om strull og målsetninger

Jepp, enda en traurig målsetningsblogg. Suck it in, biatches.

Mål #1
Etter lang tids knebetennelse pga fotbuer som dingler som fuktige hengemyrer i skoene og ikke makter å holde skjelettet i giv akt, er både menisker og tåfiser friskmeldte og har fått medisinske hjelpemidler i form av et par (etter kun kort tid) osende ileggssåler. Opp i trærne, sprik med tærne, sa folk. De sier at man skal sette seg langsiktige mål, og det har man også – om en 10-15 år er mitt mål å ha en meget beskjemmet sønn hvis venner kaller hans mor «milf«. For å være en milf, må man naturligvis ha en fabelaktig velholdt og veldreid kropp,; noe engelskmennene liker å betegne som «fit». Dersom man søker på termen «fit milf» er dette det første bildet som kommer opp:

Helt uten å legge ved sammenligningsbilder av meg selv i sort badetøy (Jeg har en svart badedrakt. Den har bein. Jeg har også en rosa bikini. Den er bitteliten), er det allerede klart at det skal en del fysisk fostring til for at jeg skal opprettholde (hvite løgner er nesten ikke å ljuge i det hele tatt) en slik fysikk i 10-15 år framover. Så jeg blåste støvet av joggeskoene og Dimlingknotten og tok en joggetur i kveld, og superundertøy under NTNUi’s svært lite flatterende løpe-fort-drakt er for varmt i 10 pluss, og det snør ikke hver augustkveld i Trondheim. Senere håper jeg at ConAndreas (Ja, du ja! Jeg veit du leser!) skal vise meg hvordan denne målsetningen best kan nås. Jeg har allerede fått en lite innblikk, heldigvis.

Mål #2:
Pensjonisten avpensjoneres. I går var jeg og Therese og trente på Ferista, og både Dimlingen og Grevlingen fikk være med. Grevlingen hadde kjempeprogresjon siden sist, og nå fomler jeg med tanken å gå valpekurs med henne. Det er mulig jeg kunne trengt en dytt der hvor jeg er for stor (men ikke så mye der hvor jeg er for svak). Uansett. Jeg har tulletrent litt med hr. Dimling, men det var først i går at jeg trente ordentlig med ham. Så mens Ekko og Therese frydet seg over de nyinnkjøpte ballene mine som har en helt vanvittig sprett (Ball! Ball! Ball! ropte Ekko. Ball! Ball! BALL!! hylte Therese tilbake og lo – lydighetstrening er så fjollete, altså), trente jeg på serriøse ting. PS, Therese: ballene finnes i mediumstørrelse også! De hadde sikkert bare ikke inne da jeg var innom.

Ja, for jeg trente ordentlig, sånn som før; selv om jeg i mye større grad enn noensinne fokuserte på å holde rett stressnivå på skranglehjernen hans, og å roe ham godt ned etter hver øvelse. Selvfølgelig er han litt rusten etter 4-5 måneders avbrekk, men jeg var imponert jeg altså! Det er fullt mulig at jeg ikke er så vanskelig å imponere etter 3 år med en samojedskroting med frynsete nerver, men herrejemini da! Jeg kunne kreve noe av bikkja, han hadde fryktelig lyst til å være flink, og de gangene han (og jeg…) klarte å stokke beina rett i vendingene så gjorde han dem rimelig pent!

Så imponert var man, at det ble satt et nytt mål. Unge hr. Dimling skal atter ut på ferden mot debut i LP1, men i stedet for å forsøksvis innfri målet såfortsomfan, har vi et noe lengre perspektiv som passer små pelsskrotinger langt bedre. Lillemann skal forhåpentligvis, helt uten påvirkning av ball, pølse og håndkreminnsmurt hud, gjennomføre et helt klasse 1-program i lydighet i en offisiell konkurranse innen 2019. Tenk det! Nå i et halvt år framover, skal vi kun fokusere på fri ved fot og avstandskommandering, mens vi krydrer med annet snacks som ruta (den øvelsen er jo til å dø for, hilsen Nansen) m.m. Så skal vi fokusere videre på fri ved fot mens vi arbeider oss videre oppover momentlista til klasse 1. Slik det ser ut nå, er det sannsynlig at vi er ferdige med innlæring av øvelsen innen hr. Dimling er 7, så da kan vi konsentrere oss om konkurranserettet trening derifra. FANTASTISK!

Og dett var dett! Jeg har selvfølgelig flere mål, særlig for den lille strullfargede saken, men de er hemmelige litt til. Må bare gå valpekurs først, kanskje. Bare se hvor strullaktig hun er!

Strull:

Frk. Grevling aka Frk. Strull:

Dimlinger liker strull:

Dimlinger er faktisk svært gode strullvoktere:

Svinet involverer seg dypt i farsrollen for strulledyret, sammen med Dimlingen:

Jeg liker også strullen <3

Vi liker strullen så godt fordi strullen er morsom, snill, og vakker!

Sånn! Det var nok strullforherligelse for et blogginnlegg, tror jeg!

Reklamer

om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…

om svin på skogen, enkle løsninger og de fryktelig lange veiene til Rom

Innlegget som omhandlet pelsens knerting av uskyldige (dog unektelig litt ekle) pip-piper, markerte punktet hvor «pelsen» begynte å ta større plass i livet mitt enn «deperesjon»; i alle fall i følge tag-skyen til høyre øverst i blogg-bildet. Dette innlegget, derimot, markerer inntoget av en ny bestanddel i tag-skyen, nemlig svinet. Svinet er strengt tatt ikke en ny bestanddel i livet mitt, ei heller for pelsen – svinet var faktisk med allerede første gang pelsen ble besøkt. Da var pelsen en 6 dager gammel rottelignende, dunete pølsesak som hang fast i den ene av pattene til moderpelsen, men det kan vi snakke mer om siden en gang. Poenget er at svinet er en gammel kjenning hos dyret, såvel som hos pelsen, men at det først er nå han får sitt pass påskrevet, hvilket inkludert egen infotag på menylinja.

La oss uansett ta det første først, så det siste kan få komme sist der det hører hjemme; selv om det egentlig ikke er noen annen grunn for at det første er det første og det siste det siste, og ikke det første, annet enn å få litt flyt gjennom blogginnleggene og passe på at den jevne bloggleser husker forhistorien til det første før det siste (eller andre, om du vil) blir introdusert. Selv om jeg forsåvidt allerede har introdusert det siste, eventuelt det andre, allerede – nemlig svinet.

Det første i dette innlegget er altså pelsens knerting av flyvende kreaturer. Uhorvelig indignert og sånn passelig hysterisk opprettet jeg et emne om pelsens fjærkreudåd på hundesonen, et forum hvor det finnes en masse dyktige mennesker som gladelig stiller opp med svar (samt medfølelse, kjeft og en sunn porsjon håndlatter i ny og ne, når slikt er på sin plass) på enhver pelsnybegynneres idiotspørsmål. Dermed gjenfortalte jeg hele skrekkhistorien, la hodet ned på bøddelens skammel og ventet utålmodig på svar. Hvordan kan jeg trene «bort» (eller i det minste svekke) dette uhorvelige, utemmelige. fryktinngytende jaktinstinktet?

Som man roper i skogen, får man svar, og jeg må ha ropt dyktig, for jeg fikk gode svar! Pluss en passelig dose hånlatter som forventet og fortjent; jeg er fryktelig flink til å glemme at pelsen tross alt er et rovdyr selv om han gjør sitt beste på å se ut, og oppføre seg, som en lodden kosebamse med svarte, yndige plastikkøyne. Men altså, som den jomfruelige, blåøyde og fullstendig nybakte klikkersken jeg er, hadde jeg halvt håpet på en framgangsmåte a´la:

Jo, nu skal du høre, lille Pige: Man tager en Klikker, en dæsj PølseStof og nogre Læker, hvorpå man *klikkeder* og *belønner* et 50-talls ganger mens Man snurrer rundt sin ægen Akse på kun ett Ben i 60 km/h og spyr ut Taulæker og Pølsebider, og vips! så vil Pælsen atter fremtrede lig et Fromt Lamm, og ei et blodtørstig Vilddyr.

Det er helt sikkert forferdelig søtt at jeg, etter 2 måneders fartstid som klikkerske, har så urokkelig tiltro til klikkertreningens effektivitet og ufeilbarlighet. Konklusjonen etter å ha lest svarene fra mine mentorer var som følger (jeg visste nok egentlig svaret allerede før jeg spurte, men trengte seriøst hjelp til å innse det):

Pelsen kommer alltid til å være en blodtørstig jeger, og det eneste jeg kan gjøre med det er å nekte ham å jage. Vi skal trene kontakt og innkalling til det svir i stemmebåndet, tredeputene er halvt avslitt, klikkertommelen har hovnet opp til dobbelt størrelse og kontoen er i minus på grunn av uvettig pølsehandling. Så kan pelsen kanskje få løpe fritt av og til, en gang i skuddåret kanskje, når jeg er i overkant av 101 % sikker på at det ikke er knertbare pip-piper i nærheten. Flaks jeg har langline.

Jaha. Så har min klikkerreligion fått et bittelite skudd for baugen, men jeg går ut av det med en følelse av at jeg kanskje ikke er så bortreist likevel (rådene jeg fikk var jo mistenkelig like fremgangsmåten jeg har brukt til nå) og at jaktinstinkt ikke er det verste som kan skje. Jeg har ikke tenkt sånn altfor hardt over pelsens ballfascinasjon før, bare at det er fint å ha ball som enda bedre jackpotbelønning enn tauknute, men det er altså jaktinstinktet som gjør ballen så fortreffelig å fange. Igjen. Og igjen. Og atter igjen i de neste hundre år. Så da vet man det – jeg har fortsatt tillit til klikkertreningen, og er urokkelig i min tro om at det er den beste veien til Rom for meg og pelsen, men dessverre må jeg gang på gang innse at enkle løsninger og korte veier ikke fører til Rom i det hele tatt. På med beksumstøvlene og fram med klikkeren, her skal det gåes langt, og lengre enn langt – vi skal til Rom for å konkurrere i lydighet! (Jada, det er lov å hånle litt nå).

Ja, så var det første ferdig og det siste det neste. Svinet skal introduseres. Svinet er tidsledsageren til dyret (undertegnede). Tidsledsager? spør du kanskje. Nettopp, ja, svarer jeg, livsledsager er jo i de aller fleste tilfeller noe ordentlig sprøyt! Neimen, hva er det du sier? bryter en enstemmig blogglesermasse indignert ut. Jo, nå skal du høre, proklamerer jeg. Svinet er det de fleste vil kalle min livsledsager, men han har da så definitivt ikke vært der hele mitt liv hittil! Hittil har han faktisk tatt del i en veldig begrenset del av livet mitt, sånn hele livsløpet tatt i betraktning. Dessuten er det da ingen garanti for at han vil være der til døden skiller meg ad! Så mitt spørsmål tilbake blir: hvem i alle dager lever hele livet sammen med «livsledsageren» sin? Fra start til slutt? Nei, min ledsager går over en viss tid, og selv om jeg krysser fingrene for at tiden varer «til døden skiller oss ad» vil det fortsatt ikke tilsvare mer enn sånn ca 3/4 av livet. Men da skal jeg vurdere å kalle svinet min 3/4-livsledsager, hvis det trøster noen. Uansett, tilbake til saken. Svinet og jeg er på leilighetjakt. Det vil si, det er svinet som skal ha leilighet, og jeg som jager (så jeg burde vel slutte å syte om jaktinstinktet til pelsen). Siste nytt i saken er at han fortsatt ikke har fått fingern ut av stumpen og ned i jorda, men at de andre medlemmene av kollektivet hans allerede har skaffet seg sine respektive leiligheter og at svinet dermed står temmelig alene om han ikke får rumpestumpen i gir snart. Jeg håper vitterlig at svinet leser dette innlegget. Siden pelsen og dyret skal flytte inn sammen med svinet og bli en rosenrød, idyllisk familieaffære straks svinet har anskaffet bopæl, har jeg funnet det for godt å innlemme svinet i bloggen i tillegg til nevnte familie. Rett skal være rett – bloggen handler tross alt om livet og hverdagen til pelsen og dyret; hvilket svinet forsåvidt hele tiden har vært, men etter samflytting i enda større grad vil være. Hmm…var det mer da? Jo! Om svin på skogen, står det i overskriften. Det står mest akkurat det fordi det ble sånn passelig slap-stick morsomt, men også bittelitegranne fordi jeg innerst inne håper at svinet finner seg en leilighet litt utenfor byen, med turterreng i umiddelbar nærhet. Jeg vil ha et svin på skogen!

Men sånn tilbake til saken, grunnen til at svinet nå blir en del av bloggen er egentlig mest for å kunne juble litt her om at pelsen og dyret venter familieforøkelse i form av et svin. Hurra!