Nyttårstur

Ymse, Therese, Ingrid, Ekko, Ulf og Scala

Nyttårstur

På skitur med Therese & tervene

Reklamer

Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

om morgenstemning

Den der morgenstemninga var ganske ok i dag. Særlig når jeg sto på Brattørkaia klokka åtte og se MS Nordkapp legge til mens en trompetist spilte Morgenstemning på MS Nordlys som allerede lå fortøyd…

image

Ellers? Tja. Scala har iallfall ingen unnskyldning når vi skal begynne med metallapport!

image

Om gull i munn

Jeg har fått wordpress-app, så nå står jeg på bussen og blogger. Det hadde vært enklere om jeg satt. Og det blir ingen bilder i denne bloggposten før jeg får lurt noen inn via redigering på kompjuteren.

Jeg er nå 21 dager uti det nye året, og 3 arbeidsdager uti masteren. Med året går det strålende. Jeg har det gøy. Jeg har vært i operaen og sett en opera buffa med mann, bror, svigerinne og framtidig tantebarn (for anledning i form av magekul). Jeg har forsøksvis overtalt mannen til å kjøpe flere spill på outland. Jeg har arrangert diablo3-lan. Scala har skjønt opp til flere ting i treningen, og vi er på fellestrening hver uke.

svin og dyr på Operaen

Masteren skrider også fremover. Jeg og min samarbeidspartnerske er godt i gang. Vi har satt rammer. Vi har avtalt møter. Vi har dekorert tegnesalveggen med innviklede plan- og styringssystemer. Vi har inngått avtale om straffesystem for forseintkomming. Og her kommer vi til dagens tema.

Kl 9 er det seneste oppmøtetid, i skrivende stund er det drøyt halvannen time siden, og jeg er fortsatt på vei. Jeg er stygt redd for at saken allerede er tapt, denne uken vil jeg samle flest straffeminutter og måtte spandere fredagslatte på min samarbeidspartnerske (og jobbe inn timer på kveldstid). Og her kommer den bedårende historien om hvorfor jeg er så sent ute i dg; en dag hvor planene våre inkluderer flere viktige avtaler og telefonsamtaler.

Forsinket tog i går kveldvar en dårlig start, og å ikke få seg opp av senga før 8 spolertede fleste planene om å rekke tidsfristen. Likevel, de største kjeppene i hjulene oppsto nok da jeg glemte å ta med meg nøkler og telefon på tur, og svinet dro på jobb mens jeg var ute. Dimlingen var særdeles fornøyd, men jeg ble rimelig panisk i pysjog 10 minusgrader. Heldigvis gikk jeg en tur for å tenke gjennom saken, og fant fram til at det burde la seg gjøre P få hjelp fra vaktmesteren. Så det begrenset seg til en knapp time utestengt fra eget hjem i dag, heldigvis. Vel hjemme sendte jeg en beklage de melding, og kastet på meg tøy mens jeg renset potekutt og satte på potesokk, foret, vannet, og prakket valpeskinnet ut på kjøkkenet. Klar til avgang, en forvokst time bak skjema, hørte jeg noe alvorlig skrammel ute på nevnte kjøkken. Og tror du ikke det var den gyldne frøkna som sto og blomstret på kjøkkenbenken blandt tomme melkekartonger og nyvaskede sleiver (med tannmerker i)?

To sekunder, en kort prosess, og noen flaksende, halvspiste melkekartonger senere sto grevlingen og angret på gulvet.

Så. Nå må vi finne en annen løsning. En ting er i alle fall klart. Aldri stol på en retriever på kjøkkenet.

om tjuetretten!

Nytt år, nye muligheter, sa folk. I år har jeg forsetter: ha det mer gøy, spille mer spill, loppe Therese for pinglekaffe og ha mer besøk. Ellers vil året inneholde både masteroppgave og jobbing (jeg har fått jobb, woohooo!), og en liten strull som garantert begynner å løpe på et eller annet tidspunkt. Hmpfh!

I jula fikk strullen og jeg skyss av Therese til Sverige (hun hadde visst lyst på en 8 timers omvei på vei opp til hytta, som i grunnen ble fryktelig mye lenger enn 8 timer), for å besøke Scalas oppdretter. Jeg var ikke enormt høy i hatten når jeg ankom med min lille strullepels som knapt kan annet enn hverdagslydighet (men hun har en fin-fin sitt og dekk, altså, og flatdekken nærmer seg, og hun vil heller se på meg enn å støvsuge hestebæsj, stooor seier!) – men det var bare gode ord å få!

Stor fin Scala

Hun er visst veloppdragen, den lille grevlingen min, og vi hadde en veldig hyggelig dag i Sverige! Vi fikk til og med møte Scalas slektninger og ikke minst mamma; artig å se hvor like de var, selv om det var tydelig at hun hadde trekk fra pappa Danne også. Siden det var slik en hyggelig dag, ble det også en lang dag, så klokka var altfor mye da vi til slutt begynte å kjøre hjemover igjen og oppdaget at noen hadde lagd skøyteis på hele den kronglete veien fra Charlottenberg til Stange. Midt i en sving, hvor Therese kjørte i ca 10 km/t slik at det føltes som om vi sklei kontrollert gjennom svingen, leste jeg meldingen hennes hvor det sto at valpen hennes var født! Så da begynte jeg å sjekke facebook-kontoen hennes også og der var det masse bilder av tervebebbiser. Jeg har blitt valpetante til en liten tervegutt som flytter til Therese i slutten av februar! Hurra! Han har et par flotte hurra-meg-rundt-foreldre og kommer nok til å bli en skikkelig kul brukshund; og er en av disse puddingene (jeg stjeler bilder fra facebook, jeg):

N-puddinger

Jeg skal visst også bli mer mennesketante, for broren min produserer etter sigende fortsatt. Jeg fikk en følelse av at enkelte budringere av denne nyheten mente dette var et eksempel jeg med fordel kunne etterfølge, men det føles heller uaktuelt per dags dato. Likevel er det veldig koselig å skulle bli enda mer tantete!

Tilbake til Sverige. Det var noe jeg glemte i stad, og siden jeg ikke liker å redigere innleggene mine må jeg bare hoppe tilbake: Selv om jeg ikke fikk noen påpakning for å knapt ha lært Scala noe (både Annika og Therese syns visst det var ok), så ble det raskt tydelig at jeg godt kan få ræva i gir nå på nyåret; og at det ikke ville vært uheldig å debutere i LP1 iløpet av tjuetrettensesongen. Etter en supertrivelig nyttårsfeiring på Hitra med gode venner, 7 kg kalkun og en festlig strullgrevling som viste hvor utholdende og hardtarbeidende, og hvor godt samarbeid hun har, i søket etter en viss dimling på hjortejakt (dusten er altfor sterk for meg, men vi fant ham, pjuh!), har jeg nå også 2 kg kalkunraskekjøtt i kjøleskapet og sterk motivasjon for øking av strullkompetansen! Må bare vente til mongoryggen har sluttet å være mongo, og mongosnyteskaftet har blitt ferdig med å snyte; men nå gleder jeg meg skikkelig til å komme i gang med treninga! Mål nr. 1 er å printe ut programmene for alle LP-klassene, og planlegge litt grovt hvordan vi skal trene utover våren. Også skal jeg sende noen mailer og prøve å få i stand et bra lp-kurs for meg og andre i klubben, for jeg går dessverre glipp av Sanna Hallgren-kurset i januar… Åhåhå! Gleder meg til en tjuetrettensesong med funksjonell LP-hund!

Sist, men ikke minst: jeg sparer penger. Til kvasikjøkkenoppussing, stor bil, nytt hus, Sølenkurs (med mindre det kræsjer med kenneltreffet, hmmm) og Hurtta-vest! Egentlig syns jeg at Hurttas treningsvest suger en meget tydelig rull, med lommer som det knapt er mulig å nå/putte noe inni/få noe ut av, men den er hakket mer sosialt akseptert som gå-tur-vest; med dobbelt hunderi har jeg nemlig begynt å sprade rundt med treningsvesten for å unngå godbitsøl i lommer og for å alltid ha nok bæsjeposer, og ha noe å legge bånd og seler i når enkelte struller og dimlinger løper løs oppi skauen. Også har jo Hurttavesten refleks! Perfekt! Nesten. Den må være rosa. Kanskje.

Sosialt akseptert i urbane strøk. Refleks. Rosa. Kinderegg!

Sånn. Ønsker dere alle en fantastisk tjuetretten! Dette blir et knallår!