Kurs!

I helga har vi vært på andre del av dobbeltkurs med Heidi Billkvam. Har gledet meg til å få en løsning på apporten, og det har vi jo! Nå skal jeg prøve å huske alt vi har gjort og lært i helga!

Ruta
Vi tok en test på ruta, med leke i ruta når vi kom inn, og lang avstand. Hun så ikke ruta med en gang, men når hun så den ble hun glad og løp fint. Jeg må huske at jeg skal trene ruta på kortere avstand (ca 5 meter), og vise med å hoppe – ikke bruke henda på bakken. Det kan føre til snusing, og det vil vi jo ikke… Kun når vi legger ut sammen, skal vi gå på lang avstand. Og når jeg tester ruta for konk (da med leke i ruta).

Apport
Vi må trene apporten uten innsitt, og heller jobbe mer med hold fast og innsitt separat. I tillegg skal jeg prøve å belønne slik at hun løper forbi eller helt på meg; enten hoppe opp på meg for belønning med apporten, eller forbi for å hente godbit som jeg kaster bak. Etterhvert kan jeg minne henne på «på plass» og ta et steg fram for å få innsitten. Dette må være mye gøy og masse fest!

Metall
Metallen skal vi ikke ta frem før i sommer, men dette må jeg prøve å huske. Få noen til å holde, kaste metallen, og selv «apportere» metallen (på en meget engasjert måte) ca 2-3 ganger før Scala får apportere. Lite lydighet og mye moro i starten.

Hopp
Jeg må begynne å stille meg der jeg etterhvert skal stå i øvelsen. Når jeg nærmer meg det punktet må jeg bruke leke for at hun skal se belønningen. Sitt og innsitt setter jeg på litt etter hvert, og helt mot slutten. Her er vi på god vei! Etterhvert bør jeg stå langt mot høyre, slik at det blir enklere for Scala å få til innsitten.

Innkalling med stå
Ikke noe poeng i å bruke håndsignal, hun skjønner det ikke, hehe. I stedet fange stå-en, og kjøre mange rette innkallinger!! Dette blir bra, altså.

Dekk under marsj
Det må bli mer gøy! Så her skal vi leke opp dekken, og sette sammen igjen etterhvert. Det jeg gjør når vi har satt sammen fungerer.

Fri ved fot
Jeg gjør mye rett (hurra!!), men noen ting må jeg tenke på. I venstrevendingene må jeg gå kort med høyrefoten (lage en T med høyre fot over venstre, og så snu; så det blir enklere for Scala. Forflytningenr blir også bra, men særlig to skritt mot venstre må jeg konse litt. To like lange steg, og høyre fot må gå ca 20 cm foran mens venstrefoten forflytter seg rett ut mot venstre; så høyre inntil. Huske på rett overkropp hele tida.

Avstandskommandering
Jeg prøver videre med låste bakbein. Jeg skal fokusere på det og stadig lengre avstand til vi har en finn avstand med sitt og dekk på 24 meter. Da innfører vi dekken, og jeg bruker beina mine til å styre, slik som med Nansen, for å trene inn et sterkt muskelminne.

Neseprøve
Dette gleder jeg meg til! Vi starter med en pinne, som jeg viser hunden at jeg gjemmer under noe løv. Går litt unna, og lar hunden selv finne ut at den skal lete etter pinnen. Dette gjør at den må bruke finsøk. Når dette sitter, lager jeg en KJEMPEhaug med pinner uten lukt, og fem meter unna den gjemmer jeg min pinne. Tre ting kan skje:

1: Scala løper rett bort og søker opp pinnen. Hun er klar til å gå videre.
2: Scala sjekker ut pinnehaugen, evt prøvesmaker en eller to, men kommer selv på at hun skal søke opp pinnen. Hun er klar til å gå videre.
3: Scala løper rett til pinnehaigen, og kommer aldri fram til å lete opp lin pinne. Hun er ikke klar! Vi må øke avstanden til pinnehaugen til et nivå hvor hun får det til, og så gå nærmere til vi er ca 5 meter unna; og fortsetter så.

Neste steg er å sparke haugen litt utover, og i stadig større grad. Så tar vi alle pinnene og lager en kjempelang (ca 5 meter!!) neseprøve; da er min pinne begynt å bli synlig. Til slutt lager man et felt med 3 x 6 pinner (dvs, tre rader), og det er dette man skal trene med; for at det ikke skal bli lett. I blant må man kjøre med bare 6 pinner.

Jeg møter Scala og plukker ut pinnen om hun tar feil. Står jeg stille er alt alltid helt rett!!

Når hun fikser øvelsene, tar jeg bort en hjelp om gangen. Dvs, første økt jeg tar bort noe, tar vi bort det å gjemme en enslig pinne; i stedet starter vi direkte på øvelsen med pinnehaugen 5 meter unna, osv.

Jeg skal maks ta på pinnen 3 sekunder, så det er lite lukt på den. Det hjelper hunden å gå i finsøk.

Hunden skal aldri tenke «det er sikkert denne pinnen!!! …nei…», heller «det er sikkert ikke denne pinnen….jo!!»

Nå tror jeg at jeg har husket litt. Flink og motiverende instruktør, og morsomt kurs; selv om Scala starter kurset med løpetid og måtte gå med Pierre Robert hipster for 9-10 år, med truseinnlegg i… Hun var litt sliten og stakkarslig, men jobba fint selv om hun var litt tung å jobbe med i blant. Flink liten hund!

20140216-155520.jpg

Reklamer

om nyttårsforsetter og annen framgang

Jeg blogger selv om det gjør vondt i sjela at jeg ikke har et eneste fotografi å lire av meg. Ja, disse nyttåsforsettene går strålende! Bare en drøy uke ut i det nye året har jeg allerede loppet Therese for kaffe, funnet på en gøy masteroppgave, hatt besøk opptil flere ganger, og laget veldig mange karakterer i Diablo 3 – hvorav to karakterer allerede har reddet Tristram! Hurra! De har flotte navn som Rumpesaft, HemorIdar, EjakulErik og Vulvane. Jeg er en voksen og ansvarlig person som ikke er det minste barnslig, noe som selvfølgelig er meget heldig da jeg allerede innehar en stilling som konsulent i arbeidslivet.

Hihi.

Så, over til noe annet. Jeg har begynt å forklare strullen min at hun må være flink, og at det fører til kalkun og medisterkake (julematrester, hurra). På søndag var jeg og Therese og trente på Rotvoll, og forsøkte meg på en litt myk-landing treningsøkt på de to biskene. Det var trivelig, det altså; særlig da vi sjøl hadde pause og satt på asfalten i garasjekjelleren og drakk te og spiste juleknask. Vi glemte selvfølgelig å ha med smårutete piknikduk, men det fungerte likevel.

Det som ikke fungerte, på søndag, var å stille krav til Nansen når Ekko var i nærheten. Han har visst litt glemt at det går an å trene selv om det finnes andre hunder der; det er vel muligens litt typisk samojed (og særlig typisk Dimling) å glemme ting relatert til trening. Jeg putta ham dermed i bilen, med litt dårlig skjult indignasjon, og hentet direkte ut lille frøken Løk for en liten gjennomkjøring av kontakt og kos. Det skulle jeg pent ikke ha gjort.

Jeg må huske at jeg har dårlig avreagering, og hunder som reagerer på min manglende avreagering. Jeg må også huske at jeg er utålmodig, og at jeg derfor må tvinge meg selv til å være tålmodig nok til å avreagere før jeg henter ny hund. Kort fortalt, den økta ble kort – og så tulletrente jeg pittelitt for å gjøre det litt gøy og bra igjen før jeg puttet hvermannsen inn i bilen og dro hjem.

Samma det, det fine med å trene med andre, og ute i «friluft» (les: innesteng garasjemiljø), er at jeg blir veldig klar over hva jeg skal ta tak i på kjøkkengulvet med de to pelsede. Så nå har særlig grevlingen fått noen fine økter inne med nipirking på avstanden og innshaping/lokking/luring av rett posisjon på utgangsstilling, og innsitt. Nå begynner jeg jo også å kjenne at det er på tide å komme noen vei med den lille blonde saken, for jeg har fått napp fra en veldig spennende instruktør som kanskje kommer til Trondheim i løpet av våren for å holde kurs for klubben – og da må jeg jo ha en hund som er klar for å gå spennende kurs til da!

omsider

For endelig har man kommet i gang med nettopp dette innlegget. Det tok sin tid, og det ble faktisk til og med etterspurt, før bokstavene begynte å falle på plass. Man har nemlig gått rundt og syslet med noe jeg hører de driver mye med i det gamle testamentet (mulig de gjør det i det nye testamentet også, selvsagt): man har grunnet. I flere dager har man gått og grunnet på det som hendte, og gjemt ting i sitt hjerte og slike ting, men nå er vi ferdige med grunnearbeidet. Here goes:

Man har trent med pelsen.

Ja, nå regner jeg med at utallige blogglesere landet over hoppet i stolene (og sofaene) sine? Joda, pelsen har vitterlig blitt trent, og det er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men det som er interessant er hvor, og med hvem. I alle fall denne gangen. Pelsen har nemlig (omsider) fått halvtårsgaven sin: medlemsskap i brukshundklubben! Stor stas for meg, veldig trist for ham hver gang han må dø litt i buret sitt litt. Fy som lyd det er på en slik spisstrutbisk. Vel, ekvipasjen har dermed inntatt Nidarosbanen, hvor man nå har gått fra piping rundt gjerdene (pelsen), markering på alt som er mer enn 5 mm over bakkenivå (så definitivt pelsen), rødming (undertegnede, hver gang pelsen 1: piper, 2: markerer på alt som står forholdsvis stille eller 3: ligger i buret og forteller verden at han er døden nær; hvilket, i sum, betyr mer eller mindre hele tiden) og oppgitt stønning (også undertegnede, ofte kombinert med rødming) til å faktisk kunne jobbe/leke litt. Forsøksvis til og med i langline, så minimann forhåpentligvis innser at de andre voffsene er ikke se, ikke røre, bare drite langt og lenge i. Å feile ham i slike omgivelser fører til oppstandelse, opprør, ville protester og rømningsforsøk, i ytterst uskjønn forening, så det unngås i det lengste. Men så var det dette siste punktet, da, som kunne være av interesse for hvermannsen: nemlig hvem vi trente med.

Jo, nå skal du høre, du. Vi trente nemlig med ingen ringere enn denne gjengen (alle bilder i dette innlegget er egenhendig, fullstendig uten respekt for personvern og copyright, og på småligste vis rappet rett fra Nirm- og Vidaeiers hjemmesider) og menneskene deres:

Ekko Erkemann


Ekko og mennesket hans har vi trent sånn cirka fast med i noen måneder, og man kan vel egentlig takke dem for at interessen for, og framgangen i, lydighetstreningen har holdt seg oppe og til og med økt. Ekko er virkelig en vaskeekte erkemann, og er sjefen over alle sjefer; i alle fall sjefen over alle Dimlinger – noe pelsen regelmessig syns er litt teit for han vil helst at hele verden skal være bare blomster og regnbuer og kos og sånn. Dette tilsier muligens at flertallet av lokale dimlegutter bør sosialiseres bedre med gjeterhunder, ettersom de virker å ikke være helt overbeviste om at full fleining, dimlingstyle, er stas. Uansett hvor mange hannhunder pelsen ellers møter på, er og blir Ekko kulest i pelsens store knappeøyne; men det er nevnte mannemann stort sett ikke enig i, ettersom sånne små, slitsomme pelsdotter faktisk er usynlige og omtrent ikke-eksisterende. Selv til høylytte protester. Ellers er Ekko en fascinerende og morsom fyr, og det er alltid spennende og lærerikt å se på hvordan han trener og ikke minst lærer. I turbofyfaenfart og med en intensitet og glede som av og til kan minne litt om galskap. Men, som vi alle vet, de gale har det godt, og Ekkomann har det visst ekstra godt når han får sitte kliss inntil noen for å bli klødd og trykket på de riktige av-knappene.

Lille Lira Lykkepille


Og der er frøkna mer eller mindre allerede beskrevet! En deilig, liten lykkepille var hun; omtrent som en miniutgave av dimlinggutten når det gjelder peace & love, men med uhorvelige mengder energi og fort-forte bevegelser bak hver kjærlighetserklæring. Jeg har en mistanke om at Lira har bestemt seg for at hele verden er en stor lekeplass og at det er om å gjøre å ha det moro så mye og så fort som mulig. Sånn for å være på den sikre siden, liksom. Om leken så heter drakamp eller fri ved fot virket ikke å ha så altfor mye betydning. Så lenge drakampen kom sist, kanksje. Også er hun jo utstyrt med et menneske som har en litt usunn (?) kjærlighet for leker, og det var nok pelsen veldig misunnelig for. Det hørtes i alle fall sånn ut, helt til han slapp ut av bilen og fikk låne en sauedings, og da var visst alt bare gøy!

Vene Vida


Vida er ei vakker dame, men visstnok en stygg schäfer. Man skulle gjerne vært litt styggere selv, hvis det virkelig er sånn stygginger ser ut. I tillegg er hun full av brains også, så det tyter, og virket veldig fokusert på at hun faktisk trente. På en måte var hun ikke som jeg hadde forventet at hun skulle være, fullpakket som jeg er av fordommer skapt av de schäferne jeg har møtt tidligere; hun var liksom så forsiktig, fullt ut i kontroll over seg selv, og nøyaktig i alt hun gjorde. Det så rett og slett ut som om hun gikk der og tenkte så det knakte, hele veien, mens hun så riktig så smørblid ut. Også var det noe snedig med henne som gjorde at jeg fikk en uhorvelig trang til å kosemose henne, men likevel fikk på følelsen at hun ikke innyndet seg hos hvem-som-helst, så det kunne jeg bare glemme. Så da turte jeg ikke å prøve engang, tjihi!

Nirm


Nope, sorry, ikke noe kallenavn for Nirm. Aner ikke hva jeg skulle ha funnet på for å beskrive Nirm sånn, heller. Han er visst en border collie, selv om det kan se ut som om han hadde planer om å bli en grand danois på et eller annet tidspunkt, før han ga opp halvveis opp i høyden. Han er visst pensjonert, men alt var nok meget bedre i gamle dager, og ungdommen så meget flittigere, for Nirm var slettes ingen avdanket, siklende bestefar på banen. Det var ett eller annet med uttrykket hans, og de litt uproporsjonert lange beina hans, som fikk meg til å tenke komiker med en gang. Ikke hvem som helst, men John Cleese, eller kanskje Leif Juster eller…jah, der har vi det! Rowan Atkinson! Nirm er hundeverdenens svar på Rowan Atkinson! Bare med ett lite unntak (sett bort i fra det at han er en hund, og ikke en britisk, gustenblek mannsling); nemlig at når man ler av ham så er det med sjarmert og imponert fnising – slettes ikke flau humring.

Sånn. Det var dem. Det er fullt mulig at jeg fullstendig har bommet på min karakteristikk av disse bissevofsene, men det var i alle fall det førstegangsinntrykket jeg fikk, og jeg likte det, jeg! Og det var både veldig morsomt og utrolig lærerikt å trene sammen med både folk og hunder; de var noen erfarne ringrever som alle trente på litt forskjellige måter. Spesielt det at de trente litt ulikt, var fint å se, for det gjør jo at jeg kan plukke litt mer her og der etter hva som passer meg. Og Hr. Dimling, ikke minst. Apropos det, hadde eieren til Lira trent med en husky og dermed lært en del om hvordan man motiverer sånne polarhunder, og det skal pelsdotten være glad for nå i ettertid… De er jo ikke akkurat fantastisk lettmotiverte; det eneste de virkelig, virkelig elsker er enten å løpe rett framover, eller å løpe rett på noe og drepe det. Men hun hadde altså noen gode ideer om hvordan jeg kunne utvikle lek, og finne fram til leketøy, som spiller på jaktinnstinktet til lillemann. Og godt er det, for han begynner virkelig å miste interessen for godbiter nå, med mindre vi trener inne – og nå har til og med ballen begynt å bli litt kjip, med mindre jeg lager pipelyder mens jeg holder ballen før jeg kaster den, sånn at den «lades opp» litt.

Siden jeg allerede er så godt i gang med å skrive om treningen av pelsskrotingen, så kan jeg jo, sånn i forbifarten, nevne at alle de fine målene for juni har blitt forbigått i stillhet. Herrejemini, hva var det jeg trodde, liksom? Alt det der, på én måned? Åh, det er så deilig å være en besserwisser og kunne le rått av egen dumhet. Heldigvis er det jo hele to måneder siden jeg skrev det innlegget med lang liste over delmål for juni, så da påberoper jeg meg retten til å fnyse lattermildt av de skyhøye forventningene, og si at jeg jo selvsagt var ung og dum den gangen… Siden sist har man også funnet ut at pelsdotten har to favorittøvelser, som langt overgår de fleste belønninger han kan få for å ha utført øvelsene: nemlig touching av musematte (eller, i dimletolkning: musemattedrap) og hopp over hinder. Hopp over hinder prøvde han første gang under ovennevnte treningsøkt, og tok glatt imot belønningen (piperten Skvikert, en pipende, halvdau pip-pip som er verdt å dø – og nesten svømme – for). Men da vi var på et hemmelig sted for å bryte båndtvangen her om dagen, dimlingen og jeg, så kom vi over et lite tre som hadde veltet over stien, hvorpå følgende skjer: skrotingen bråbremser en drøy meter foran treet, som utgjør et hinder på 5-6 cm mer enn hans egen høyde. Etter sånn omtrentlig et sekunds overdøvende stillhet, snur han seg mot meg, med et blikk så fullt av glede, tindrende knappeøyne og alvorlig psykose at jeg blir rent forbløffet og ikke lite forskrekket, hvorpå han eksplosivt børner rett mot treet og SPROoING!! spretter over det og børner videre innover i skauen. Helt fra seg av glede; han hoppa jo! Så da får man glede seg over at man har kommet enda et stykke på vegen inn i lp-helvette, og heller bekymre seg for hvordan man skal få småen til å stoppe, og sette seg, etter hoppet. Jaja. Hurra-hei og stor halloi er gøy, likevel.