om en grevling under sofaen

Da var vi gift! Etter en lang sommer med regn hver helg ble det strålende solskinn hele bryllupshelga, og vi bare nikoste oss fra fredag til søndag. Eller, i alle fall jeg; jeg var totalt avslappa helt fra jeg kom hjem seint torsdag kveld, hele veien til jeg plutselig kom inn i kirka og fikk helt bakoversveis over at jeg plutselig dreiv og gifta meg! Stakkars svinet var nok litt mer stressa, og sov dårlig natta før, men det gikk visst over omtrent samtidig som jeg plutselig oppdaget at jeg var brud. Snodig. For egen del var det bare en «feil» med bryllupshelga, og det var at jeg ble solbrent da vi var ute og tok bilder – men så har jeg jo skille etter brudekjolen nå da! Stas! Syns vi var søte også, jeg; kjekke mannen i livkjole og med pappas gamle gullur i lomma, og sjøl hadde jeg jo brudebukett med selvplukket lyng og dvergbjørk, for ikke å snakke om aller verdens mest fantastiske kjole som mammaen min har sydd. Flink mamma!

Det var en skikkelig bra dag, og en super fest, og så fikk vi hoppeslott som bryllupsgave! Meget passende, syntes jeg.

Plutselig var det mandag morgen, og vi satt i bilen på vei for å hente valpen vår – jaktgoldenfrøkna Indragårdens Kalas! Hun er etter Gleen Mhor’s Dark (Danne til vanlig) og Indragårdens Filippa, og født 29. mai. Snille oppdrettere passet henne i nesten tre uker over leveringstid for at vi skulle få gjort ferdig bryllup, flytting og min sommerjobb før vi hentet henne. Vi føler oss rett og slett skikkelig heldige som fikk kjøpe denne fantastiske valpen, og for at vi fikk sånn god hjelp av oppdretter.

Danne har vi ikke møtt selv, men vi har møtt noen av avkommene hans; jaktgoldens av den litt mer heftige typen, med masse krutt og arbeidskapasitet. Filippa, derimot, har vi møtt – og søstra, broren og mora hennes også. Veldig trivelige, avbalanserte hunder; noe roligere enn Danne-avkommene vi har hilst på men fortsatt med massevis av arbeidsvilje og -glede! Svinet var totalforelska i Filippa, så vi var enige om at dette var kullet for oss. En hund som ikke har noen begrensninger på hva vi kan gjøre sammen, eller hvor langt vi kan komme, men som vi samtidig er sikre på at også vil bli en flott tur- og familiehund. Som en ekstra bonus er Scala, som vi til slutt endte opp med å kalle henne, helt utrolig vakker!

Hun er en helt fantastisk valp. Avbalansert og flink til å slappe av overalt og når som helst, men samtidig full av energi og lekelyst. Sover natta igjennom, flink til å si ifra når hun må på do, trygg nok til allerede å være en del alene uten problemer, – og generelt en blid og fornøyd liten sak. Vi ba om en trygg og stødig valp, ettersom pelsen har slitt med stress og er litt engstelig; og det er hun definitivt. Tøff i trynet, går på og er ikke eeeegentlig så innmari opptatt om hvorvidt vi blir med på ekspedisjonene hennes. Klarer sjøl, for tenk! Så her blir det mye kontakttrening framover…

Dimlingen er veldig fornøyd med familieforøkelsen, og syns ikke det er noe poeng i å si ifra noe særlig til valpen som har en tendens til å bli litt grevling. Særlig liker hun å ta med seg skatter (det vil si alle hundelekene) under sofaen, og gi Nansen inn dersom han prøver å bli med på leken. Noen ganger lurer vi på om vi har en grevling under sofaen, for det er nok av temperament i frøkna! Vi innså ganske snart at vi må ha nulltoleranse på leking inne, for vi får ikke akkurat noe hjelp fra pelsen! Han har alltid vært begeistra for bestemte damer, men denne saken kan muligens bli litt vel bestemt når hun blir stor hvis hun får herje fritt med samojedbroren sin. Lille diva har allerede funnet gleden ved å herske, og har blitt rent dyktig på å terrorisere storebror som er altfor takknemlig for å bli terrorisert. Dessuten må vi støvsuge så himla mye når grevlingen drar ut store pelsdotter på pelsskrotingen…

Scala har allerede rukket å oppleve litt av hvert. Andre dagen ble hun stukket av veps på øyebrynet og hovnet så opp at hun ikke fikk åpnet øyet, så vi dro til veterinær og fikk kortisonsprøyte. Senere har hun vært med på en trening sammen med Therese & Ekko, og oppdaget at det finns kjøttkaker og pølser i verden (og at det er langt mer interessant enn passerende hunder). Og nå i helga var vi på en liten telttur ved Kobberdammen. Vi gikk ikke mer enn noen få hundre meter før vi slo opp teltet ved vannet, men det er mer enn nok å oppleve uten å gå så innmari langt. For eksempel vann! I god gammel stil vasset hr. Dimling til kløven ble god og bløt, mens valpelille var noget mer skeptisk… Det kom seg etterhvert, og hun vasset litt og drakk av vannet. Noe svømming ble det ikke, men det kommer seg nok med flere turer langs vannkanten og litt nøyere utforskning av dette rare, våte.

Som man ser har hun fått en tøff sele; hun går stort sett alltid løs, men vi har alltid på sele eller halsbånd for at hun skal forbinde slikt med å gå tur, sånn at det blir positivt å få på halsbånd og seletøy. Vi har så vidt begynt å trene på å gå med bånd et par ganger, og å følge etter med og uten bånd, men har det ikke så travelt med å lære henne noe som helst annet enn kontakt og innkalling.

Det var litt overgang for oss å få ikke-polarhundvalp, da; lille Dimling har jo aldri vært kald og ville gjerne sove ute i 20-30 minus da han var 8 uker gammel, men hun her blir jo kald! Så her var det bare å frottere valpen tørr og pakke henne inn i tepper når hun var ferdig med å undersøke verden. Fikk sove inni soveposen min også, heldiggrisen. Den posen ble ikke så pen etterpå, så det er fint vi snart får hvilepose til henne!

I dag tidlig ble det enda mer vann, for nå var verden ferdig med sommervær for i år, og plutselig kom det vann fra himmelen! Da var det godt å komme inn i teltet og bli tørket og å få sitte på et varmt fang i blant. Mulig man setter pris på en valp som liker kroppskontakt selv, altså…

Til hennes store forskrekkelse pakket vi plutselig ned teltet sånn at man ble tvunget til å være våt, men det var visst greit igjen da vi begynte å gå.

Nå er det fire trøtte typer her hjemme, og alle unntatt polardotten har myggestikk tross svimlende myggoljeforbruk. Det har vært en fin første uke som ektepar, og med Scala i hus. Satser på mange fine turer i årene som kommer, og at Scala blir en fin-fin treningskamerat både i skogen og på lp-banen!

Reklamer

om en innholdsrik ventetid

I dag er det en måned til jeg er gift. Søndag 12. august antar jeg at jeg vil tilbringe med å takke alle gjestene som kom i bryllupet, snakke med venner jeg ikke har sett på altfor lenge, og kanskje sjekke ut gavebordet fordi jeg er så himla spent på om vi får dobbeltdrag til pulken…

Samtidig kommer jeg nok til å ha litt dårlig samvittighet den dagen, fordi jeg innerst inne kommer til å være ganske bra utålmodig med å komme meg over grensa og hente familiens nye tilskudd! I Sverige er det nemlig ei lita tispe som akkurat rundet 6 uker, og som flytter til oss mandag 13. august – nesten 11 uker gammel. Som jeg sa til oppdretteren, ble hun dessverre født for tidlig; men heldigvis har jeg funnet en kjempetrivelig og forståelsesfull oppdretter som var enig i at det var en bedre løsning at knøttet blir lengre hos henne i stedet for å bli utsatt for to uker med bryllupsforberedelser og stressa mennesker som ikke har tid.

Faktisk er jeg kjempefornøyd med oppdretter! Ikke bare er hun veldig hjelpsom og har hunder helt etter vår smak, men det er så lett å snakke med henne og til og med røpe det vanskeligste med lille pelsen vår: han har så altfor mye stress. Det har blitt litt bedre med tid, alder og trening, men i en alder av 2,5 år har han fortsatt lange perioder på hver tur hvor han er totalt i sin egen, stressa verden. Hvorfor det har blitt sånn er vanskelig å si, men at vi som usikre førstegangseiere i alle fall ikke har hatt erfaringen og tryggheten til å styre stresset på bedre måte har nok bidratt til problemet. Fine oppdretteren ble ikke skremt av det jeg fortalte, men sa at hun ville velge ut en stødig, trygg og avbalansert tispevalp til oss, slik at hun kan fungere som en beroligende lillesøster  – i stedet for enda et familiemedlem å passe på og stresse over for stakkars bekymra Hr. Dimling.

Etter en hel masse analysering av dimlingadferd og trening på vanskelige situasjoner med bistand fra adferdstrenere, bestemte vi oss i sommer for å forsøke hormonchip. Det var ikke en veldig lett avgjørelse, og ville uansett ikke være en quick fix som kunne ordne alt. Lillemann kan i noen tilfeller være usikker ovenfor fremmede hunder; og å fjerne testosteronet vil ikke bare senke stressnivået noe – det vil også fjerne noe av tryggheten hos hannhunder, og de fleste fryktaggressive hunder blir derfor bare verre når de kastreres. Nå er ikke småen vår fryktaggressiv, men sjansen for at noe sånt kunne utvikle seg ved å fjerne testosteronet var absolutt til stede – derfor også var det uaktuelt for oss å kastrere uten å ha forsøkt et halvt år med chip først.

For tre uker siden ble chipen satt inn, og om noen uker vil hormonene inni dimlingkroppen ha stabilisert seg. For en uke siden kom jeg hjem etter 5 uker sommerjobb i Oslo – og jeg hadde fått en ny Dimling! Da jeg kom hjem, trodde ikke lille dimling sine egne øyne, han hadde faktisk knapt sett meg på to måneder fordi svinet og jeg var i Japan på bryllupsreise i ukene før jeg dro til Oslo for å jobbe. Resultatet? En veldig kjærlig bisk som ikke kan sitte pent for å bli fotografert, man mååå jo kline!

For å feire at jeg var tilbake, tok vi oss en skikkelig regnfull oppdagelsesferd i skogen, klatret oppover bratte skråninger, sjekka ut pytter og elver, og – lo and behold – la oss ned i lyngen for å slappe av litt! Han har vært vanskelig å få til å slappe av sånn på turer, og nå gjorde han det helt av egen maskin! Flinke hunden.

Vanskelig å forklare helt hvordan det er, altså, men det er akkurat som om han er mer til stede i verden, samtidig som han er mer avslappa. Han oppfatter flere lyder, og sjekker ut med nese og ører, men uten å tilte på noe av det som skjer – det er knapt behov for å rulle seg i vegetasjonen for å avreagere, nå holder det visst å snøfte og så gå videre! Samtidig er han fortsatt fullstendig seg selv, jaktinstinktet har han i alle fall ikke mistet…

Ikke bare har han fortsatt jaktinstinktene sine intakt, han er også fortsatt veldig leken og ivrig på å finne de største mulige pinnene og se om jeg kanskje har lyst til å leke litt. Særlig når man merker at man er på vei hjem igjen…

Til forskjell fra tidligere, har han lett for å avslutte leken og roe helt ned igjen. Det er ikke noe mer tilting og herjing når jeg ikke leker tilbake eller leken går for vidt. Han klarer å stoppe seg selv, og jeg har ingen problemer med å stoppe ham. Det gjør det lettere for meg å slappe av og kose meg med ham. Jeg trenger ikke å være på plass og avbryte alt som er gøy hele tiden for å forhindre overstressa pelsdott.

Når han finner et ekstra tiltrekkende underlag, må han fortsatt rulle litt; men enten leser jeg ting inn i alt jeg ser, eller så er det med en annen intensitet han ruller seg nå. Han ruller for å kose seg, nå, ikke for å avreagere! Altså, han har jo kost seg med rulling før, men som med lekinga så avslutter han rullinga hver gang uten tull, og ser bare fornøyd og blid ut etter en rulleraptus – ikke vill og gal i blikket som før.

Plutselig har han også blitt langt mer lydhør. Han er vel ikke verdens lydigste hund, men han har alltid vært lydig i form av å kunne mange ting og høre etter (om enn for bare noen sekunder…) i forhold til en hel del sammenlignbare raser. Men til forskjell fra tidligere, prøver han nå å gjøre rett, og husker hva jeg har sagt tidligere. Et eksempel er heste- og sauedritt; det har alltid vært nærmest umulig å få ham til å huske for hver dritt at den ikke er lov å spise, men nå har det plutselig begynt å gli inn. Akkurat som om hjernen hans har fått plass til å prosessere ny lærdom. Det er litt som å ha en unghund som må lære massevis av grunnleggende ting, men han lærer dem jo! Og best av alt: han ser meg. Ikke bare ser på meg, med helt andre ting (godbiter og leking, kanskje) i blikket – han ser på meg. Med rolige, glade øyne! Selv når han akkurat har lekt litt eller jeg har stoppet ham når han er litt for ivrig mot frk. Fryd eller hennes minst like deilige søster frk. Streng.

Oioi, dette innlegget ble en skikkelig kvalm og sippete kjærlighetserklæring til pelsen, men det får være. Jeg er faktisk, rett og slett, helt pinlig glad for å se ham slik. Jeg håper at utviklingen fortsetter i denne retningen, og så får vi se hva vi gjør videre om et halvt år når hormonchipen går ut.

om regulering

Jeg vet ikke helt på hvilken måte dette innlegget handler om regulering, men la gå. Jeg har satt meg selv i en felle der alle innlegg må starte på «om», fenomenet har forøvrig også sneket seg inn i både designrapportene, porteføljen og mailene jeg skriver, så her går det rett og slett nedenom og hjem. Mulig det var en smule overdrevet. Samme det. Jeg blogger igjen! Hurra! Og det er sikkert ett og annet som har blitt regulert eller omregulert siden sist.

Det har vært en veldig spennende vinter. Nei vent, jeg kan gjøre bedre enn det: dette har vært en FLOTT vinter. Faktisk. Ja, det har det vært. Jeg føler det fremdeles slik etter å ha kjent etter litt. Det har vært en bra vinter. Selv om Trondheim har gått tilbake til det normale, og servert slush i stedet for snø (hvorfor har ikke Swix utviklet en slushglider ennå?!), og jeg knapt har gått én ukentlig skitur  vinteren gjennom mot gjennomsnittlige 3 i uka forrige vinter. Likevel har det vært en FLOTT vinter. Jeg har lest meg opp på GTD. Det fungerer. Ikke mind like water helt ennå, nesten der, litt mer som slush enn så lenge men det er i det minste bedre enn is (jeg tar det som en selvfølge at alle er i stand til å følge tråden). Først må jeg gjøre prioriteringer jeg ikke ønsker å gjøre, angående hvilke designprosjekter jeg skal/vil fokusere på og hvilke jeg skal tillate at blir sånn passelige. Jeg er en ihuga motstander av prioriteringer. Jeg har vurdert å starte en folkebevegelse mot konseptet. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan leve uten. Hat-elsk. Litt som sure sokker. Skulle gjerne unngått dem, men det bare går ikke. Jeg er tross alt samboende med en rimelig aktiv mann som foretrekker ullsokker innerst mot tottilottene. Slike sokker burde leveres med tydelige advarsler.

Nei men har du sett, der mista jeg helt den derre tråden selv. Det var uvanlig for meg. Uansett, det jeg hadde tenkt å nøste meg fram til, er at jeg endelig har laget portefølje, og jobber med å sende den ut til flest mulig slik at jeg kan få sommerjobb – fortrinnsvis i Trondheim. Det er mulig jeg får en helt fantastisk sommerjobb i Alta, men da trenger jeg en hel del flaks som er uvanlig så langt nord for å komme meg hjem i tide for å bli gift. Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive der! Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg hadde et ønske om å vise fram litt av porteføljen. For jeg ble så fornøyd med (enkelte deler av) denne lille gjengen: Le Bande á Part.

Åååå, bare se på dem! Søte, søte små! Det er sunt og fornuftig å være litt selvgod som designer, for det er uansett veldig mange gode grunner til å ha dårlig selvtillit. Så jeg gjør så godt jeg kan og tror på meg. Se på stakkars, trise saltdispenseren som har fått salt i øya og er litt forfjamset og lei seg! Og forslukte, dumme sukker. Og…eh…pepper ser litt dust ut. Never mind pepper. Se på salt og sukker en gang til dere. De er mine nye venner. De heter Rolf, Nils og Jon Herman.

Nå skal jeg vise fram flere bilder. Bryllupsinvitasjonene våre er ferdige, og jeg regner med at det er et stort antall spente mennesker som lurer fælt på hvordan de ble. Det er hemmelig (bortsett fra for en person, som allerede har fått sin invitasjon, fordi hun er så himla teit som ikke har oppdatert adresse som kan finnes ved å google og sjekke på telefonkatalogen.no og sånn). Men en liten sneakpeek skal bli! Hohoho!

Ja-a, nå ble dere sikkert mindre spente? MOahahahAA! Vi har nemlig bestemt oss for å kjøre en vanvittig seriøs linje på hele bryllupet, hehe. Åh, æsj, nå har jeg egentlig vist fram det gøyeste med hele invitasjonen. Får håpe ingen leser bloggen min lenger, da.

Så over til noe helt annet! (det er på dette tidspunktet John Cleese vil si «The Larch» og vise fram dette bildet:

men det har ikke jeg tenkt å gjøre). Jeg og hr. Dimling trener fortsatt jevnt og ca uavbrutt. Jeg har funnet ut et par ting nå:

  1. Han lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening og har generelt størst framgang dersom vi trener en gang ukentlig
  2. Jeg lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening er generelt en bedre hundeeier også i hverdagen dersom vi trener minst 3 ganger ukentlig.
  3. Det er viktigere at jeg er trives med hunden min hver dag enn at han er flink i en time hver uke.
  4. Det føles veloverveid og reflektert å gjøre teite treningsvalg – som å trene for ofte – når jeg har stilt opp den sviktende logikken i nummerte punkt.
  5. At jeg gjør et dårlig treningsvalg er i grunnen ikke så viktig – se punkt 3.

Jeg er kjempefornøyd! I dag har jeg og Therese vært og trent i snøstorm, og vi har vært flinke og gjort sånne ting som vi har snakket om at vi bør gjøre (Therese har trent på kjeder, Ekko har sagt at det var teit og frustrerende å ikke få ball og ble plutselig til en Belgisk Lommeklatrer, jeg har trent på apport (og Therese var flink som klarte å knekke «apporterende dimling»-nøtta, så nå skal vi trene masse apport inne med halvstusslige belønninger framover!) og fvf over lengre strekker, og vi har FILMET!), og selv om hendene ble innmari kalde så var det verdt det for vi ser unektelig temmelig barske ut på film når vi trener med storm på alle kanter. Jeg var fyllesyk som en idiot i dag (de som er fyllesyke er gjerne idioter, så det følger naturlig), samtidig som jeg forsøkte å dempe meg selv som var rimelig elektrisk på 12 shotter espresso. Derfor var jeg ganske slapp og hadde dårlig intensitet i treningen selv, og da var det utrolig fint å se at Nansen opprettholdt intensiteten – det er nesten så jeg lurer på om effekten er mye den samme som jeg bevisst prøver å få fram i fri ved fot: masse oppmuntring og belønning over lang tid gjør at han drar seg opp når belønningen uteblir og holder fokuset lengre. Samtidig har nok Therese rett i at det er på tide å la lille pelsball få dimle litt etter eget ønske, og selv bli litt mer passiv i belønning. La ham sakte men sikkert ta over jobben, for nå ser det faktisk ut til at jeg har klart å legge et grunnlag for hvordan trening skal være; kanskje jeg har klart å få trykket inn i det tette, men akk! så vakre, lille hodet hans hvor høy intensitet og sterkt fokus man skal ha på trening! Jeg er stolt. Av Dimlingen, og av meg selv. Tusen takk alle som har hjulpet meg og lillemann med å komme dit! Her er en film fra da vi var kule i snøstormen i dag (men siden Therese brukte litt tid på å forstå teknikken, så har jeg bare et lite utvalg fra egen telefon og kan ikke vise de kuleste snøstormfilmene, men det får jeg heller komme med på et senere tidspunkt) (og det var naturligvis skikkelig teit av meg å trene på noe sånt en dag jeg selv totalt manglet itensitet og hjernekapasitet, så det kunne potensielt vært bedre, men jeg syns det er kult at pelsverket er så iherdig likevel, jeg!):

 

Sprættpels! Den sprettinga skal jeg ta tak i. Skal bare, i noen uker, før jeg tar tak i det. Forresten så er jeg fullt klar over at stakkars pelsen ser totalt vandalisert ut. Vi kjøpte en fantastisk sele som lå helt perfekt på skrotten hans, men som forårsaket akutt pelshavari. Nå henger sela på en krok og venter på at jeg skal få litt mer krutt i stumpen slik at jeg får fôret ut de delene som sliter sånn på pelsen, så blir det nok bra til slutt. Får bare håpe at han får dekkpels igjen, det er ikke bare stygt men også ganske håpløst med bare underull og en dott dekkpels midt oppå ryggen!

Sånn helt på tampen: det er en grunn til at jeg har lagt til en valpe-tag. Vi skal ha valp igjen! Det begynner å nærme seg ganske drastisk nå, vi har funnet rase og linjer etter å ha hilst på mange hunder  og snakket med mange hundeeiere og besøkt, øh ok da, en håndfull oppdrettere, og nå i løpet av de nærmeste ukene skal vi besøke de to oppdretterne vi virkelig ønsker oss hund fra. Så håper vi bare at det blir plysjbaby en gang til sommeren eller høsten. Jeg har skikkelig troa på at vi skyter blink med rase og linjer denne gangen, og gleder meg veldig til å snakke med de som lager disse vidundrene, ansikt til ansikt!

om voksenlivets gleder

Aller først: beklager. Om forlatelse. Oisky boisky, onnskold megsky. Ynnskyld, lzm.

Jeg har helt glemt å si (tror jeg?) sånn rett ut og uten omskrivinger og «fy fader det her er litt kleint å skrive for jeg er jo fortsatt et barn, lzm»-kruseduller, at jeg skal gifte meg! Så hvis noen lurte på om hvorfor jeg drev og sauset med hvordan sausedyret, som er helt panisk etter å bli gift og være gift, er et portrett av meg, så er det altså derfor. Jeg skal bli gift. Smidd i hymnens lenker. Bli ett med min kjære. Sone livstid i ekteskapet. Jeg håper dagen vil minne om noe a’la dette:

Jeg skal gifte meg! Altså er det på tide å eldes. Bli voksen. Hyl!

Nå vil dere vel påstå at jeg allerede har smakt på voksenlivet, kjenner jeg dere rett; her jeg sitter og skribler på min egen iMac i min (vår) (øh, ok, Svinet sin) egen leilighet med min egen hundepels som fotvarmer. Personlig syns jeg det blir urettferdig å trekke inn slike tilfeldigheter. Jeg er fortsatt et barn, eller i alle fall ungdom; det er bare alderen min som ikke kan telle. Dermed basta (bom!). Samtidig, etter at jeg fikk denne berømte ringen på finger’n har jeg merket en utemmelig trang etter å oppføre meg modent og ansvarsbevisst. Æsj, det er så kjedelig. Krangling har blitt til diskusjoner, klaging har blitt til løsningsorientert samtale, surring på skolen har blitt til innbitt arbeid (!) og jeg har kjøpt et par støvler (de er helt normale, ikke det spor kule slik som Ilse Jacobsen-støvler og attpåtil fikk jeg dem til en fornuftig pris), og har funnet ut at det i grunnen er innmari praktisk å gå rundt med stygge, ikke-kule støvler sånn ca hele tiden, at de har bedre såle enn converse-skoene mine og er bedre til å holde vannet ute enn Bianco-støvlettene med fantastiske hæler. Dessuten går jeg med fornuftige kjerringsteg, og føler meg enda til vel! Hjelp! Hva skjer med meg?! Hvem har snikmodnet meg?

Jeg skylder naturligvis på Svinet. Svinet er voksent, det, og nå har det lurt på meg en lumsk modningsprosess gjennom litt bling på en finger. Bare sjekk tags’ene til denne posten, liksom. Det er hårreisende.

Altså, jeg har blitt voksen. Svinet har vært voksent en stund, og det burde han naturligvis ha holdt seg for god for, ettersom han tross alt er noe yngre enn meg. Jeg har bare en ting å si om den saken: Dagens ungdom, du! (På bildet under er denne holdningen illustrert av mrs. Harbord, som tydeligvis syns at dagens ungdom er Absolutely Ghastly!)

(Og hvis du lurer på hvorfor nesa hennes ser litt rar ut på tuppen der, så er det rett og slett fordi den måtte sys sammen etter å ha blitt spist på av «a pack of mean little dogs». Hun er selv den heldige eier av en hel liten haug pekingnesere, om det var disse hundene som bet av henne nesen vites ikke.)

Tilbake til saken. Dette frieriet, med påfølgende giftermål om et års tid, har påført meg voksesmerter. Vi må nemlig spare opp penger til bryllup og påfølgende tilbringelse av hvetebrødsdager på et sted hvor folk ikke klarer å åpne øynene sine skikkelig, av en eller annen grunn går de nemlig rundt og myser hele tiden. Dette innebærer at jeg må spare av mine surt opptjente gratispenger fra lånekassen (kjære skattebetalere: eg takkar!), og dermed må jeg være uhyre fornuftige med mine altfor få månedlige tusenlapper. Hvordan i all verdens land og rike sparer man fra 6500 kr i måneden, når man bruker over halvparten av denne summen på husleie, en god del på mat, og resten på hund? Svar: man sparer ikke av disse pengene i det store og hele, man legger til side et beløp av monsterutbetalingene i semesterstart. De som man egentlig skulle brukt på pensum, skoleutstyr, forsikringer og buffersparing, ja, stemmer det. I tillegg sparer vi for tiden til seminytt kjøleskap  fra finn.no (vi har et kombiskap med fryserdel hvor ting ikke blir kaldt nok, og kjøledel hvor ting fryser, og vurderer stadig å snu hele skapet opp ned og bruke kjøleskapdelen som fryser og fryserdelen som kjøleskap).

Det var derfor som manna fra himmelen da jeg en ettermiddag sto og kokte kål til middag, og ventilatoren falt ned i kålen. Jepp, akkurat det skjedde. Hele innmaten til ovnsvifta vår falt helt plutselig ned i maten, og det ble takeawaypizza den kvelden. Det smaker i grunnen bedre en kokt kål, men hovedpoenget med kokt kål er at det er billig slik at man får råd til kjøleskap og bryllup, mens takeawaypizza er dyrt og da får man ikke råd til hverken kjøleskap eller bryllup på en stund. Altså kokte kjøleskapsplanene bort i kålen. Dessuten, selv om vi fikk provisorisk selvreparert vifta, så kan hverken skigarder eller selvreparerte kjøkkenvifter vara evig, så hovedsparefokuset flyttet seg naturligvis fra nytt kjøleskap til ny ovnsvifte, og så har vi bryllupssparingen i tillegg. Vifta er uansett fra tidlig åttitall, så det kan jo være greit å skifte den, tenkte vi.

Det skulle vi ikke tenkt. Ikke før hadde vi blitt komfortable med tanken på å utsette kjøleskap enda noen måneder for å få ny vifte, så vasket svinet ovnen så iherdig at grillelementet falt av og glassplaten falt ut. Grillelementet ble provisorisk reddet, mens de to isolerende glassplatene i ovnsdøra har blitt redusert til en ikke-isolerende glassplate, og maten vår har mer eller mindre blitt bannlyst fra ovnen. Heretter blir det stekeplatestekt mat. Altså flyttet fokuset seg igjen, fra kjøleskap til vifte til ny komfyr fra finn.no.  Ettersom svinet har trivdes så godt med innebygd komfyr, som den gamle er, så må vi selvsagt kjøpe ny innebygd komfyr, men siden den innebygde komfyren vi allerede har er fra tidlig åttitall, akkurat som vifta (og sikkert også kjøleskapet) så må sannsynligvis den i grunnen velfungerende koketoppen også skiftes ut da det har forekommet endel endringer i standarder og sammenkoblinger de siste 20-30 årene. Og siden den nye platetoppen sannsynligvis ikke vil passe inn i hullet til den gamle platetoppen, må vi skjære av benkeplaten, og ettersom det sannsynligvis ikke blir særlig pent må vi vel sikkert ha splitter ny benkeplate også og da kan vi snart like gjerne pusse opp hele kjøkkenet, men det har vi jo ikke råd til siden vi skal gifte oss neste sommer.

Dette begynner å bli gøy, ikke sant?

Veldig moro, faktisk. For det neste som skjer, er at svinet skal kjøre til Coop for å kjøpe hypertilbudvarer å fylle det dysfunksjonelle kjøleskapet vårt med, slik at vi får spart litt penger sånn at vi muligens kan få råd til både bryllup og fungerende ovn. Bilen vår (som er fra nittitallet, ikke åttitallet, faktisk) syntes det var en forferdelig dårlig idé, den; så i stedet for å starte sa den heller bare «host». Svinet prøvde å vri om tenningen igjen, bilen sa «host-host-host-host….døøøøøøøh». Svinet er en sta fyr, han prøvde å vri om tenningen atter en gang, bilen svarte «host-host-hooøøøhhh…», svinet ga seg ikke og vred innbitt tenningen om en siste gang men bilen gadd ikke si mer enn bare «klikk». Så da skal vi ikke ha ovn i det hele tatt, vi, vi skal leve på kokt kål og pottitter (så lenge ventilatoren ikke faller ned igjen og vi må bestille takeawaynoe), for vi skal reparere bil.

Går det an å få kjøpt returbillett til barndommen på finn.no?