene for juni har blitt forbigått i stillhet. Herrejemini, hva var det jeg trodde, liksom? Alt det der, på én måned? Åh, det er så deilig å være en besserwisser og kunne le rått av egen dumhet. Heldigvis er det jo hele to måneder siden jeg skrev det innlegget med lang liste over delmål for juni, så da påberoper jeg meg retten til å fnyse lattermildt av de skyhøye forventningene, og si at jeg jo selvsagt var ung og dum den gangen… Siden sist har man også funnet ut at pelsdotten har to favorittøvelser, som langt overgår de fleste belønninger han kan få for å ha utført øvelsene: nemlig touching av musematte (eller, i dimletolkning: musemattedrap) og hopp over hinder. Hopp over hinder prøvde han første gang under ovennevnte treningsøkt, og tok glatt imot belønningen (piperten Skvikert, en pipende, halvdau pip-pip som er verdt å dø – og nesten svømme – for). Men da vi var på et hemmelig sted for å bryte båndtvangen her om dagen, dimlingen og jeg, så kom vi over et lite tre som hadde veltet over stien, hvorpå følgende skjer: skrotingen bråbremser en drøy meter foran treet, som utgjør et hinder på 5-6 cm mer enn hans egen høyde. Etter sånn omtrentlig et sekunds overdøvende stillhet, snur han seg mot meg, med et blikk så fullt av glede, tindrende knappeøyne og alvorlig psykose at jeg blir rent forbløffet og ikke lite forskrekket, hvorpå han eksplosivt børner rett mot treet og SPROoING!! spretter over det og børner videre innover i skauen. Helt fra seg av glede; han hoppa jo! Så da får man glede seg over at man har kommet enda et stykke på vegen inn i lp-helvette, og heller bekymre seg for hvordan man skal få småen til å stoppe, og sette seg, etter hoppet. Jaja. Hurra-hei og stor halloi er gøy, likevel.

om sakens stilling og nye mestere

Da har svinet fullført mastergraden sin og blitt vaskeekte sivilingeniør! Ja, sånn rent bortsett fra at han ikke har fått sensur på graden sin ennå, den får han visst ikke før i september eller noe. Jaja, samma det, gratulerer til svinet!

Dyret har søkt på et trettitall stillinger siden sist, samt registrert seg hos et utall bemanningsbyråer. It’s a hard knock life. Men det burde da være mulig å få en jobb i august en gang, og før den tid haster det vel egentlig ikke så altfor mye; jeg har et snilt svin, og jeg har en snill far som vil at jeg skal male noen hybler til 100 svarte kroner i timen. De er jo ikke så svarte, da, siden summen blir godt under 20.000 og at beløpet stort sett består av overskuddet fra forvaltningen av arven min, eller noe sånt noe fint. Uansett spiller det ingen rull hvor pengene kommer fra og om de er svarte eller gammelråsa, jeg trenger dem. Pittelitt for å betale leie til svinet, som jeg kanskje egentlig ikke helt må (men likevel vil), men aller mest fordi jeg vil at lille pelsedimling skal få sånn:

og en sånn (selv om den egentlig er mest for mine forbrente fingres del):

en ny og litt større sånn:

og vedlikehold og diesel til en sånn en, som han kan ha buret sitt inni og komme på treninger i:

Ja, det er mye man vil, sier min far.

Ellers går det sånn passelig med treningsforsettene; vi har nok begynt å komme fram til en løsning på sitt-dekk-tå-forvirrelsen, selv om det fortsatt trengs noen repitisjoner før man har full kontroll. Apportbukken har jeg klart å male meg inn i et hjørne med; for han tar den imot finfint, så spytter han den ut og er fornøyd. Jeg skulle kanskje begynt å forsterke holding litt tidligere, eller så har jeg bomma med klikkinga og endt opp med å forsterke spytting i stedet for holding. Det kan godt hende…så da lar vi den ligge litt, heldigvis er unge Hr. Skrotingmann veldig flink til å glemme gamle kunster, så om vi tar opp igjen treninga om et par ukers tid kan det hende det går bedre. I mellomtiden skal vi trene på å gripe og holde andre gjenstander, så kanskje han klarer å assossiere det med apportbukken senere. Dessuten kan jeg glede meg over at han ikke lengre prøver å dytte den med snuten for å få belønning, hvorpå ingen pølsebit kommer susende i luften – men ganske snart en hårete liten sinnamann i stedet. Au. Musematta er ikke helt på galloppnivå ennå; men jeg har en mistanke om at små dimlinger syns det er ekkelt å galloppere i varmen. Unnskyldninger liker jeg, men for å være helt ærlig har vi ikke kommet opp i mer enn 5 meters avstand ennå, og det er muligens litt for kort for gallopp. Er den lengre unna mister han liksom helt fokus, og glemmer at musematta ligger der. Men når han først skjønner hva han skal gjøre, er det ingenting å si på intensiteten, for musematta hoppes på med mord (eventuelt ball) i blikket!

Utgangsstilling, derimot, er en historie for seg selv. Vi har bare hatt noen få økter på stuegulvet hittil, og jeg har fått ham til å gå opp på en boks med forbeina (uten target, juhuuu!), men lengre kommer vi ikke. Han skjønner ikke hvorfor han får belønning når han flytter på bakbeina for å følge meg som går rundt boksen, og syns ganske snart det blir mye morsommere å drepe biteleken sin. Man kan si mye fint om lillemann, som for eksempel at han er en sjarmerende og vimsete krymphjerne? Planen er uansett kortere økter og å kanskje finne en enda bedre boks: den skal være litt høy, tåle 20 kg dimlingkjøtt, ikke være for stor, helst rund, men dørgende kjedelig (for dimlingen), og den skal ikke skli på gulvet eller la minien skli på den. En nedpusset stubbe hadde vært fint. Ta kontakt hvis du har en til overs.

Ja, da er det på tide å avslutte mens leken fortsatt er god, jeg skal dra og kopiere hundre attester, levere minst like mange søknader, og etterpå dø sakte. Siden jeg er så uhorvelig dårlig på å ta bilder for tiden, blir det et gjensyn med en selvknøvlet pelsball.