om bur og andre gjemmesteder, og en stadig voksende bisk

Nå har pelsen hatt bur i noen dager, og det er faktisk mer populært enn jeg hadde trodd! Fjomen har jo hatt en egen sengeplass hele tiden, fra han kom til meg. I starten besto senga hans av en IKEA-kurv med IKEA-pute i, og et burpledd jeg hadde avlevert hos oppdretteren da pelsen var bitteliten kjempeminibisk:

Kurven ble spist opp etter noen få uker (man kan se på bildet over at kurven allerede har blitt tygd på en del), så den ble byttet ut med en arvet hundeseng (som en gang i tiden ble snekret sammen til den gamle golden retrieverhannen jeg har skriblet så vidt om tidligere):

Senga var ikke særlig pen, så jeg fant fram et gammelt teppe å dekke over den med. Hr. Dimling syns det var en god idé, men hadde ikke tid til å vente til Extreme Bed Make Over var ferdig før det skulle prøvesoves:

Den blå IKEA-puta har jeg forresten prøvd å fjerne noen ganger, men det er visst ikke lov! Jeg hadde jo trodd (og håpet…) at det var teppet han ville binde seg sterkest til, siden han vil vokse fra den putedingsen, men nehehei! Puta er best. Så det er den som bor inni nye buret hans også. Og bur er flott, det! Første kvelden han hadde buret ble jeg litt snurt, for han kommer alltid og legger seg under senga mi når han våkner opp og finner ut at jeg har lagt meg; men denne gangen kom han bort til senga mi, snøfta, og gikk og la seg i buret! Fy søren, det var rett før jeg kasta ut hele burskiten. Men da jeg våknet morgenen etter lå han under senga mi igjen, og siden har han alltid sovet under senga mi. Buret med pute som isolerer for gulvtrekken blir nok for varmt for lille mr. Fløff i lengden. Likevel, han er definitivt glad i buret sitt, og han har tydeligvis skjønt poenget: sier jeg «senga si» nå, er det buret han jumper inn i, og er han veldig sulten og jeg kommer med maten, eller jeg åpner skuffen der de tørka griseørene og -halene bor, spretter han rett inn i buret og venter på å få nam-nam (han har nemlig lært at det bare er der han får fred når han spiser på supergodiser). Ellers bruker han buret som sparringspartner:

Man må visst passe på at buret ikke lever før man kan ligge og slappe av i det, utenfor bakholdsangrepfare:

Og nå har han begynt å gjemme ting inni buret sitt også. Stort sett hver dag må jeg dra ut ballen, tyggebeina, bamsen, og et lite lager av godbiter fra burets indre. Her i går fikk han en bit tørket strupe, forsvant inn i buret, knurra bittelitt og rota rundt, og kom ut igjen med en gang…!?! Godbiten lå pent og pyntelig igjen på puta, og mens jeg satt på huk foran buret hans og stirra på godisen, litt i tvil om jeg skulle la ham spare på den eller ikke, kom bissevofsen og reddet godsaken sin sånn for sikkerhetsskyld, i tilfelle jeg skulle komme til å ta den. Jeg gikk fra buret, og han inn igjen, litt roting før han la igjen strupebiten pent og pyntelig på puta og gikk og la seg foran ytterdøra vår, der trekken er best. Er det mulig? Jeg lot ham beholde saken, og det skulle jeg ikke gjort. Senere på kvelden våknet han, fant igjen strupebiten og var så overlykkelig og opphisset av den gledelige gjenforeningen at han knapt rakk å si ifra hva som var på gang før det ble vannet litt foran døra. Jaja, det er i det minste ytterst sjelden han vanner inne nå om dagen. Begynner å bli stor bisk nå, må vite. Han skjønte selv at det ikke var noe håp for at han skulle orke å gomle i seg biten før han sovna, så da gjemte han den igjen. Neste morgen, da jeg skulle rydde i treningssekken, fant jeg nemlig en halvsspist strupebit. Man kan tydeligvis være en übersøt dimling selv om man er på god vei til å bli stor, sterk mannebisk!

Forøvrig er det flere måter jeg merker at han begynner å bli (litt mer) moden i hodet sitt på. Som nevnt tidligere har jeg et litt mindre kaklende hønsehue å trene med, og han begynner å bli mer på og konsentrert når vi trener. Det skal også mer til før han koker over, men så koker han litt kraftigere også. Mer lyd, mer kraft, mer sinnamann. Heldigvis har han tatt hintet om at å bite på mor er fy-fy uansett frustrasjonsnivå, så det blir en hel masse raske rase- og bråkerunder rundt meg i stedet. På en måte veldig slitsomt når det står på, det er rett og slett mye mer hund å holde styr på, og i noen tilfeller holde fast, ettersom han har blitt så mye sterkere både i fysikken og i vilja. Samtidig er det litt koselig også. Jeg er ikke masochist, altså, men selv alle de dustete tingene han finner på, som å være staere, lage mer og mørkere lyd når han er sinna, og generelt tilte «hardere», gir ham liksom mer personlighet også. Han er ikke bare en nusselig liten valpetass lenger, han er en unghund med særegenheter og karakter, og da blir jeg faktisk bittelitt mer glad i ham. Han er ekstra sjarmerende når han gjemmer ting på rare plasser, dreper buret sitt og teppet sitt, og dytter i meg (hardt!!) med snuten når han vil leke og jeg er kjip. Det gjør han jo på hunder også, for eksempel favorittsamojeden hans, Nala, som har den harde jobben med å sosialisere villpelsen…

Reklamer

om pelser som blir store gutter som ikke gråter, og den store jakten på leilighet

Hipp-hipp for pelsen som snart er stor rufsemann! I går var siste kvelden på valpekurset, og fra å være yngst har han blitt størst (fysisk, altså); ene damen med terrierbisk måpte stort da hun så at lille valpisen, som var mindre enn hennes minibisk i starten, nå var mer en dobbelt så stor! Foruten å ha blitt en stor dimling (han ligger nå på ca 52-53 cm, det er 7-8 cm fra maksstørrelsen til samojedhanner, det…), har pelsen også blitt en ganske dyktig skroting i løpet av valpekursepoken. På de siste par treningene har han vært en helt annen fjollegutt treningsmessig, og vi har fått til en del på tross av alle de morsomme valpene/unghundene rundt oss. Så har også pelsen min fått masse ros av instruktøren, da; og jeg er jo mektig stolt i blant! I går fikk han jobbe med de høyeste kriteriene da vi trente innkalling i fellesskap; vi trente en valp om gangen, sto i en vid ring og kalte inn valpen etter tur. Pelsskrotingen min tror jo at innkalling er en lek, han, så han lekte innbitt videre selv når alle vi menneskene hadde vært dumme og avsluttet leken. Leken bør slutte mens leken fortsatt er god, men da skulle vi terpe på sitt, dekk og stå. Stå har vi forbigått i stillhet, dog er man i ferd med åfange adferden nå om dagen. Dermed ble det sitt/dekk-terp. For de som lurer på hvordan ekvipasjen tar seg ut under «sitt», og som forventer høyintervall på bildene, er det en liten godbit her:

Aj, aj! Pelsen som ellers er så flink og snill og nusselig på sitt og dekk, som slenger rumpa i bakken så grusen spruter, og kaster seg ned i dekk så røykskyen står, var gretten og ville ikke. Vel, sitt var i og for seg greit, men dekk-kommandoen hadde tydeligvis gått ut av vokabularet, eller kanskje betydningen hadde endret seg fra «legg deg» til «bli sittende, se trassig på meg, bjeff, snapp etter beina mine og vær generelt sinnamann». Iihmmf! Med noen avsindig fantastiske belønninger, begynte han likevel å gå med på å legge seg innen frk. Instruktør kom for å gi instruksjon, men det var med et sinnabjeff på hver touch down.

Og omtrent da måtte vi gå; det var busser å rekke, pelser å fôre, nye busser å rekke (uten pelsen) og visninger å befare. Likevel, jeg kunne liksom ikke helt gi meg på den der dekken, han har jo vært så flink helt til nå nylig. Som tenkt, så gjort, og mens vi sto ved busskuret og venta på transport, prøve jeg meg på en dekk. Nada reaksjon. Et tørt løv drev blåste forbi, pelsen snudde hodet halvt vekk og jeg forventet så smått at kjenningsmelodien fra en spaghettiwestern ville dukke opp fra intet. Er pelsen blitt døv? Dum(mere)? Eller er dette den mye omtalte første trassperioden; den halve kjønnsmodningen hvor søt pels blir sinnamann?

Det var uansett ikke mye jeg fikk gjort med det, for bussen ankom, og man måtte pent ikke forstyrre føreren, men gi ham noen mynter og finne seg et sete før bussen startet så pels og dyr ble slengt veggimellom. Pelsen ble avlevert, man dro på visning med svinet, som var svinaktig fornøyd med det han så og la inn et bud på stasen, og man kom atter tilbake til heimen. Der lå pelsen og sov søtt, og jeg kom på dekkproblematikken, og tenkte: men hva hvis det bare var underlaget som gjorde at han ikke ville leke dekk-leken? For han gjør det jo fortsatt i parken, og han sitter uansett, hm-hm-hm. Er han redd? Gjør det vondt?

*pling*

Frk. urutinert pelseier fant fram labbetassene til pelsegutten, og jajamensann, han hadde noen oppskrapete og ugreie sporer. Mulig skaden faktisk skriver seg fra uvettig dekk-utførelse a’la pelsen; han skal jo på død og liv simultant skli og hoppe ned i liggende, og jeg kan virkelig se for meg at det ikke er særlig godt når underlaget er hardt og knudrete. Sånn ser i alle fall sporene til tomsingen ut:

Aue…? De skal smøres inn med potefett, og så skal han få ferie fra dekk på harde, oppskrapende underlag for en stund. Hvis det finnes noen luringer der ute som vet hvordan jeg burde behandle sliktnoe, og gjerne også forebygge, hadde det vært ypperlig! Nå skal pelsen i alle fall få hvile litt, for det liker han å gjøre (i så mange mulige og umulige stillingen han kan finne på), og så skal jeg melde fine lurven inn i Nidaros Brukshundklubb, og bare svinet får kjøpt leilighet og skiltet mazda’n så pelsen kan transporteres til treninger, så blir det lp- og/eller brukstrening i klubben framover. Tjohei!

om mykkje sol og mykkje varme, en ullen pels, late svin, m.m.

I går smilte værgudene hele dagen, det var bare så vidt de tok seg tid til å hoste opp et par små skyer som ikke maktet å stå imot for solskinnet. Deilig, tenkte dyret og tok med en tørket oksehale og pelsen på tur i Trondheim sentrum. Deilig, tenkte pelsen og fulgte glad og fornøyd etter oksehalen. Vi svinset og svanset ned Nordre, og jeg må i grunnen innrømme at jeg var temmelig stolt over min evne til å være valpemor etter denne turen. På en sånn fin lørdags formiddag med mykkje sol og mykkje varme, blir det selvsagt trangt om plassen i Trondheims Handle- og Flaneringsgate nr. 1. Flust av fristende iskremer med enda mer fristende, klissete barn på, pesende hunder, latterkvalte fjortiser, Amnesty- og Jesuspushere og fjonge damer i stilletthæler og dyre, lyse bukser som ikke tåler uvettig omgang med valpepoter. Likevel tok man det isi og lot pelsen valpevirre så mye han ville, så lenge han virret innen maksimum båndlengderadius, og ikke begynte å spise på de små barna og iskremene deres. Og pelsen hoppet og spratt og jagde søppel og siklet etter hunder og barn, og logret til de kostbare buksebeina og lot dem slippe forbi, selv om de var innen hoppe-på-avstand. Flinkeste bisken! Han fikk tulle og tøyse og være valpedust så mye han orka, så lenge vi hadde en viss progresjon nedover gata, og han ikke dro i båndet; og det gikk jo faktisk veldig bra! Vi hadde til og med en 10-20 meter der han gikk tilnærmet fri ved fot, godt hjulpet av oksehalen i lomma mi, som han fikk gnage litt på en gang i blant. Omnomnom, tenkte pelsen. Ævvævvævv! Ta og fell de siste, dustete valpetennene dine, tenkte dyret. I løpet av turen fikk pelsen øvd seg på å holde kontakt selv når små, ekle minimennesker (barn) løp ved siden av oss og bjeffet på ham, samt å slikke Jesuspushere på skjegget, og til og med hvordan man sjarmerer i senk et par som venter på sin aller første lille valpegutt – en samojed som akkurat nå er bare noen dager gammel. Åh, så glad jeg ble da jeg hørte at de skulle ha samojed! De hadde noen spørsmål, og jeg hadde noen svar og et par halvgode råd, og følte meg plutselig som en halvt erfaren og vis valpismor som er på rett kjøl og på god vei til et harmonisk hundeliv med lydig pels. Åh, livet er herlig, tenkte dyret. Åååh, så kjedelig og vaaarmt, tenkte nok pelsen; der han lå i en haug med burgerpapir og slikket i seg de edle fettdråper.

Så gikk turen hjem for å slappe av en trall, spise lønsj og, for pelsens del, ta en høneblund under tørkestativet. Senere ble det pakket fiskekaker, langline, vannskål og lekesaker, for vi hadde en treningsavtale! Dessverre hadde fiskekakene på mystisk vis lært seg selvforsvar, og i siste øyeblikk hoppet ut av sekken, for de var i alle fall ikke der da vi kom fram der vi skulle trene. Dessuten var pelsen tydelig sliten og slapp, og  jeg lurte på om det kunne være den fantastiske turen i Nordre som hadde knøvla vekk all pelseenergien? Etter litt betenkningstid og konsultasjon med treningskompisen, var det muligens en bedre konklusjon at pelsen sleit med ulla si i den første ordentlig varme vårdagen han noensinne hadde opplevd. Det ble derfor en ganske rolig treningsøkt, litt kontakt og fri ved fot-aktig trening, der pelsen virret og var ganske uoppmerksom, og han fikk prøve å bære på en apportbukk. Den ville han helst bære med seg langt bort, for den var tross alt av tre, og alt av tre skal spises opp. Neste økt ble det bare noen innkallinger, og det var jo helt fantastisk utrolig dødsmorsomt, for innkalling betyr at man får løpe og spise ekstra gode belønninger! Kanskje til og med løpe etter ball iblant! Til slutt tok vi oss en liten tur i skogen, der pelsen fikk leke litt villpels, tygge på blomster og bæsje på lyng, passere en nesten mikroskopisk pyntehund med død i blikket og drap i kjeften, trene bittelitt kontakt mens 1 stk løpende og 2 stk syklende mennesker passerte, og til slutt ligge litt på gresset og slappe av. Sliten, må vite. Da vi skulle dra, ville han selv inn i bilen (!), men er fortsatt litt baktung og trenger hjelp for å få med seg stumpen. Litt sutrete og misfornøyd, men enda mer utslitt, var han rimelig rolig i bilen på vei hjem.

På det tidspunkt hadde nok pelsen ønsket at dagen var over, slik at han kunne få klemme seg innunder sofaen for å knurre og boffe i søvne til solen gikk ned og kom opp igjen, men dengang ei. Det er ikke greit å være en liten pelstomsing når sola er stor og gul, og det er grønt gress på marinen og engangsgriller i butikkene – og når svinet leker hjemmeværende sofagris som later seg og ser på anime hele dagen, og plutselig vil ut og nyte de siste solstrålene! Liten ompakking, og så ut på marinen for å grille med hele den glade familie: pelsen, dyret og svinet! Mens grillen ble tent og sitteunderlagene utdelt, fikk pelsen på seg langline, og middagen hans ble servert på gresset. Morsomt nok var normalporsjon, som han som regel orker bare 2/3 av, ikke helt nok når det ble servert på gress, så han måtte få litt ekstra og dessuten spise på plastboksen fôrkulene hadde vært oppbevart i.

Hmm…laks er godt, grill er varmt, og det er ikke lov å stjele mat. What to do?! Det ble en hel del «pelsen lister seg rundt grillen og later som ingenting»-bilder.

Ellers utnyttet pelsen anledningen og den fine ettermiddag til å flanere så mye det lot seg gjøre, drømme om å bli Tekna-medlem, øve på å drikke vann fra camelbakflaske, og posere for kameraet.