om middagsbordet og bruksdimlinger

Hvis jeg hadde vært betraktelig yngre, så hadde jeg sannsynligvis sittet ved kjøkkenbordet omtrent akkurat på denne tiden, og most poteten min inn i en saftig, rødbrun velling av brun saus, hjemmelagd kjøttkake og abnorme mengder tyttebærsyltetøy. Moren min ville sikkert ha klaget litt på at jeg brukte så mye syltetøy, og jeg hadde sikkert svart at jeg hadde plukket tyttebæra sjøl og at jeg dermed eide det. Jeg var et ekkelt, lite barn, og i retrospekt ser jeg at jeg hadde fortjent en god del bank. Det fikk jeg ikke, men det jeg derimot fikk, var rituelle spørsmål ved middagsbordet om hva som hadde skjedd på skolen den dagen. Den gang da var det en rutinepreget, nesten kjedelig oppgave å oppsummere dagens høydepunkter (Benny Bankboks knuste et vindu, reiv ned huskestativet og utløste brannalarmen – Lærer Cordfløyel kasta en perm på Petronella i andre – Rektor Hyl brøt lydmuren da vi sang «Jeg snører min sekk» på morgensamlingen – osv). Men nå, drøyt 15 (!) år senere, skulle jeg ønske at noen gadd spørre. Uten kjøkkenbord, biologisk opphav og samling rundt kjøttkakene har jeg følt at jeg ikke har noe naturlig, allment akseptert forum for å påtvinge andre mine noe trivielle hverdagsanekdoter.

Heldigvis har jeg en blogg nå. Og jaggu tror du ikke jeg blåser en lang dur i alt som kan minne om aksept og vanlig sømmelighet når jeg blogger!

I dag, på skolen, hendte det nemlig det at en i klassa mi (vi kan med fordel kalle ham Jølle) sa at han hadde sett en hundetreningsplass et sted. Ved Jonsvannet eller noe sånt. Jølle, som vi kaller ham, heter ikke Jølle, men har stort, krøllete villmannhår som står veldig godt til det store, krøllete villmannskjegget hans (han er også en villmann og bruker hver ledige og uledige stund på å klatre, snørre, spise snurring, fryse og drite i friluft), og alt han sier høres ut som setninger tatt rett ut fra en vilkårlig, halvdårlig Norsk Film. Som aller helst omhandler opprørsk ungdom fra Oslo Øst. Giræi’a, liksom. Nødvendig å si at jeg liker Jølle? Nei, det er det ikke. Vi fortsetter heller med historien; Jølle hadde nettopp fortalt meg at han hadde sett en hundetreningsplass, ved Jonsvannet et sted. Ja, svarte jeg, det er Nidarosbanen, det, den tilhører Nidaros Brukshundklubb. Jasså, konstaterte Jølle, og, med Norsk Film-trykk på spørsmålstegnet fulgte han opp med: du visste om banen, du’a? Ja, svarte jeg igjen, jeg har trent der noen ganger med lille Dimling. Vi er medlemmer i Nidaros Brukshundklubb, så vi er der i blant. Da begynte Jølle å le. Han lo masse, høyt og med ekte «fy faen, du det, han bøtta nedpå hele halvliteren med en gang, fy faen det er helt vilt»-attityde. Så jeg måtte fnise litt jeg også, og så sto vi der og lo en stund, av hver vår ting, før jeg fikk oppklaring i saken. Jølle syntes nemlig det var råfestlig at lille dimling var brukshund og kunne trene lydighet og sånn, for (hold deg fast!): han er så bitteliten. Man kan med fordel legge til at Jølle ikke har sett hr. Dimling siden sistnevnte var 4-5 måneder gammel, og at det er har skjedd et og annet i fysisk forstand siden den tid. Trass i at selve forstanden til dimlemann på mange måter har stått på stedet hvil. Uansett, Jølle mente det ville være klin umulig for den unge, håpefulle pelspølsa å karre seg over hopphindrene han hadde sett på Nidarosbanen; så jeg forklarte i det vide og brede om hvordan man kunne øke og minke høyden på de hindrene, og at i konkurranser blir hinderhøyden tilpasset høyden til bisken som skal hoppe. Og at man dermed, i teorien, kan trene bruksmops. Så hvorfor ikke bruksdimling?

Det var anekdoten, og nå kommer vi inn på funderingene som passer veldig godt inn under denne lille hendelsen. Ikke det at jeg begynte å tenke på disse tingene først etter den svært givende samtalen med Jølle, men nevnte dialog passet tilfeldigvis veldig godt inn som innledning til filosoferingen min. Hvorfor ikke bruksdimling? Eller, heller, hvorfor bruksdimling? Hvorfor i all verdens rike ville jeg meg selv så vondt at jeg, som førstegangseier og hundesportnybegynner, anskaffet meg en sta og treig samojed med hjernelekkasje og tidvis sterk motivasjonssvikt? Som heller vil begå vilkårlig drap av tilfeldig dyreliv enn å gå fri ved fot for å få pølse?

Det var det også noen som ville vite første gang jeg var på Nidarosbanen, selv om de ordla seg på en noe høfligere måte. Litt overrumplet over spørsmålet, og uten helt å tenke meg om, svarte jeg: Fordi jeg ville være sikker på at jeg kjøpte en hund som jeg ville takle. Og joda, det stemmer i grunnen. Jeg valgte en rase som jeg var rimelig sikker på at ikke ville forandre livet mitt nevneverdig. Ikke ville jeg trenge å gå lengre turer enn jeg allerede gjorde (jeg ville bare måtte plusse på en liten tisserunde morgen og kveld), den ville trives i mitt raske gåtempo og litt treige joggetempo, sannsynligvis ville den gå godt med de fleste hunder og mennesker uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for å nisosialisere skrotten, og ikke ville den kreve altfor mye dressur og mental aktivisering for å finne hvilepulsen i hverdagen. Og der traff jeg jo ganske godt; lillemann er ennå ikke så sprek at han trives med like lange turer som jeg gjerne vil at vi skal gå (selv om vi nok, med tid og stunder, kommer opp i mine sterkt etterlengtede 2-3 timer), og ikke har han behov for stort mer enn å rusle rundt, ta noen joggeturer i blant, og få kos av så mange kjente såvel som fremmede mennesker som overhodet mulig. Han er altså helt midt i blinken for meg anno før jeg fikk ham.

Dessverre ble jeg bitt av treningsbasillen. Og plutselig virker ikke rasevalget helt optimalt lenger. Joda, hr. Dimling syns det er gøy å spise pølse hvis pølse blir til ball til slutt, og det ikke går så lang tid eller tar for mange repetisjoner før det blir slutt, og ball (men helst pipert), og masse masse moro; men han lærer ikke fort, orker ikke mye og er en generell fluehjerne som fort går lei og ofte glemmer alt. Og jeg ender opp med å bruke mer energi på å lære meg å belønne ham godt, og å tilpasse meg hans særegenheter, lave mentale aktivitet og drapsintensjoner, heller enn å lære ham å tråkke på musematta. Mye jobb for lite tilfredsstillelse, og noen ganger blir jeg rimelig frustrert over at han er så treig, uinteressert og vimsete. Han vil jo bare gå rett framover uten å bli plaget av meg! Likevel er det i de bittesmå øyeblikkene der han er tent og ivrig, og gjerne dør (eller i alle fall småtripper ved min venstre side og stirrer meg intenst i øynene med pølse i blikket og samojedglis om kjeften) for å få litt pølse eller jage pipert, at jeg virkelig kjenner at jeg digger den hunden. Jeg skulle ønske at han kunne være sånn litt oftere, og at øyeblikkene kunne vare lenger. Jeg skulle rett og slett ønske at han var litt mindre typisk samojed.

Også er det andre ganger, når han er utstyrt med nomesele og jeg med et snørekjøringsbelte som gjerne vil skli opp til under armene et sted, eller kanskje helst bare falle av, og jeg ser hvor godt lille dimlegutten trives med å få trekke. Da er han intens. Da kan han jobbe lenge, med stor og utrettelig arbeidsiver og -glede, og jeg er så himla stolt av flinke trekkbisken min som er verdens kuleste samojed, og så ufattelig glad for at valget falt på akkurat den dimlingen jeg har.

Men vent! Det er mer! Og dette har nok den flittige bloggleser fått med seg: det er ganger da jeg skulle ønske at dimlingen kunne vært en god del mindre av alt. Det er dager der jeg knapt orker å være menneske, og langt mindre menneske som har ansvar for en hund, for ikke å snakke om hormonell fjortisskroting, og jeg får fullstendig hetta av at han har lyst til noe annet enn å bare lunte rolig ved siden av meg på tur. Dimlingen får alltid hetta av at jeg får hetta, og så har vi det riktig morsomt.

Og der kommer vi plutselig og uventet til en slags konklusjon. Det er dager jeg syns hr. Dimling er for lite hund, det er dager jeg syns han er helt perfekt, og det er atter dager der jeg syns han er altfor mye hund. Noen ganger syns jeg at han har blitt voksen så altfor fort, mens andre ganger skulle jeg ønske han kunne blitt ferdig med å være valpdust snart. Og alt det avhenger rett og slett av hvorvidt jeg har en god dag eller ikke. Dermed må han vel være akkurat riktig for meg nå som jeg tross alt, i følge legestanden, er syk? Ikke for det, jeg håper jeg en gang om ikke altfor mange år får friskmeldingen og muligheten til å kjøpe en hund nummer to som er bedre egnet til slikt jeg har funnet ut at jeg liker å drive med, men enn så lenge er jeg ikke i stand til det.

Så hvorfor ikke bruksdimling?

Reklamer

om krig og fred og pip-piper og sånn

Jeg var vel klar over at samojeden kan brukes som jakthund og derfor har et visst jaktinstinkt, men jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke var helt forberedt på akkurat hva det innebærer, hvor alvorlig det kan bli – og hvordan jeg skal forholde meg til det.

Pelsen har alltid vært veldig opptatt av små pip-pipene, og jeg har ikke tenkt så altfor hardt over det, annet enn at det er litt sjarmerende og søtt med en liten plysjbamse som liker å kikke på småfuglene (jadda, man er jo litt dust også), og at det sikkert lønner seg om han vennes til å ha fugler i nærheten, og at de ikke kan fanges, og at det sikkert sannsynligvis naturligvis er noe som kommer til å gå over når overkokt valpenøtt vokser til mye smartere og lurere voksenhjerne.

Men! Nå har unge herr Søplebikkje plukket seg en due i bakgården. Pip-pipen var fortsatt i live da den unge herren ble arrestert, men den fikk raskt en håndsrekning fra undertegnede inn i evigheten (og gikk så rett i søpla), og den var tydeligvis prøvesmakt før det, selv om krypet så rimelig intakt ut – med unntak av en bloddråpe på brystet og veldig sørgelig pip-pip-ynking. Det var nok podens siste alene-tur i bakgården, uansett hvor uforstyrret han er fra folk og andre dyr der. Det er dessverre ikke første gangen han har funnet seg pip-pip å gnage på, jeg dro store deler av en anna due ut av kjeften på pelsen her om dagen (han fant en etterlatenskap fra et oppgjør drittfuglene segimellom). Men nå har han tydeligvis fanget en due selv, og sto og lekte seg med maten (slikt gjør ikke pene smågutter fra møblerte hjem!) da jeg kom ut og var streng i blikket. Han viste med hele seg at han følte det lite gunstig å bli tatt på fersken, men det hjelper jo så fryktelig lite…

Nå har den «sunne, ungdommelige interessen» for småfuglene fra gamledager altså gradvis gått over i innbitt observasjon og jaktutbrudd mot gjøk og sisik, trost og stær, og det begynner virkelig å bli slitsomt. Mor er vonbroten. Er det en skjære som tripper rundt 10 meter unna der vi står og trener, kan jeg ta gift på at fillebisken snart er i full gallopp mot fjærpryden, klar for middagsmaten. Jeg har prøvd intenst med kindereggøvelsen, men pølsebiter, ballkasting og drakamp (som ellers er julekveld og nyttårsaften og alt som er godt på en gang) har ingenting å stille opp mot hoppende og flyvende befjærede leker som man også kan spise opp (bonus!). Og nå tripper pøbelbarnet rundt i stua og sutrer fordi han ikke fikk spist opp en flyvende rotte som ligger i bakgården og dør i kveldskulda.

Så er det altså stadfesta at bisken har et velutvikla jaktinstinkt, som sikker vil bli enda mer velutvikla (argh!) over de neste månedene, og at flinkingen klarer å «bring the bacon» på egenhånd. Utover å såre mitt morsinstinkt (jeg vil jo helst være uunnværelig for ham, og derfor selvsagt være den eneste matkilden og gleden i livet han har), er det skummelt å se hvor fokusert han er på jakt allerede nå, i en alder av 4 usle, korte måneder. Han skal jo ikke brukes til jakt! Og jeg har ikke den minste snøring på hvordan jeg skal takle jaktinstinktet hans …anna enn å alltid bruke langline og ha fugleradar, men herrejemini, det er fugler overalt!

Nå er jeg rimelig harm etter duehalshugging ved hjelp av spade, og lurer på om noen bytter sunn og lydig samojedvalp mot gullfiskbolle?