om en innholdsrik ventetid

I dag er det en måned til jeg er gift. Søndag 12. august antar jeg at jeg vil tilbringe med å takke alle gjestene som kom i bryllupet, snakke med venner jeg ikke har sett på altfor lenge, og kanskje sjekke ut gavebordet fordi jeg er så himla spent på om vi får dobbeltdrag til pulken…

Samtidig kommer jeg nok til å ha litt dårlig samvittighet den dagen, fordi jeg innerst inne kommer til å være ganske bra utålmodig med å komme meg over grensa og hente familiens nye tilskudd! I Sverige er det nemlig ei lita tispe som akkurat rundet 6 uker, og som flytter til oss mandag 13. august – nesten 11 uker gammel. Som jeg sa til oppdretteren, ble hun dessverre født for tidlig; men heldigvis har jeg funnet en kjempetrivelig og forståelsesfull oppdretter som var enig i at det var en bedre løsning at knøttet blir lengre hos henne i stedet for å bli utsatt for to uker med bryllupsforberedelser og stressa mennesker som ikke har tid.

Faktisk er jeg kjempefornøyd med oppdretter! Ikke bare er hun veldig hjelpsom og har hunder helt etter vår smak, men det er så lett å snakke med henne og til og med røpe det vanskeligste med lille pelsen vår: han har så altfor mye stress. Det har blitt litt bedre med tid, alder og trening, men i en alder av 2,5 år har han fortsatt lange perioder på hver tur hvor han er totalt i sin egen, stressa verden. Hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men at vi som usikre førstegangseiere i alle fall ikke har hatt erfaringen og tryggheten til å styre stresset på bedre måte har nok bidratt til problemet. Fine oppdretteren ble ikke skremt av det jeg fortalte, men sa at hun ville velge ut en stødig, trygg og avbalansert tispevalp til oss, slik at hun kan fungere som en beroligende lillesøster  – i stedet for enda et familiemedlem å passe på og stresse over for stakkars bekymra Hr. Dimling.

Etter en hel masse analysering av dimlingadferd og trening på vanskelige situasjoner med bistand fra adferdstrenere, bestemte vi oss i sommer for å forsøke hormonchip. Det var ikke en veldig lett avgjørelse, og ville uansett ikke være en quick fix som kunne ordne alt. Lillemann kan i noen tilfeller være usikker ovenfor fremmede hunder; og å fjerne testosteronet vil ikke bare senke stressnivået noe – det vil også fjerne noe av tryggheten hos hannhunder, og de fleste fryktaggressive hunder blir derfor bare verre når de kastreres. Nå er ikke småen vår fryktaggressiv, men sjansen for at noe sånt kunne utvikle seg ved å fjerne testosteronet var absolutt til stede – derfor også var det uaktuelt for oss å kastrere uten å ha forsøkt et halvt år med chip først.

For tre uker siden ble chipen satt inn, og om noen uker vil hormonene inni dimlingkroppen ha stabilisert seg. For en uke siden kom jeg hjem etter 5 uker sommerjobb i Oslo – og jeg hadde fått en ny Dimling! Da jeg kom hjem, trodde ikke lille dimling sine egne øyne, han hadde faktisk knapt sett meg på to måneder fordi svinet og jeg var i Japan på bryllupsreise i ukene før jeg dro til Oslo for å jobbe. Resultatet? En veldig kjærlig bisk som ikke kan sitte pent for å bli fotografert, man mååå jo kline!

For å feire at jeg var tilbake, tok vi oss en skikkelig regnfull oppdagelsesferd i skogen, klatret oppover bratte skråninger, sjekka ut pytter og elver, og – lo and behold – la oss ned i lyngen for å slappe av litt! Han har vært vanskelig å få til å slappe av sånn på turer, og nå gjorde han det helt av egen maskin! Flinke hunden.

Vanskelig å forklare helt hvordan det er, altså, men det er akkurat som om han er mer til stede i verden, samtidig som han er mer avslappa. Han oppfatter flere lyder, og sjekker ut med nese og ører, men uten å tilte på noe av det som skjer – det er knapt behov for å rulle seg i vegetasjonen for å avreagere, nå holder det visst å snøfte og så gå videre! Samtidig er han fortsatt fullstendig seg selv, jaktinstinktet har han i alle fall ikke mistet…

Ikke bare har han fortsatt jaktinstinktene sine intakt, han er også fortsatt veldig leken og ivrig på å finne de største mulige pinnene og se om jeg kanskje har lyst til å leke litt. Særlig når man merker at man er på vei hjem igjen…

Til forskjell fra tidligere, har han lett for å avslutte leken og roe helt ned igjen. Det er ikke noe mer tilting og herjing når jeg ikke leker tilbake eller leken går for vidt. Han klarer å stoppe seg selv, og jeg har ingen problemer med å stoppe ham. Det gjør det lettere for meg å slappe av og kose meg med ham. Jeg trenger ikke å være på plass og avbryte alt som er gøy hele tiden for å forhindre overstressa pelsdott.

Når han finner et ekstra tiltrekkende underlag, må han fortsatt rulle litt; men enten leser jeg ting inn i alt jeg ser, eller så er det med en annen intensitet han ruller seg nå. Han ruller for å kose seg, nå, ikke for å avreagere! Altså, han har jo kost seg med rulling før, men som med lekinga så avslutter han rullinga hver gang uten tull, og ser bare fornøyd og blid ut etter en rulleraptus – ikke vill og gal i blikket som før.

Plutselig har han også blitt langt mer lydhør. Han er vel ikke verdens lydigste hund, men han har alltid vært lydig i form av å kunne mange ting og høre etter (om enn for bare noen sekunder…) i forhold til en hel del sammenlignbare raser. Men til forskjell fra tidligere, prøver han nå å gjøre rett, og husker hva jeg har sagt tidligere. Et eksempel er heste- og sauedritt; det har alltid vært nærmest umulig å få ham til å huske for hver dritt at den ikke er lov å spise, men nå har det plutselig begynt å gli inn. Akkurat som om hjernen hans har fått plass til å prosessere ny lærdom. Det er litt som å ha en unghund som må lære massevis av grunnleggende ting, men han lærer dem jo! Og best av alt: han ser meg. Ikke bare ser på meg, med helt andre ting (godbiter og leking, kanskje) i blikket – han ser på meg. Med rolige, glade øyne! Selv når han akkurat har lekt litt eller jeg har stoppet ham når han er litt for ivrig mot frk. Fryd eller hennes minst like deilige søster frk. Streng.

Oioi, dette innlegget ble en skikkelig kvalm og sippete kjærlighetserklæring til pelsen, men det får være. Jeg er faktisk, rett og slett, helt pinlig glad for å se ham slik. Jeg håper at utviklingen fortsetter i denne retningen, og så får vi se hva vi gjør videre om et halvt år når hormonchipen går ut.

Reklamer

om ungdommens råskap

For å sitere Jan Thomas:

Åoh mai GÅÅÅD, liksom.

Etter to ukers sporadisk hørseltap, autistiske tendenser og vokale prestasjoner innendørs ved 14-15 måneders alder, hadde jeg for lengst avskrevet pelsens ungdomsopprør som latterlige – og vel overståtte. Da bare hans fjorten dager med syting, uling, vandring i egen verden og total mislykkethet på lydighetstrening var unnagjort, visnet ungdommens fjortiskronblader og falt til grunnen, og lillebisk gjennoppsto som et yndig, kontaktsøkende treningsdyr. Haha, tenkte jeg, hånte småens usle forsøk på opprør, og kronet meg selv som den ubeseirede MOM. Mwahaha!

Men åoh mai gåååd. ÅOH MAI GÅÅÅÅD!

Ja. Vi får vel si at jeg ikke hadde fullstendig rett i min analyse av pelsdimlingen. Ikke for det, han er fortsatt en enkel sjel. Det er ikke akkurat slik at et hormon eller tre er i stand til å fordoble hjernekapasiteten til unge hr. Vimekopp og gjøre ham til en utspekulert, ondskapsfull faen; han er fortsatt like snill, godtar fremdeles alt («Åjj, mamma, skal du faktisk vaske meg? Det er jo helt forferdelig!!?? Jeg står jo her og DØØøøØØØRrrR!!!? …men du får vel bare gjøre det, da…»), og hører han ikke etter er det bare å flytte på de drøye 26 kiloene hans . «Protest» er et altfor langt fremmedord til at han er i stand til å bruke det. «Døv», derimot, er enklere. «Kåt» har vist seg å nesten komme naturlig for ham. Det er hakket før jeg konverterer til positiv straff-basert trening, hvor han jobber for at jeg ikke skal knerte ballene hans som bobleplast. Men vi skal på utstilling i helga, og det hadde vært så kjedelig å få trekk for knuste testikler.

Så ja, minimann er kåt. Og når man er kåt, er man døv. Slik vi bor, og så mange hunder det er her i nærheten, tror jeg vi like gjerne kan regne med at det er løpetid i nærheten nærmest hele tida; og det virker også sånn på hr. Dimling. Jeg syns i grunnen det er ganske ok, for vi får plenty med muligheter til å trene på at løpetid ikke er en lovlig grunn til å grave huet ned i bakken som en struts, for å klapre tenner og sikle på en liten tisseflekk. Likevel, det er litt slitsomt når mini’n får sine horny attacks, og jeg må trekke trekkhunden min gjennom hele turen. Jeg blir noe irritabel. Min irritasjon fører til døvhet hos minimann; han har nok en sjelden irritasjonsallergi. Hans døvhet har ført til min «flytt en samojed»-hobby; hvor jeg, hvis han ikke hører med hodet fordypet i et saftig stykke løpetidslukt, rett og slett flytter på pelsbylten. Setter den et annet sted. Drar den med meg videre og funderer på å bytte ham inn mot en slik:

Så kommer jeg på at selv om slike hunder aldri gjør noe galt, så er de ikke veldig gode lydighetshunder. Og de er rett ut elendige sporhunder. Og det er det snodige, selv om hr. Dimling har begravet alle sine 2 hjerneceller i liflig tispeduft, så er han fortsatt en drøm (en surrealistisk, overraskende og fullstendig virkelighetsforstyrra drøm, mind you) å trene lydighet med! Det er akkurat som om han, etter å ha vandra halvannet år totalt i sin egen verden, plutselig en dag så opp på meg og tenkte «Oi! Damen er kul!». Nå har han faktisk lyst til å trene med meg. Lyst til å leke med meg. Lyst til å jobbe for meg, til og med hardt og forholdsvis lenge uten helt å skjønne hva som foregår, men likevel få det til. Bare bittelitt lyst til å løpe sin vei med leka for å drepe den og ha den til frokost. Så det er jo ingen stor bombe, vil jeg tro, at jeg hadde store forhåpninger for sporsesongen da snøen endelig bestemte seg for at den trengte en ferie.

Jeg må slutte å ha store forhåpninger. For det første, pelsskrotingen gikk ok spor mot høsten i fjor. Han kunne godt gå opp mott 500, kanskje 600 meter i fjor, bare jeg turte. Han gikk jevnt, trygt, og rimelig målbevisst, og var happy for å finne leke i sporslutt hver gang. Samtidig som han var flåsete, vimete, i sin egen verden og en prøvelse på lydighetstreninger. Naturlig slutning: han har blitt flinkere til å konsentrere seg og jobbe med meg på lydighetstrening, altså vil han være flinkere til å konsentrere seg og jobbe i sporet også! Vel. Gal slutning. Han har i løpet av året funnet ut at det finnes en verden utafor egen nese, og at det skjer morsomme ting i den. Han er mer oppmerksom på hva jeg gjør og sier, men da er han faktisk også dårligere på å leve i sin egen verden og gå sporet konsentrert over lengre tid.

Dette er hva som skjer:

  1. Jeg setter ham på sporet på vanlig måte, og han går fint. Stort sett i primærsporet, fint tempo og med snuten ned. Til han plutselig ser et lemen, og må knerte det litt før man kommer på at man går spor og går litt mer. Men der var det et rådyrspor! Det må sjekkes ut litt fordi rådyr…åh, man fikk ikke lov til å gå der mer. Ok, gå spor da, tumtitum… Ja, trenger vel kanskje ikke skrive mer? Han går pent, men uten nevneverdig motivasjon – altså faller han ut. Æsj.
  2. Jeg går forskjellige motivasjonsspor med ham. Hauser ham opp med leke og gir massemasse synspåvirkning. Lar ham lete opp svinet som har forsvunnet inn i skogen. Lar ham lete opp svinet som gjemmer seg i skogen – uten at han har merket eller sett at svinet forsvant. Samma kan det være, resultatet er alltid det samme: med supermotivasjon og klynking raser han gjennom sporet. Jaja, jeg holder ham igjen, men de 4 hjernecellene hans går i kryss og leker tivoli og disco på en gang – så han har store problemer med å plante snuten i bakken og finne ut hvor han skal gå. Mister han sporet leter han litt på overvær, før han snur seg mot meg og sier «PIIIIIIIIIIP! Fliiip-fliip-FLIIIIIIP!». Argh.

Ka gjør man no med det? P-p-p-pizzafyll!

Eller kanskje ikke. Det hjelper mer å gå sporkurs. Så vi gjør det, da. Og så ser man hva som skjer, no? Strategien min er uansett at han skal bli belønnet for å gå spor sånn som han gjør i alt. 1 ovenfor, med en belønning så bra at han blir heitere i sporet senere. For jeg har ikke noe lyst til å belønne ham for å gå med nesa høyt og virre og pipe. Planen er altså at noen (les: Therese) skal legge et kort spor med leke i sporslutt på vanlig måte (altså uten synspåvirkning), og så gjemme seg rett i nærheten. Da slipper jeg at Nansen finner sporslutt, altså mennesket, på overvær – han skal finne leken han. Det er bare det at når han finner leka, så hopper det fram et menneske, og herreguuuuuud! Det blir sikkert stas.

Vi skal ut i regnet og sette teori i praksis nå. Med nyvasket bisk i anledning helgas utstilling…