om kvelden

Hver kveld trekker jeg i pysj, smetter på meg et par bittesmå, brune mokkasiner, setter hendene til munnen og plystrer stille som en lomrøy (tror jeg). Og hver kveld kommer svaret ganske umiddelbart, fra skyggen under et palmetre: et langtrukkent, lavmælt knurrende «håmmmffffhhhii!». Det er slik min utkårede bekrefter vår hemmelige pakt, før han lister seg ut fra sitt skjulested og møter meg med kjærlige, lidenskapelige kyss. Ganske snart klatrer jeg og min kjære John Dimling ned de mange trappene; før hver nye avsats speider jeg utover landskapet med mine skarpe indianerøyne, og når alt er klart, sier jeg «værsågod» og vi lister oss videre. Som skygger stryker vi nedover steinveggene, usynlige og uendelig lydløse, før vi endelig kan liste oss ut på savannen hvor vi kan skjule oss i det høye gresset.

Der går det en hemmelig sti, en sti min far høvdingen ikke vet om, hvor jeg og John Dimling kan vandre i fred for skarpe øyne og lyttende ører. I mine myke mokkasiner løper jeg lydløst og ubesværet mellom bølgende gress, forbi trær som hvisker i vinden. Plutselig innser jeg at det selvsagt ikke er John Dimling jeg har selskap av i kveld, det er min trofaste ganger, øhm, Pwodimling, som traver ved min side! Uberørt av dette plutselige byttet, småløper vi videre over savannen; jeg kjenner tydelig hver kvist på stien, og hver sten, gjennom de myke sålene i skinnskoene, og jeg merker veldig tydelig hvor smidig, rask og uendelig i pakt med naturen jeg er. Ikke rart, jeg er jo tross alt indianer.

Selvsagt bruker jeg ikke seletøy på hesten, som tross alt, på vaskeekte indianervis, er min fetter. Vi er ett, mine tanker er hans tanker og hans hjerte er en like naturlig del av meg som mine egne, lette føtter. Derfor er det ingen rasling i seletøy der vi glir igjennom landskapet; alt som kan høres er et og annet svisj og svosj, og det dempede smellet hver gang en av Pwodimlings hover treffer det myke jordunderlaget. Natten er stille, og luften fyllt av tusenvis av lukter som alle bringer nyheter: tidninger om nytt liv, dyr som har kommet og gått, store kamper og voldsom dramatikk. Jeg trekker alle disse små budgiverduftene sakte inn i lungene, kjenner på odøren av død, parfymen av vekst, – da jeg med ett kjenner en grusom stank av dritt. Kjapt kaster jeg meg ned på huk, speider til alle kanter for å se hvor styggedommen kommer fra, og skjønner straks at det er Pwodimling som har lagt fra seg en real haug. Lydløst og effektivt tryller jeg fram en hømhømpose fra bukselinningen på pysjen, og samler opp hestemøkka slik at ingen skal oppdage at vi har tatt oss denne ulovlige, nattlige ekskursjonen. Som et ekte barn av naturen, bruker jeg selvsagt en biologisk nedbrytbar hømhømpose, så med en bitteliten, men perfekt, håndbevegelse slynger jeg posen langt ut i gresshavet, før jeg og min stolte Pwodimling fortsetter vandringen.

Med ett stanser Pwodimling, han stirrer oppover dalsiden mens han årvåkent spisser ørene. Det er naturligvis unødvendig å nevne at jeg lenge har visst om dyrene han nettopp har oppdaget; jeg er tross alt høvdingens datter og min like finnes rett og slett ikke når det kommer til jakt og sporing av Moder Jords mange barn. Nå ser jeg forresten også helt klart og tydelig at det er min dyktige jaktkamerat og bror, bastardbikkja Pwadimler, jeg har med ut på hemmelig jakt nattestid. Ved hjelp av noen korte og raske, men enormt innviklede håndsignaler forteller jeg ham at vi skal følge sporet etter disse dyrene. Jeg spenner for den smidige buen min, og følger kjapt og lydløst inn i gresset, rett i hælene på Pwadimler. Sporet er langt, og det snor og vender på seg. Likevel henger vi på, og vi finner raskt ut at det er tre dyr foran oss, ei bøffelku med to kalver. Perfekt indianerbytte.

Vi nærmer oss stille, men det er noen ordentlig oppvakte bøfler vi har med å gjøre i kveld. Bøffelkua spisser ørene, ser seg rundt og værer i lufta, før hun legger på sprang med ungene på slep. Pwadimler skal til å løpe etter, men jeg får stagget ham. «La dem løpe», sier jeg, på det intrikate håndsignalspråket vi indianere bruker for å kommunisere med hunder; «de løp over til pionerenes områder».

Og ganske riktig, et par skritt senere står vi på asfalten, vi kan ikke se snurten av hjortedyr hverken her eller der, og dagdrømmen har forsvunnet som dugg for solen; pysjbuksa mi er gjennomvåt og mokkasinene klissete av skviste skogssnegler, mens Dimlingen står og skjelver fordi han har gått spor og det var så himla kult. Så da er det bare å traske hjemover i våte sko som lager gnagsår på hælene, før man fôrer hunden, spiser kveldsmat og går og legger seg.

P.S.: Ingen hjortedyr ble unødvendig skremt eller skadet under dagdrømmeriet, da man sjekket grundig at de ikke var til stede før man lot dagdrømmeriet gå seg selv til hodet, og satte bikkjeskinnet på sporet. Derimot har det ofte hendt at vi har gått på den nevnte stien og måttet snu på grunn av nevnte hjortekolle m/2 kalver, da de har stått der i gresset og …ja, gresset, og Dimlegutt så gjerne ville løpe bort til dem og kose masse. Det får han nemlig ikke lov til, jeg vil ha all kosen selv.

Reklamer

om å fatte seg i korthet om mestere, lommer og personlighet

Jeg er den eleven som satt som besatt i 2,5 timer under norskeksamen, før jeg leverte en 25-siders stil, pakket ned igjen den urørte nistematen og gikk ut for å spise eksamensgodtet mitt. Da jeg gikk på forfatterstudiet i Bø, var yndlingslæreren min Gaute Heivoll, han som blir kalt «skrivemaskinen» av kritikerne, ettersom det virker som om han bare spyr ut tjukke mursteinbøker rett som det er. Heivoll foreleste at det kunne lønne seg å være litt dum når man skrev. Altså, at man bare skulle skrive og skrive, og gjerne skrive langt om akkurat det som faller en inn; og så heller kutte ut det som blir for langt, og utbrodere det som ble for kort, en annen gang. Jeg er kjempeflink til den teknikken; i alle fall første del…akkurat det der med å bearbeide teksten, næh, det er for kjedelig! Men nå skal jeg prøve å skjerpe meg, jeg kan ikke fortsette å kaste rundt meg med meterlange blogginnlegg heller. Derfor skal jeg fatte meg i korthet.

Om mestere kan jeg fint fatte meg i korthet: det er svinet som plutselig har innsett at han bare har en drøy måned igjen før masteroppgaven må leveres, så han stresser masse, jobber hele tiden og er generelt ekstremt kjedelig. Isj. Også legger han igjen skittentøyet sitt hos meg hele tiden; men akkurat dét er ikke så ille. Siden unge hr. Ugagn-Pels har en helt særegen hobby som innebærer å få kolikk og akutt hjerneskade på tur, hvorpå han hopper opp på meg og snapper etter jakkeermet, har jeg sjelden rene bukser (og ingen hele jakker). Heldigvis har svinet sånne ultrakomfortable chinos i massevis av gøye farger, med god plass til frolics, pølse og fiskekake i lommene: win-win. Jeg får komfort og rene bukseben, pelsen får godbitene sine raskt når han er flink og ikke klikker i full vinkel på tur rundt kvartalet, og svinet får vasket buksene sine uten noen som helst form for sutring fra min side. For min del var saken opp og avgjort: jeg brettet de nyvaskede, Comfort Sommerfrisk-duftende chinosene til svinet i fargerike stabler med en deilig følelse av storsinn og god karma. Derfor kan jeg ikke nekte for at nepen ble snurt da svinet (som nettopp hadde dratt på seg en nydelig, himmelblå chinos jeg siklet etter å få overta om et par dager) dro ut lommene så Frolicsstøvskyen sto og satte opp en ytterst sur mine. Det var nemlig ikke hipt med hundefôr i lommefôret, kunne han melde, og den blå, blå himmelen mørknet over av plutselige tordenskyer idét mine renseritjenester ble påvist klanderverdige og milelangt under pari. Hvor er pari? spurte jeg, men fikk bare ukvemsord tilbake, og ble svar skyldig. Krangelen var kort og heftig, og jeg la meg paddeflat og sa at slikt søleri skal vi da ikke ha noe av, og isj og usj og fy skamme meg skal aldri putte godbiter i svinets lommer igjen! Så nå har jeg ørtogførti bittesmå poser fyllt av frolics og postei i kjøleskapet, som venter på plass i en chinoslomme som skal på tur…mihihihiii! Og der hadde jeg fått fortalt om lommer, også!

Ellers har pelsen, som nå er i ferd med å bli mer hundepels og mindre valpedust, utviklet et lite snev av personlighet. Det var en stund jeg ikke visste helt hvilken av valpene i kullet jeg skulle velge, og jeg sleit med førstevalgsrett og null peil, men jeg hørte på hjertet som slo for det digre matvraket som i grunnen ikke hadde noen objektive særtrekk (bortsett fra det å være matvrak). Slik så pelstrioen (de tre hannene) ut da de var 4 uker gamle og vandrende (kravlende) reklameskilt – med tjukken min lengst til venstre:

Og i ettertid må jeg innrømme at jeg har lurt litt på om jeg egentlig valgte rett? Eller om det i det hele tatt ville ha spilt noen rolle; at miljø veier tyngst? Skal jeg være helt ærlig med meg selv, og dimlingen som påroper seg å være hunden min, er det en del av særtrekkene som helt sikkert er til felles for alle valpene i kullet. Foruten å være samojeder hele gjengen, er sikkert også de andre veldig opptatt av granbar – sansene deres våknet, og sosialiseringsprosessen startet, da julegrana sto og lyste og dunsta seg gjennom romjula. At pelsen kan stå i et kvarter og slikke på reinsdyrskinnene i en av bodene i sentrum, skriver seg nok fra da kullet ved 5-ukers alder begynte å sove ute på et leie av høy og, ja, nettopp reinsdyrskinn.

Men nå blir det værre: jeg kan ikke se noen som helst logisk forklaring for hvorfor han skal elske å hoppe i busker. Helst busker som er sånn ca på høyde med ham selv: da hopper han rundt som en idiotkanin (virkelig, spretter på alle fire bein), rundt og rundt og rundt i buskehavet. Kanskje han slo hodet sitt veldig hardt, mange ganger. Muligens er det en hjerneskade som kan forklare hvorfor han liker å ligge på den ene siden av valpegrinda, og slikke på smokken (eller tøffelen min) som er på den andre siden – og ikke tenker på å prøve å gå rundt valpegrinda for å få tak i den ønskede artifakten. Han har enormt lang tunge. Her kan det selvsagt være snakk om personlighetssvikt, i stedet for personlighetstrekk. Og: han er småspist, men han selger gjerne sjela si for å få pølsebiten jeg holder i hånda. Klikker jeg, setter han seg ned klar for å sluke lekkerbiskenen, og da spiller det lite rolle om det faktisk er en pølsebit eller om det er en gråstein jeg slipper ned i sluket – så lenge det lukter pølse fra hånda mi, forsvinner dingsen rett ned uansett. Jaja, på tirsdag skal jeg få avklaring og oppklaring: da skal vi ut og herje med søstra til pelsen som kommer på besøk. Hvis jeg ikke hadde hengt meg opp i at jeg skulle ha hannbisk, hadde hun sannsynligvis vært min hund nå; det er veldig snodig å tenke på. Så nå får vi se, da, hvor mye som er bare vanlig, kjedelig valp, og hvor mye av sprellene til fjollebisken som faktisk er personlighet. Eventuelt hjerneskade. Kanskje til og med tidvis hjernedød. Heldigvis kan man være søt selv om man er urtomsing!