om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

Reklamer

omsider

For endelig har man kommet i gang med nettopp dette innlegget. Det tok sin tid, og det ble faktisk til og med etterspurt, før bokstavene begynte å falle på plass. Man har nemlig gått rundt og syslet med noe jeg hører de driver mye med i det gamle testamentet (mulig de gjør det i det nye testamentet også, selvsagt): man har grunnet. I flere dager har man gått og grunnet på det som hendte, og gjemt ting i sitt hjerte og slike ting, men nå er vi ferdige med grunnearbeidet. Here goes:

Man har trent med pelsen.

Ja, nå regner jeg med at utallige blogglesere landet over hoppet i stolene (og sofaene) sine? Joda, pelsen har vitterlig blitt trent, og det er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men det som er interessant er hvor, og med hvem. I alle fall denne gangen. Pelsen har nemlig (omsider) fått halvtårsgaven sin: medlemsskap i brukshundklubben! Stor stas for meg, veldig trist for ham hver gang han må dø litt i buret sitt litt. Fy som lyd det er på en slik spisstrutbisk. Vel, ekvipasjen har dermed inntatt Nidarosbanen, hvor man nå har gått fra piping rundt gjerdene (pelsen), markering på alt som er mer enn 5 mm over bakkenivå (så definitivt pelsen), rødming (undertegnede, hver gang pelsen 1: piper, 2: markerer på alt som står forholdsvis stille eller 3: ligger i buret og forteller verden at han er døden nær; hvilket, i sum, betyr mer eller mindre hele tiden) og oppgitt stønning (også undertegnede, ofte kombinert med rødming) til å faktisk kunne jobbe/leke litt. Forsøksvis til og med i langline, så minimann forhåpentligvis innser at de andre voffsene er ikke se, ikke røre, bare drite langt og lenge i. Å feile ham i slike omgivelser fører til oppstandelse, opprør, ville protester og rømningsforsøk, i ytterst uskjønn forening, så det unngås i det lengste. Men så var det dette siste punktet, da, som kunne være av interesse for hvermannsen: nemlig hvem vi trente med.

Jo, nå skal du høre, du. Vi trente nemlig med ingen ringere enn denne gjengen (alle bilder i dette innlegget er egenhendig, fullstendig uten respekt for personvern og copyright, og på småligste vis rappet rett fra Nirm- og Vidaeiers hjemmesider) og menneskene deres:

Ekko Erkemann


Ekko og mennesket hans har vi trent sånn cirka fast med i noen måneder, og man kan vel egentlig takke dem for at interessen for, og framgangen i, lydighetstreningen har holdt seg oppe og til og med økt. Ekko er virkelig en vaskeekte erkemann, og er sjefen over alle sjefer; i alle fall sjefen over alle Dimlinger – noe pelsen regelmessig syns er litt teit for han vil helst at hele verden skal være bare blomster og regnbuer og kos og sånn. Dette tilsier muligens at flertallet av lokale dimlegutter bør sosialiseres bedre med gjeterhunder, ettersom de virker å ikke være helt overbeviste om at full fleining, dimlingstyle, er stas. Uansett hvor mange hannhunder pelsen ellers møter på, er og blir Ekko kulest i pelsens store knappeøyne; men det er nevnte mannemann stort sett ikke enig i, ettersom sånne små, slitsomme pelsdotter faktisk er usynlige og omtrent ikke-eksisterende. Selv til høylytte protester. Ellers er Ekko en fascinerende og morsom fyr, og det er alltid spennende og lærerikt å se på hvordan han trener og ikke minst lærer. I turbofyfaenfart og med en intensitet og glede som av og til kan minne litt om galskap. Men, som vi alle vet, de gale har det godt, og Ekkomann har det visst ekstra godt når han får sitte kliss inntil noen for å bli klødd og trykket på de riktige av-knappene.

Lille Lira Lykkepille


Og der er frøkna mer eller mindre allerede beskrevet! En deilig, liten lykkepille var hun; omtrent som en miniutgave av dimlinggutten når det gjelder peace & love, men med uhorvelige mengder energi og fort-forte bevegelser bak hver kjærlighetserklæring. Jeg har en mistanke om at Lira har bestemt seg for at hele verden er en stor lekeplass og at det er om å gjøre å ha det moro så mye og så fort som mulig. Sånn for å være på den sikre siden, liksom. Om leken så heter drakamp eller fri ved fot virket ikke å ha så altfor mye betydning. Så lenge drakampen kom sist, kanksje. Også er hun jo utstyrt med et menneske som har en litt usunn (?) kjærlighet for leker, og det var nok pelsen veldig misunnelig for. Det hørtes i alle fall sånn ut, helt til han slapp ut av bilen og fikk låne en sauedings, og da var visst alt bare gøy!

Vene Vida


Vida er ei vakker dame, men visstnok en stygg schäfer. Man skulle gjerne vært litt styggere selv, hvis det virkelig er sånn stygginger ser ut. I tillegg er hun full av brains også, så det tyter, og virket veldig fokusert på at hun faktisk trente. På en måte var hun ikke som jeg hadde forventet at hun skulle være, fullpakket som jeg er av fordommer skapt av de schäferne jeg har møtt tidligere; hun var liksom så forsiktig, fullt ut i kontroll over seg selv, og nøyaktig i alt hun gjorde. Det så rett og slett ut som om hun gikk der og tenkte så det knakte, hele veien, mens hun så riktig så smørblid ut. Også var det noe snedig med henne som gjorde at jeg fikk en uhorvelig trang til å kosemose henne, men likevel fikk på følelsen at hun ikke innyndet seg hos hvem-som-helst, så det kunne jeg bare glemme. Så da turte jeg ikke å prøve engang, tjihi!

Nirm


Nope, sorry, ikke noe kallenavn for Nirm. Aner ikke hva jeg skulle ha funnet på for å beskrive Nirm sånn, heller. Han er visst en border collie, selv om det kan se ut som om han hadde planer om å bli en grand danois på et eller annet tidspunkt, før han ga opp halvveis opp i høyden. Han er visst pensjonert, men alt var nok meget bedre i gamle dager, og ungdommen så meget flittigere, for Nirm var slettes ingen avdanket, siklende bestefar på banen. Det var ett eller annet med uttrykket hans, og de litt uproporsjonert lange beina hans, som fikk meg til å tenke komiker med en gang. Ikke hvem som helst, men John Cleese, eller kanskje Leif Juster eller…jah, der har vi det! Rowan Atkinson! Nirm er hundeverdenens svar på Rowan Atkinson! Bare med ett lite unntak (sett bort i fra det at han er en hund, og ikke en britisk, gustenblek mannsling); nemlig at når man ler av ham så er det med sjarmert og imponert fnising – slettes ikke flau humring.

Sånn. Det var dem. Det er fullt mulig at jeg fullstendig har bommet på min karakteristikk av disse bissevofsene, men det var i alle fall det førstegangsinntrykket jeg fikk, og jeg likte det, jeg! Og det var både veldig morsomt og utrolig lærerikt å trene sammen med både folk og hunder; de var noen erfarne ringrever som alle trente på litt forskjellige måter. Spesielt det at de trente litt ulikt, var fint å se, for det gjør jo at jeg kan plukke litt mer her og der etter hva som passer meg. Og Hr. Dimling, ikke minst. Apropos det, hadde eieren til Lira trent med en husky og dermed lært en del om hvordan man motiverer sånne polarhunder, og det skal pelsdotten være glad for nå i ettertid… De er jo ikke akkurat fantastisk lettmotiverte; det eneste de virkelig, virkelig elsker er enten å løpe rett framover, eller å løpe rett på noe og drepe det. Men hun hadde altså noen gode ideer om hvordan jeg kunne utvikle lek, og finne fram til leketøy, som spiller på jaktinnstinktet til lillemann. Og godt er det, for han begynner virkelig å miste interessen for godbiter nå, med mindre vi trener inne – og nå har til og med ballen begynt å bli litt kjip, med mindre jeg lager pipelyder mens jeg holder ballen før jeg kaster den, sånn at den «lades opp» litt.

Siden jeg allerede er så godt i gang med å skrive om treningen av pelsskrotingen, så kan jeg jo, sånn i forbifarten, nevne at alle de fine målene for juni har blitt forbigått i stillhet. Herrejemini, hva var det jeg trodde, liksom? Alt det der, på én måned? Åh, det er så deilig å være en besserwisser og kunne le rått av egen dumhet. Heldigvis er det jo hele to måneder siden jeg skrev det innlegget med lang liste over delmål for juni, så da påberoper jeg meg retten til å fnyse lattermildt av de skyhøye forventningene, og si at jeg jo selvsagt var ung og dum den gangen… Siden sist har man også funnet ut at pelsdotten har to favorittøvelser, som langt overgår de fleste belønninger han kan få for å ha utført øvelsene: nemlig touching av musematte (eller, i dimletolkning: musemattedrap) og hopp over hinder. Hopp over hinder prøvde han første gang under ovennevnte treningsøkt, og tok glatt imot belønningen (piperten Skvikert, en pipende, halvdau pip-pip som er verdt å dø – og nesten svømme – for). Men da vi var på et hemmelig sted for å bryte båndtvangen her om dagen, dimlingen og jeg, så kom vi over et lite tre som hadde veltet over stien, hvorpå følgende skjer: skrotingen bråbremser en drøy meter foran treet, som utgjør et hinder på 5-6 cm mer enn hans egen høyde. Etter sånn omtrentlig et sekunds overdøvende stillhet, snur han seg mot meg, med et blikk så fullt av glede, tindrende knappeøyne og alvorlig psykose at jeg blir rent forbløffet og ikke lite forskrekket, hvorpå han eksplosivt børner rett mot treet og SPROoING!! spretter over det og børner videre innover i skauen. Helt fra seg av glede; han hoppa jo! Så da får man glede seg over at man har kommet enda et stykke på vegen inn i lp-helvette, og heller bekymre seg for hvordan man skal få småen til å stoppe, og sette seg, etter hoppet. Jaja. Hurra-hei og stor halloi er gøy, likevel.

om kvelden

Hver kveld trekker jeg i pysj, smetter på meg et par bittesmå, brune mokkasiner, setter hendene til munnen og plystrer stille som en lomrøy (tror jeg). Og hver kveld kommer svaret ganske umiddelbart, fra skyggen under et palmetre: et langtrukkent, lavmælt knurrende «håmmmffffhhhii!». Det er slik min utkårede bekrefter vår hemmelige pakt, før han lister seg ut fra sitt skjulested og møter meg med kjærlige, lidenskapelige kyss. Ganske snart klatrer jeg og min kjære John Dimling ned de mange trappene; før hver nye avsats speider jeg utover landskapet med mine skarpe indianerøyne, og når alt er klart, sier jeg «værsågod» og vi lister oss videre. Som skygger stryker vi nedover steinveggene, usynlige og uendelig lydløse, før vi endelig kan liste oss ut på savannen hvor vi kan skjule oss i det høye gresset.

Der går det en hemmelig sti, en sti min far høvdingen ikke vet om, hvor jeg og John Dimling kan vandre i fred for skarpe øyne og lyttende ører. I mine myke mokkasiner løper jeg lydløst og ubesværet mellom bølgende gress, forbi trær som hvisker i vinden. Plutselig innser jeg at det selvsagt ikke er John Dimling jeg har selskap av i kveld, det er min trofaste ganger, øhm, Pwodimling, som traver ved min side! Uberørt av dette plutselige byttet, småløper vi videre over savannen; jeg kjenner tydelig hver kvist på stien, og hver sten, gjennom de myke sålene i skinnskoene, og jeg merker veldig tydelig hvor smidig, rask og uendelig i pakt med naturen jeg er. Ikke rart, jeg er jo tross alt indianer.

Selvsagt bruker jeg ikke seletøy på hesten, som tross alt, på vaskeekte indianervis, er min fetter. Vi er ett, mine tanker er hans tanker og hans hjerte er en like naturlig del av meg som mine egne, lette føtter. Derfor er det ingen rasling i seletøy der vi glir igjennom landskapet; alt som kan høres er et og annet svisj og svosj, og det dempede smellet hver gang en av Pwodimlings hover treffer det myke jordunderlaget. Natten er stille, og luften fyllt av tusenvis av lukter som alle bringer nyheter: tidninger om nytt liv, dyr som har kommet og gått, store kamper og voldsom dramatikk. Jeg trekker alle disse små budgiverduftene sakte inn i lungene, kjenner på odøren av død, parfymen av vekst, – da jeg med ett kjenner en grusom stank av dritt. Kjapt kaster jeg meg ned på huk, speider til alle kanter for å se hvor styggedommen kommer fra, og skjønner straks at det er Pwodimling som har lagt fra seg en real haug. Lydløst og effektivt tryller jeg fram en hømhømpose fra bukselinningen på pysjen, og samler opp hestemøkka slik at ingen skal oppdage at vi har tatt oss denne ulovlige, nattlige ekskursjonen. Som et ekte barn av naturen, bruker jeg selvsagt en biologisk nedbrytbar hømhømpose, så med en bitteliten, men perfekt, håndbevegelse slynger jeg posen langt ut i gresshavet, før jeg og min stolte Pwodimling fortsetter vandringen.

Med ett stanser Pwodimling, han stirrer oppover dalsiden mens han årvåkent spisser ørene. Det er naturligvis unødvendig å nevne at jeg lenge har visst om dyrene han nettopp har oppdaget; jeg er tross alt høvdingens datter og min like finnes rett og slett ikke når det kommer til jakt og sporing av Moder Jords mange barn. Nå ser jeg forresten også helt klart og tydelig at det er min dyktige jaktkamerat og bror, bastardbikkja Pwadimler, jeg har med ut på hemmelig jakt nattestid. Ved hjelp av noen korte og raske, men enormt innviklede håndsignaler forteller jeg ham at vi skal følge sporet etter disse dyrene. Jeg spenner for den smidige buen min, og følger kjapt og lydløst inn i gresset, rett i hælene på Pwadimler. Sporet er langt, og det snor og vender på seg. Likevel henger vi på, og vi finner raskt ut at det er tre dyr foran oss, ei bøffelku med to kalver. Perfekt indianerbytte.

Vi nærmer oss stille, men det er noen ordentlig oppvakte bøfler vi har med å gjøre i kveld. Bøffelkua spisser ørene, ser seg rundt og værer i lufta, før hun legger på sprang med ungene på slep. Pwadimler skal til å løpe etter, men jeg får stagget ham. «La dem løpe», sier jeg, på det intrikate håndsignalspråket vi indianere bruker for å kommunisere med hunder; «de løp over til pionerenes områder».

Og ganske riktig, et par skritt senere står vi på asfalten, vi kan ikke se snurten av hjortedyr hverken her eller der, og dagdrømmen har forsvunnet som dugg for solen; pysjbuksa mi er gjennomvåt og mokkasinene klissete av skviste skogssnegler, mens Dimlingen står og skjelver fordi han har gått spor og det var så himla kult. Så da er det bare å traske hjemover i våte sko som lager gnagsår på hælene, før man fôrer hunden, spiser kveldsmat og går og legger seg.

P.S.: Ingen hjortedyr ble unødvendig skremt eller skadet under dagdrømmeriet, da man sjekket grundig at de ikke var til stede før man lot dagdrømmeriet gå seg selv til hodet, og satte bikkjeskinnet på sporet. Derimot har det ofte hendt at vi har gått på den nevnte stien og måttet snu på grunn av nevnte hjortekolle m/2 kalver, da de har stått der i gresset og …ja, gresset, og Dimlegutt så gjerne ville løpe bort til dem og kose masse. Det får han nemlig ikke lov til, jeg vil ha all kosen selv.

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!

om krig og fred og pip-piper og sånn

Jeg var vel klar over at samojeden kan brukes som jakthund og derfor har et visst jaktinstinkt, men jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke var helt forberedt på akkurat hva det innebærer, hvor alvorlig det kan bli – og hvordan jeg skal forholde meg til det.

Pelsen har alltid vært veldig opptatt av små pip-pipene, og jeg har ikke tenkt så altfor hardt over det, annet enn at det er litt sjarmerende og søtt med en liten plysjbamse som liker å kikke på småfuglene (jadda, man er jo litt dust også), og at det sikkert lønner seg om han vennes til å ha fugler i nærheten, og at de ikke kan fanges, og at det sikkert sannsynligvis naturligvis er noe som kommer til å gå over når overkokt valpenøtt vokser til mye smartere og lurere voksenhjerne.

Men! Nå har unge herr Søplebikkje plukket seg en due i bakgården. Pip-pipen var fortsatt i live da den unge herren ble arrestert, men den fikk raskt en håndsrekning fra undertegnede inn i evigheten (og gikk så rett i søpla), og den var tydeligvis prøvesmakt før det, selv om krypet så rimelig intakt ut – med unntak av en bloddråpe på brystet og veldig sørgelig pip-pip-ynking. Det var nok podens siste alene-tur i bakgården, uansett hvor uforstyrret han er fra folk og andre dyr der. Det er dessverre ikke første gangen han har funnet seg pip-pip å gnage på, jeg dro store deler av en anna due ut av kjeften på pelsen her om dagen (han fant en etterlatenskap fra et oppgjør drittfuglene segimellom). Men nå har han tydeligvis fanget en due selv, og sto og lekte seg med maten (slikt gjør ikke pene smågutter fra møblerte hjem!) da jeg kom ut og var streng i blikket. Han viste med hele seg at han følte det lite gunstig å bli tatt på fersken, men det hjelper jo så fryktelig lite…

Nå har den «sunne, ungdommelige interessen» for småfuglene fra gamledager altså gradvis gått over i innbitt observasjon og jaktutbrudd mot gjøk og sisik, trost og stær, og det begynner virkelig å bli slitsomt. Mor er vonbroten. Er det en skjære som tripper rundt 10 meter unna der vi står og trener, kan jeg ta gift på at fillebisken snart er i full gallopp mot fjærpryden, klar for middagsmaten. Jeg har prøvd intenst med kindereggøvelsen, men pølsebiter, ballkasting og drakamp (som ellers er julekveld og nyttårsaften og alt som er godt på en gang) har ingenting å stille opp mot hoppende og flyvende befjærede leker som man også kan spise opp (bonus!). Og nå tripper pøbelbarnet rundt i stua og sutrer fordi han ikke fikk spist opp en flyvende rotte som ligger i bakgården og dør i kveldskulda.

Så er det altså stadfesta at bisken har et velutvikla jaktinstinkt, som sikker vil bli enda mer velutvikla (argh!) over de neste månedene, og at flinkingen klarer å «bring the bacon» på egenhånd. Utover å såre mitt morsinstinkt (jeg vil jo helst være uunnværelig for ham, og derfor selvsagt være den eneste matkilden og gleden i livet han har), er det skummelt å se hvor fokusert han er på jakt allerede nå, i en alder av 4 usle, korte måneder. Han skal jo ikke brukes til jakt! Og jeg har ikke den minste snøring på hvordan jeg skal takle jaktinstinktet hans …anna enn å alltid bruke langline og ha fugleradar, men herrejemini, det er fugler overalt!

Nå er jeg rimelig harm etter duehalshugging ved hjelp av spade, og lurer på om noen bytter sunn og lydig samojedvalp mot gullfiskbolle?