om fortielse og oppussing

Uff og uff; ja nå er det lenge siden man har blogget igjen. Men denne gangen har man en fornuftig unnskyldning; man har flyttet til skogen og hestene og pip-pipene, mens stakkars iMacen har måttet bli i muggryta man tidligere bodde i – inntil nå, da. Ja, og endelig har svinet og jeg, påbegynt oppussingen av den nye drømmeboligen, noe jeg i grunnen har gledet meg til lenge! Første leilighet man pusser opp helt selv, liksom. Jeg gleder meg ikke så veldig lenger, og her er et lite resyme av gårsdagen; første ordentlige oppussingsdag med hjelp av mitt faderlige opphav som er godt bevandret i oppussingens irrganger (og Maxbos hyllerader).

Det tok selvsagt altfor lang tid å komme igang i går. Først fantes det ikke noe anna kaffe i hus enn espresso, og da ble 2-metern sur og nekta å stå opp, og jeg stakk til skogs med mini’n, mens svinet rømte på jobb. Har jeg sagt at han har sommerferie? Han har sommerferie. Så fulgte litt halvhjerta oppussing, men ganske snart fikk opphavet pengekløe og trengte å dra til Tiller for å svi av kortet sitt – vi trengte nemlig en dings. Arbeidet kunne ikke fortsette uten dingsen. Vi brukte 2 timer på å traske og kjøre rundt i Tillerbyen for å finne akkurat riktig versjon av den dingsen, og endte opp der vi starta for å kjøpe dingsen, og kjøpte da et helt sett som såvidt inneholdt denne dingsen, og da hadde jaggu tullemannen kjøpt en hel masse andre dingser og duppeditter også, og jeg var sur for at vi ikke hadde kjøpt det nyyyydelige tapetet vi fant et sted, mens svinet var enda surere fordi jeg hadde latt meg overtale av 2-metern til at vi skulle ha tapet i det hele tatt. Da vi kom tilbake, kom man på at dingsen ikke var livsviktig likevel – den var til vaskemaskina. Så vi fortsatte arbeidet – unntatt jeg, som fortsatt hadde behov for å demonstrere min misnøye med å dra til skogs med dimlingen igjen. På vei tilbake traff vi heldigvis en hyggelig nabodame som meldte seg frivillig til å dynke dimlingen med hageslangen sin, noe han var ettertrykkelig fornøyd med, for i går var det veldig fint vær ute. Selvsagt, vi var jo inne og fikk ikke gjort noe.

Da jeg kom tilbake, hadde sambo kokt stumpen sin til tredjegrads forbrenning på tapetdrepemaskinen, men 1-kvadratmeterdoen var snart helt fri for vinrød tapet med aggressivt barokke medaljonger på, og 2-metern kunne lykkelig fortelle at avisene som hadde blitt brukt som isolasjon var fra oktober/november 1972 – altså året gamlefar forelsket seg i gamlemor. Fint for ham, jeg lettet litt på den ene av 3 stappfulle sekker med skittenklær i den splitter nye altfor dyre vaskemaskina uten restindikator, og vips! var strømmen borte. Da vi endelig hadde funnet igjen strømmen, og arbeidet såvidt var påbegynt igjen, deklamerte den høye fader at klokken var mange, det var på tide å slutte. Og så satte han seg i sofaen, mens vi vasset til knærne i tapetrester, betongstøv og sparkelpuss, og industristøvsugeren kunne vi ikke bruke for det var for sent og den har aldri lært seg å snakke med innestemme, og den vanlige støvsugeren kunne vi heller ikke bruke for den hadde kommet til å dø. Så er mini’n forvist til balkongen, der han sender ukvemsord til alle som passerer, mens vi sitter inne og nyser i løsemiddelpartikler. Gøy å pusse opp, altså.

Nå har jeg og svinet lagt en snedig plan: vi rømmer åstedet før langemann er ferdig med å dra de enorme tømmerstokkene sine, og stikker for å kjøpe en masse overmalingstapet og en sånn låseringdings til vaskemaskinrøret så vi slipper flere bassengepisoder på badet.

Reklamer

om hormoner og IKEA

Vi vant! Hurra!

Dagen etter at pelsen på høytideligste vis runder 6 måneder, flytter den glade familie bestående av svin, pels og dyr inn i 3 rom og kjøkken ved skogkanten. Man har selvsagt opparbeidet seg et arsenal av rosenrøde feberfantasier, hvor man lever lykkelig alle sine dager i et sukkersøt grøt av vakkert interiør, evigvarende frokoster og late søndager på en solfyllt veranda. Å produsere slike drømmerier tar tid. Det gjør fysikklesing også, og nå har undertegnede bestemt seg for å ta fysikkeksamen (kanskje) og da tilbringes plutselig 4 timer daglig på skolen. Jahaha, 4 timer er jo ikke meget, men man har ikke samvittighet til å la minipelsen være hjemme alene stort lengre. Ennå. Kanskje det blir 5 i morra. Det jeg vil fram til her, er at all denne fysikklesingen, samt dagdrømmingen og møbelbrowsingen, har ført med seg to ting:

1. Jeg har mindre tid til å skrive blogginnlegg.

2. Jeg har det helt fortreffelig, og har ikke noe særlig behov for å skrive blogginnlegg.

Ja-a, ser man det, ser man det: til min enorme forskrekkelse (selv om jeg nok innerst inne var temmelig klar over det) har jeg nå måttet innse at litt av bloggprosjektet handlet om å ha «noen (eller heller noe) å snakke til», siden jeg stort sett satt her inne for meg selv og stura. Men nå som jeg har tilgang på fri flyt av kaffe, snus og glade mennesker fra 10 til 14 hver bidige dag, får jeg brukt opp snakkesaligheten min på faktiske mennesker. Mmmm, eksamenssnusen! Den er så god, og den er grunnen til at jeg plutselig en gang ble avhengig også, åhåhåhåååå, leke med ilden! Anywho, status quo er fin-fin, og hjelper mye på humøret og alltingen; men jeg syns egentlig også at det er litt trist om bloggen må dø bare fordi jeg skal leve. Liksom. Derfor tar jeg tak og plukker på tastaturet nå som jeg egentlig kjenner at jeg burde sove men er redd lakenet kan komme til å slå seg vrangt.

Altså. Hvor var man? Jo! Man vil la bloggen leve. Derav dette innlegget, som dessverre er litt fjasete og virrete – men som min far sa en gang han slapp en lille en: man må regne med litt svinn på store bruk! Og videre vant man altså denne leiligheten, hvor man om en knapp uke skal leve i sus og dus med markblomster i kjøkkenglass og evigvarende grønnsåpeduftende gulv. Og dette foregår omtrent på tiden da hr. Skroting runder halvåret. Hr. Skroting, ja, han har fra dag en vist seg å være et kapittel for seg selv, men nå etter noen måneders modning nærmer han seg mer å være en hel roman for seg selv. Gud bedre. Ikke nok med at han har funnet ut at det går an å dusje på egen hånd (han smisker seg til at jeg skrur på kaldvann i dusjen og lar ham hoppe oppi, så tuller han rundt inni dusjkabinettet og vasker seg selv. Evt prøver å drepe dusjstrålen), han har også fått noe ekkelt inn i kroppen: hormoner. Æsj. Enn så lenge er det ikke hver dag han fleiner muggsopp (i motsetning til vanlig dimlingsopp), men er stressnivået litt høyere enn ellers så dimler han som ingen annen dimling kan. Jeg må tydeligvis dø, og man starter fortrinnsvis med skoene og trommehinnene, før pøbeltendensene øker på til rene gatekamper. Hvorpå jeg haler styggedommen til nærmeste gatelys, binder ham fast og lar ham henge til tørk, til fråden stivner og den hvite løven igjen er et deilig, lite lam. Etter noen dagers voldelige sammenstøt har han klart å koble den enorme ligningen drittunge + stolpe = fastbundet, og ikke minst den svært så hyggelige, motsatte ligningen snill = fri + kos. Ikke vet jeg, om han er usedvanlig smart, usedvanlig dum eller usedvanlig snill (eller kanskje bare usedvanlig ikke helt fjortis ennå), men de hormonelle eskapadene har plutselig blitt noenlunde håndterbare. Jaja, det er vel for tidlig å klappe i hendene, synge og le – det blir nok værre skal jeg se. 1,5 years of über dimling to go!

Ellers brukes tiden flittig på IKEA.no, og det kan meldes om høy trivelsfaktor blant hylleseksjoner ved navn Bestå, Karlstadsofaer og Luddehuder. Man vil jo selvsagt komme fra et møblert hjem, og derfor være effektiv på kjøpesenteret når dagen opprinner og nøkkelen til heimen er i hende. Men OI! Plutselig ny utfordring! Dyret og svinet er ikke 100 % enige på møbleringsfronten! Det vil si, svinet svelger ikke dyrets innredningsplan med hud og hår! Spesielt ikke med sofa i hud, og et innkjøpsbudsjett på rundt regnet hurramegrundtørtiførti. Det var virkelig noe jeg aldri i mine villeste fantastier hadde vurdert som en mulighet; jeg mener, det er jo temmelig tydelig hvem som innehar kompetansen? No? Hrmpf. Vel, det er vel ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet og solkrem og sitte i solveggen på verandaen med en kald pils i hånda, og vente på bedre tider. Jeg overlever.

Imens drømmer jeg om en slik en:

For de som lurer kan det opplyses om at dette er en helt vanlig storpuddel, men at den har en eier med store fritidsproblemer, som har brukt store deler av biskens første 9 levemåneder på å tvinne krøllpelsen i tynne dreads. Puddel med dreads, altså; eller som det heter på engelsk: corded poodle. Jeg håper vi kan få innarbeidet navnet «druddel» i Norge. Tjihi!

om vannuhyrer og ventetid

Pelsen, som trodde vann var skummelt, har ombestemt seg: vann er råkult! Her følger historien:

I går var det overdrevent med gladkristne varmegrader i både skygge og sol, og dermed lå pelsvalpisen min pal i hagen og var dysfunksjonell. Det var ikke morsomt å løpe etter ball, det var fullstendig uinteressant å spise pølse, og tur kunne jeg vær så god få lov til å gå på alene; det eneste han kunne koste på seg i heten var en stor geip.

Heldigvis vet man hvordan slike små pelser kan reddes fra sommersløvhet; her måtte hageslangen hentes og heteslagskrotten sprayes, omgående! Det syntes lille dimling at var deilig.

Vannet fikk fart i minien, såpass fart at han ikke engang trengte hverken ball eller pølse for å ha det råkult. På 1-2-3 var overopphetet ulldott forvandlet til et neddynket, flyvende ullteppe!

Da lillemann tydeligvis hadde gjenoppstått som tullemann, tok vi like gjerne en tur opp i skogen for å prøve lykken i et skogstjern enda en gang. Pelsen ville fortsatt ikke legge på svøm, og med 5 hutrende plussgraders badevann ville ikke jeg vasse engang. Men bilder kunne jeg da ta! Denne gangen hadde jeg med et knapt bedre objektiv enn jeg vanligvis bruker (jeg har en overveldende mengde av 2 objektiver), men som er for mer langdistansebilder. Jaja, noen fornuftige bilder ble det. Her følger en innvielse til pelsens renselsesritualer:

1. Legg hodet i bløt

2. Bli overrasket over hvor vått det er der nede, slå alarm og gjør retrett

3. Stirr forurettet på dyret og la henne forstå at det er hennes skyld at du har blitt våt i det dyrebare, etter all sannsynlighet ikke-vaskeekte ansiktet ditt

4. Hvis noen skulle finne på å sprute litt vann, er det absolutt helt essensielt at du fleiner fullstendig, samtidig som du viser fram alle de nye tennene dine (og demonstrerer skjønnheten av dobbelt sett huggtenner i overkjeften). Vannsprut er herved definert som «gøy»

Da vet vi i det minste at pelsen liker vann, det neste steget må bli at han skal like å bade. Får vi da vitterlig håpe!

Men det er mer nytt fra østfronten, skal du høre! Svinet var på visning mutters alene heromda’n, og i går var det budrundeangstdag. Faktisk var det ikke så ille denne gangen; vi var allerede enige om hva som skulle være maksbudet vårt (og hva som måtte bli absolutt siste supermaksbud), og at maksbudet skulle være førstebud og gis kl. 14.00. Og gjett hvem som vant!? Etter nesten 4 timer med hjertet på fullstendig gal plass, var det dyret, svinet og pelsen som gikk av med seieren! Det merkelige er at jeg ikke har fleina som pelsen i vannsprut over den gledelige nyheten, jeg er faktisk veldig avmålt til det hele. Ja, det er drømmeleiligheten med tanke på størrelse, antall rom, borettslag, boområde, etc; men samtidig er det ikke sikkert vi får den. Buhu. Jeg må smøre meg med tålmodighet og (forhåpentligvis) holde ut i 19 dager til, for da er forkjøpsretten utdatert og vi kan innkassere seieren på ordentlig. Tvi, tvi!

om pelser som blir store gutter som ikke gråter, og den store jakten på leilighet

Hipp-hipp for pelsen som snart er stor rufsemann! I går var siste kvelden på valpekurset, og fra å være yngst har han blitt størst (fysisk, altså); ene damen med terrierbisk måpte stort da hun så at lille valpisen, som var mindre enn hennes minibisk i starten, nå var mer en dobbelt så stor! Foruten å ha blitt en stor dimling (han ligger nå på ca 52-53 cm, det er 7-8 cm fra maksstørrelsen til samojedhanner, det…), har pelsen også blitt en ganske dyktig skroting i løpet av valpekursepoken. På de siste par treningene har han vært en helt annen fjollegutt treningsmessig, og vi har fått til en del på tross av alle de morsomme valpene/unghundene rundt oss. Så har også pelsen min fått masse ros av instruktøren, da; og jeg er jo mektig stolt i blant! I går fikk han jobbe med de høyeste kriteriene da vi trente innkalling i fellesskap; vi trente en valp om gangen, sto i en vid ring og kalte inn valpen etter tur. Pelsskrotingen min tror jo at innkalling er en lek, han, så han lekte innbitt videre selv når alle vi menneskene hadde vært dumme og avsluttet leken. Leken bør slutte mens leken fortsatt er god, men da skulle vi terpe på sitt, dekk og stå. Stå har vi forbigått i stillhet, dog er man i ferd med åfange adferden nå om dagen. Dermed ble det sitt/dekk-terp. For de som lurer på hvordan ekvipasjen tar seg ut under «sitt», og som forventer høyintervall på bildene, er det en liten godbit her:

Aj, aj! Pelsen som ellers er så flink og snill og nusselig på sitt og dekk, som slenger rumpa i bakken så grusen spruter, og kaster seg ned i dekk så røykskyen står, var gretten og ville ikke. Vel, sitt var i og for seg greit, men dekk-kommandoen hadde tydeligvis gått ut av vokabularet, eller kanskje betydningen hadde endret seg fra «legg deg» til «bli sittende, se trassig på meg, bjeff, snapp etter beina mine og vær generelt sinnamann». Iihmmf! Med noen avsindig fantastiske belønninger, begynte han likevel å gå med på å legge seg innen frk. Instruktør kom for å gi instruksjon, men det var med et sinnabjeff på hver touch down.

Og omtrent da måtte vi gå; det var busser å rekke, pelser å fôre, nye busser å rekke (uten pelsen) og visninger å befare. Likevel, jeg kunne liksom ikke helt gi meg på den der dekken, han har jo vært så flink helt til nå nylig. Som tenkt, så gjort, og mens vi sto ved busskuret og venta på transport, prøve jeg meg på en dekk. Nada reaksjon. Et tørt løv drev blåste forbi, pelsen snudde hodet halvt vekk og jeg forventet så smått at kjenningsmelodien fra en spaghettiwestern ville dukke opp fra intet. Er pelsen blitt døv? Dum(mere)? Eller er dette den mye omtalte første trassperioden; den halve kjønnsmodningen hvor søt pels blir sinnamann?

Det var uansett ikke mye jeg fikk gjort med det, for bussen ankom, og man måtte pent ikke forstyrre føreren, men gi ham noen mynter og finne seg et sete før bussen startet så pels og dyr ble slengt veggimellom. Pelsen ble avlevert, man dro på visning med svinet, som var svinaktig fornøyd med det han så og la inn et bud på stasen, og man kom atter tilbake til heimen. Der lå pelsen og sov søtt, og jeg kom på dekkproblematikken, og tenkte: men hva hvis det bare var underlaget som gjorde at han ikke ville leke dekk-leken? For han gjør det jo fortsatt i parken, og han sitter uansett, hm-hm-hm. Er han redd? Gjør det vondt?

*pling*

Frk. urutinert pelseier fant fram labbetassene til pelsegutten, og jajamensann, han hadde noen oppskrapete og ugreie sporer. Mulig skaden faktisk skriver seg fra uvettig dekk-utførelse a’la pelsen; han skal jo på død og liv simultant skli og hoppe ned i liggende, og jeg kan virkelig se for meg at det ikke er særlig godt når underlaget er hardt og knudrete. Sånn ser i alle fall sporene til tomsingen ut:

Aue…? De skal smøres inn med potefett, og så skal han få ferie fra dekk på harde, oppskrapende underlag for en stund. Hvis det finnes noen luringer der ute som vet hvordan jeg burde behandle sliktnoe, og gjerne også forebygge, hadde det vært ypperlig! Nå skal pelsen i alle fall få hvile litt, for det liker han å gjøre (i så mange mulige og umulige stillingen han kan finne på), og så skal jeg melde fine lurven inn i Nidaros Brukshundklubb, og bare svinet får kjøpt leilighet og skiltet mazda’n så pelsen kan transporteres til treninger, så blir det lp- og/eller brukstrening i klubben framover. Tjohei!

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!