om fortielse og oppussing

Uff og uff; ja nå er det lenge siden man har blogget igjen. Men denne gangen har man en fornuftig unnskyldning; man har flyttet til skogen og hestene og pip-pipene, mens stakkars iMacen har måttet bli i muggryta man tidligere bodde i – inntil nå, da. Ja, og endelig har svinet og jeg, påbegynt oppussingen av den nye drømmeboligen, noe jeg i grunnen har gledet meg til lenge! Første leilighet man pusser opp helt selv, liksom. Jeg gleder meg ikke så veldig lenger, og her er et lite resyme av gårsdagen; første ordentlige oppussingsdag med hjelp av mitt faderlige opphav som er godt bevandret i oppussingens irrganger (og Maxbos hyllerader).

Det tok selvsagt altfor lang tid å komme igang i går. Først fantes det ikke noe anna kaffe i hus enn espresso, og da ble 2-metern sur og nekta å stå opp, og jeg stakk til skogs med mini’n, mens svinet rømte på jobb. Har jeg sagt at han har sommerferie? Han har sommerferie. Så fulgte litt halvhjerta oppussing, men ganske snart fikk opphavet pengekløe og trengte å dra til Tiller for å svi av kortet sitt – vi trengte nemlig en dings. Arbeidet kunne ikke fortsette uten dingsen. Vi brukte 2 timer på å traske og kjøre rundt i Tillerbyen for å finne akkurat riktig versjon av den dingsen, og endte opp der vi starta for å kjøpe dingsen, og kjøpte da et helt sett som såvidt inneholdt denne dingsen, og da hadde jaggu tullemannen kjøpt en hel masse andre dingser og duppeditter også, og jeg var sur for at vi ikke hadde kjøpt det nyyyydelige tapetet vi fant et sted, mens svinet var enda surere fordi jeg hadde latt meg overtale av 2-metern til at vi skulle ha tapet i det hele tatt. Da vi kom tilbake, kom man på at dingsen ikke var livsviktig likevel – den var til vaskemaskina. Så vi fortsatte arbeidet – unntatt jeg, som fortsatt hadde behov for å demonstrere min misnøye med å dra til skogs med dimlingen igjen. På vei tilbake traff vi heldigvis en hyggelig nabodame som meldte seg frivillig til å dynke dimlingen med hageslangen sin, noe han var ettertrykkelig fornøyd med, for i går var det veldig fint vær ute. Selvsagt, vi var jo inne og fikk ikke gjort noe.

Da jeg kom tilbake, hadde sambo kokt stumpen sin til tredjegrads forbrenning på tapetdrepemaskinen, men 1-kvadratmeterdoen var snart helt fri for vinrød tapet med aggressivt barokke medaljonger på, og 2-metern kunne lykkelig fortelle at avisene som hadde blitt brukt som isolasjon var fra oktober/november 1972 – altså året gamlefar forelsket seg i gamlemor. Fint for ham, jeg lettet litt på den ene av 3 stappfulle sekker med skittenklær i den splitter nye altfor dyre vaskemaskina uten restindikator, og vips! var strømmen borte. Da vi endelig hadde funnet igjen strømmen, og arbeidet såvidt var påbegynt igjen, deklamerte den høye fader at klokken var mange, det var på tide å slutte. Og så satte han seg i sofaen, mens vi vasset til knærne i tapetrester, betongstøv og sparkelpuss, og industristøvsugeren kunne vi ikke bruke for det var for sent og den har aldri lært seg å snakke med innestemme, og den vanlige støvsugeren kunne vi heller ikke bruke for den hadde kommet til å dø. Så er mini’n forvist til balkongen, der han sender ukvemsord til alle som passerer, mens vi sitter inne og nyser i løsemiddelpartikler. Gøy å pusse opp, altså.

Nå har jeg og svinet lagt en snedig plan: vi rømmer åstedet før langemann er ferdig med å dra de enorme tømmerstokkene sine, og stikker for å kjøpe en masse overmalingstapet og en sånn låseringdings til vaskemaskinrøret så vi slipper flere bassengepisoder på badet.

Reklamer

om hormoner og IKEA

Vi vant! Hurra!

Dagen etter at pelsen på høytideligste vis runder 6 måneder, flytter den glade familie bestående av svin, pels og dyr inn i 3 rom og kjøkken ved skogkanten. Man har selvsagt opparbeidet seg et arsenal av rosenrøde feberfantasier, hvor man lever lykkelig alle sine dager i et sukkersøt grøt av vakkert interiør, evigvarende frokoster og late søndager på en solfyllt veranda. Å produsere slike drømmerier tar tid. Det gjør fysikklesing også, og nå har undertegnede bestemt seg for å ta fysikkeksamen (kanskje) og da tilbringes plutselig 4 timer daglig på skolen. Jahaha, 4 timer er jo ikke meget, men man har ikke samvittighet til å la minipelsen være hjemme alene stort lengre. Ennå. Kanskje det blir 5 i morra. Det jeg vil fram til her, er at all denne fysikklesingen, samt dagdrømmingen og møbelbrowsingen, har ført med seg to ting:

1. Jeg har mindre tid til å skrive blogginnlegg.

2. Jeg har det helt fortreffelig, og har ikke noe særlig behov for å skrive blogginnlegg.

Ja-a, ser man det, ser man det: til min enorme forskrekkelse (selv om jeg nok innerst inne var temmelig klar over det) har jeg nå måttet innse at litt av bloggprosjektet handlet om å ha «noen (eller heller noe) å snakke til», siden jeg stort sett satt her inne for meg selv og stura. Men nå som jeg har tilgang på fri flyt av kaffe, snus og glade mennesker fra 10 til 14 hver bidige dag, får jeg brukt opp snakkesaligheten min på faktiske mennesker. Mmmm, eksamenssnusen! Den er så god, og den er grunnen til at jeg plutselig en gang ble avhengig også, åhåhåhåååå, leke med ilden! Anywho, status quo er fin-fin, og hjelper mye på humøret og alltingen; men jeg syns egentlig også at det er litt trist om bloggen må dø bare fordi jeg skal leve. Liksom. Derfor tar jeg tak og plukker på tastaturet nå som jeg egentlig kjenner at jeg burde sove men er redd lakenet kan komme til å slå seg vrangt.

Altså. Hvor var man? Jo! Man vil la bloggen leve. Derav dette innlegget, som dessverre er litt fjasete og virrete – men som min far sa en gang han slapp en lille en: man må regne med litt svinn på store bruk! Og videre vant man altså denne leiligheten, hvor man om en knapp uke skal leve i sus og dus med markblomster i kjøkkenglass og evigvarende grønnsåpeduftende gulv. Og dette foregår omtrent på tiden da hr. Skroting runder halvåret. Hr. Skroting, ja, han har fra dag en vist seg å være et kapittel for seg selv, men nå etter noen måneders modning nærmer han seg mer å være en hel roman for seg selv. Gud bedre. Ikke nok med at han har funnet ut at det går an å dusje på egen hånd (han smisker seg til at jeg skrur på kaldvann i dusjen og lar ham hoppe oppi, så tuller han rundt inni dusjkabinettet og vasker seg selv. Evt prøver å drepe dusjstrålen), han har også fått noe ekkelt inn i kroppen: hormoner. Æsj. Enn så lenge er det ikke hver dag han fleiner muggsopp (i motsetning til vanlig dimlingsopp), men er stressnivået litt høyere enn ellers så dimler han som ingen annen dimling kan. Jeg må tydeligvis dø, og man starter fortrinnsvis med skoene og trommehinnene, før pøbeltendensene øker på til rene gatekamper. Hvorpå jeg haler styggedommen til nærmeste gatelys, binder ham fast og lar ham henge til tørk, til fråden stivner og den hvite løven igjen er et deilig, lite lam. Etter noen dagers voldelige sammenstøt har han klart å koble den enorme ligningen drittunge + stolpe = fastbundet, og ikke minst den svært så hyggelige, motsatte ligningen snill = fri + kos. Ikke vet jeg, om han er usedvanlig smart, usedvanlig dum eller usedvanlig snill (eller kanskje bare usedvanlig ikke helt fjortis ennå), men de hormonelle eskapadene har plutselig blitt noenlunde håndterbare. Jaja, det er vel for tidlig å klappe i hendene, synge og le – det blir nok værre skal jeg se. 1,5 years of über dimling to go!

Ellers brukes tiden flittig på IKEA.no, og det kan meldes om høy trivelsfaktor blant hylleseksjoner ved navn Bestå, Karlstadsofaer og Luddehuder. Man vil jo selvsagt komme fra et møblert hjem, og derfor være effektiv på kjøpesenteret når dagen opprinner og nøkkelen til heimen er i hende. Men OI! Plutselig ny utfordring! Dyret og svinet er ikke 100 % enige på møbleringsfronten! Det vil si, svinet svelger ikke dyrets innredningsplan med hud og hår! Spesielt ikke med sofa i hud, og et innkjøpsbudsjett på rundt regnet hurramegrundtørtiførti. Det var virkelig noe jeg aldri i mine villeste fantastier hadde vurdert som en mulighet; jeg mener, det er jo temmelig tydelig hvem som innehar kompetansen? No? Hrmpf. Vel, det er vel ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet og solkrem og sitte i solveggen på verandaen med en kald pils i hånda, og vente på bedre tider. Jeg overlever.

Imens drømmer jeg om en slik en:

For de som lurer kan det opplyses om at dette er en helt vanlig storpuddel, men at den har en eier med store fritidsproblemer, som har brukt store deler av biskens første 9 levemåneder på å tvinne krøllpelsen i tynne dreads. Puddel med dreads, altså; eller som det heter på engelsk: corded poodle. Jeg håper vi kan få innarbeidet navnet «druddel» i Norge. Tjihi!