Vi lever!

Jadda, det står til liv. Jeg har bare hatt treningstørke en stund, og nå som treningslysten har kommet tilbake (og Scala er ferdig med sin andre løpetid!) har Scala begynt å halte på venstre frambein! Bu! Poten er fin, det ser ut som det sitter i overarm/skulder, og siden hun kun halter i starten av turen er det nok heldigvis muskulært. Så vi tar det rolig med båndturer og ser an, om det ikke snart blir bedre må vi vel en tur til veterinæren.

Vi rakk såvidt en kort økt på søndag, før Scala begynte å halte på mandag. Og dette er hva vi jobbet med:

Hopp
Dette er så hiiimla kult, sier Scala, og nå er vi på et nivå hvor hun spontant hopper fra utgangsposisjon så jeg kan bare stå og pælme ball. Så lenge jeg er flink og aktiv kommer hun tilbake med  ballen over hinderet igjen, og det er fint å ha med seg til klasse 3 og apport over hinder, tenker jeg! Jeg prøvde å sette på sitt en gang, og det er tydeligvis på tide at jeg setter på sitt en gang i blant. Jeg vil fortsatt ha overvekt av å kaste leke en stund framover.

Apport
Vi fortsatte å jobbe med apport uten innkomst  og hold fast-trening – separat. Vi har også trent noe hold fast innomhus. Det begynner å fungere, hun kaster mindre på apporten og holder den bedre. Jeg fokuserte på å få henne ordentlig inni meg på innkomsten, og det begynner å løsne. Det finnes håp!

Fvf
For å være helt ærlig, husker jeg ikke helt hva som skjedde her. Annet enn at Therese kommenterte at Scala rygger i vendingene. Det er nok fordi jeg skyver henne litt ut, så jeg må bli enda flinkere til å plassere beina mine. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke jobber mer med fri ved fot! Dette må vi vel ha som fokus snart.

Dekk under marsj & stå under marsj
Tar dem i ett, jeg, for det er kombinasjonen som er vanskelig. Scala må tenke mye og prøve hardt for å få dette rett. Therese påpekte at Scala har lært mye nytt i det siste, og at det derfor er naturlig at hun bruker litt tid på å bli trygg i øvelsene – særlig de som ligner sånn på hverandre. Og det er ok, da må vi bare trene litt jevnt og lett på det. For sånn er Scala, vi må ikke nitrene og konsentrere for hardt på øvelser hvor hun syns det er vanskelig å tenke seg fram til rett handling, da bærer hun med seg tanker og bekymringer og blir mer og mer usikker. Bedre å gjøre det lett og lekent, og la henne lykkes 1-2 ganger.

Avstand
Vi har sett litt på avstanden også, og dette med å bruke beina for å «tvinge» henne til å sette/legge seg bakover fungerer veldig fint. Men hun er mye mer signalvar enn Nansen, og jeg må være nøye på å skille mellom hvordan jeg bruker kroppen og beinet for å føre henne bak i dekk og bak i sitt. Med litt terping på dette, blir det helt sikkert fin-fint. I alle fall til klasse 2 :D

ELLERS! skal jeg prøve å lage ukesoversikter over hva jeg skal trene på. Nå halter jo Scala, så da holder vi oss nok til hold fast-øvelser innomhus til beinet er helt bra. Også savner jeg Nansen for tiden, skikkelig. Fine, fine hunden! Det er godt å vite at han har det som plommen i egget der han bor nå, men noen ganger er jeg bare egoistisk og skulle ønske at jeg hadde ham selv. Da er det bare å minne seg på hvorfor han ikke bor her lenger – vi har ikke tid og energi til to aktive og så fundamentalt ulike hunder i lengden, og både Nansen og Scala fortjener eiere som har tid og energi til å gi dem det de trenger. Sukk.

Nansen i skogen

Nansen

Reklamer

om ungdommens råskap

For å sitere Jan Thomas:

Åoh mai GÅÅÅD, liksom.

Etter to ukers sporadisk hørseltap, autistiske tendenser og vokale prestasjoner innendørs ved 14-15 måneders alder, hadde jeg for lengst avskrevet pelsens ungdomsopprør som latterlige – og vel overståtte. Da bare hans fjorten dager med syting, uling, vandring i egen verden og total mislykkethet på lydighetstrening var unnagjort, visnet ungdommens fjortiskronblader og falt til grunnen, og lillebisk gjennoppsto som et yndig, kontaktsøkende treningsdyr. Haha, tenkte jeg, hånte småens usle forsøk på opprør, og kronet meg selv som den ubeseirede MOM. Mwahaha!

Men åoh mai gåååd. ÅOH MAI GÅÅÅÅD!

Ja. Vi får vel si at jeg ikke hadde fullstendig rett i min analyse av pelsdimlingen. Ikke for det, han er fortsatt en enkel sjel. Det er ikke akkurat slik at et hormon eller tre er i stand til å fordoble hjernekapasiteten til unge hr. Vimekopp og gjøre ham til en utspekulert, ondskapsfull faen; han er fortsatt like snill, godtar fremdeles alt («Åjj, mamma, skal du faktisk vaske meg? Det er jo helt forferdelig!!?? Jeg står jo her og DØØøøØØØRrrR!!!? …men du får vel bare gjøre det, da…»), og hører han ikke etter er det bare å flytte på de drøye 26 kiloene hans . «Protest» er et altfor langt fremmedord til at han er i stand til å bruke det. «Døv», derimot, er enklere. «Kåt» har vist seg å nesten komme naturlig for ham. Det er hakket før jeg konverterer til positiv straff-basert trening, hvor han jobber for at jeg ikke skal knerte ballene hans som bobleplast. Men vi skal på utstilling i helga, og det hadde vært så kjedelig å få trekk for knuste testikler.

Så ja, minimann er kåt. Og når man er kåt, er man døv. Slik vi bor, og så mange hunder det er her i nærheten, tror jeg vi like gjerne kan regne med at det er løpetid i nærheten nærmest hele tida; og det virker også sånn på hr. Dimling. Jeg syns i grunnen det er ganske ok, for vi får plenty med muligheter til å trene på at løpetid ikke er en lovlig grunn til å grave huet ned i bakken som en struts, for å klapre tenner og sikle på en liten tisseflekk. Likevel, det er litt slitsomt når mini’n får sine horny attacks, og jeg må trekke trekkhunden min gjennom hele turen. Jeg blir noe irritabel. Min irritasjon fører til døvhet hos minimann; han har nok en sjelden irritasjonsallergi. Hans døvhet har ført til min «flytt en samojed»-hobby; hvor jeg, hvis han ikke hører med hodet fordypet i et saftig stykke løpetidslukt, rett og slett flytter på pelsbylten. Setter den et annet sted. Drar den med meg videre og funderer på å bytte ham inn mot en slik:

Så kommer jeg på at selv om slike hunder aldri gjør noe galt, så er de ikke veldig gode lydighetshunder. Og de er rett ut elendige sporhunder. Og det er det snodige, selv om hr. Dimling har begravet alle sine 2 hjerneceller i liflig tispeduft, så er han fortsatt en drøm (en surrealistisk, overraskende og fullstendig virkelighetsforstyrra drøm, mind you) å trene lydighet med! Det er akkurat som om han, etter å ha vandra halvannet år totalt i sin egen verden, plutselig en dag så opp på meg og tenkte «Oi! Damen er kul!». Nå har han faktisk lyst til å trene med meg. Lyst til å leke med meg. Lyst til å jobbe for meg, til og med hardt og forholdsvis lenge uten helt å skjønne hva som foregår, men likevel få det til. Bare bittelitt lyst til å løpe sin vei med leka for å drepe den og ha den til frokost. Så det er jo ingen stor bombe, vil jeg tro, at jeg hadde store forhåpninger for sporsesongen da snøen endelig bestemte seg for at den trengte en ferie.

Jeg må slutte å ha store forhåpninger. For det første, pelsskrotingen gikk ok spor mot høsten i fjor. Han kunne godt gå opp mott 500, kanskje 600 meter i fjor, bare jeg turte. Han gikk jevnt, trygt, og rimelig målbevisst, og var happy for å finne leke i sporslutt hver gang. Samtidig som han var flåsete, vimete, i sin egen verden og en prøvelse på lydighetstreninger. Naturlig slutning: han har blitt flinkere til å konsentrere seg og jobbe med meg på lydighetstrening, altså vil han være flinkere til å konsentrere seg og jobbe i sporet også! Vel. Gal slutning. Han har i løpet av året funnet ut at det finnes en verden utafor egen nese, og at det skjer morsomme ting i den. Han er mer oppmerksom på hva jeg gjør og sier, men da er han faktisk også dårligere på å leve i sin egen verden og gå sporet konsentrert over lengre tid.

Dette er hva som skjer:

  1. Jeg setter ham på sporet på vanlig måte, og han går fint. Stort sett i primærsporet, fint tempo og med snuten ned. Til han plutselig ser et lemen, og må knerte det litt før man kommer på at man går spor og går litt mer. Men der var det et rådyrspor! Det må sjekkes ut litt fordi rådyr…åh, man fikk ikke lov til å gå der mer. Ok, gå spor da, tumtitum… Ja, trenger vel kanskje ikke skrive mer? Han går pent, men uten nevneverdig motivasjon – altså faller han ut. Æsj.
  2. Jeg går forskjellige motivasjonsspor med ham. Hauser ham opp med leke og gir massemasse synspåvirkning. Lar ham lete opp svinet som har forsvunnet inn i skogen. Lar ham lete opp svinet som gjemmer seg i skogen – uten at han har merket eller sett at svinet forsvant. Samma kan det være, resultatet er alltid det samme: med supermotivasjon og klynking raser han gjennom sporet. Jaja, jeg holder ham igjen, men de 4 hjernecellene hans går i kryss og leker tivoli og disco på en gang – så han har store problemer med å plante snuten i bakken og finne ut hvor han skal gå. Mister han sporet leter han litt på overvær, før han snur seg mot meg og sier «PIIIIIIIIIIP! Fliiip-fliip-FLIIIIIIP!». Argh.

Ka gjør man no med det? P-p-p-pizzafyll!

Eller kanskje ikke. Det hjelper mer å gå sporkurs. Så vi gjør det, da. Og så ser man hva som skjer, no? Strategien min er uansett at han skal bli belønnet for å gå spor sånn som han gjør i alt. 1 ovenfor, med en belønning så bra at han blir heitere i sporet senere. For jeg har ikke noe lyst til å belønne ham for å gå med nesa høyt og virre og pipe. Planen er altså at noen (les: Therese) skal legge et kort spor med leke i sporslutt på vanlig måte (altså uten synspåvirkning), og så gjemme seg rett i nærheten. Da slipper jeg at Nansen finner sporslutt, altså mennesket, på overvær – han skal finne leken han. Det er bare det at når han finner leka, så hopper det fram et menneske, og herreguuuuuud! Det blir sikkert stas.

Vi skal ut i regnet og sette teori i praksis nå. Med nyvasket bisk i anledning helgas utstilling…

om nytt år & nye muligheter

Så var vi igang igjen. Grunnene til hvorfor det plutselig ble drøye to måneder virtuelt renset for bloggekshibisjonisme, kan raskt og rimelig enkelt oppsummeres slik: pelsen har vært en usedvanlig grei og på grensen til kjedelig bikkjefjott den siste tiden. Lykkelig, elskelig, godlynt og temmelig blåst i hodet, altså ingenting å skrive hjem om, langt mindre le rått av. Dessuten har det vært en del omveltninger som har krevd tid og energi, som en plutselig og uforvarende friskmelding (det viser seg at hele problematikken bunnet ut i feilmedisinering og -behandling, noe som nå for det meste er rettet opp i). Men sist, og ikke minst har det vært rent urimelig kaldt utendørs. Jaha, tenker du kanskje, om det er mange stive blå der ute må du da ha mye mer tid til å sitte inne i varmen og taste på det nydelige, brukervennlige mac-tastaturet ditt? Vel, sier jeg da. Det er bare å komme på besøk hos svinet og meg, det, og se hvor lenge du overlever på kontoret vårt! Undertegnede harselerte seg nemlig gjennom hele høsten, da svinet gang på gang påpekte behovet for flere ovner i leiligheten; vi kan ta bare kle på oss? Vi bor jo midt i lavblokken og får varme fra alle kanter? Det blir vel ikke  kaldt i en borettsblokk i Barteby? Jo, det gjør det. Nå er da endelig ovnen (takk Gud!) innstallert og innstilt på 30 grader pluss. Hvilket resulterer i et inneklima på kontoret som knapt kan kalles levlig med 12-15 plussgrader og Raynauds syndrom (kaldt «likfingre» på folkemunne) i armer og bein. Hva man ikke gjør for en blogg, altså.

De marsjerende blå hutregradene har ført til en del endringer i hundeholdet i heimen. Det har ikke blitt sånn altfor mange kveldsturer i pysj og mokkasiner i det siste, noe som også bunner i at svinet har overtatt ansvaret for akkurat den turen. I stedet har jeg og pelsemann introdusert en ny tradisjon: en nydelig 30-minutters morgenrunde med pysj under en minst 30 år gammel varmedress, gjort mulig av en nyinnkjøpt Statoilkopp fyllt til randen av trippel espresso og H-melk, Sorelstøvler som er garantert å holde tærne lunke selv når det er førti blå på utsiden, og ekte reinsskinnsvotter med saueullfór. Stort sett er det altfor kaldt å strippe lankene for votter og varmepakker, så det har blitt lite trening av den unge Hr. Dimling disse siste månedene, og den treningen han har fått har stort sett dreid seg om å løpe fra mor som banner og sverter på ski i den andre enden av kjørestrikken. Neida, så ille er det ikke, nå overdriver jeg, dimlegutten er faktisk ganske flink til å snørekjøre, han! Likevel, jeg oppfordrer herved alle hundefolk til å drite i å snørekjøre i ikke oppkjørte løyper med racingski og -staver, når sola har gått ned og man har glemt å ta med hodelykt. Det er ikke så gøy selv om det godt kan betegnes som ekstremsport og dermed kan høres forlokkende ut. Det er faktisk bare dritt.

Angående nevnte skitur, hadde vi en liten episode da vi hadde kommet oss trygt inn i borettslagsområdet igjen.  Nå må jeg, før historien kan fortsette, bare få opplyst allmuen om at det i vårt borettslag bor ei trivelig og evinnelig myk lita goldentispe (eventuelt meget mulig goldenblandings), som aldri har sett hverken halsbånd eller kobbel på nært hold. Ikke vet hun hva fri ved fot betyr, men hun er godt bevandret i betydnignen av «fri». Ganske ofte veldig irriterende. I de siste par dagene har i tillegg min egen pelsskroting begynt å støvsuge veiene rundt borettslaget, og tilbringer tiden rett før og rett etter tur foran utgangsdøra vår, der han piper inderlig og hjerteskjærende. Sikkert en vakker ode om denne lille tispa, for på vei inn i oppgangen vår, nedlesset av ski og staver og bånd og seler og en kjempestor dimling, kom nevnte tøs pipende og nilogrende mot oss. Nei, vent, ikke mot oss, hun er livredd omtrent alt i hele verden, unntatt skrotingpelsen; hun løp altså pipende og nilogrende mot skrotingen! Oh, joy! Snipp snapp snute, så hang de fast – heldigvis var det hormonpelsens snute som hang fast i hennes, eh, lykkesentral, og ikke hans, eh, lykkesentral som hang fast i hennes. Hvis du skjønner? Anywho, hun dyttet sitt bakre legeme resolutt mot hele skrotingens legeme, og pistret og jamret mens hun trakk halen lengre ut til siden enn det jeg visste var mulig. Aha, tenkte jeg. BRØØØØØØØØØL!!!!, hylte jeg. Og det var ikke for tidlig, for i samme sekund tok dimlegutten sats og hoppet opp på tispa – som heldigvis allerede hadde blitt vettaskremt av brølet mitt og forsvunnet til en varmedressbekledd mann – sin eier.

Hvorpå fulgte en lang tirade i retning denne mannen, akkompagnert av uling fra lillemann og fortsatt jamring fra den tøsete frøkna. Mannen startet konversasjonen med å påstå at tispa ikke hadde stådager (hun hadde nemlig ikke hatt løpetid lengre enn sånn 8-9 dager, trodde han, og dessuten visste han i grunnen ikke helt hva stådager var så det hadde hun i alle fall ikke), og fortsatte i god stil med at de godt kunne få parre seg, det var ikke ham imot. Omtrent på det tidspunktet ble jeg til en sint, kaklende drittkjerring, som kalte ham både opp og ned og banna og sverta så høyt at til og med skrotingpelsen tidde forskremt. Så gikk jeg, og trakk trekkhunden min etter meg.

Kjære mannen som eier tøsen.
Hvis den aldeles nydelige retrieversaken din ikke kommer hjem etter lufteturen sin en kveld – for jeg vet at hun alltid lufter seg selv om kvelden – så er hun hos meg. Og nei, du får henne ikke tilbake. Kanskje hvis du ber veldig tynt og angrer ekstremt dypt, men da er det en sterilisert, avtøset utgave du får tilbake.
For det er nemlig ikke bare hunden din som er ei tispe.