om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…

Reklamer

om å bli en verdensvant pels

Enda en bloggpost må til i dag. Pelsen og dyret var nemlig på overnattingsbesøk i helga, hos pelsens «far», i kollektivet hvor denne bor. Busstur var påkrevd for å komme fram, hvilket gikk enda bedre enn sist, man måtte bare tisse veldig mye når man kom av bussen. Ingenting å si på blærekapasiteten, altså.

Det var litt kult og ganske skummelt å bli kjent i en ny leilighet der det luktet uvant, men likevel kjent… Etter en times romstering og piping på soverommet, i gangen, på kjøkkenet, på stua, og på verandaen, og en hel masse «ymf»-er og «vlæ-iiii»-er her og der, pluss en lang tur (i tid, ikke strekning) hvor det ikke kom hverken vått eller tørt ut bakveien på pelsen, returnerte de andre beboerne til kollektivet – hvorpå brikkene falt på plass, og pelsen falt sammen i hjørnet av verandaen. Tydeligvis var det viktig å sniffe på menneskene som luktene i leiligheten tilhørte, før man kunne slå seg til ro med at alt var vel. Etter dette var pelsen rett og slett et eksemplarisk lite dyr, han snodde seg rundt på verandaen og sov lykkelig med sine aller lystigste kroppsdeler vendt mot solen.

At vi andre bråkte og kokkelerte og spiste mat og hadde det muntert og trivelig, kunne ikke pelsen bry seg mindre om. Helt til hovedretten kom rykende varm på bordet; da skulle det luftes! Pronto! Men flinkingen hadde ett og annet på lager, og hadde ingen andre planer enn å gjøre seg ferdig med gjødningen av naboens hagelapp før han ville inn igjen for å blotte seg. Han hadde nemlig veranda med sol på, hvor han kunne sove og deige seg i et hjørne, og med tid og stunder fant han det for godt å tisse og bajse i det andre hjørnet – selv om han nok var litt usikker på om verandaen egentlig var inne eller ute…? Han ville i alle fall veldig gjerne hoppe over verandarekkverket, før han ga opp og fant seg et dohjørne – sånn at han skulle slippe å bli båret ned alle trappene før han kunne gå på do. Det var nemlig ekkelt.

Da han mente at nok var nok, her måtte det aktiviseres, var han veldig flink og fant seg en sko sånn at vi kunne få jage ham litt rundt, til alles forlystelse, tenkte han nok. Heldigvis hadde han allerede lært den supermorsomme bytteleken, så snart var det sauebamsen han hadde i kjeften mens han ble jaget rundt i leiligheten. Videre fulgte det full aktivitet og full kollaps i rykk og napp, helt til han var sjenerøs nok til å ta kvelden på soverommet. Bare en tissepause, og den skulle utføres på verandaen. Dermed basta.

I det store og hele er jeg veldig fornøyd med hvordan pelsen fant seg til rette og slappet av på et nytt og ukjent sted, selv om han forsåvidt kjente alle menneskene fra før; og at bussen enda en gang viste seg å ikke være dommedag og verdens undergang. Så får man heller ta dette med veranda vs. ute en annen gang. Nå ligger pelsen lykkelig sprikende med hodet under sofaen, og virker svært tilfreds med å være hjemme igjen.