om strull og målsetninger

Jepp, enda en traurig målsetningsblogg. Suck it in, biatches.

Mål #1
Etter lang tids knebetennelse pga fotbuer som dingler som fuktige hengemyrer i skoene og ikke makter å holde skjelettet i giv akt, er både menisker og tåfiser friskmeldte og har fått medisinske hjelpemidler i form av et par (etter kun kort tid) osende ileggssåler. Opp i trærne, sprik med tærne, sa folk. De sier at man skal sette seg langsiktige mål, og det har man også – om en 10-15 år er mitt mål å ha en meget beskjemmet sønn hvis venner kaller hans mor «milf«. For å være en milf, må man naturligvis ha en fabelaktig velholdt og veldreid kropp,; noe engelskmennene liker å betegne som «fit». Dersom man søker på termen «fit milf» er dette det første bildet som kommer opp:

Helt uten å legge ved sammenligningsbilder av meg selv i sort badetøy (Jeg har en svart badedrakt. Den har bein. Jeg har også en rosa bikini. Den er bitteliten), er det allerede klart at det skal en del fysisk fostring til for at jeg skal opprettholde (hvite løgner er nesten ikke å ljuge i det hele tatt) en slik fysikk i 10-15 år framover. Så jeg blåste støvet av joggeskoene og Dimlingknotten og tok en joggetur i kveld, og superundertøy under NTNUi’s svært lite flatterende løpe-fort-drakt er for varmt i 10 pluss, og det snør ikke hver augustkveld i Trondheim. Senere håper jeg at ConAndreas (Ja, du ja! Jeg veit du leser!) skal vise meg hvordan denne målsetningen best kan nås. Jeg har allerede fått en lite innblikk, heldigvis.

Mål #2:
Pensjonisten avpensjoneres. I går var jeg og Therese og trente på Ferista, og både Dimlingen og Grevlingen fikk være med. Grevlingen hadde kjempeprogresjon siden sist, og nå fomler jeg med tanken å gå valpekurs med henne. Det er mulig jeg kunne trengt en dytt der hvor jeg er for stor (men ikke så mye der hvor jeg er for svak). Uansett. Jeg har tulletrent litt med hr. Dimling, men det var først i går at jeg trente ordentlig med ham. Så mens Ekko og Therese frydet seg over de nyinnkjøpte ballene mine som har en helt vanvittig sprett (Ball! Ball! Ball! ropte Ekko. Ball! Ball! BALL!! hylte Therese tilbake og lo – lydighetstrening er så fjollete, altså), trente jeg på serriøse ting. PS, Therese: ballene finnes i mediumstørrelse også! De hadde sikkert bare ikke inne da jeg var innom.

Ja, for jeg trente ordentlig, sånn som før; selv om jeg i mye større grad enn noensinne fokuserte på å holde rett stressnivå på skranglehjernen hans, og å roe ham godt ned etter hver øvelse. Selvfølgelig er han litt rusten etter 4-5 måneders avbrekk, men jeg var imponert jeg altså! Det er fullt mulig at jeg ikke er så vanskelig å imponere etter 3 år med en samojedskroting med frynsete nerver, men herrejemini da! Jeg kunne kreve noe av bikkja, han hadde fryktelig lyst til å være flink, og de gangene han (og jeg…) klarte å stokke beina rett i vendingene så gjorde han dem rimelig pent!

Så imponert var man, at det ble satt et nytt mål. Unge hr. Dimling skal atter ut på ferden mot debut i LP1, men i stedet for å forsøksvis innfri målet såfortsomfan, har vi et noe lengre perspektiv som passer små pelsskrotinger langt bedre. Lillemann skal forhåpentligvis, helt uten påvirkning av ball, pølse og håndkreminnsmurt hud, gjennomføre et helt klasse 1-program i lydighet i en offisiell konkurranse innen 2019. Tenk det! Nå i et halvt år framover, skal vi kun fokusere på fri ved fot og avstandskommandering, mens vi krydrer med annet snacks som ruta (den øvelsen er jo til å dø for, hilsen Nansen) m.m. Så skal vi fokusere videre på fri ved fot mens vi arbeider oss videre oppover momentlista til klasse 1. Slik det ser ut nå, er det sannsynlig at vi er ferdige med innlæring av øvelsen innen hr. Dimling er 7, så da kan vi konsentrere oss om konkurranserettet trening derifra. FANTASTISK!

Og dett var dett! Jeg har selvfølgelig flere mål, særlig for den lille strullfargede saken, men de er hemmelige litt til. Må bare gå valpekurs først, kanskje. Bare se hvor strullaktig hun er!

Strull:

Frk. Grevling aka Frk. Strull:

Dimlinger liker strull:

Dimlinger er faktisk svært gode strullvoktere:

Svinet involverer seg dypt i farsrollen for strulledyret, sammen med Dimlingen:

Jeg liker også strullen <3

Vi liker strullen så godt fordi strullen er morsom, snill, og vakker!

Sånn! Det var nok strullforherligelse for et blogginnlegg, tror jeg!

Reklamer

om en bromanse

I år har jeg selvpålagt påskeferiemangel. Jeg har laget en lapp hvor det står «Arbeit Macht Frei – Påske edition», og jeg har avvist alle invitasjoner til fjell- og ølturer. Om 1 måned og 6 dager er jeg på vei til Japan, og innen den tid skal fire skakkjørte prosjekter ha blitt til 4 fullendte, vakre og konsise rapporter med eventuelt tilhørende vakre og funksjonelle produkter. Sånn, nå er jeg ferdig med å sutre om hvor ille jeg har det. Det er en dårlig idé, har jeg funnet ut, å sutre. Ikke bare mister de rundt meg hørselen (mystisk), men jeg blir overbevist av mine egne ord og syns det høres ut som en fryktelig dårlig plan å fortsette studiene og bli dizainer. Så herifra: dizain iz da shiznit! Det er engasjerende, moro, kreativt og oppslukende og derfor ender jeg opp med å jobbe mye – men det eeeer så gøy atte.

Jeg venter nå på at ordene skal synke inn og gjøre sin virkning på min skolepsyke.

Ettersom påskeferie uten ferie ikke har noenting med bromanser å gjøre (bromance; noe som kan være både en vakker ting og et turteldueproblem), er det på tide at jeg introduserer emnet. Når man har barn, drar man opp på hytta selv om man ikke har påskeferie, og pendler ned til byen tidlig om morgenen for å sitte på kontor og tørke inn litt. Eller man tar med styreprotokoller, strategidokumenter og lønnsomhetskalkyler opp på fjellet, og sitter natten igjennom og arbeider med mysende blikk i den dempede gløden fra stearinlysene. Jeg gjorde min egen vri, og tok med macbooken og bikkja på Kystekspressen for å leke ferie på Hitra i et par dager. Der var også mitt adopterte avkoms mormor og morfar og tante med barn, Dimlingens fetter – også kalt Ruffen. Ruffen er stor, pyreneer, mann og har store nok sosiale antenner for å dekke både eget og andres behov. En fantastisk fyr å tilbringe noen dager med når Dimlingen har begynt å kjenne at han er mann og kanskje burde gjøre noe med det. For det trenger han ikke. Og det er Ruffen enig i. På en dannet, rolig, hyggelig, overlegen og deilig uanstrengt, ekte dominant måte. Aldri et knuff, aldri en lyd, bare ignorering og bestemt overlegenhet. Fine hunden. Her følger en bildelogg over  en dag med Ruffen og Dimlingen. Beklager spam.

Dagen starter med at noen har det fryktelig travelt med å komme seg ut på tur, mens andre har problemer med å lukke ytterdører ordentlig –  hvilket resulterer med bisk i fjæra. Heldigvis skjønner vi ikke at det å ta på bånd kan være det spor negativt, så vi undersøker vannkanten litt sammen før vi tar på bånd – uten å forårsake traumer for hverken pip-piper eller hjortebebiser.

Det nærmeste vi kommer å drepe fugl, er noen feilslåtte forsøk på å spise opp maten deres.

De to hvite, pelskledde hadde en lykkelig gjenforening ved trappa.

Imens spiste jeg frokost, tok en dusj og fikk på meg den obligatoriske Hitragenseren, med obligatorisk oljesøl etter turer med båten, og i en obligatorisk alt for stor størrelse.

De to håpefulle ble tatt inn igjen, og til sin store forferdelse måtte Pelsskrotingen gi avkall på enda mer pels

En aldri så liten kosestund er ofte påkrevd.

Med tid og stunder ble det tid for å dra ut på tur i Guds Frie Natur. Det er ingenting som blendende solskinn, nysnø og et halvrævva iPhonekamera for å understreke hvor langt ifra hvite våre hvite hunder i realiteten er.

Ikke noe er som å finne rennende vann når hele verden er full av stivnet vann! Hr. Dimling koser seg med en liten bekk.

Ruffisen derimot, fant seg enda mer snø.

Men det aller beste, fant de ut, er å dele på gledene.

Omtrent samtidig som gutta oppdaget gleden ved å dele, ble sola sliten av å skinne og skyene hadde fått hjemlengsel og ville tilbake til jorda i form av tett snøvær. En god unnskyldning for å tusle hjem.

Vel hjemme var pelsskrotingen såpass sliten at han la seg ned på hjortefellen for å hvile, og lufte testiklene.

Selvfølgelig tok jeg nærbilde av stasen. Ah, Dimlingen er slik en ekshibisjonist! Blir fint med mer pels på skrotten, kjenner jeg.

Det moderlige opphav fikk et plutselig og ukontrollerbart behov for å bake wienerbrød.

Ruffen hadde ingen problemer med å kommunisere sin indignasjon over å hverken få smake eller slikke bollen.

Roden og freden senket seg, som man sier, og jeg benyttet anledningen til å korte ned på «Arbeit Macht Frei – Påske edition»-lista mi.

Den delen av befolkningen med tettest forekomst av kroppshår var allerede meget fornøyd med dagens innsats. Dimlingen tok seg en lur på både den ene og den andre skinnfellen.

Vi var ute et par ganger til i stadig varierende kystvær, som etterhvert ble temmelig mørkt. Slikt blir det ikke mange presentable bilder av.

Fornøyde med dagens strabaser gikk de to herrene og la seg på rommet sitt. Mente de.

Vi voksne spilte et slag Kanin.

Og snipp, snapp, snute, så var påskeeventyret ute. I skrivende (bloggende) stund sitter vi på Kystekspressen og det er 7 minutter til vi skal legge til kai i Trondheim. På tide å avslutte innlegget og takke for ferien!

om regulering

Jeg vet ikke helt på hvilken måte dette innlegget handler om regulering, men la gå. Jeg har satt meg selv i en felle der alle innlegg må starte på «om», fenomenet har forøvrig også sneket seg inn i både designrapportene, porteføljen og mailene jeg skriver, så her går det rett og slett nedenom og hjem. Mulig det var en smule overdrevet. Samme det. Jeg blogger igjen! Hurra! Og det er sikkert ett og annet som har blitt regulert eller omregulert siden sist.

Det har vært en veldig spennende vinter. Nei vent, jeg kan gjøre bedre enn det: dette har vært en FLOTT vinter. Faktisk. Ja, det har det vært. Jeg føler det fremdeles slik etter å ha kjent etter litt. Det har vært en bra vinter. Selv om Trondheim har gått tilbake til det normale, og servert slush i stedet for snø (hvorfor har ikke Swix utviklet en slushglider ennå?!), og jeg knapt har gått én ukentlig skitur  vinteren gjennom mot gjennomsnittlige 3 i uka forrige vinter. Likevel har det vært en FLOTT vinter. Jeg har lest meg opp på GTD. Det fungerer. Ikke mind like water helt ennå, nesten der, litt mer som slush enn så lenge men det er i det minste bedre enn is (jeg tar det som en selvfølge at alle er i stand til å følge tråden). Først må jeg gjøre prioriteringer jeg ikke ønsker å gjøre, angående hvilke designprosjekter jeg skal/vil fokusere på og hvilke jeg skal tillate at blir sånn passelige. Jeg er en ihuga motstander av prioriteringer. Jeg har vurdert å starte en folkebevegelse mot konseptet. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan leve uten. Hat-elsk. Litt som sure sokker. Skulle gjerne unngått dem, men det bare går ikke. Jeg er tross alt samboende med en rimelig aktiv mann som foretrekker ullsokker innerst mot tottilottene. Slike sokker burde leveres med tydelige advarsler.

Nei men har du sett, der mista jeg helt den derre tråden selv. Det var uvanlig for meg. Uansett, det jeg hadde tenkt å nøste meg fram til, er at jeg endelig har laget portefølje, og jobber med å sende den ut til flest mulig slik at jeg kan få sommerjobb – fortrinnsvis i Trondheim. Det er mulig jeg får en helt fantastisk sommerjobb i Alta, men da trenger jeg en hel del flaks som er uvanlig så langt nord for å komme meg hjem i tide for å bli gift. Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive der! Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg hadde et ønske om å vise fram litt av porteføljen. For jeg ble så fornøyd med (enkelte deler av) denne lille gjengen: Le Bande á Part.

Åååå, bare se på dem! Søte, søte små! Det er sunt og fornuftig å være litt selvgod som designer, for det er uansett veldig mange gode grunner til å ha dårlig selvtillit. Så jeg gjør så godt jeg kan og tror på meg. Se på stakkars, trise saltdispenseren som har fått salt i øya og er litt forfjamset og lei seg! Og forslukte, dumme sukker. Og…eh…pepper ser litt dust ut. Never mind pepper. Se på salt og sukker en gang til dere. De er mine nye venner. De heter Rolf, Nils og Jon Herman.

Nå skal jeg vise fram flere bilder. Bryllupsinvitasjonene våre er ferdige, og jeg regner med at det er et stort antall spente mennesker som lurer fælt på hvordan de ble. Det er hemmelig (bortsett fra for en person, som allerede har fått sin invitasjon, fordi hun er så himla teit som ikke har oppdatert adresse som kan finnes ved å google og sjekke på telefonkatalogen.no og sånn). Men en liten sneakpeek skal bli! Hohoho!

Ja-a, nå ble dere sikkert mindre spente? MOahahahAA! Vi har nemlig bestemt oss for å kjøre en vanvittig seriøs linje på hele bryllupet, hehe. Åh, æsj, nå har jeg egentlig vist fram det gøyeste med hele invitasjonen. Får håpe ingen leser bloggen min lenger, da.

Så over til noe helt annet! (det er på dette tidspunktet John Cleese vil si «The Larch» og vise fram dette bildet:

men det har ikke jeg tenkt å gjøre). Jeg og hr. Dimling trener fortsatt jevnt og ca uavbrutt. Jeg har funnet ut et par ting nå:

  1. Han lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening og har generelt størst framgang dersom vi trener en gang ukentlig
  2. Jeg lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening er generelt en bedre hundeeier også i hverdagen dersom vi trener minst 3 ganger ukentlig.
  3. Det er viktigere at jeg er trives med hunden min hver dag enn at han er flink i en time hver uke.
  4. Det føles veloverveid og reflektert å gjøre teite treningsvalg – som å trene for ofte – når jeg har stilt opp den sviktende logikken i nummerte punkt.
  5. At jeg gjør et dårlig treningsvalg er i grunnen ikke så viktig – se punkt 3.

Jeg er kjempefornøyd! I dag har jeg og Therese vært og trent i snøstorm, og vi har vært flinke og gjort sånne ting som vi har snakket om at vi bør gjøre (Therese har trent på kjeder, Ekko har sagt at det var teit og frustrerende å ikke få ball og ble plutselig til en Belgisk Lommeklatrer, jeg har trent på apport (og Therese var flink som klarte å knekke «apporterende dimling»-nøtta, så nå skal vi trene masse apport inne med halvstusslige belønninger framover!) og fvf over lengre strekker, og vi har FILMET!), og selv om hendene ble innmari kalde så var det verdt det for vi ser unektelig temmelig barske ut på film når vi trener med storm på alle kanter. Jeg var fyllesyk som en idiot i dag (de som er fyllesyke er gjerne idioter, så det følger naturlig), samtidig som jeg forsøkte å dempe meg selv som var rimelig elektrisk på 12 shotter espresso. Derfor var jeg ganske slapp og hadde dårlig intensitet i treningen selv, og da var det utrolig fint å se at Nansen opprettholdt intensiteten – det er nesten så jeg lurer på om effekten er mye den samme som jeg bevisst prøver å få fram i fri ved fot: masse oppmuntring og belønning over lang tid gjør at han drar seg opp når belønningen uteblir og holder fokuset lengre. Samtidig har nok Therese rett i at det er på tide å la lille pelsball få dimle litt etter eget ønske, og selv bli litt mer passiv i belønning. La ham sakte men sikkert ta over jobben, for nå ser det faktisk ut til at jeg har klart å legge et grunnlag for hvordan trening skal være; kanskje jeg har klart å få trykket inn i det tette, men akk! så vakre, lille hodet hans hvor høy intensitet og sterkt fokus man skal ha på trening! Jeg er stolt. Av Dimlingen, og av meg selv. Tusen takk alle som har hjulpet meg og lillemann med å komme dit! Her er en film fra da vi var kule i snøstormen i dag (men siden Therese brukte litt tid på å forstå teknikken, så har jeg bare et lite utvalg fra egen telefon og kan ikke vise de kuleste snøstormfilmene, men det får jeg heller komme med på et senere tidspunkt) (og det var naturligvis skikkelig teit av meg å trene på noe sånt en dag jeg selv totalt manglet itensitet og hjernekapasitet, så det kunne potensielt vært bedre, men jeg syns det er kult at pelsverket er så iherdig likevel, jeg!):

 

Sprættpels! Den sprettinga skal jeg ta tak i. Skal bare, i noen uker, før jeg tar tak i det. Forresten så er jeg fullt klar over at stakkars pelsen ser totalt vandalisert ut. Vi kjøpte en fantastisk sele som lå helt perfekt på skrotten hans, men som forårsaket akutt pelshavari. Nå henger sela på en krok og venter på at jeg skal få litt mer krutt i stumpen slik at jeg får fôret ut de delene som sliter sånn på pelsen, så blir det nok bra til slutt. Får bare håpe at han får dekkpels igjen, det er ikke bare stygt men også ganske håpløst med bare underull og en dott dekkpels midt oppå ryggen!

Sånn helt på tampen: det er en grunn til at jeg har lagt til en valpe-tag. Vi skal ha valp igjen! Det begynner å nærme seg ganske drastisk nå, vi har funnet rase og linjer etter å ha hilst på mange hunder  og snakket med mange hundeeiere og besøkt, øh ok da, en håndfull oppdrettere, og nå i løpet av de nærmeste ukene skal vi besøke de to oppdretterne vi virkelig ønsker oss hund fra. Så håper vi bare at det blir plysjbaby en gang til sommeren eller høsten. Jeg har skikkelig troa på at vi skyter blink med rase og linjer denne gangen, og gleder meg veldig til å snakke med de som lager disse vidundrene, ansikt til ansikt!

om villmarkens sønn

Høsten er her. Gule blader, sur vind, regntunge dager og økt interesse for boklesing og tedrikking er her. Og jakta har startet. Mer om det siden.

Det var muligens ikke helt optimalt, sånn taktisk sett, å anskaffe en 8 uker gammel polardott en gang i starten av februar. Akkurat i en 2-måneders kuldeperiode i Bartebyen, der kvikksølvet krøp seg sammen helt i bunnen av termometeret og nektet å krysse 20-gradersgrensa. På minussiden. Min far har fortalt meg at et av hans lykkeligste minner av meg som baby, er de lange nettene han gikk rundt og bar på den ekle lille drittungen jeg var, mens jeg hylte den evinnelige kolikkserenaden rett inn i trommehinnen hans. Min far sier også at motgang og prøvelser binder folk sammen, og er dermed åpenlyst ikke helt tilregnelig. Jeg har hele tiden hatt vanskelig for å se hvordan relasjonen mellom meg og pelsverket kan ha blitt styrket av at jeg, i to lange, forfrosne måneder, måtte stå opp hver natt; til 30 dødkalde grader, stiv kystkuling, og veldig lite vind- og kuldetett pysjbukse, for å hive på meg en diger saueskinnskåpe og stable meg selv og den nødne, lille ut på holka. Da sluttet hyleorkesteret til minivalpen; all slags indre trykk kan så meget lettere utholdes i selskap av utallige minusgrader, så det tok gjerne en halvtime eller to før lillemann så det for godt å lage gule hull i snøen. Hvorpå han ikke kunne skjønne hvorfor man skulle trenge å gå inn igjen!? Det å ha en nusselig, liten hvit pelsball av en valp er ikke fullt så attraktivt når man må ut 10-12 ganger om dagen for å lufte den lille, som helst ikke vil inn igjen, for der hersker det uutholdelige 15 plussgrader. Å tenke tilbake på disse månedene fyller meg ikke med varme og lengsel; jeg vil heller kalle følelsene for kalde stikk av intens misbilligelse og indignasjon.

Det som derimot har vært noenlunde optimalt, er å ha en blomstrende fjortisdille i femogtjue pluss. Som henger siklende og pesende i den andre enden av kobbelet, et sted bak meg, og som nå og da kanskje orker å glefse etter føtter eller armer, men som fort gir seg når han innser at det man blir varm av å holde på sånn. Han har vært slitsom i blant, ja, men jeg er evig takknemlig for at varmen i sommer har lagt en aldri så liten demper på skrotingens hormonelle utfoldelser. Orker ikke, gidder ikke; og det har vært helt greit.

Nå derimot, er – som sagt – høsten her. Og dimlingen står i full blomst. Ikke bare i hormonell forstand; enten har han roet seg litt eller så har vi blitt flinkere til å takle hans opprør mot foreldre og foresatte. Nei, han blomstrer også i hundsk forstand. Han er rett og slett en uslukkelig lyskilde i vår hverdag, et tindrende høstlys som skinner så sterkt at det jaggu er bra han går med lampeskjerm inne. Ja, det er sant, en oppdatering i den prosessen er kanskje på sin plass. Here goes: selv om pelsen ikke akkurat er tørr bak øra, så har han klart å tørke opp mellom beina. Høyre albue, derimot, er et kapittel for seg. Her er det ikke, og har det aldri vært, snakk om våteksem; men det er på nære nippet. Lampeskjerm til tross. Hvert ubevoktede øyeblikk går med på å slafse albue, og den er også rimelig utsatt når man er ute og går i fuktig vær. Dessuten er det så himla lett å klø seg med bakfoten! Og på den måten spre det såre området utover til alle kanter. Hurra, kjempelurt. Så lillemann går fortsatt med herresokk og lampeskjerm, men lille hr. Houdini er flink til å kle av seg (i alle fall sokken), og det er uansett begrenset hvor mye et par millimeter med bomullstoff kan beskytte sår hud mot skarpe klør. Det er nesten så man vurderer anatolsk hudløs bisk som andrehund. Jeg håper den finnes, og er litt mer givende å trene med enn en gjennomsnittlig fyrstikk.

Tilbake til dagens tema. Det er høst, og kjølig i luften, og villdyret har våknet. Endelig er det et levelig antall plussgrader for både pels, dyr og svin, så nå er det ingen som holder på å dø av et eller annet temperaturavhengig når vi er på tur. Og det åpner nye dører for oss alle, dører som alle går én vei: ut i skauen. Eller, for å si det veldig mye enklere og mer forståelig: vi har begynt å gå ordentlige turer sammen. Man kan faktisk gå en 4-5 timers tur med lillemann nå, uten at han dør på seg. Selvsagt dør han litt etterpå, hjemme, men på en veldig avslappet og behagelig måte, helt til man rasler med lenka igjen – da er han atter klar for å erobre villmarken. Nøkkelen til suksess er nomesele og snørekjøringsbelte, for med trekk som jobb blir lille dimling litt mer flink trekkbisk og litt mindre forfjamset dimling, som klarer å konsentrere seg svært så godt om å bare gå rett på, samme hva han støter på, og slikt blir det betraktelig mindre fleining i fjellheimen av. Altså har vi begynt å gå halvlange lørdags- og søndagsturer, i beste småborgerlige, selvgode stil. Det er oss og de krampeaktig kjernesunne småbarnsfamiliene.

Slik foregår en av våre helgeturer:

1. Velg ut destinasjon:

2: Snart etter at man har begynt å gå, må man vise sin glede over denne deilige turen ved å fleine litt i lyngen. Dette er påbudt adferd for alle små dimlinger.

3: Finn noe tilfeldig i lyngen som må dø

4: Ikke la deg hindre hvis det ikke finnes noe i lyngen som kan drepes. Drep lyngen.

5: Hvis menneskene stopper og drar opp kameraet: poser! Dette er din billett til neste tur, for når menneskene ser på bildene etterpå, og finner stasbilder av små dimlinger, blir de stolte og får lyst til å gå flere sånne turer. Selv om du var drittsekk stort sett hele tiden.

6: Når man er halvveis, er det alltid noe godt å få for små dimlinger. Ignorer 2 fremmede hunder ved destinasjonen, og gevinsten deles ut!

7: Straka vägen hem! Hvis det er behov for utagerende hormonadferd, bli ferdig med dette før man ankommer hjemlige trakter! De dumme menneskene glemmer uansett alt annet enn de fem siste minuttene av turen, så hvis man er snill bisk da, blir allting godt og man er snart på langtur igjen!

Neimen, har du sett; nå har man tatt seg vann over hodet. Nå er det statistikk på programmet, det får bli flere utleveringer av høstens jaktlag en dag nærmere jul.

Tudelu!

om pels og fôrfloker

Da var det vel på sin plass med en aldri så liten oppdatering? Dimlingen har ligget til tørk i 5-6 dager nå, og dermed er veien til ferdig pelskonservat halvgått. Våteksemen har allerede vært tørr skorpe i noen dager, de daglige smøreøktene har endret karakter fra øredøvende, trommehinnesprengende, utkastingstruende dyremishandling til en ordentlig deilig kosestund (hva er vel bedre enn å få ligge på mors fang og skreve, og bli fôret med fiskepinner/dentastix/pølse i en ende, mens far sitter i den andre enden og tafser på playboyens høyalerte lystsentra?), det er mindre lampeskjermkræsjing i møbler og dørkarmer, og dertil mindre brumming og syting over manglende anledning til selvpåført intimforlystelse og påfølgende -smerte. En bivirkning som ikke var opplistet på pakningsvedlegget til fucidermsalven, er at pasienten nå finner det for godt å klø på de hersens stikkene på høyre albue. De var høyaktuelle og enormt interessante for en drøy uke siden, men ble akk, så gårsdagens nytt og annenrangs moro når det begynte å skje saker og ting i underlivet. Så dagen etter at lampeskjermen kom på, måtte påkledningen av lillemann utvides til et stk herrestrømpe fastsurret på høyre bakfot. Først ble den festet med sånn selvklebende hundebandasje, men den ble fort til selvklebende hundemat. Deretter forsøkte man med plasterteip, sportsteip og maskeringsteip, etterhvert i flere lag og med kreative dimlingfeller. Det viste seg snart at den beste løsningen var å dynke sokken i Bitter Bite, og deretter bruke en halv maskeringsteiprull på å klistre den inntil den håpefulles bakpote, brette sokkekanten over og feste denne igjen med uhørte mengder plasterteip, hvorpå den unge herren avleverer et indignert fnys og oppviser et særdeles trist åsyn som er tidenes beste garanti på at sokken ikke kommer av før man selv klipper av teipen.

Det hører til historien at vi tok oss en tur til hr. Veterinær for å søke råd om albuetilstanden, da vi den første dagen hadde forsøkt og ubønnhørlig feilet med bruk av potesokk for å begrense skaden. Helt uten time ble vi vel tatt i mot av hr. Veterinær nr. 2, altså ikke den vi var hos her om dagen, men en ganske annen fyr, og han var meget lite interessert i å snakke om metoder for å hindre kløe og selvskading. Han ville så mye heller få sagt sin klare mening om våteksemsens opprinnelse, nemlig at lillemann lider av fôrallergi og måtte heretter fôres de neste 15 årene på et tørrfôr som koster like mye som en liten pånni og kommer i enorme 8-kgssekker, og som veterinærkontoret tilfeldigvis (takk og lov!) førte. Denne fôrallergien hadde nok sannsynligvis sammenheng i at vår unge, håpefulle, på ubarmhjertelig og skjødesløst vis og helt uten tanke på guttens ve og vel, fôres halvt med Norwegian Polar. Ettersom jeg mener å ha satt meg godt inn i nevnte fôrs innhold, både når det gjelder råvarer og næringsstoffer, er det selvsagt unødvendig å nevne at jeg ble svært så nysgjerrig på hva slags innsikt denne veterinæren satt på. Og det fikk jeg snart vite.

Det hadde seg nemlig slik, at den banebrytende, grensesprengende, uutømmelige mengden informasjon nevnte hundeholdsautoritet hadde å by på, var dette: «jo, altså, disse råfôrene har endel mangler på innhold». Ehm. At det var? Ok, første punkt: Greit nok at NP er til forveksling likt et råfôr, men det er faktisk ikke rått. Andre punkt: NP inneholder minst like mye vitaminer, mineraler, sporstoff, proteiner og gode fettsyrer som de riktig dyre tørrfôrene, men kan i tillegg by på ferske, gode råvarer og en mangel på billige salgsargumenter, tomme karbohydrater, langtidslagring, tarmsvelling, magedreiningsrisiko og besk smak som nok svorne tørrfôrbrukere vil savne. Igjen: unødvendig å bemerke at min interesse for hva denne «innholdsmangelen» besto i økte betraktelig, så oppfølgingsspørsmål ble avlevert i min aller spakeste, blÅndeste og mest uvitende stemme. For hva var det slags mangler i NP som utløste denne fôrallergien (på dette tispunkt var det selvsagt slått fast og hevet over enhver tvil at lillemann lider av fôrallergi, og at våteksemen helt klart ikke har noen som helst sammenheng med all myggen, knotten og kleggen som ynder å sette seg, nettopp, i buken og bak på albueleddene der pelsen til pelsen er aller tynnest – og i ansiktet hvor det er fryktelig vanskelig å tilfredsstille kløen for små dimlinger med store utfordringer hva gjelder intelligens)? Jo, nei, det var jo disse fettsyrene, da, kom det fram; nå i en ikke fullt så skråsikker og noe dempet autoritetsstemme. For atte, jo, vel, du skjønner, fettet harskner jo, og da blir fettsyrene for lange og vil ikke tas opp i tarmen og sånn, og da, ja, det er jo viktig med fett for å holde huden frisk og fin og sånn, ikke sant, og så må du bruke mer fuciderm og masse, masse penicillin hele tiden for da blir alt bra.

Sukk. Vel, jeg er en blånd liten pige, så jeg ble selvsagt forfjamset og forskrekket og ikke så rent lite bekymret, men en liten tenkepause og gode innspill hjelper langt på vei for å gjennopprette ro i sjelen og tro på egen analyse og kjemikunnskaper. Hvordan våtfôret til lillemann (som er laget av forbausende ferske råvarer, siden varmebehandlet og deretter dypfryst, fraktet i forfrossen tilstand og deretter stablet i fryseren i tette plastposer, og til slutt oppbevart i kjøleskap i maks 4 dager før eventuelle rester blir kastet), hvordan kan det rekke å harskne? Og hvordan i alle dager kan det klare å harskne mer enn tørrfôr, som, sant nok, tørkes, men senere oppbevares i papirfôrsekker i månedsvis, eller i alle fall i flere uker, i noe som heller nærmer seg romtemperatur enn fryservinter, før de kommer til kunden og siden står i en rå kjeller en måned eller to før sekken er tom og ny kommer i hus? Nå er det, gjennomsnittlig, ikke sånn altfor mange hunder som utvikler fôrallergi på grunn av harsknet fett i tørrfôr, så hvordan kan det være en stor fare for hunder som går på korrekt behandlet våtfôr, og for den saks skyld råfôr? Skal jeg være helt ærlig, ville jeg heller smurt Norwegian Polar på brødskiva mi enn å knaske tørrfôr til frokost; selv om tørrfôret er aldri så dyrt og kommer i bittesmå poser. Men jeg foretrekker leverpostei. Spesielt om den skulle vært hjemmelagd og (gud forby!) fullstendig fri for konserveringsmidler, og selv om den (hjelpes!!) hadde bodd en hel uke i kjøleskapet før konsumering. Helt utrolig at jeg ikke er fullstendig dekket av våteksem selv. Mennesker må nok være mye sunnere og friskere enn dagens hunder.

Så ja, nå har jeg ro i sjelen, og jeg tør tvile på veterinærens råd. Ikke for det, hvis våteksemen mot formodning dukker opp igjen, uten noen fornuftig forklaring, er jeg rede til å ta grep og eksperimentere med fôret for å finne ut om det er noe som kan være utslagsgivende i matveien. Men nå er det våte element sporløst forsvunnet fra pelsens rosa buk, dimlemanns ånde har gått fra motbydelig betennelsestank til forfriskende våtfôrduft, og dimletaktene er gjenopptatt. Så kan vi utsette økonomisk ruin og en kulinarisk-depressiv hr. Dimling til dårligere tider.

om verdens gang og dyrekjøpte erfaringer

Ja, hallo i luken, du. Joda, man eksisterer fortsatt. Mhm, så var vi atter i gang.

Det er ikke nødvendig å dvele sånn altfor lenge ved spørsmålet om hvorfor det går så lang tid mellom hvert innlegg nå: jeg har rett og slett bedre å gjøre. Eller, tja, bedre? I alle fall annet, mer presserende, som å jobbe, studere statistikk (tror jeg), gå til ny-psykologen (hurra!), ha besøk, være på besøk, generelt være sosial og attpåtil leve i forbausende harmonisk pakt med svinet og pelsen. Pelsrølperiene har avtatt i styrke såvel som frekvens, svinekjekleriet har forsvunnet, kontoret er oppusset i bredstripet sjøgløtt med detaljer i sjøsmaragd (for å veie opp for mangelen av utsyn mot fjorden) med hvit pepper inni skapet og bomull på listene. Doen har fått hvit pepper og pilates på veggene og innbyr til velkrydrede spagater og solhilsener på 1 kvm. Man skal naturligvis være sterk i bevegelsene når man bedriver pilates, så hvit pepper er tross alt et selvfølgelig akkompagnement. Akkompagnement er et vanskelig ord å stave, men wikipedia sier at akkompagnement er rett. Gangen har blitt stratus, og stua moderert havdis, og det finnes en og annen lyskilde i heimen som lar tilskueren nyte disse vakre gråtonene, som stort sett brekker mot farge nr. 5 i ROGGBIF, dog noen  er nærmere farge nr. 4 mens atter andre flørter intenst med både fargene på 6. og 7. plass i systemet. Nuvel. Som designer har man alltid vært enormt opptatt av farger og materialitet kombinert med form, for å framheve ditten og datten, og dermed har dette oppussingsprosjektet vært en helt perfekt måte å gjenoppdage gleden med faget. Dermed gjør man enda et forsøk på å ta fag.

Det siste store prosjektet som står på tapetet (som ligger i to eksepsjonelt dårlig påførte lag og som må fjernes aller først) er soverommet, og her har man en noget spesiell plan: En gang for lenge siden, da allting var så meget bedre (før jeg fantes, altså) og min mor fordrev tiden med BH-brenning og Alta-aksjoner, var hun i Trondhjem by og gikk til innkjøp av et stykke Mari Mekko-tøy. Ikke et hvilket som helst Mari Mekko-tekstil, men et nærmere 2 kvadratmeters bilde i tekstil. Det er selvfølgelig eksepsjonelt vakkert, søttitallsnostalgisk (det var naturligvis helt utrolig hipt, og ikke nostalgisk, på den tiden) og det forestiller et ungt, forelsket par innhyllet i romantisk vegetasjon. Fargene går, i ekte hippietradisjon, i brunt, oransje, grønt og gult. Etter gode 30 år i mors dyrebare, enorme tekstilskuff, ble det i fjor sommer forært undertegnede, mot et løfte om at det skal forvandles til noe brukbart og vakkert, uten at illustrasjonen klippes i eller på noen måte deles. Så nå har tøystykket bodd et år i min mer slunkne tekstilpose, og man har vurdert å sy gardin, lage skjermbrett, spenne det over en ramme, og mange andre ting som i grunnen ikke passet inn noe sted. Men så endelig fikk man en åpenbaring: tøystykket skal spennes over en ramme, men mellom tøyet og rammen skal det fóres med skumgummi, og slik skal tekstilet bli til et veggbilde som i tillegg gjør nytte for seg som hodegavl – noe som vil være både vakkert å se på og godt å lene seg inntil når man leser en bok midt på natta fordi man mistenker at lakenet vil komme til å angripe dersom lyset slukkes. Ettersom fargene som sagt er noe spesielle, må dette ene tøystykket bestemme paletten for hele rommet. Er det nødvendig å si at jeg gleder meg som en liten unge? Heldigvis er svinet en fantastisk velfungerende bremsekloss, han har forkynnet at vi først må bruke noen uker på å helt glemme hvor slitsomt, kjedelig og frustrerende det er å bo i et oppussingsprosjekt, før vi starter på soverommet. Så har man god tid til å utviklet paletten, tenker jeg.

Så fint kan man ha det. Allting går på skinner, pelspølsa klør og slikker på utallige insektbitt etter en vellykket sommer, mens lufta blir råere, solstrålene sterkere, dagene kortere og et nytt semester nærmer seg. Så dro man på en tredagers svipptur på tilsammen rundt 1300 km til Umeå, for å avlevere 1 stk søster med mange kolli IKEA-varer. Fra svinet kommer det rapporter om at pelsen er litt smådeppa fordi mor er borte, han spiser dårlig men er rolig og snill. Etter tre dager på tur, og 9 nye timer i bil, kommer man mandag kveld hjem til et lykkelig svin, og en glad, men sliten pels. Jaja, sent på kvelden, tenker man. Pelspølsa er kveldstrøtt og morgenstrøtt, han, ikke noe rart ved det. Også har han begynt å lukte så vondt, sier svinet. Spesielt når han slikker seg på tissen, sier svinet. Hm, tenker dyret. Mip, sier pelsen, og prøver å sette seg ned men får det ikke helt til og sklir ned i liggende i stedet. Hmmmm, tenker dyret, og seler på for å gå kveldstur. Mip, mip, miiiip, sier pelsen, og følger sakte med. Vi går en liten runde, lilledimling begynner å tråkke i runder for å finne et fint sted å trykke, prøver å sette seg men MIIIIP! sier pelsen og går videre med ørene rett ut og hodet nærmest i bakken. «…!!!…» tenker dyret. Vel hjemme ble det en liten intimkontroll, og fy og fy. Våteksem! Masse, masse våteksem. Ikke rart dimlingen stinker, han har skikkelig fæl, glinsende rød våteksem med hårløshet histen og pisten, sammentovede pelskladder andre steder, og et par åpne sår fulle av gult puss. Vi prøvde å få klippet av så mye pels som mulig, og vaske av det verste, men MIIIIIP sa pelsen og det var sent på kveld, så vi lot ham være og ladet mobilen. Neste morgen var det bare å strekke seg etter telefonen på nattbordet og sporenstreks ringe hr. Veterinær, man fikk time på timen og fylte Saaben med bur og pels og dro i vei. Hos hr. Veterinær var hr. Dimling ivrig på å hilse og bli veid, men fortsatt noe tynget av situasjonen (og sine nå 23,8 kilogram), og da hr. Veterinær kom med barbermaskinen var verdens undergang nær. Altså ble det beroligende sprøyte og byssan lull i fanget til mor mens hr. Veterinær utstyrte lillemann med en grundig intimbarbering som strakk seg fra haseledd til haseledd. Denne gangen var det veterinæren som sa hmmmm og rynket brynene, for det var slettes ikke et pent syn. Stakkars dimlegutten ble innsmurt med salve mens hans mor satt med klump i halsen og dårlig samvittighet. Ikke så lite skremmende at lillemann fikk så intens våteksem på bare 3 dager! Hr. Veterinær var så hyggelig å opplyse om at pelsen kunne ha mistet manndommen sin om jeg hadde drøyet dyrlegebesøket for lenge. Det verste er vel kanskje at våteksemen sannsynligvis var så vidt påstartet allerede da jeg dro, men jeg har ham i fanget hver dag, og da jeg så buken hans fredag kveld hadde den vært normalt lyserød i fargen, dog litt dårlig bepelset. Men uerfarne, dumme meg hadde avskrevet det til valperøytinga som fortsatt ikke helt har gitt seg.

Så kom man hjem, med svaiende dimling ustyrt med intimbarbering og skjerm, og en pose full av antibiotikasalve og -tabletter, samt sinkliniment og kortisonsalve i tilfelle det skulle bli nødvendig å forebygge våteksem ved et senere tidspunkt. Stakkars dimlemann vil så gjerne slikke på der det klør, stakkars dimlemann kræsjer inn i alt fordi skjermen er så stor og rar, og stakkars dimlemann hyler i smerte når han smøres inn med salve hver morgen og kveld. Selv om det egentlig er ganske godt å bli smurt på ballene der huden er rimelig frisk og fin. Og heldige dimlemann som får leverpostei med kjempepille i etterpå! Dyrekjøpt erfaring, både for dimlemann som har vondt i skrittet, dyr og svin som har hjertesmerte og vondt i samvittigheta, og bankkontoen som har sterke fantomsmerter i de 1907,88 kronene som hittil har gått med i redningsarbeidet. Og mer skal det bli, når vi skal på etterkontroll om etpar uker. Og forresten, stakkars dyr og svin som får vondt i armer og bein når dimlemann fleiner som aldri før på tur. Nå har han nemlig våknet fra sprøyte- og betennelseståka, og har funnet ut at det gjør vondt på tissen og deromkring, og at det dermed er på sin plass å fortelle det til mor og far med skarpe tenner og enda skarpere bjeff. Jaja, dem man elsker tukter man, så det er nok bare pelspølsa som nærer en dypere og mer inderlig kjærlighet til oss nå enn før. Men vi sliter oss gjennom turene, og er evig glade hver gang han gjør opprør, for han lukter ikke lenger verk, og har begynt å få skorpe på sårene og en lysere farge i huden. Matlysten er ennå ikke på topp, selv om også den er på bedringens vei, og han opplever stadig utfordringer med bommelom. Det kommer noe, men det kommer sjelden og kun ved sterkt innvendig press. Men så er han jo fantastisk søt med den skjermen, og vi ler selv om det er dårlig gjort, og er utrolig letta og glade for at alt skal gå bra denne gangen; at vi lærte leksa før gutten ble tante og bankkontoen tom. Aldri mer våteksem, heretter blir det mer målretta inspeksjoner og 10 ganger 10 ganger hurra for sinkliniment, kortisonsalve og Eurax – og skjerm hvis intimvasken blir for intens.

om vannuhyrer og ventetid

Pelsen, som trodde vann var skummelt, har ombestemt seg: vann er råkult! Her følger historien:

I går var det overdrevent med gladkristne varmegrader i både skygge og sol, og dermed lå pelsvalpisen min pal i hagen og var dysfunksjonell. Det var ikke morsomt å løpe etter ball, det var fullstendig uinteressant å spise pølse, og tur kunne jeg vær så god få lov til å gå på alene; det eneste han kunne koste på seg i heten var en stor geip.

Heldigvis vet man hvordan slike små pelser kan reddes fra sommersløvhet; her måtte hageslangen hentes og heteslagskrotten sprayes, omgående! Det syntes lille dimling at var deilig.

Vannet fikk fart i minien, såpass fart at han ikke engang trengte hverken ball eller pølse for å ha det råkult. På 1-2-3 var overopphetet ulldott forvandlet til et neddynket, flyvende ullteppe!

Da lillemann tydeligvis hadde gjenoppstått som tullemann, tok vi like gjerne en tur opp i skogen for å prøve lykken i et skogstjern enda en gang. Pelsen ville fortsatt ikke legge på svøm, og med 5 hutrende plussgraders badevann ville ikke jeg vasse engang. Men bilder kunne jeg da ta! Denne gangen hadde jeg med et knapt bedre objektiv enn jeg vanligvis bruker (jeg har en overveldende mengde av 2 objektiver), men som er for mer langdistansebilder. Jaja, noen fornuftige bilder ble det. Her følger en innvielse til pelsens renselsesritualer:

1. Legg hodet i bløt

2. Bli overrasket over hvor vått det er der nede, slå alarm og gjør retrett

3. Stirr forurettet på dyret og la henne forstå at det er hennes skyld at du har blitt våt i det dyrebare, etter all sannsynlighet ikke-vaskeekte ansiktet ditt

4. Hvis noen skulle finne på å sprute litt vann, er det absolutt helt essensielt at du fleiner fullstendig, samtidig som du viser fram alle de nye tennene dine (og demonstrerer skjønnheten av dobbelt sett huggtenner i overkjeften). Vannsprut er herved definert som «gøy»

Da vet vi i det minste at pelsen liker vann, det neste steget må bli at han skal like å bade. Får vi da vitterlig håpe!

Men det er mer nytt fra østfronten, skal du høre! Svinet var på visning mutters alene heromda’n, og i går var det budrundeangstdag. Faktisk var det ikke så ille denne gangen; vi var allerede enige om hva som skulle være maksbudet vårt (og hva som måtte bli absolutt siste supermaksbud), og at maksbudet skulle være førstebud og gis kl. 14.00. Og gjett hvem som vant!? Etter nesten 4 timer med hjertet på fullstendig gal plass, var det dyret, svinet og pelsen som gikk av med seieren! Det merkelige er at jeg ikke har fleina som pelsen i vannsprut over den gledelige nyheten, jeg er faktisk veldig avmålt til det hele. Ja, det er drømmeleiligheten med tanke på størrelse, antall rom, borettslag, boområde, etc; men samtidig er det ikke sikkert vi får den. Buhu. Jeg må smøre meg med tålmodighet og (forhåpentligvis) holde ut i 19 dager til, for da er forkjøpsretten utdatert og vi kan innkassere seieren på ordentlig. Tvi, tvi!

om en liten bjørn i skogen

Han heter ikke Ole Brumm, han kalles pelsen og er ikke vant med at vann kan være mindre enn Nidelva men mer enn 1,5 liter, og at det attpåtil kan lage fenomener som stryk og fosser og sånt. Nå har dyret tatt med skrotingen på noen turer oppi skogen i L-town der det er mye av slikt uvant vann, og pelsen syntes helt tydelig at det var fullstendig unødvendig at vannet skulle bevege sånn på seg, det kunne godt få lov til å ligge helt stille og være blankt og flatt sånn som hjemme i bartebyen. Merkelig nok ville ikke vannet gi etter for dimlingens krav, det kjempet imot alle angrepene fra pelsen ved å sprute vann inn i snuten hans hver gang han beit det. Æsj så ekkelt!

Siden vannet oppførte seg så ubehøvlet, ble det nødvendig å kjefte litt på det. Men tror du vannet hørte etter? Å nei du, selv hvor nøye pelsen var på å stave ukvemsordene med store bokstaver, tok ikke vannet til seg noe av irettesettelsen, men fortsatte dansen nedover elveleiet. Er det rart man blir frustert?

Etterhvert måtte den stakkars pelsede skrotten gå til det skrittet å erklære fallit; vannet lot seg uansett ikke affisere av Den Høybårnes misbilligelse. Man gikk derfor over til å posere for fotografen, som dessverre har så dårlig objektiv (det er godt å ha noe å skylde på) at det fine bildet der han utvilsomt ligner svært så mye på sin NuCh-ete far ble noget uklart.

All denne vassingen (man må for guds skyld ikke få vann så langt opp som til buken, derfor er bading så definitivt uaktuelt) gjør en stakkars pelstomsing våt og ekkel i pelsen, og det er bare én ting å gjøre med det…

Vann i pelsen skal man ikke ha noe av. Derfor førte det til stor misnøye blant fremmøtte pelsdimlinger når undertegnede fant et passende sted å forsere de uhorvelige vannmassene på, og skrittet tørrskodd over de utemmelige naturkreftene og til den andre bredden. Man ville jo så gjerne følge etter, det var tross alt Damen med Godisen som sto på den andre siden, men hvordan gjør man det uten å bli bløt på tottilottene? Kanskje man skulle vade over her?

Neeeei! Usj! Stakkars, ømme pelsskinnet glei på steinene og ble våt på snuten sin, fysjom!

Lille pinglegutt løp langs bredden for å finne et bedre egnet sted, samtidig som han holdt utkikk (eller heller utsnus) etter hvor dyret kunne befinne seg…

Pelsen var flink og fant seg et egnet sted (der jeg selv hadde krysset elva), og prøvde lykken:

Men tror du ikke at det var vann man ble bløt på potene av der også?! Vann er så ekkelt, altså; men samtidig visste han jo at han måtte over på den andre siden for å gjenforenes med familien, ballen og alle godbitene!

Til slutt innså pelsen at han måtte la vann være vann, legge fobien på hylla og la pelsen bli våt og klissete, for det var visst ingen annen måte å forsere de skrekkelige strykene på. Og så var det ikke så ille likevel, faktisk var det så greit at man måtte krysse elva noen ganger fram og tilbake. Nå i ettertid har visst dimlingen glemt hele episoden, for med en gang han ser vann i bevegelse er han rett uti for å hoppe og jage og bite og kjefte på vannet som, ganske uskyldig, bare forsøker å passere nedover dalsiden. Jaja, artig ått ongan.

om store gutter og late dager

Joda, pelsen begynner å bli stor gutt, han! Ikke bare har han lært seg at det går an å bajse på grus og tisse på brostein, at andre hunder lukter best mellom bakbeina og at tisper lukter allermest spennende og bør slikkes på, at vepser og humler må dø selv om det gjør vondt i munnen, og at det er mulig å bare slikke på og kose med små barn (i stedet for å hoppe på og nappe i og herje med); han har også funnet ut at enkelte søppelbøtter, steiner, og trestammer er av enorm betydning. For en ukes tid siden tvang åpenbaringen seg sakte inn i dimlingknotten. Iløpet av hver tur brukte han stadig lengre tid på å undersøke hushjørner og lyktestolper – og mindre tid på å slikke opp fersk pip-pipbajs og skrape tyggegummi av asfalten, mens jeg ble stadig mer frustrert over kengurutakten. Så, endelig, bestemte han seg for å tisse på godluktene; og dét med tyngen så vidt litt overført til høyre side. Han så ganske forvirra, men fornøyd, ut, der han sto og trippa med venstre bakfot mens han tissa. Etter dette gjennombruddet, skulle det ta et helt døgn før han prøvde seg på beinløft igjen – selv om tissehyppigheten økte hele tiden.

Så kom det, endelig: skrotingen sto og tissa med ørene godt bretta bakover, da han så to bunadkledde fruer stige ut av en mørkeblå Opel, 5-6 meter unna. Stolt løftet han høyrefoten akkurat i dét siste tiss ble klemt ut, hvorpå han straks satte foten ned igjen – rett oppi tissedammen sin – og ga fra seg et par kraftige fraspark, liksom for å understreke at han var mann og hadde markert! Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel, og damene så ganske irriterte på meg, de trodde tydeligvis at jeg lo av dem (de sleit litt med en sølje som hadde hengt seg opp i den andres skjørt, eller noe).

Og der brast boblen. Nå markeres det stort sett 1 gang hver tur – og så tisses det «vanlig» 2-3 ganger i tillegg. Gå-pent-policyen har blitt strengere; jeg går saktere når han lukter på noe, sånn at han får tid til å samle kreftene og løfte på høyre pailabb, men jeg stopper ikke (med mindre han står og tisser, da). Jeg nekter å ende opp med en hannhund som skal stå og slikke og sniffe i en halvtime ved hvert hushjørne, før det klemmes ut en pitteliten skvett og vi kan gå videre. Samtidig har jeg satt all annen trening på pause; han må fortsatt vente på værsågod for å gå gjennom dører og spise maten sin, og han må noen ganger bevise at han husker hva «sitt», «dekk» og «tå» betyr før han får leke med pinnen, men noen målbevisst trening blir det ikke om dagen. Og jeg føler meg litt lat. Men så stolt er man over pelsen som har blitt stor flink gutt, at han fikk premie: margbein! Skrotingen hilser og sier: omnomnom!

Litt skremmende er det også, at han har blitt så stor. Nå har viljestyrken hans stabilisert seg, så han gjør ikke like mye opprør som han har gjort de siste ukene; men jeg vet at det ligger en kjønnsmodning og venter på meg bare et bittelite halvår fram i tid. Og nå begynner dimlingen virkelig å bli sterk; har han på sele og får dra, så trekker han temmelig heftig. Kommer jeg til å være sterk nok, fysisk og psykisk, til å holde ham i ørene selv når det store ungdomsopprøret setter i med full styrke? Vil jeg ende opp med en hannhund utenfor all kontroll? På en måte vet jeg jo at dette skal jeg klare, akkurat som jeg klarte det med gode, gamle Serra da Estrelaen. Estrelamannen vår var tross alt striere i gemytt og kunne finne på å bli ordentlig sinnamann mot både mennesker og hunder. Samtidig husker jeg også godt de ukene der jeg omtrent utelukkende kom sint og gråtende hjem fra tur, drassende på en opprørsk, dustete fjortishund. Heldigvis vil aldri pelsen bli like tung som meg, jeg kommer ikke til å være fjortis samtidig som han, denne gangen, og skrotingen har allerede vist at han er langt mykere i gemyttet og mer sosial enn Estrelaen. Likevel, det er skremmende. Og endelig er jeg i stand til å sette pris på valpen min, nå som han er i ferd med å slutte å være valp…jeg savner litt valpedimlingen min, jeg. Som elsker smokken sin, sovner oppi IKEA-posen, dreper pip-piper, og setter seg fast inni valpegrinda si helt på egen hånd…

om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…