om skjønnhetsidealer

Jada, folkens, jeg er på en filosofirull for tiden. Ingenting som litt sol og glede som får de små grå til å danse chachacha under pannebrasken! Denne gangen blir det dessverre ingen teoridisputas som kan belyse hverdagsproblematikk og vise veien for personlig utvikling, beklager det, men litt spennende sammenstillinger og nye tankesett kan man likevel friste med. Dagens tema er altså skjønnhet, menneskelig sådan, om enn i en litt ny setting. Eller fra en noe uvant synsvinkel. Jeg har nemlig nettopp blitt så gammel, eller selvsikker, inni hodet mitt, at jeg syns dette berømte skjønnhetshysteriet er temmelig interessant. På en distansert, hoderystende og lett humrende måte. Joda, jeg har ikke glemt at jeg har en og annen skavank og estetisk avstikker her og der, som jeg helt sikkert hadde sagt ja takk til å få fjernet dersom muligheten hoppet opp i trynet mitt og bød seg fram (selv om jeg av selvhøytidelige grunner sannsynligvis aldri vil innrømme min svakhet ved sosiale tilstelninger), men jeg har ingen slike muligheter, og jeg har ingen enorm trang for å oppsøke sånt noe heller. Altså er jeg rimelig fornøyd, dog uten vrangforestillinger om at jeg er en statuett over menneskelig fullkommenhet.

Nok om det. Fremad! Til saken!

Det er altså interessant, synes jeg, hvordan fokuset på skjønnhet og perfeksjon står høyt i kurs, samtidig som kropp og utseende anses som så privat at man helst ikke bør vise seg offentlig iført hotpants, med mindre man er 8 år, eller eventuelt statist for en Pacific Blue-episode. Som uansett ikke spilles inn lenger, og hvor stringtruser strengt tatt var mer hot en hotpants. Vel, mulig det er en naturlig sammenheng der; at det enorme presset for å være perfekt gjør at alt som er bittelitt mindre enn helt ultimat blir for driti ut å offentliggjøre. Resultatet er tydeligvis at vi hagler om oss med lovord og komplimenter for fysiske atributter, samtidig som vi påtar oss oppgaven med å belyse andres personlighetsbrister (du er så treig, du glemmer alltid alt, du må tenke mer positivt, osv) som om vi fikk betalt for det; men det å for eksempel ymte frampå til ei venninne at hun har en litt uharmonisk nese, eller snakke høyt om at bror ikke er spesielt veldholdt, og trenger mye mer mosjon, det er fy-fy. Ordentlig fy-fy. Alle streber vi mot fysisk perfeksjonisme, og stort sett ingen av oss når målet, men likevel har vi vanskelig for å innrømme både egne og andres små fysiske skavanker. Med mindre vi baksnakker noen, og det er bare slemt.

Hvorfor må det være sånn? Er det bare naturlig og riktig at det kun er vakker fysikk som skal kjennegjøres, mens mentalitet og personlighet kan gjennomgå en mer objektiv kritikk? Hvorfor er det til en viss grad helt ok å være ærlig på hvordan folk er, men ikke hvordan de ser ut? Snodig, spør du meg, for det er vel heller personligheten enn kroppen som gjør et individ til seg selv? Og nå i disse dager, hvor jeg er såpass stødig i gemyttet at jeg kan se på mine egne fysiske tilkortkommelser uten å kjenne fortvilelsen ta meg, lurer jeg på hvordan jeg hadde gjort det på en utstilling. Ja, nettopp, en utstilling: «Ung, velholdt jente med trivelig gemytt. God høyde. Gode vinkler i bein og armer. Grei pels. God ringtrening.» – rød sløyfe. Eller flat blå? Hadde jeg fått pluss for min lange, slank hals, og et elegant trav, eller hadde jeg heller blitt trukket for dårlig vinklet rygg (som bidrar til å gi inntrykket av den lange, smekre halsen) og ineffektive bevegelser (jepp, jeg spretter visst veldig når jeg jogger)? Ville jeg fått dårlige kritikker fordi jeg «mangler tyngde foran» (med et bebreidende blikk mot min noe slunkne b-cup), eller ville jeg fått pluss i margen for feminint uttrykk? Hadde noen dommere utelukkende sendt meg ut med flat blå på grunn av overbitt, fargefeil (man har pigmentflekker, eller melkeflekker om du vil, må vite) og en uproporsjonert kropp, mens andre dommere ville utdelt både HP og på gode dager cert, med kritikker som «gode, feminine linjer», «utmerkede vinkler», «søtt uttrykk» og «stolt holdning»? Kunne jeg, trass mine åpenbare mangler og til tider snodige fysikk, blitt utstillingschampion? Nei, jeg hadde nok ikke blitt Norsk Vinner, og jeg tviler på om jeg hadde blitt sendt videre til Crufts, det er i det hele tatt svært usikkert om jeg noengang hadde blitt BIR, for ikke å snakke om BIG eller BIS; men kunne jeg gjort det helt normalt ok? Jeg mener, det er jo mange hunder som ikke er helt perfekte, men som likevel gjør det ganske godt? Det må da finnes utallige utstillingschampioner med kritikker som «for høyt ansatt hale», «saksebitt med en ekstra P1», «kort hals» og «mangler noe tyngde»?

Da jeg først hadde tenkt så langt, falt en helt ny verden rett ned i hodet mitt. Tenk om vi faktisk ble bedømt som hunder, oppdelt i raser som hunder, og også parret som hunder? Jeg mener, menneskelig DNA innehar jo tross alt større variasjon enn ulikhetene mellom alle de drøyt 400 hunderasenes gener! Hadde Demi Moore fra Striptease-æraen blitt avføyd som en «working human»; altfor rektangulær og muskuløs, og med dårlig kjønnspreg, for å lykkes i ringen? Eller ville hun ha vært en eller annen kvadratisk, supermuskuløs bulletype? Kunne Anna Nicole Smith, med sine til tider overdrevne timeglassfigur, vunnet en verdenstittel? Ville jeg blitt klassifisert som en mynde? Eller fuglehund? «Slank og langbeint, bygget for fart, utrettelig og med et våken uttrykk. Glatt, lys hud, blå øyne. En myk, men sta type som kan bli kreativ når den kjeder seg; må oppdras med fast, men rettferdig hånd. Trenger mye og god mentalstimuli». Ville ting vi ikke ser på som vakkert, appelsinhud for eksempel, være ønsket for noen raser? Litt sånn som shar pei med alle rynkene og hudfoldene sine? «Nydelig, velholdt veterandame, god hud med cellulitter fra hofte til ankler»? Vil det være ønskelig for noen med massevis av små valker nedover kroppen? Er det, i oppdrettets og rasearbeidets navn, fornuftig at jeg kombineres med svinet, som også kan betegnes som «slank og langbeint, bygget for fart, utrettelig og med et våken uttrykk. Glatt, lys hud, blå øyne. En myk, men sta type som kan bli kreativ når den kjeder seg; må oppdras med fast, men rettferdig hånd. Trenger mye og god mentalstimuli» – men som har klart bedre beinstamme enn meg? Eller er det bare dumt å kombinere to med fargefeil, selv om han har klart mindre av det enn meg? Vil hans «sterke fokus og evne til konsentrasjon over lang tid» kombinert med min «kreativitet, stahet og samarbeidsvilje» resultere i fantastiske bruksmeritter for våre avkom?

Jeg tror man kan bli gal av mindre. Og jeg tror det er på tide at jeg avslutter dagens filosofiforelesning, før jeg blir stemplet som rasist. Eller «kan være mistroisk overfor fremmede».

Reklamer

om hoppetau

Da regner jeg med at hele bloggleser-Norge har holdt pusten siden i forigårs, i åndeløs spenning etter å høre om den sagnomsuste hoppetauteorien. Det var jo meningen at oppklaringen skulle komme i går, men da fikk man plutselig hendene fulle av vann, sol, skarpe steiner som lurte rett under overflating, seneknute på venstre lillefinger, senebetennelse i høyre hånd, shopping av balkongmøblement som ikke førte noensted hen, ommøblering av heimen og, ikke minst, shopping av shorts som helt magisk ble til et fullstendig antrekk (inkludert sko) på tilbud. Men endelig kan dere alle puste ut, senke skuldrene, og innta visdommen.

Var du god på å hoppe hoppetau? Det var jeg. Jeg var faktisk sykt flink. Hoppe strikk var jeg ikke noen racer på; med en gang noen fant fram en strikk og begynte å danne kø, fikk jeg plutselig 5 meter bein i alle retninger som helst ikke ville opp, så jeg kom aldri lengre enn «under arma». Hvis jeg i det hele tatt kom meg gjennom «magen». Jeg antar alle henger med? Fint. Når det kom til hoppetau, derimot, var jeg flink. Jeg kunne hoppe forlengs, baklengs, med dobbel sving på hvert hopp, med kryssa armer, med kryssa armer baklengs, på en fot, med lukka øyne, over 100 hopp. Likevel, det var når vi svingte det lange tauet i skolefri, eller i gata på en eller annen bursdag, at jeg var i mitt ess. Bamse, bamse, ta i bakken? Barnemat. Det var 2 med 1 i mellom, 5 med 2 i mellom, 10 med 3 i mellom, og helst med fletting, som var mitt spesialfelt. Faktisk var omtrent alle jentene i klassa mi ganske gode og samkjørte på akkurat det der. For de som lurer på hva hele greia går ut på, er det bare å studere honningsvågingene som hopper hoppetau i filmen her:

Vakkert, ikke sant? Vel, min teori er at alt som handler om tid, og tidsforståelse, kan kobles opp mot det å være flink til å hoppe hoppetau, og jeg tror de fleste vil si seg enige i det. Jeg mener, det er jo selvinnlysende, er det ikke? Ikke?! Hm. Kanskje man må fortsette folkeopplysningen, da.

Ok, se for deg at du virkelig trenger å vaske rommet ditt/hybelen din/leiligheten din/huset ditt/slottet ditt. Tenk så kult hvis noen som leser det innlegget her faktisk bor på et slott! Uansett, det må virkelig vaskes, og du har hele dagen fri, det er virkelig ingen andre ting du skal gjøre, og du kan vaske akkurat når det passer deg. La oss nå, for eksempelets skyld, tenke oss at det tar 2 timer å vaske; enten har du et veldig stort rom eller et eksepsjonelt lite slott (eventuelt er enormt effektiv). Når vasker du? Vel, du har jo god tid. Det er ikke nødvendig å gjøre det akkurat nå, det kan vente til senere. Ikke nå heller, for nå var det litt godt å sitte her og glo, og ikke er det nødvendig nå heller. Du pusler litt rundt, tørker kanskje litt støv, og når kvelden kommer er alt omtrent like møkkete som før. Selvsagt burde du ha vasket i dag, for du har et hav av tid, og i morgen skal du på møter, sende post, skrive lange lister, lage hauger av mat, møte mennesker på kafeer, og i det hele tatt stå på fra morgen til kveld, før svigerforeldrene tropper opp til dagsnyttider, og forventer å bli servert lammesteik i nystriglede omstendigheter, og du har strengt talt ikke tid til overs for strigleaktivitet. Men hva skjer neste dag? Jo, du haster rundt hele dagen, du ordner og fikser og rekker både det ene og det andre, og midt imellom en kaféavtale og postgang, har du en time å avse. Hva gjør du? Jo, du forter deg å vaske, nå som du har tid! Selvsagt får du ikke klemt to timers rundvask inn på en time, men i effektivitetens navn vasker du så mye du får til. Noe senere har du akkurat hevet steika i ovnen, er svett og stinkende som en gammal øgle, og det er nøyaktig en time til svigermonstrene banker på. Lett på labben og blid som ei lommelerke gjør du siste finnpuss på rommet/leiligheten/huset/slottet, stabler ditt elegante legeme inn i dusjen, skrubber deg fra topp til tå og rekker så vidt å trekke på deg anstendige filler såvel som ansiktsuttrykk, før svigermor og -far knakker på og sier «Gokvæll!». Svigerforeldrene min sier i alle fall «Gokvæll», og «neeeeej, dæ va da årntli trivele?!» når jeg byr på hjemmelagd sukkelade. Men det er ikke poenget.

Høres historien kjent ut? Tenkte jeg det ikke. Og det er her hoppetauteorien kommer inn: de som er gode på hoppetau, vet å holde rytmen oppe; før de hopper inn i tauet småhopper de litt på sidelinja, og når de har entret taumølla legger de inn et bittelite taktsprett, mellom hvert ordentlige jump, bare sånn for å holde tempoet oppe. De som ikke er like gode, de som tryner i tauet og slår ut fortenna og løper grinende hjem fra barnebursdagen, det er de som ikke småspretter innimellom. Det handler om å holde den naturlige rytmen i gang, sånn at hvert ordentlige hopp ikke kommer så brått på. Det gjelder å legge inn noen småærender innimellom, så det å ta rundvasken ikke blir et sånt plutselig ork. Det gjelder å gå en tur på butikken i blant, sånn at man ikke får helt bakoversveis når man må ut og faktisk gjøre noe. Det gjelder å holde tempoet oppe, sånn at man har en følelse av hvor langt man rekker å gå, hvor mange ting man kan gjøre, på 10 minutter.

Og her begynner historien å sirkle seg inn til en slags filosofisk beretning, for nå kommer neste (usannsynlige) sammenligning; vi skal sette denne teorien i verk for å undersøke min livssituasjon. I et år har jeg som kjent vært sykemeldt, og mer eller mindre fullstendig inaktiv. Ikke har jeg gått til forelesninger, og jeg har knapt turt å møte folk. Hver uendelige dag har vært tom for handling og sprekkfull av timer, og det har i grunnen aldri vært noe jeg skulle rekke. Jeg som var så abnormt effektiv før, har altså ikke tatt noen øvesprett på et helt år. Jeg har rett og slett blitt dårlig på å hoppe tau. Og hva er resultatet? Jo, når jeg først har noe jeg skal rekke, så aner jeg ikke hvor mye tid det tar! Nå har jeg blitt vant til å dra ut hver time i det lengste, bruke så lang tid som mulig på å pusse tennene, sånn at det skal bli mindre tid å ikke gjøre ting på senere; og så plutselig kommer tauet og jeg skal hoppe men jeg har ingen følelse av når jeg bør satse, og jeg tryner så fortenna ligger strødd utover asfalten. Jeg har rett og slett helt mistet en normal forståelse for tid, fordi min verden så lenge har handlet om å dra ut ting i det lenste, i stedet for å få plass til flere ting i hver enhet. 5 minutter uten noe å gjøre er lang tid, 5 minutter når du skal et sted, er kort tid. Det hadde jeg helt glemt. Nå bruker jeg gjerne 2 timer på å gjøre meg klar for å møte noen et sted, og likevel kan jeg fint komme en halvtime for sent. Selv om det tar 10 minutter å komme seg dit. Jeg har prøvd å skjerpe meg, bruke 3 timer på å komme meg dit i stedet, men neida. Da er jeg tre kvarter for sein. Jeg har tenkt mye på det her, og lurt fælt på hva som kan være galt med meg, men så kom åpenbaringen: jeg har glemt min grunnleggende hoppetauteori. Eller ikke utviklet den ennå.

Men nå er den her, servert på et brett, og det er på tide å legge inn flere øvesprett og færre hvileskjær i hverdagen; og jeg sender herved oppfordringen ut i det store, vide internett-dått-kåmm: Legg inn små hopp mellom de store! Og ha en fin fortsatt fin helg.

Over og sprætt!

om å hoppe fra 10-metern

Denne bloggposten skulle egentlig hete «om å hoppe fra 10-metern og om å hoppe i hoppetau» eller «om hoppetau og å hoppe fra 10-metern» eller noe lignende tungevridende. Det måtte jeg gi opp, for det var tungevridende, og selv om blogger i bunn og grunn er skriftlige, om enn på en noe muntlig måte, og man dermed kan tillate seg en del krumspring både når det gjelder grammatikk og munngymnastikk, så satte purifisten, norsklæreravkommet og literaten i meg foten ned: I en setning vil jeg ikke bruke et verb mer enn 1 gang. Med mindre det er et hjelpeverb. Eller jeg bruker verbet mange-mange ganger så det egentlig bare blir morsomt. Ettersom tittelen aldri kunne bli morsom med 2-3 hoppe’r i, bare vanvittig kronglete for oss som leser stille med fortellerstemme i hodet, droppet jeg hoppetauet. Kjære leser; denne bloggposten heter «om å hoppe fra 10-metern», men den vil også handle om hoppetauteori og -filosofi. For dette er en filosofisk post. Og forrige setning kan, om ønskelig, tas som en advarsel.

Altså: om å hoppe fra 10-metern. Dette er min nyervervede livsfilosofi, og det hele gir en hel masse mening, noe jeg antar at alle er umiddelbart enige i? Ikke? Jaha. Da må man forklare, men siden jeg alltid har vært så flink å utbrodere i kronologisk rekkefølge, tenker jeg at jeg tar en liten avstikker denne gangen, før jeg fortsetter med utgreiingen. Er du bittelitt mer oppegående enn min kjære Dimlingbisk, har du nok skjønt at jeg har hatt det litt kjipt det siste året. Depresjon, heter styggedommen, og jeg har prøvd mitt beste (og i blant langt ifra mitt beste, noe som nok er ganske vanlig for deprimerte mennesker) for å unnslippe det hele. Og nå, etter et år, etter å ha gått uten psykolog i drøyt 4 måneder (hvis man ser bort ifra et kort møte med den veldig hyggelige men pengeslukende psykologmannen) går alt så meget bedre! Jeg er ikke på topp, og jeg sliter fortsatt med selvbilde, selvtillit, og en hel gjeng sånne ting som starter med «selv», og noen dager har jeg mest lyst til å gjemme meg under sofaen sammen med de andre hybelkaninene – men jeg er nå i stand til å kjempe meg opp til overflaten igjen. Dessuten har jeg flere og flere gode dager der jeg tror jeg kan, og tør å prøve. I alle fall bittelitt. Og attpå til klarer jeg å være stolt av at jeg har rydda meg vei ut av den verste depresjonen, og selv om jeg har fått en hel del uvurderlig drahjelp av både 2- og 4-beinte (og er veldig takknemlige for alle som har vært der, og på en eller annen måte gitt meg troen på meg selv igjen), så tør jeg påstå at det i bunn og grunn er JEG som har klart det. Jeg klarer til og med å tenke at å pusle seg selv sammen til et helt bilde igjen, er en veldig vanskelig ting å gjøre, særlig når man har hatt en psykologdame som har kastet alle puslebitene til alle kanter først. Og mista en del gjennom sprekkene i sofaen, sånn at man må lage helt nye biter her og der. Så takk til alle dere som har laget nye brikker til meg, eller funnet ut at den blå som liksom ikke passet inn i puslespillet i det hele tatt, faktisk var helt perfekt akkurat der den skulle være.

Hvis man nå kobler depresjon med det å hoppe fra 10-metern, så er det som å stå på stupebrettet og ha helt vanvittig høydeskrekk, så man bare blir sittende der å nisippe. Ikke tør man klatre ned trappa igjen, for man aner ikke hvordan man skal stokke armer og bein for ikke å tryne og bli most inn i bassengflisene, og ikke tør man hoppe alle de 10 svimlende metrene ned i det grunne bassenget hvor det helt sikkert kommer til å si «splætt!» og så er man død. For tenk om man sklir, og tenk om man hopper skeivt, og tenk om alt går galt?! For det pleier jo å gå galt. Og man har jo ingen kontroll selv. Så da får man bare stå der, da, med skjelvende bein og dirrende hender, og se på alle som svømmer og koser seg nede i vannet.

Skjønner tegninga?

Og så har du de normale folka, de som holder seg til 5-metern, og ikke syns det er noe skummelt i det hele tatt, men tar løpefart og krøller seg sammen i BOOOMBEEEEE!!! For i dette tankeeksperimentet finnes ikke 10-metern for normale folk. Den er reservert for de deprimerte, sånn at de kan få stå der oppe på kanten og grine, uten å plage godtfolket.

Ja, og så har du meg. Og alle andre som også er på vei ut av skallet sitt, og lurer på om det kanskje kan være like greit å hoppe likevel? Vi vet jo at det ikke er trygt å hoppe. Vi vet jo at det kommer til å gå galt, og at vi må dø av noe tragisk på vei ned. Men på et eller annet tidspunkt er det en bitteliten stemme inni hodene våre som får den vanvittige idéen om at «jeg har ingenting å tape, jeg vil heller hoppe og kanskje dø, enn å stå her på kanten og skjelve av skrekk i 70 år til jeg dør av alderdom». Så vi trekker pusten dypt inn, lukker øynene, og lar det stå til. Er det gøy å hoppe? Nei. Har 10 meter plutselig blitt til 20? Minst. Tror vi at vi kommer til å dø? Definitivt. Var det verdt det? JA!! På vei opp av bassenget igjen, er vi fyllt av ekstase, angst og henrykkelse i en helt usannsynlig og ubehagelig smørje, vi klarte det! Vi overlevde! En gang til! Men, dessverre, for de fleste av oss, er 10-metern fortsatt like skummel når vi står der på kanten igjen, og vi forbanner oss selv for å noen gang ha klatret opp igjen. Det tar lang tid før vi prøver igjen. Sånn går det en stund (for min del, 3-4 måneder) før vi plutselig oppdager det av hvis vi bare satser med en gang, hvis vi bare forter oss opp trappa, småløper bortover stupebrettet, og tar sats med én gang, så rekker vi ikke å bli så redde! Og det er omtrent der jeg er nå. Nå har den bittelille stemmen i hodet mitt blitt ganske stor og sterk, og den sier «jammen så hopp, da, din feiging!!!» og den hyler «yahoooooooo!!!» når jeg hopper. 10-metern er fortsatt 10 meter høy, og den er fortsatt skummel, men den er ikke 20, og jeg tviler ikke: jeg hopper. Jeg sender den søknaden til drømmejobben. Og jeg skriver den som jeg vil skrive den, ikke sånn som jeg lærte på skolen. Jeg søker på den jobben jeg vil ha, som den jeg er, og vil de ha meg, så er det fordi de vil ha meg som jeg er. Og fy fader så gøy det er å hoppe fra 10-metern når du tør å ta salto og attpåtil vinner premie for hoppet! For i går ringte de fra drømmejobben min og sa at jeg kan få prøvejobbe en dag om 3 uker, og så får vi se. Ja, jeg har litt angst, men det er bare å hoppe i det, så kanskje jeg får innpass på 5-metern etterhvert.

Oi, nå merker jeg at dette ble en veldig lang post, så kanskje jeg bare skal slutte der, og så heller ta opp igjen tråden med hoppetau ved en senere anledning. Likevel tror jeg ikke at jeg skal ta bort det jeg har skrevet om hoppetau og slikt allerede, og grunnen til det kommer til å bli tydelig når jeg neste gang skal skrive om min hoppetauteori.

BOOOMBEEEEE!!!! =D