om en liten bjørn i skogen

Han heter ikke Ole Brumm, han kalles pelsen og er ikke vant med at vann kan være mindre enn Nidelva men mer enn 1,5 liter, og at det attpåtil kan lage fenomener som stryk og fosser og sånt. Nå har dyret tatt med skrotingen på noen turer oppi skogen i L-town der det er mye av slikt uvant vann, og pelsen syntes helt tydelig at det var fullstendig unødvendig at vannet skulle bevege sånn på seg, det kunne godt få lov til å ligge helt stille og være blankt og flatt sånn som hjemme i bartebyen. Merkelig nok ville ikke vannet gi etter for dimlingens krav, det kjempet imot alle angrepene fra pelsen ved å sprute vann inn i snuten hans hver gang han beit det. Æsj så ekkelt!

Siden vannet oppførte seg så ubehøvlet, ble det nødvendig å kjefte litt på det. Men tror du vannet hørte etter? Å nei du, selv hvor nøye pelsen var på å stave ukvemsordene med store bokstaver, tok ikke vannet til seg noe av irettesettelsen, men fortsatte dansen nedover elveleiet. Er det rart man blir frustert?

Etterhvert måtte den stakkars pelsede skrotten gå til det skrittet å erklære fallit; vannet lot seg uansett ikke affisere av Den Høybårnes misbilligelse. Man gikk derfor over til å posere for fotografen, som dessverre har så dårlig objektiv (det er godt å ha noe å skylde på) at det fine bildet der han utvilsomt ligner svært så mye på sin NuCh-ete far ble noget uklart.

All denne vassingen (man må for guds skyld ikke få vann så langt opp som til buken, derfor er bading så definitivt uaktuelt) gjør en stakkars pelstomsing våt og ekkel i pelsen, og det er bare én ting å gjøre med det…

Vann i pelsen skal man ikke ha noe av. Derfor førte det til stor misnøye blant fremmøtte pelsdimlinger når undertegnede fant et passende sted å forsere de uhorvelige vannmassene på, og skrittet tørrskodd over de utemmelige naturkreftene og til den andre bredden. Man ville jo så gjerne følge etter, det var tross alt Damen med Godisen som sto på den andre siden, men hvordan gjør man det uten å bli bløt på tottilottene? Kanskje man skulle vade over her?

Neeeei! Usj! Stakkars, ømme pelsskinnet glei på steinene og ble våt på snuten sin, fysjom!

Lille pinglegutt løp langs bredden for å finne et bedre egnet sted, samtidig som han holdt utkikk (eller heller utsnus) etter hvor dyret kunne befinne seg…

Pelsen var flink og fant seg et egnet sted (der jeg selv hadde krysset elva), og prøvde lykken:

Men tror du ikke at det var vann man ble bløt på potene av der også?! Vann er så ekkelt, altså; men samtidig visste han jo at han måtte over på den andre siden for å gjenforenes med familien, ballen og alle godbitene!

Til slutt innså pelsen at han måtte la vann være vann, legge fobien på hylla og la pelsen bli våt og klissete, for det var visst ingen annen måte å forsere de skrekkelige strykene på. Og så var det ikke så ille likevel, faktisk var det så greit at man måtte krysse elva noen ganger fram og tilbake. Nå i ettertid har visst dimlingen glemt hele episoden, for med en gang han ser vann i bevegelse er han rett uti for å hoppe og jage og bite og kjefte på vannet som, ganske uskyldig, bare forsøker å passere nedover dalsiden. Jaja, artig ått ongan.

Reklamer

om pølser og nøkkelen til suksess

pelsen er en verdensvant tomsing på snart 4 måneder, og har da ikke noe behov for å følge med på hva jeg driver med!? Det gjør trening litt komplisert, og noen ganger frustrerende. Men i dag fant vi nøkkelen til suksess: pølse! Tok med pelsen og en grillpølse på en liten rusletur, og oi, hvor flinkt og flott pelsen kunne gå rimelig pent i bånd! Det hjelper vel litt ekstra på at han i løpet av påska hadde en helt utrolig utvikling fra valpetomsing til snart unghundtomsing, og har blitt littegranne sindigere og smartere, men det er jo fint å late som at det var grillpølsa som gjorde aller mest utslag. Og det at jeg gikk og tok småbiter av den, med *klikk* + *spytt ut pølsebit* hver gang pelsen tok kontakt. Man ble riktig så flink etterhvert, og kunne stå midt i ettermiddagstrafikken med en hylende puddelkvast rett i nærheten, og trene på sitt! O, lykke!

Mot slutten av spaserturen var passering foran noen mennesker som satt på en benk og koste seg med grillkylling også en smal sak – det startet med lange blikk fra tårevåte pelsøyne i retning grillkyllingmenneskene, og endte med lykkelig passering med full kontakt med meg (og en hel masse pølsespytting) bare en meter unna grillkyllingmenneskene. Nå må man bare stå i mot fristelsen for å bruke pølse på hver tur, for pelsen er vel fortsatt for liten til å være flink på hver tur. Og pølser kan vel også bli offer for inflasjon og synke i verdi, hvis verden plutselig blir full av pølsebiter…

Hver gang jeg og pelsen får til noe nytt, eller har det ekstra fint på tur, eller pelsen blir mer møkkete enn noensinne før (det skjer oftere og oftere…) skulle jeg ønske at jeg hadde et lite, hendig kamera som får plass mellom klikkere, hundeposer, godbiter, sporliner, supergodbiter, jackpotleker, nøkler og lommerusk i lommene mine, sånn at fremgangen, kosen og møkka kan dokumenteres og det glade budskap spres på internett[dot]com. Det blir liksom aldri plass til speilrefleksen. Men nå sparer man aller først til bilbur. Og så skal det kjøpes leilighet. Og bil. Og ny hundeseng, for den gamle er snart for liten og sikkert oppspist lenge før den tid også. Og ditt, og datt, og hurra, i dag kom den første voksentanna (såvidt) fram i kjeften på pelsen!

PS: pelsen har hatt sin jomfrubajsetur uten snø! Det tok litt tid fra snøen var borte til jomfrubajsen kom, men nå er det en smal sak. Så lenge det er noe gress eller jord (alt anna enn stein og asfalt, i alle fall) å gjøre sitt fornødne på, så har pelsen erfart at verden ikke går under om man bajser littegranne. Eller veldig mye. Alt ettersom. Det slo meg faktisk hvor mye han hadde vokst da han la fra seg en skikkelig drøy kabel i dag…