Formiddagstrening

Jeg har vært ute og reist i helga, så batterierene er rimelig flate; men når Therese og Siri inviterte meg med på formiddagstrening ved Nidarøhallen så kunne jeg jo ikke si nei. Det er tross alt tre uker til vi skal debutere i LP2!

Først tok vi full pakke med ruta. Metoden funker knall på Scala, men hun er bittelitt rusten på stoppen. Jeg fortsetter med samme metode i minst 2 uker til, før jeg begynner å gjøre det mer konkurranselikt. Jeg kan bli flinkere til å bruke så lange avstander at hun ikke ser leken særlig godt, da, og vurdere å øke til to repetisjoner uten leke. Dessuten må jeg sørge for at vi hver gang får en førsterepetisjon med at leken ligger ute når hun kommer ut av bilen, slik at hun forventer at leken skal være der selv når hun ikke har sett meg legge den ut.

Neste økt gjorde vi som vi skulle, og fikk Therese til å kommandere oss i fvf. Scala starta med å være skikkelig ukonsentrert, for hun hadde lyst til å løpe ut i ruta! Etterhvert ble det veldig mye bedre, og hun gikk langt, altså! Og helt uten belønning før Therese løste oss ut. Mot slutten ble hun litt tyngre i stumpen, men det virker som om hun tok seg greit inn hver gang hun begynte å falle ut – og hun ble veldig glad for å få hurra og ball etterpå! Vi tok enda en kort kommandering, og da fikk jeg streng beskjed om å se opp slik at jeg ikke sjangla rundt på banen. Dette skal vi fortsette med, selvfølgelig ble jeg overrasket over hvor langt Scala kan gidde å gå uten belønning, og veldig greit å få tilbakemelding på alt det teite jeg finner på. Så to uker til med å bli kommandert lengre og kortere strekker i intense fvf-økter, og heller fokusere på teknikk og detaljer når vi trener alene. Etter det må fvf-treningen rundt folk og hunder bli mer lik fvf-trening alene, og jeg bør ha lært meg å gå lange og fine fvf uten å bli kommandert – slik at jeg kan ignorere kommanderingen litt. Greit å unngå at Scala forventer noe annet når hun hører at vi blir kommandert enn når jeg kjører showet helt selv.

Siste økta ble det litt blandings av diverse. Vi startet med apporten, og igjen var jeg flink og gjorde som jeg skulle. Vi tok det helt ned på lavt nivå, og hadde en rolig og avslappet økt med å i 80% av tilfellene løpe forbi meg med apporten. Helt først tok vi et par repetisjoner av kun avleveringen, for å sikre at vi hadde ro og godt grep. Mot slutten av økten ga jeg henne lengre avstander, deretter begynte jeg å blande inn fvf med apporten, og etterhvert også innsitt (men uten avlevering, og jeg kastet fortsatt godbiten vekk fra meg). Vi hadde vel en eller to repetisjoner med avleveringer, og de var ikke perfekte men mye bedre enn tidligere når jeg har herjet det opp for mye. Vi tok til og med et forsøk med at jeg kastet apporten, men da uten hverken innsitt eller avlevering – hun skulle bare løpe forbi meg for å få godbit. Jeg tror jeg har vært lur nå! Vi brukte også bare vannapporten hele veien i dag, og så skal jeg kun bruke treapporten inne/hjemme hvor hun nå ikke har noen tendenser til tygg/kast. Vi rykker stadig fram i køen.

Apportøkten ble forholdsvis lang, men også rolig. Derfor tok vi noen få repetisjoner med dekk og stå under marsj. Først minne henne på hvordan man gjør det med baklengs marsj (hun måtte ha en første prøverepetisjon på begge før hun gjorde det perfekt på andre repetisjon). Jeg kommanderte henne som en mannevond SS-soldat med pms, og det er tydeligvis lurt. Stå under marsj satt fint, mens dekk under marsj fortsatt fort blir litt klønete før hun har oppdaget at det går an å gidde å legge seg helt ned. Det er ikke noe jeg orker å bekymre meg for, den kommer til å sitte bra nok før vi skal inn i ringen så lenge vi fortsetter å trene som nå.

Til slutt tenkte jeg bare å teste avstanden, og det ble jo interessant. Hun kunne ikke sette seg opp, hun. Vi fikk løst det, men da belønnet jeg to ganger på rad at hun satte seg opp på tross av at hun hoppet opp med stumpen, og vips hadde vi en ny vri på øvelsen. Vi gikk tilbake til 2 meters avstand, og fikk bort hoppet – men der fikk jeg meg en advarsel. Jeg tror ikke vi har ødelagt oppsitten, men jeg må være langt mer nøye på det der framover for at det ikke skal bli et problem.

Jeg syns vi fikk en fin trening selv om jeg ikke var i fyr og flamme; Scala sørget for det der med energi og glede og sånn uansett. I det siste har jeg vært mye flinkere til å oppfatte «feil» i treningen som informasjon – og ikke feil; og det har ført til mye godt. For det første blir jeg ikke irritert når ting går galt (noe som gjør at Scala slipper å bli usikker), for det andre har jeg blitt flinkere til å reflektere over feilene og finne løsninger på dem, og sist men ikke minst har jeg en mye sterkere følelse av å ha lykkes etter å ha trent! Gladere, hund, bedre trening og større mestringsfølelse kan jo ikke være feil. Så nå fortsetter vi uka med småtreninger på detaljer, og så blir det en lengre trening lørdag formiddag. I kveld er det cup, så det blir ingen fellestrening denne uka – og siden jeg skal være med og arrangere og skrive skal vi ikke delta på cupen heller. Nå må jeg ta meg en høneblund før jeg forhåpentligvis får gjort noe flytteforberedelser!

Reklamer

Trene mot LP2

I pinsehelga hadde vi veldig hyggelig besøk av svigers, men 2. pinsedag kjørte de hjem tidlig på formiddagen for å få med seg diverse severdigheter og kaffeserveringer på veien sørover igjen. Det gjorde at jeg akkurat rakk å kaste meg med på trening med Siri og Therese!

vi var faktisk de aller første som kom, 10 minutter før avtalt møtetid; hvilket naturligvis gjorde meg så stolt at jeg måtte sende Therese følgende skrytebilde:

Førstemann

Scala var herlig å trene med i går. Hun har mer initiativ og engasjement i treningen nå, og det gjør at jeg ikke trenger å gi så mye av meg selv for å få henne i rett modus. Det passer formen min utmerket, flink hund!

Scala hadde insistert å ta med en halvflat fotball som har ligget på plena noen uker, så vi startet med å legge den i ruta og gå fvf. Så skulle hun få løpe i ruta og hente ballen som belønning. Det ble litt for mye motivasjon, hehe. En ekstremt intens, men veldig lite pen fvf hvor hun hadde problemer med å konsentrere seg om oppgaven, men hun løp som en rakett ut i ruta når hun endelig fikk lov! Såeh. Fotball er litt for kult til å bruke som belønning, altså.

Vi kjørte noen rette innkallinger også, og de har begynt å få bedre fart. På korte strekker er det helt ypperlig, på lengre strekker kommer forventningene inn og hun får teite hjortehopp ca midt på, og må hjelpes litt for å komme inn i utgangsstilling. Jaja, sånn går det når man er teit og setter på stoppen for tidlig – og glemmer å ta rette innkallinger. Vi fortsetter å kjøre til vi har knall innkalling igjen, i rett avstand, og så får vi sette på stoppen når vi er klar for det. Vi er på vei!

Vi hadde også en ganske lang økt med apporten. Metallen tar hun, men hun syns den var ekkel nå – så da holder vi den innendørs litt til, helt til hun har blitt tryggere på den. De andre apportbukkene tar hun gjerne, og det er jo knall at hun har et så positivt forhold til dem! Vi har kommet langt med apporten hjemme, men jeg ser at jeg må gå flere skritt tilbake og gjøre det enkelt for henne når vi trener ute – og særlig blant andre hunder og folk. Det ble mer slurv og kasting på apporten. Dessuten skal vi trene mer på innsitt med treapporten, for den er litt lengre enn plastapporten og derfor blir det vanskelig for henne å sette seg inn i utgangsstilling når hun er mest vant med plastapporten. Jeg tror vi skal kjøre med de samme apportøvelsene (i variasjon) gjennom hele sommeren, og heller tenke på fart og galskap til vinteren; dette fungerer ypperlig, men vi trenger mye mer tid for å få stabilisert en pen apport.

Den siste økta fokuserte vi på stå og dekk under marsj. Som Therese påpekte, er Scala ikke særlig god på å forstå ord, så jeg må uttale kommandoene ekstremt tydelig. Jeg syns det er litt ubehagelig å brøle dekk! og stå!, men så lenge Scala er glad og forstår hva jeg vil så er det vel helst det jeg bør tenke på. Reaksjonene og bevegelsene er bra, sa Therese, så da er det bare kommandoforståelse og trygghet som må trenes på framover.

Vi slang på noen repetisjoner med avstand, på drøyt 5 meters hold. Ittno problem, sa Scala. Pene, raske neddekker, og pene, raske oppsitter. Mye ball, much wow, og dette skal vi bare holde ved like.

Etter treninga tenkte vi å vise Siri hvor teite løve-hjorte-bevegelser Scala har i lek, og hvor gærne Ymse og Scala er når de leker. Vel, Scala var litt for sliten hun, til å ta helt av, men de lekte bra en stund likevel. Litt blod kom det og, som vanlig. Teite, uforsiktige hundene! Da vi kom hjem brukte Scala for første gang lang tid på å roe seg ned etter treninga, hun gikk rundt og peip og tygde på tyggebein og var rastløs en time eller to før hun slukna. Jeg skjønte hvorfor da jeg skulle ta henne med ut på tur etterpå – hun hadde fått en innmari tøft hakk i øret, og som den fine damen hun er syns hun nok det var grusomt smertefullt. Stakkars lille damen som har så ømme ører, hihi. Det er bare et bittelite hakk, og det så rent og pent ut, så det skal få gro av seg selv. Scala har blitt badass!

Vi lever!

Jadda, det står til liv. Jeg har bare hatt treningstørke en stund, og nå som treningslysten har kommet tilbake (og Scala er ferdig med sin andre løpetid!) har Scala begynt å halte på venstre frambein! Bu! Poten er fin, det ser ut som det sitter i overarm/skulder, og siden hun kun halter i starten av turen er det nok heldigvis muskulært. Så vi tar det rolig med båndturer og ser an, om det ikke snart blir bedre må vi vel en tur til veterinæren.

Vi rakk såvidt en kort økt på søndag, før Scala begynte å halte på mandag. Og dette er hva vi jobbet med:

Hopp
Dette er så hiiimla kult, sier Scala, og nå er vi på et nivå hvor hun spontant hopper fra utgangsposisjon så jeg kan bare stå og pælme ball. Så lenge jeg er flink og aktiv kommer hun tilbake med  ballen over hinderet igjen, og det er fint å ha med seg til klasse 3 og apport over hinder, tenker jeg! Jeg prøvde å sette på sitt en gang, og det er tydeligvis på tide at jeg setter på sitt en gang i blant. Jeg vil fortsatt ha overvekt av å kaste leke en stund framover.

Apport
Vi fortsatte å jobbe med apport uten innkomst  og hold fast-trening – separat. Vi har også trent noe hold fast innomhus. Det begynner å fungere, hun kaster mindre på apporten og holder den bedre. Jeg fokuserte på å få henne ordentlig inni meg på innkomsten, og det begynner å løsne. Det finnes håp!

Fvf
For å være helt ærlig, husker jeg ikke helt hva som skjedde her. Annet enn at Therese kommenterte at Scala rygger i vendingene. Det er nok fordi jeg skyver henne litt ut, så jeg må bli enda flinkere til å plassere beina mine. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke jobber mer med fri ved fot! Dette må vi vel ha som fokus snart.

Dekk under marsj & stå under marsj
Tar dem i ett, jeg, for det er kombinasjonen som er vanskelig. Scala må tenke mye og prøve hardt for å få dette rett. Therese påpekte at Scala har lært mye nytt i det siste, og at det derfor er naturlig at hun bruker litt tid på å bli trygg i øvelsene – særlig de som ligner sånn på hverandre. Og det er ok, da må vi bare trene litt jevnt og lett på det. For sånn er Scala, vi må ikke nitrene og konsentrere for hardt på øvelser hvor hun syns det er vanskelig å tenke seg fram til rett handling, da bærer hun med seg tanker og bekymringer og blir mer og mer usikker. Bedre å gjøre det lett og lekent, og la henne lykkes 1-2 ganger.

Avstand
Vi har sett litt på avstanden også, og dette med å bruke beina for å «tvinge» henne til å sette/legge seg bakover fungerer veldig fint. Men hun er mye mer signalvar enn Nansen, og jeg må være nøye på å skille mellom hvordan jeg bruker kroppen og beinet for å føre henne bak i dekk og bak i sitt. Med litt terping på dette, blir det helt sikkert fin-fint. I alle fall til klasse 2 :D

ELLERS! skal jeg prøve å lage ukesoversikter over hva jeg skal trene på. Nå halter jo Scala, så da holder vi oss nok til hold fast-øvelser innomhus til beinet er helt bra. Også savner jeg Nansen for tiden, skikkelig. Fine, fine hunden! Det er godt å vite at han har det som plommen i egget der han bor nå, men noen ganger er jeg bare egoistisk og skulle ønske at jeg hadde ham selv. Da er det bare å minne seg på hvorfor han ikke bor her lenger – vi har ikke tid og energi til to aktive og så fundamentalt ulike hunder i lengden, og både Nansen og Scala fortjener eiere som har tid og energi til å gi dem det de trenger. Sukk.

Nansen i skogen

Nansen

Årehelg og ukesfokus

Forrige ukesfokus var apporten og tygging (eller, kasting) av den… Vi fikk ikke trent særlig mye, men det ble litt bedre, særlig ved å trene inne med liten apport og være rolig.

Så dro vi til Åre! Deilig, jeg planla ingenting, men kom til dekket bord. Alt jeg måtte gjøre var å dra hjem fra jobb kl 14 for å pakke ting til meg og Scala, og kjøre og hente mannetingen – og så dro vi til Åre Björnen med noen venner. Superkoselig! Svinemannen gikk 5,5 mil i løpet av helga, men det holdt jaggu med knappe 3 for meg og Scala. Hun syns det var kult å få trekke igjen, vi har jo ikke fått gått på ski siden jul fordi all snøen er blåst bort i Barteby. Men det var litt fælt at det var -20 grader og hun måtte ha på seg potesokker…

Scala blir rar med potesokker

Potesokkdøden

Og hu hei for en trekkhund hun er! All tida vi har lagt ned i å lære henne av sånne dirigeringer gjør at man bare kan snakke med henne mens hun dundrer i vei, det er som å styre en fjernstyrt Scala! Bare at det selvfølgelig er mye kulere, fordi hun er så med og vi har det skikkelig skikkelig kult sammen. Fjernstyrte ting har det ikke kult, tror jeg. De bare gjør ting.

Ettersom Scala ikke er fjernstyrt, men bare kul, er det også nødvendig for henne å bruke mye tid på å rulle i snøen når man stopper opp.

Scala ruller i snøen

Rull!

Hun fikk også løpe mye løs. Det er ingen vits i å slite ut en unghund, syns jeg; og Ulf syns det er fint å ha en hund som kan ikke trekke også, sånn at man får trent selv. Og da er den enkleste løsningen at hun løper løs, det er jo like lett å styre henne da som med bånd på.

Vi prøvde å ta et familiebilde

Scala er for glad for å ta familiebilde

Familiebilde

Strulledamen blir veldig glad av å kose!

Scala er glad i ansiktet sitt

Strulletryne

Bastian syns at alt Scala foretok seg hele helga var fantastisk spennende og fascinerende, og var sjelden langt bak. Fy fader, for en herlig labrador; man kunne virkelig ønske at rasen som helhet lignet mer på ham!

Bastian kommer løpende etter Scala

Bastian & Happy-Scala

Så, som man sikkert skjønner, hadde vi en strålende helg! Og vi fikk godt på ski, noe som var ganske ok med tanke på at vi skal gå skiløp på søndag, høhø.

 

Fokus uke 5

Vi var på (første!) satsningsgruppetrening på mandag, og dagens tema var kontakt og utgangsstilling/forflytninger. Vi rakk bare å trene kontakt og utgangsstilling, startet med en hund som så på ALLE andre enn meg, men bare jeg fikk belønnet henne én gang så tok det ikke lang tid før jeg hadde en veldig fokusert hund. Altså virker det superdupert å gå ned til hennes nivå for hver gang. Hurra! Jeg kjøpte noen dårlige innsitter o.l., fordi det var klart vanskelig for henne med kontakt når jeg pusha. Jeg brukte en tydelig dritdigg rottweiler hannhund og en minst like digg rottweiler valp som forstyrrelser, og ikke minst THERESE! Kunne til slutt gå fvf så Scala måtte stoppe kliss inntil Therese, og hun holdt kontakt. Litt vanskelig å ikke nusse på hånda til Therese, som dingla ned i ansiktet hennes, men det gikk til slutt! Flink jente.

Vi prøvde å vidt litt med apporten igjen, men det blir mye e-eeh og neeeei og sånn, fordi hun så gjerne vil kaste på den. Fikk et lurt råd, og nå skal jeg legge den helt vekk – og i stedet trene på metallen inne. Da blir jeg også tvunget til å gjøre det positivt og rolig, og trene kort-kort, mens Scala lærer at det er dritt å kaste på apporter. Så vi skal prøve det et par måneder.

Og nå har vi ny fokusuke, og fokuset denne uka er forflytninger og forstyrrelser. Det vil si at vi driver med ca nyinnlæring på forflytninger, og at vi derfor må utsette oss for forstyrrelser på noe annet, feks innsitt eller fvf. Jeg vil at hun skal rygge i bakoverforflytninger, og forflytninger til høyre kan også bli pene og rette, sånn at hun på en måte krabber rett mot høyre  i stedet for å snu på kroppen. Men bør jeg da få til det samme på forflytninger til venstre? Det er vanskeligere; men om det kommer til å se korka ut med to ulike forflytninger til høyre og venstre, så må jeg jo gjøre noe med det…?

 

Mål 2014

EDIT 28.01: Shit. Det slo meg ikke før nå at dette er andre gangen på KUN FÅ DAGER at jeg skriver om mål 2014. Jaja.

I dag er det satsningsgruppetrening, og jeg må sette opp mål. Både mål for uka, og for sesongen.

Sesongens mål er opprykk til klasse 3. Det er mange momenter som skal på plass innen den tid, men jeg føler mange av dem er et spørsmål om innlæring – og at det dermed ikke er rakettforskning å få det til. Men! Megamen! Vi har noen utfordringer, og de formuleres herved som mål:

Scala og jeg skal

  • få god kontakt og rett fokus, når jeg ber om det – ikke bare når Scala forventer eller velger det
  • få en nydelig fvf, ikke bare teknisk og presisjonmessig, men også i attityde/energi
  • få en fokusert og kontrollert flatdekk hvor hun er på jobb (men ro og stabil posisjon er likevel fint, altså)
  • reparere apporten!

Dvs at jeg må trene mye på kontakt og forstyrrelser, at jeg må lære meg å ikke forvente ALT av henne uansett når og hvor (men gi Scala tid til å lære når ting blir vanskelig), at jeg må finne måter og variere på for å holde interessen hos begge oppe, og at jeg må lære meg flere belønningsstragerier for å få belønnet godt nok, uten å forårsake adferd som føkker opp momentene.

Kontakt og forstyrrelser er sentralt. God kontakt, god på forstyrrelser = enklere å belønne uten å måtte heise flagget til topps hver gang!

20140127-170934.jpg

Dekk-under-marsj-uke over og satsningsgrupper startet

Jeg har ikke fått tid til å blogge så ofte jeg trodde, men nå er vi ferdige med dekk under marsj-uka. Jeg er litt usikker på hvor vi ligger etter det… I helga var vi i Buvika og trente i kunstgresshallen der, og jeg merket hvor mye Scala hermer etter min energi, hun er jo veldig oppmerksom på meg, og superenkel å dra styre energien på, så da er det vel ikke så rart. Vi fikk trent på mye, men det som bet seg fast var at

1: Scala tuller når hun skal komme inn på plass med apporten. Hun går ekstra runder, hun kaster apporten litt i munnen, og hun blir veldig treig.

2: Hun begynte å få fine dekker under marsj.

3: Scala liker små jaktcockerbebbiser, og de koseleker på akkurat samme måte!

Scala & jaktcockervalp Lerke ruller på ryggen sammen

Scala & Lerke

Vi har trent videre på dekk under marsj, både ute og inne, og akkurat nå ligger vi her: Den har blitt veldig fin inne. Den suger ute. Ute stopper hun raskt nok, men vil ikke helt ned. Det har også vært kaldt, og hun har tynn pels på magen, så for nå tenker jeg at det er fordi hun blir kald om hun legger seg ned. Så hun skal få slippe. Vi får heller trene det inne og i hall når vi har mulighet til det, og så må jeg se om dette er noe å ta tak i når det har blitt varmere ute – eller om den da er fin!

Så – satsningsgruppe!

Vi har fått igang satsningsgruppe i lydighetsgruppa i klubben; vi blir 15-20 stk som arrangerer temakvelder og internkonkurranser for hverandre. Jeg kan skrive mer om hva og hvordan gruppa er ment å bli en annen gang, tenker jeg, men i alle fall har jeg nå apport-uke. Det vil si, jeg har «komme inn på plass med apport uten tull»-uke. Etter å ha hatt et møte for å planlegge hvordan vi skulle organisere satsningsgruppene, hadde vi en liten uformell trening på tirsdag hvor vi så på hverandres fokusområder for å se om vi kunne hjelpe hverandre å rett veg i treninga.

Det var ei som nok leste Scala veldig greit der, ja… Herrejemini, jeg blir hele tiden så imponert over disse som har trent lengre enn meg, og det arsenalet de har av metoder og verktøy – og hvor gode de er på å lese hunder! Fascinerende, jeg har enormt mye å lære. Uansett, denne uka skal Scala rett og slett få LÆRE hvordan hun skal komme inn med apporten, og vi skal også gå noe fvf med apporten. Jeg må ikke vente henne ut så mye, men heller passe på å få belønnet når hun holder apporten bra; og så må jeg bli litt roligere selv i belønninga – jeg må igjen tenke at apporten er en rolig og behersket øvelse. I alle fall i utgangsstilling! Den kastinga av apporten i munnen kan nemlig være litt sånn «Heeey, kom og lek da vel», mens surringa er fordi hun ikke veit hvor hun skal gjøre av seg. Det kan nok være litt sosial dominans inni bildet der også, for jeg ser jo det blir bedre om jeg ikke bryr meg om hva hun driver med med apporten, men det er bare toppen av isberget. Og at jeg ikke så det selv? Hehe.

Det spørs hvor mye vi får trent på det denne uka da, for det er en ekstremt full uke med foredrag og forberedelser til foredrag, men jeg kjenner jeg gleder meg til å ta noen korte økter, og jeg gleder meg til at satsningsgruppa skal møtes på mandag! Jeg vet også at neste ukesfokus skal være kontakt – og generalisering av kontakt. For den er litt dårlig; jeg liker at hun er så avslappa og skrur så fint av, men jeg misliker at hvis jeg trener i en helt ny setting (feks på en parkeringsplass), så er hun ikke på nett med at vi skal trene. Altså liker jeg at hun er sånn helt til det ikke passer :P så jeg tror rett og slett at jeg skal ta opp igjen det å lære henne «Skal vi trene?» som et signal på at hun er på jobb.

Jeg har ansvaret for treninga mandagen etter, så det er snart på tide at jeg finner ut hvilke to temaer vi skal ha. Det kan være hvilke som helst momenter (men gjerne noe man har bruk for fra kl 1 til kl elite), eller andre ting som fokus/kontakt/motivasjon/veksling. Noen forslag?

om regulering

Jeg vet ikke helt på hvilken måte dette innlegget handler om regulering, men la gå. Jeg har satt meg selv i en felle der alle innlegg må starte på «om», fenomenet har forøvrig også sneket seg inn i både designrapportene, porteføljen og mailene jeg skriver, så her går det rett og slett nedenom og hjem. Mulig det var en smule overdrevet. Samme det. Jeg blogger igjen! Hurra! Og det er sikkert ett og annet som har blitt regulert eller omregulert siden sist.

Det har vært en veldig spennende vinter. Nei vent, jeg kan gjøre bedre enn det: dette har vært en FLOTT vinter. Faktisk. Ja, det har det vært. Jeg føler det fremdeles slik etter å ha kjent etter litt. Det har vært en bra vinter. Selv om Trondheim har gått tilbake til det normale, og servert slush i stedet for snø (hvorfor har ikke Swix utviklet en slushglider ennå?!), og jeg knapt har gått én ukentlig skitur  vinteren gjennom mot gjennomsnittlige 3 i uka forrige vinter. Likevel har det vært en FLOTT vinter. Jeg har lest meg opp på GTD. Det fungerer. Ikke mind like water helt ennå, nesten der, litt mer som slush enn så lenge men det er i det minste bedre enn is (jeg tar det som en selvfølge at alle er i stand til å følge tråden). Først må jeg gjøre prioriteringer jeg ikke ønsker å gjøre, angående hvilke designprosjekter jeg skal/vil fokusere på og hvilke jeg skal tillate at blir sånn passelige. Jeg er en ihuga motstander av prioriteringer. Jeg har vurdert å starte en folkebevegelse mot konseptet. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan leve uten. Hat-elsk. Litt som sure sokker. Skulle gjerne unngått dem, men det bare går ikke. Jeg er tross alt samboende med en rimelig aktiv mann som foretrekker ullsokker innerst mot tottilottene. Slike sokker burde leveres med tydelige advarsler.

Nei men har du sett, der mista jeg helt den derre tråden selv. Det var uvanlig for meg. Uansett, det jeg hadde tenkt å nøste meg fram til, er at jeg endelig har laget portefølje, og jobber med å sende den ut til flest mulig slik at jeg kan få sommerjobb – fortrinnsvis i Trondheim. Det er mulig jeg får en helt fantastisk sommerjobb i Alta, men da trenger jeg en hel del flaks som er uvanlig så langt nord for å komme meg hjem i tide for å bli gift. Det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive der! Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg hadde et ønske om å vise fram litt av porteføljen. For jeg ble så fornøyd med (enkelte deler av) denne lille gjengen: Le Bande á Part.

Åååå, bare se på dem! Søte, søte små! Det er sunt og fornuftig å være litt selvgod som designer, for det er uansett veldig mange gode grunner til å ha dårlig selvtillit. Så jeg gjør så godt jeg kan og tror på meg. Se på stakkars, trise saltdispenseren som har fått salt i øya og er litt forfjamset og lei seg! Og forslukte, dumme sukker. Og…eh…pepper ser litt dust ut. Never mind pepper. Se på salt og sukker en gang til dere. De er mine nye venner. De heter Rolf, Nils og Jon Herman.

Nå skal jeg vise fram flere bilder. Bryllupsinvitasjonene våre er ferdige, og jeg regner med at det er et stort antall spente mennesker som lurer fælt på hvordan de ble. Det er hemmelig (bortsett fra for en person, som allerede har fått sin invitasjon, fordi hun er så himla teit som ikke har oppdatert adresse som kan finnes ved å google og sjekke på telefonkatalogen.no og sånn). Men en liten sneakpeek skal bli! Hohoho!

Ja-a, nå ble dere sikkert mindre spente? MOahahahAA! Vi har nemlig bestemt oss for å kjøre en vanvittig seriøs linje på hele bryllupet, hehe. Åh, æsj, nå har jeg egentlig vist fram det gøyeste med hele invitasjonen. Får håpe ingen leser bloggen min lenger, da.

Så over til noe helt annet! (det er på dette tidspunktet John Cleese vil si «The Larch» og vise fram dette bildet:

men det har ikke jeg tenkt å gjøre). Jeg og hr. Dimling trener fortsatt jevnt og ca uavbrutt. Jeg har funnet ut et par ting nå:

  1. Han lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening og har generelt størst framgang dersom vi trener en gang ukentlig
  2. Jeg lærer helt klart raskest, er mest intens og fokusert på trening er generelt en bedre hundeeier også i hverdagen dersom vi trener minst 3 ganger ukentlig.
  3. Det er viktigere at jeg er trives med hunden min hver dag enn at han er flink i en time hver uke.
  4. Det føles veloverveid og reflektert å gjøre teite treningsvalg – som å trene for ofte – når jeg har stilt opp den sviktende logikken i nummerte punkt.
  5. At jeg gjør et dårlig treningsvalg er i grunnen ikke så viktig – se punkt 3.

Jeg er kjempefornøyd! I dag har jeg og Therese vært og trent i snøstorm, og vi har vært flinke og gjort sånne ting som vi har snakket om at vi bør gjøre (Therese har trent på kjeder, Ekko har sagt at det var teit og frustrerende å ikke få ball og ble plutselig til en Belgisk Lommeklatrer, jeg har trent på apport (og Therese var flink som klarte å knekke «apporterende dimling»-nøtta, så nå skal vi trene masse apport inne med halvstusslige belønninger framover!) og fvf over lengre strekker, og vi har FILMET!), og selv om hendene ble innmari kalde så var det verdt det for vi ser unektelig temmelig barske ut på film når vi trener med storm på alle kanter. Jeg var fyllesyk som en idiot i dag (de som er fyllesyke er gjerne idioter, så det følger naturlig), samtidig som jeg forsøkte å dempe meg selv som var rimelig elektrisk på 12 shotter espresso. Derfor var jeg ganske slapp og hadde dårlig intensitet i treningen selv, og da var det utrolig fint å se at Nansen opprettholdt intensiteten – det er nesten så jeg lurer på om effekten er mye den samme som jeg bevisst prøver å få fram i fri ved fot: masse oppmuntring og belønning over lang tid gjør at han drar seg opp når belønningen uteblir og holder fokuset lengre. Samtidig har nok Therese rett i at det er på tide å la lille pelsball få dimle litt etter eget ønske, og selv bli litt mer passiv i belønning. La ham sakte men sikkert ta over jobben, for nå ser det faktisk ut til at jeg har klart å legge et grunnlag for hvordan trening skal være; kanskje jeg har klart å få trykket inn i det tette, men akk! så vakre, lille hodet hans hvor høy intensitet og sterkt fokus man skal ha på trening! Jeg er stolt. Av Dimlingen, og av meg selv. Tusen takk alle som har hjulpet meg og lillemann med å komme dit! Her er en film fra da vi var kule i snøstormen i dag (men siden Therese brukte litt tid på å forstå teknikken, så har jeg bare et lite utvalg fra egen telefon og kan ikke vise de kuleste snøstormfilmene, men det får jeg heller komme med på et senere tidspunkt) (og det var naturligvis skikkelig teit av meg å trene på noe sånt en dag jeg selv totalt manglet itensitet og hjernekapasitet, så det kunne potensielt vært bedre, men jeg syns det er kult at pelsverket er så iherdig likevel, jeg!):

 

Sprættpels! Den sprettinga skal jeg ta tak i. Skal bare, i noen uker, før jeg tar tak i det. Forresten så er jeg fullt klar over at stakkars pelsen ser totalt vandalisert ut. Vi kjøpte en fantastisk sele som lå helt perfekt på skrotten hans, men som forårsaket akutt pelshavari. Nå henger sela på en krok og venter på at jeg skal få litt mer krutt i stumpen slik at jeg får fôret ut de delene som sliter sånn på pelsen, så blir det nok bra til slutt. Får bare håpe at han får dekkpels igjen, det er ikke bare stygt men også ganske håpløst med bare underull og en dott dekkpels midt oppå ryggen!

Sånn helt på tampen: det er en grunn til at jeg har lagt til en valpe-tag. Vi skal ha valp igjen! Det begynner å nærme seg ganske drastisk nå, vi har funnet rase og linjer etter å ha hilst på mange hunder  og snakket med mange hundeeiere og besøkt, øh ok da, en håndfull oppdrettere, og nå i løpet av de nærmeste ukene skal vi besøke de to oppdretterne vi virkelig ønsker oss hund fra. Så håper vi bare at det blir plysjbaby en gang til sommeren eller høsten. Jeg har skikkelig troa på at vi skyter blink med rase og linjer denne gangen, og gleder meg veldig til å snakke med de som lager disse vidundrene, ansikt til ansikt!

om hofter og jyplinger

Åh, jadda. Dette er et herlig innlegg! Og en (vel, egentlig to) av årsaken(e) ser du ovenfor. Jeg regner vel med at det er unødvendig å påpeke, men bildet over er altså et grasiøst eksempel på naturens mange små og store underverk. En studie over anatomisk fullkommenhet. Et prakteksemplar av skjelettiøs utsøkelse. En konstruksjonsteknisk juvel.

[insert coin for 200 additional exaggerations]

Nettopp, ja. Lille Nansen, unge hr. Pelsdått, har fått aldeles strålende karakterer! For fremragende prestasjoner både foran og bak! Tenke seg til, en hel A! Nei vent, to A’er! Du og du, dette blir julenissen glad for. Er guttungen riktig heldig, blir det feiret med en helt ny, råsa treningsvest til føreren hans, for bedre treningskvalitet vinterstid.

Det er gledelig, og man føler seg som en riktig dyktig hundeeier som har en slik velkonstruert bissevofs. Klart man skal ha ny treningsvest. Dog, jeg undrer om frontlommene er litt langt ut til siden, og dermed innholdet vanskelig tilgjengelig. Og baklomma har jeg ikke sett engang. Så, ettersom man er slik en dyktig hundeeier som straks skal sette seg i bilen og sjekke øynene på små’n, skal man ta turen innom Hund som Hobby på Lade (en naturlig omvei når man kjører t/r veterinæren på Heimdal) for å sjekke ut godsakene nærmere.

For ny treningsvest trenger man. Da jeg bestilte sist, falt valget på en Berravest jeg bestilte over nett. En vest jeg i grunnen er veldig fornøyd med – bortsett fra at den er litt liten. Kanskje litt håpefullt å bestille xs til ei dame på 175? Enda godt man kan løsne på glidelåsen i nederkant, ellers hadde det vært mer enn bare leker som tøyt ut til alle kanter, men å bruke den om vinteren over tjukke klær er håpløst. Altså må man ha ny. Altså skal det være en vintervest. Altså er reflekser og signalfarger en god idé. Altså har man en unnskyldning for å kjøpe rosa vest! Og jeg er nesten frista til å handle rosa utstyr til stakkars Dimlingen også. Mihihihi!!

Ja, for jeg skal nemlig til veterinæren med lillegutt igjen. Han har hatt gugg i øya lenge nå, vi har vasket med øyedråper og fuktige bomullpads, og tatt kurer med øyedråper i hytt og vær, men guggen står på sitt. Så nå blir det øyenlysning. Full gjennomgang av Dimlingens tårekanaler, for det er der vi tror problemet ligger. Jeg har lenge visst at han er litt trang i nøtta, man at han skal være trang i tårekanalene også, blir litt mye for meg. Den som venter får se, som regel, så vi får se, da.

Oioioi, mye å skrive om i dag – men det blir fort altfor langt å skrive alt på en gang, hm hm, selvbegrensning er for pyser. Men jeg skal altså forsøke å begrense meg litt og bare skrive om en ting til i dag. Kanskje to. Kjør!

Ja, for Nansen skal snart på sin første utstilling, eller, vel, egentlig tredje ustilling, men første der han faktisk skal bli stilt. Jeg er nervøs. Jeg trener på stå og lurer på hvilken vei han skal stå, og kaller det FLASH! og gir ham tørket lever som vi kjøpte pent brukt hver gang han ikke smeller ned i dekk. Han har pen neddekk, den gutten. Rask og kontant, beina bare forsvinner under ham og så ligger han der og gliser med jokergliset sitt og venter på godbit. Vi har et relativt stort tyngekraftproblem når det gjelder den utstillingsståen, altså. Her må det hjernevaskes. Men først måtte vi bare ha en bitteliten lydighetsøkt med Therese og Ekko…

Igjen er vi på gressletta i nabolaget vårt, og lar hundene ligge ute i pausene. Denne gangen begynte jeg å kreve at han skulle ligge, og ligge i ro, og LO AND BEHOLD! Det fungerer. Ok, jeg er ukomfortabel med å være streng, strutte med puppene og leke PMS, men det er ganske tydelig at Nansen finner veldig ro når jeg bestemmer at han skal ligge. Uomtvistelige krav er tydeligvis godt for et sinnsforvirret sinn (hihi) hardt preget av ungdommelige erotiske nevroser. Så han lå, han. Stort sett. Og han var en glede å trene! Ikke ville han bort til barna, ikke ville han bort til Ekko, ikke ville han stjele leken…eh, jo, det gjorde han. Men han slutta å stjele den veldig fort! Av egen fri vilje! Tjohei! Og fin intensitet hadde han i varmen. Flink bisk: klikk – kong!

Økt 1 – innsitt og fvf 

Det ble stort sett innsitt – og den kommer seg! Denne gangen med vanlig pølse til godbit, og ball som leke – og den satt (hihi) gang på gang! Selv om noen ganger ser det ut som om han setter seg litt på måfå, en gang endte han faktisk opp sittende oppå tærne mine, med ryggen limt inntil leggene mine, og så vrengte han huet sitt over på nakken (så ut som stakkarn hadde knekt den) og fliiiirte mot meg med galskap i øynene og tunga nede på tredje knappehullet (hvis han hadde hatt skjorte på). Flåsebikkje! Men herrejemini så morsomt det er å trene et sånt dyr.

Fvf må vi trene mer på, han mister fort konsentrasjonen, henger litt etter, og da også med en tendens til å nesten gå mer bak meg enn ved siden av meg. Så vi tok noen repetisjoner med litt økt tempo, der jeg belønna med å kasta ballen fram mot høyre når han var i rett posisjon. Det gjorde underverker! Heldigvis tar det så lang tid før ting sitter ordentlig, at jeg har god tid til å prøve meg fram på metode – noe jeg helt sikkert vil få nytte av senere.

Økt 2 – Forsøk på avstandskommandering

Jepp, tror jeg må kalle det et forsøk. Småen har en tendens til å bruke mine mer private fysiske attributter som snutetarget når jeg forsøker å få ham til å stå, ligge eller sitte rett framfor meg, så jeg forsøkte på å sette ham igjen fra fvf denne gangen. Først innsitt, så sitt og bli, så avstandskommandering. «Innsitt? Den kan jeg!» hylte Dimlingen opprømt. Og hadde så fine innsitter at jeg flere ganger rett og slett følte meg tvunget til å belønne dem, i stedet for å trene det vi skulle! Men vi fikk da noen repetisjoner. Han har ingen problemer med sitt fra stå og dekk fra stå & sitt, alt som er nedadgående er i grunnen greit. Så vi trente sitt fra dekk, og stå fra dekk og sitt, i hver sin bolk. Sitt fra dekk har vi sånn ca på stimulukontroll nå, så vi prøvde å terpe litt på låste bakbein i neddekk og oppsitt – vanskelig for både meg og Nansen! I ståøvelsene prøvde vi på det samme, samtidig som vi jobba med håndtarget for å i det hele tatt få ham til å jogge hjernemusklene i stedet for å smelle ned i dekk hver gang jeg sa noe – eller pipe frustrert hvis han allerede lå i dekk. Etter noen repetisjoner prøvde jeg å vente ham ut, uten target – men da fløy bakbeina til alle kanter. Terping, terping og atter terping, kan vi konkludere med her, altså.

Økt 3 – holde fast

Så var bisken min oppbrukt. Varm, sliten, fornøyd. Men etter en lang pause ville jeg utnytte slitenheten hans til å få koblet på hjernen og drive nyinnlæring (åååå så lur jeg er) samtidig som Ekko trente dekk med skjult fører. Vi lånte meldingsbittet til Therese, altså en avkuttet hageslangebit, og forsøkte å gjøre den kul nok til  å holde fast. Jeg er ikke særlig redd for å vise Nansen at en apportdings er himla kul lenger, jeg tror uansett han trenger veldig mye motivasjon for å gripe den. Og veit du hva? Det fungerte! Han tok i mot, og spyttet ut når jeg klikket. Etter et par feilklikk (ups) spyttet han ut før jeg klikket, og etter å ha feilet ham for det to ganger på rad skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe nytt. Så da slapp jeg ikke saken, jeg dro heller den fra ham så han måtte holde den fast – og klikket. Suksess! Snille Therese lot oss arve hageslangebiten (veldig gavmild person, anbefales på det sterkeste), så nå kan jeg ikke vente til lille Dimling blir våken og gal igjen så vi kan trene litt mer på det. Øøøh, så var det den her utstillinga om drøyt en uke og den hjernevaskinga på at man skulle stå… Æææh… Det er hardt å være hundeeier.