om tjuetretten!

Nytt år, nye muligheter, sa folk. I år har jeg forsetter: ha det mer gøy, spille mer spill, loppe Therese for pinglekaffe og ha mer besøk. Ellers vil året inneholde både masteroppgave og jobbing (jeg har fått jobb, woohooo!), og en liten strull som garantert begynner å løpe på et eller annet tidspunkt. Hmpfh!

I jula fikk strullen og jeg skyss av Therese til Sverige (hun hadde visst lyst på en 8 timers omvei på vei opp til hytta, som i grunnen ble fryktelig mye lenger enn 8 timer), for å besøke Scalas oppdretter. Jeg var ikke enormt høy i hatten når jeg ankom med min lille strullepels som knapt kan annet enn hverdagslydighet (men hun har en fin-fin sitt og dekk, altså, og flatdekken nærmer seg, og hun vil heller se på meg enn å støvsuge hestebæsj, stooor seier!) – men det var bare gode ord å få!

Stor fin Scala

Hun er visst veloppdragen, den lille grevlingen min, og vi hadde en veldig hyggelig dag i Sverige! Vi fikk til og med møte Scalas slektninger og ikke minst mamma; artig å se hvor like de var, selv om det var tydelig at hun hadde trekk fra pappa Danne også. Siden det var slik en hyggelig dag, ble det også en lang dag, så klokka var altfor mye da vi til slutt begynte å kjøre hjemover igjen og oppdaget at noen hadde lagd skøyteis på hele den kronglete veien fra Charlottenberg til Stange. Midt i en sving, hvor Therese kjørte i ca 10 km/t slik at det føltes som om vi sklei kontrollert gjennom svingen, leste jeg meldingen hennes hvor det sto at valpen hennes var født! Så da begynte jeg å sjekke facebook-kontoen hennes også og der var det masse bilder av tervebebbiser. Jeg har blitt valpetante til en liten tervegutt som flytter til Therese i slutten av februar! Hurra! Han har et par flotte hurra-meg-rundt-foreldre og kommer nok til å bli en skikkelig kul brukshund; og er en av disse puddingene (jeg stjeler bilder fra facebook, jeg):

N-puddinger

Jeg skal visst også bli mer mennesketante, for broren min produserer etter sigende fortsatt. Jeg fikk en følelse av at enkelte budringere av denne nyheten mente dette var et eksempel jeg med fordel kunne etterfølge, men det føles heller uaktuelt per dags dato. Likevel er det veldig koselig å skulle bli enda mer tantete!

Tilbake til Sverige. Det var noe jeg glemte i stad, og siden jeg ikke liker å redigere innleggene mine må jeg bare hoppe tilbake: Selv om jeg ikke fikk noen påpakning for å knapt ha lært Scala noe (både Annika og Therese syns visst det var ok), så ble det raskt tydelig at jeg godt kan få ræva i gir nå på nyåret; og at det ikke ville vært uheldig å debutere i LP1 iløpet av tjuetrettensesongen. Etter en supertrivelig nyttårsfeiring på Hitra med gode venner, 7 kg kalkun og en festlig strullgrevling som viste hvor utholdende og hardtarbeidende, og hvor godt samarbeid hun har, i søket etter en viss dimling på hjortejakt (dusten er altfor sterk for meg, men vi fant ham, pjuh!), har jeg nå også 2 kg kalkunraskekjøtt i kjøleskapet og sterk motivasjon for øking av strullkompetansen! Må bare vente til mongoryggen har sluttet å være mongo, og mongosnyteskaftet har blitt ferdig med å snyte; men nå gleder jeg meg skikkelig til å komme i gang med treninga! Mål nr. 1 er å printe ut programmene for alle LP-klassene, og planlegge litt grovt hvordan vi skal trene utover våren. Også skal jeg sende noen mailer og prøve å få i stand et bra lp-kurs for meg og andre i klubben, for jeg går dessverre glipp av Sanna Hallgren-kurset i januar… Åhåhå! Gleder meg til en tjuetrettensesong med funksjonell LP-hund!

Sist, men ikke minst: jeg sparer penger. Til kvasikjøkkenoppussing, stor bil, nytt hus, Sølenkurs (med mindre det kræsjer med kenneltreffet, hmmm) og Hurtta-vest! Egentlig syns jeg at Hurttas treningsvest suger en meget tydelig rull, med lommer som det knapt er mulig å nå/putte noe inni/få noe ut av, men den er hakket mer sosialt akseptert som gå-tur-vest; med dobbelt hunderi har jeg nemlig begynt å sprade rundt med treningsvesten for å unngå godbitsøl i lommer og for å alltid ha nok bæsjeposer, og ha noe å legge bånd og seler i når enkelte struller og dimlinger løper løs oppi skauen. Også har jo Hurttavesten refleks! Perfekt! Nesten. Den må være rosa. Kanskje.

Sosialt akseptert i urbane strøk. Refleks. Rosa. Kinderegg!

Sånn. Ønsker dere alle en fantastisk tjuetretten! Dette blir et knallår!

Reklamer

om en innholdsrik ventetid

I dag er det en måned til jeg er gift. Søndag 12. august antar jeg at jeg vil tilbringe med å takke alle gjestene som kom i bryllupet, snakke med venner jeg ikke har sett på altfor lenge, og kanskje sjekke ut gavebordet fordi jeg er så himla spent på om vi får dobbeltdrag til pulken…

Samtidig kommer jeg nok til å ha litt dårlig samvittighet den dagen, fordi jeg innerst inne kommer til å være ganske bra utålmodig med å komme meg over grensa og hente familiens nye tilskudd! I Sverige er det nemlig ei lita tispe som akkurat rundet 6 uker, og som flytter til oss mandag 13. august – nesten 11 uker gammel. Som jeg sa til oppdretteren, ble hun dessverre født for tidlig; men heldigvis har jeg funnet en kjempetrivelig og forståelsesfull oppdretter som var enig i at det var en bedre løsning at knøttet blir lengre hos henne i stedet for å bli utsatt for to uker med bryllupsforberedelser og stressa mennesker som ikke har tid.

Faktisk er jeg kjempefornøyd med oppdretter! Ikke bare er hun veldig hjelpsom og har hunder helt etter vår smak, men det er så lett å snakke med henne og til og med røpe det vanskeligste med lille pelsen vår: han har så altfor mye stress. Det har blitt litt bedre med tid, alder og trening, men i en alder av 2,5 år har han fortsatt lange perioder på hver tur hvor han er totalt i sin egen, stressa verden. Hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men at vi som usikre førstegangseiere i alle fall ikke har hatt erfaringen og tryggheten til å styre stresset på bedre måte har nok bidratt til problemet. Fine oppdretteren ble ikke skremt av det jeg fortalte, men sa at hun ville velge ut en stødig, trygg og avbalansert tispevalp til oss, slik at hun kan fungere som en beroligende lillesøster  – i stedet for enda et familiemedlem å passe på og stresse over for stakkars bekymra Hr. Dimling.

Etter en hel masse analysering av dimlingadferd og trening på vanskelige situasjoner med bistand fra adferdstrenere, bestemte vi oss i sommer for å forsøke hormonchip. Det var ikke en veldig lett avgjørelse, og ville uansett ikke være en quick fix som kunne ordne alt. Lillemann kan i noen tilfeller være usikker ovenfor fremmede hunder; og å fjerne testosteronet vil ikke bare senke stressnivået noe – det vil også fjerne noe av tryggheten hos hannhunder, og de fleste fryktaggressive hunder blir derfor bare verre når de kastreres. Nå er ikke småen vår fryktaggressiv, men sjansen for at noe sånt kunne utvikle seg ved å fjerne testosteronet var absolutt til stede – derfor også var det uaktuelt for oss å kastrere uten å ha forsøkt et halvt år med chip først.

For tre uker siden ble chipen satt inn, og om noen uker vil hormonene inni dimlingkroppen ha stabilisert seg. For en uke siden kom jeg hjem etter 5 uker sommerjobb i Oslo – og jeg hadde fått en ny Dimling! Da jeg kom hjem, trodde ikke lille dimling sine egne øyne, han hadde faktisk knapt sett meg på to måneder fordi svinet og jeg var i Japan på bryllupsreise i ukene før jeg dro til Oslo for å jobbe. Resultatet? En veldig kjærlig bisk som ikke kan sitte pent for å bli fotografert, man mååå jo kline!

For å feire at jeg var tilbake, tok vi oss en skikkelig regnfull oppdagelsesferd i skogen, klatret oppover bratte skråninger, sjekka ut pytter og elver, og – lo and behold – la oss ned i lyngen for å slappe av litt! Han har vært vanskelig å få til å slappe av sånn på turer, og nå gjorde han det helt av egen maskin! Flinke hunden.

Vanskelig å forklare helt hvordan det er, altså, men det er akkurat som om han er mer til stede i verden, samtidig som han er mer avslappa. Han oppfatter flere lyder, og sjekker ut med nese og ører, men uten å tilte på noe av det som skjer – det er knapt behov for å rulle seg i vegetasjonen for å avreagere, nå holder det visst å snøfte og så gå videre! Samtidig er han fortsatt fullstendig seg selv, jaktinstinktet har han i alle fall ikke mistet…

Ikke bare har han fortsatt jaktinstinktene sine intakt, han er også fortsatt veldig leken og ivrig på å finne de største mulige pinnene og se om jeg kanskje har lyst til å leke litt. Særlig når man merker at man er på vei hjem igjen…

Til forskjell fra tidligere, har han lett for å avslutte leken og roe helt ned igjen. Det er ikke noe mer tilting og herjing når jeg ikke leker tilbake eller leken går for vidt. Han klarer å stoppe seg selv, og jeg har ingen problemer med å stoppe ham. Det gjør det lettere for meg å slappe av og kose meg med ham. Jeg trenger ikke å være på plass og avbryte alt som er gøy hele tiden for å forhindre overstressa pelsdott.

Når han finner et ekstra tiltrekkende underlag, må han fortsatt rulle litt; men enten leser jeg ting inn i alt jeg ser, eller så er det med en annen intensitet han ruller seg nå. Han ruller for å kose seg, nå, ikke for å avreagere! Altså, han har jo kost seg med rulling før, men som med lekinga så avslutter han rullinga hver gang uten tull, og ser bare fornøyd og blid ut etter en rulleraptus – ikke vill og gal i blikket som før.

Plutselig har han også blitt langt mer lydhør. Han er vel ikke verdens lydigste hund, men han har alltid vært lydig i form av å kunne mange ting og høre etter (om enn for bare noen sekunder…) i forhold til en hel del sammenlignbare raser. Men til forskjell fra tidligere, prøver han nå å gjøre rett, og husker hva jeg har sagt tidligere. Et eksempel er heste- og sauedritt; det har alltid vært nærmest umulig å få ham til å huske for hver dritt at den ikke er lov å spise, men nå har det plutselig begynt å gli inn. Akkurat som om hjernen hans har fått plass til å prosessere ny lærdom. Det er litt som å ha en unghund som må lære massevis av grunnleggende ting, men han lærer dem jo! Og best av alt: han ser meg. Ikke bare ser på meg, med helt andre ting (godbiter og leking, kanskje) i blikket – han ser på meg. Med rolige, glade øyne! Selv når han akkurat har lekt litt eller jeg har stoppet ham når han er litt for ivrig mot frk. Fryd eller hennes minst like deilige søster frk. Streng.

Oioi, dette innlegget ble en skikkelig kvalm og sippete kjærlighetserklæring til pelsen, men det får være. Jeg er faktisk, rett og slett, helt pinlig glad for å se ham slik. Jeg håper at utviklingen fortsetter i denne retningen, og så får vi se hva vi gjør videre om et halvt år når hormonchipen går ut.