om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…

Reklamer

om mykkje sol og mykkje varme, en ullen pels, late svin, m.m.

I går smilte værgudene hele dagen, det var bare så vidt de tok seg tid til å hoste opp et par små skyer som ikke maktet å stå imot for solskinnet. Deilig, tenkte dyret og tok med en tørket oksehale og pelsen på tur i Trondheim sentrum. Deilig, tenkte pelsen og fulgte glad og fornøyd etter oksehalen. Vi svinset og svanset ned Nordre, og jeg må i grunnen innrømme at jeg var temmelig stolt over min evne til å være valpemor etter denne turen. På en sånn fin lørdags formiddag med mykkje sol og mykkje varme, blir det selvsagt trangt om plassen i Trondheims Handle- og Flaneringsgate nr. 1. Flust av fristende iskremer med enda mer fristende, klissete barn på, pesende hunder, latterkvalte fjortiser, Amnesty- og Jesuspushere og fjonge damer i stilletthæler og dyre, lyse bukser som ikke tåler uvettig omgang med valpepoter. Likevel tok man det isi og lot pelsen valpevirre så mye han ville, så lenge han virret innen maksimum båndlengderadius, og ikke begynte å spise på de små barna og iskremene deres. Og pelsen hoppet og spratt og jagde søppel og siklet etter hunder og barn, og logret til de kostbare buksebeina og lot dem slippe forbi, selv om de var innen hoppe-på-avstand. Flinkeste bisken! Han fikk tulle og tøyse og være valpedust så mye han orka, så lenge vi hadde en viss progresjon nedover gata, og han ikke dro i båndet; og det gikk jo faktisk veldig bra! Vi hadde til og med en 10-20 meter der han gikk tilnærmet fri ved fot, godt hjulpet av oksehalen i lomma mi, som han fikk gnage litt på en gang i blant. Omnomnom, tenkte pelsen. Ævvævvævv! Ta og fell de siste, dustete valpetennene dine, tenkte dyret. I løpet av turen fikk pelsen øvd seg på å holde kontakt selv når små, ekle minimennesker (barn) løp ved siden av oss og bjeffet på ham, samt å slikke Jesuspushere på skjegget, og til og med hvordan man sjarmerer i senk et par som venter på sin aller første lille valpegutt – en samojed som akkurat nå er bare noen dager gammel. Åh, så glad jeg ble da jeg hørte at de skulle ha samojed! De hadde noen spørsmål, og jeg hadde noen svar og et par halvgode råd, og følte meg plutselig som en halvt erfaren og vis valpismor som er på rett kjøl og på god vei til et harmonisk hundeliv med lydig pels. Åh, livet er herlig, tenkte dyret. Åååh, så kjedelig og vaaarmt, tenkte nok pelsen; der han lå i en haug med burgerpapir og slikket i seg de edle fettdråper.

Så gikk turen hjem for å slappe av en trall, spise lønsj og, for pelsens del, ta en høneblund under tørkestativet. Senere ble det pakket fiskekaker, langline, vannskål og lekesaker, for vi hadde en treningsavtale! Dessverre hadde fiskekakene på mystisk vis lært seg selvforsvar, og i siste øyeblikk hoppet ut av sekken, for de var i alle fall ikke der da vi kom fram der vi skulle trene. Dessuten var pelsen tydelig sliten og slapp, og  jeg lurte på om det kunne være den fantastiske turen i Nordre som hadde knøvla vekk all pelseenergien? Etter litt betenkningstid og konsultasjon med treningskompisen, var det muligens en bedre konklusjon at pelsen sleit med ulla si i den første ordentlig varme vårdagen han noensinne hadde opplevd. Det ble derfor en ganske rolig treningsøkt, litt kontakt og fri ved fot-aktig trening, der pelsen virret og var ganske uoppmerksom, og han fikk prøve å bære på en apportbukk. Den ville han helst bære med seg langt bort, for den var tross alt av tre, og alt av tre skal spises opp. Neste økt ble det bare noen innkallinger, og det var jo helt fantastisk utrolig dødsmorsomt, for innkalling betyr at man får løpe og spise ekstra gode belønninger! Kanskje til og med løpe etter ball iblant! Til slutt tok vi oss en liten tur i skogen, der pelsen fikk leke litt villpels, tygge på blomster og bæsje på lyng, passere en nesten mikroskopisk pyntehund med død i blikket og drap i kjeften, trene bittelitt kontakt mens 1 stk løpende og 2 stk syklende mennesker passerte, og til slutt ligge litt på gresset og slappe av. Sliten, må vite. Da vi skulle dra, ville han selv inn i bilen (!), men er fortsatt litt baktung og trenger hjelp for å få med seg stumpen. Litt sutrete og misfornøyd, men enda mer utslitt, var han rimelig rolig i bilen på vei hjem.

På det tidspunkt hadde nok pelsen ønsket at dagen var over, slik at han kunne få klemme seg innunder sofaen for å knurre og boffe i søvne til solen gikk ned og kom opp igjen, men dengang ei. Det er ikke greit å være en liten pelstomsing når sola er stor og gul, og det er grønt gress på marinen og engangsgriller i butikkene – og når svinet leker hjemmeværende sofagris som later seg og ser på anime hele dagen, og plutselig vil ut og nyte de siste solstrålene! Liten ompakking, og så ut på marinen for å grille med hele den glade familie: pelsen, dyret og svinet! Mens grillen ble tent og sitteunderlagene utdelt, fikk pelsen på seg langline, og middagen hans ble servert på gresset. Morsomt nok var normalporsjon, som han som regel orker bare 2/3 av, ikke helt nok når det ble servert på gress, så han måtte få litt ekstra og dessuten spise på plastboksen fôrkulene hadde vært oppbevart i.

Hmm…laks er godt, grill er varmt, og det er ikke lov å stjele mat. What to do?! Det ble en hel del «pelsen lister seg rundt grillen og later som ingenting»-bilder.

Ellers utnyttet pelsen anledningen og den fine ettermiddag til å flanere så mye det lot seg gjøre, drømme om å bli Tekna-medlem, øve på å drikke vann fra camelbakflaske, og posere for kameraet.

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!