om voksenlivets gleder

Aller først: beklager. Om forlatelse. Oisky boisky, onnskold megsky. Ynnskyld, lzm.

Jeg har helt glemt å si (tror jeg?) sånn rett ut og uten omskrivinger og «fy fader det her er litt kleint å skrive for jeg er jo fortsatt et barn, lzm»-kruseduller, at jeg skal gifte meg! Så hvis noen lurte på om hvorfor jeg drev og sauset med hvordan sausedyret, som er helt panisk etter å bli gift og være gift, er et portrett av meg, så er det altså derfor. Jeg skal bli gift. Smidd i hymnens lenker. Bli ett med min kjære. Sone livstid i ekteskapet. Jeg håper dagen vil minne om noe a’la dette:

Jeg skal gifte meg! Altså er det på tide å eldes. Bli voksen. Hyl!

Nå vil dere vel påstå at jeg allerede har smakt på voksenlivet, kjenner jeg dere rett; her jeg sitter og skribler på min egen iMac i min (vår) (øh, ok, Svinet sin) egen leilighet med min egen hundepels som fotvarmer. Personlig syns jeg det blir urettferdig å trekke inn slike tilfeldigheter. Jeg er fortsatt et barn, eller i alle fall ungdom; det er bare alderen min som ikke kan telle. Dermed basta (bom!). Samtidig, etter at jeg fikk denne berømte ringen på finger’n har jeg merket en utemmelig trang etter å oppføre meg modent og ansvarsbevisst. Æsj, det er så kjedelig. Krangling har blitt til diskusjoner, klaging har blitt til løsningsorientert samtale, surring på skolen har blitt til innbitt arbeid (!) og jeg har kjøpt et par støvler (de er helt normale, ikke det spor kule slik som Ilse Jacobsen-støvler og attpåtil fikk jeg dem til en fornuftig pris), og har funnet ut at det i grunnen er innmari praktisk å gå rundt med stygge, ikke-kule støvler sånn ca hele tiden, at de har bedre såle enn converse-skoene mine og er bedre til å holde vannet ute enn Bianco-støvlettene med fantastiske hæler. Dessuten går jeg med fornuftige kjerringsteg, og føler meg enda til vel! Hjelp! Hva skjer med meg?! Hvem har snikmodnet meg?

Jeg skylder naturligvis på Svinet. Svinet er voksent, det, og nå har det lurt på meg en lumsk modningsprosess gjennom litt bling på en finger. Bare sjekk tags’ene til denne posten, liksom. Det er hårreisende.

Altså, jeg har blitt voksen. Svinet har vært voksent en stund, og det burde han naturligvis ha holdt seg for god for, ettersom han tross alt er noe yngre enn meg. Jeg har bare en ting å si om den saken: Dagens ungdom, du! (På bildet under er denne holdningen illustrert av mrs. Harbord, som tydeligvis syns at dagens ungdom er Absolutely Ghastly!)

(Og hvis du lurer på hvorfor nesa hennes ser litt rar ut på tuppen der, så er det rett og slett fordi den måtte sys sammen etter å ha blitt spist på av «a pack of mean little dogs». Hun er selv den heldige eier av en hel liten haug pekingnesere, om det var disse hundene som bet av henne nesen vites ikke.)

Tilbake til saken. Dette frieriet, med påfølgende giftermål om et års tid, har påført meg voksesmerter. Vi må nemlig spare opp penger til bryllup og påfølgende tilbringelse av hvetebrødsdager på et sted hvor folk ikke klarer å åpne øynene sine skikkelig, av en eller annen grunn går de nemlig rundt og myser hele tiden. Dette innebærer at jeg må spare av mine surt opptjente gratispenger fra lånekassen (kjære skattebetalere: eg takkar!), og dermed må jeg være uhyre fornuftige med mine altfor få månedlige tusenlapper. Hvordan i all verdens land og rike sparer man fra 6500 kr i måneden, når man bruker over halvparten av denne summen på husleie, en god del på mat, og resten på hund? Svar: man sparer ikke av disse pengene i det store og hele, man legger til side et beløp av monsterutbetalingene i semesterstart. De som man egentlig skulle brukt på pensum, skoleutstyr, forsikringer og buffersparing, ja, stemmer det. I tillegg sparer vi for tiden til seminytt kjøleskap  fra finn.no (vi har et kombiskap med fryserdel hvor ting ikke blir kaldt nok, og kjøledel hvor ting fryser, og vurderer stadig å snu hele skapet opp ned og bruke kjøleskapdelen som fryser og fryserdelen som kjøleskap).

Det var derfor som manna fra himmelen da jeg en ettermiddag sto og kokte kål til middag, og ventilatoren falt ned i kålen. Jepp, akkurat det skjedde. Hele innmaten til ovnsvifta vår falt helt plutselig ned i maten, og det ble takeawaypizza den kvelden. Det smaker i grunnen bedre en kokt kål, men hovedpoenget med kokt kål er at det er billig slik at man får råd til kjøleskap og bryllup, mens takeawaypizza er dyrt og da får man ikke råd til hverken kjøleskap eller bryllup på en stund. Altså kokte kjøleskapsplanene bort i kålen. Dessuten, selv om vi fikk provisorisk selvreparert vifta, så kan hverken skigarder eller selvreparerte kjøkkenvifter vara evig, så hovedsparefokuset flyttet seg naturligvis fra nytt kjøleskap til ny ovnsvifte, og så har vi bryllupssparingen i tillegg. Vifta er uansett fra tidlig åttitall, så det kan jo være greit å skifte den, tenkte vi.

Det skulle vi ikke tenkt. Ikke før hadde vi blitt komfortable med tanken på å utsette kjøleskap enda noen måneder for å få ny vifte, så vasket svinet ovnen så iherdig at grillelementet falt av og glassplaten falt ut. Grillelementet ble provisorisk reddet, mens de to isolerende glassplatene i ovnsdøra har blitt redusert til en ikke-isolerende glassplate, og maten vår har mer eller mindre blitt bannlyst fra ovnen. Heretter blir det stekeplatestekt mat. Altså flyttet fokuset seg igjen, fra kjøleskap til vifte til ny komfyr fra finn.no.  Ettersom svinet har trivdes så godt med innebygd komfyr, som den gamle er, så må vi selvsagt kjøpe ny innebygd komfyr, men siden den innebygde komfyren vi allerede har er fra tidlig åttitall, akkurat som vifta (og sikkert også kjøleskapet) så må sannsynligvis den i grunnen velfungerende koketoppen også skiftes ut da det har forekommet endel endringer i standarder og sammenkoblinger de siste 20-30 årene. Og siden den nye platetoppen sannsynligvis ikke vil passe inn i hullet til den gamle platetoppen, må vi skjære av benkeplaten, og ettersom det sannsynligvis ikke blir særlig pent må vi vel sikkert ha splitter ny benkeplate også og da kan vi snart like gjerne pusse opp hele kjøkkenet, men det har vi jo ikke råd til siden vi skal gifte oss neste sommer.

Dette begynner å bli gøy, ikke sant?

Veldig moro, faktisk. For det neste som skjer, er at svinet skal kjøre til Coop for å kjøpe hypertilbudvarer å fylle det dysfunksjonelle kjøleskapet vårt med, slik at vi får spart litt penger sånn at vi muligens kan få råd til både bryllup og fungerende ovn. Bilen vår (som er fra nittitallet, ikke åttitallet, faktisk) syntes det var en forferdelig dårlig idé, den; så i stedet for å starte sa den heller bare «host». Svinet prøvde å vri om tenningen igjen, bilen sa «host-host-host-host….døøøøøøøh». Svinet er en sta fyr, han prøvde å vri om tenningen atter en gang, bilen svarte «host-host-hooøøøhhh…», svinet ga seg ikke og vred innbitt tenningen om en siste gang men bilen gadd ikke si mer enn bare «klikk». Så da skal vi ikke ha ovn i det hele tatt, vi, vi skal leve på kokt kål og pottitter (så lenge ventilatoren ikke faller ned igjen og vi må bestille takeawaynoe), for vi skal reparere bil.

Går det an å få kjøpt returbillett til barndommen på finn.no?

Reklamer

om hormoner og IKEA

Vi vant! Hurra!

Dagen etter at pelsen på høytideligste vis runder 6 måneder, flytter den glade familie bestående av svin, pels og dyr inn i 3 rom og kjøkken ved skogkanten. Man har selvsagt opparbeidet seg et arsenal av rosenrøde feberfantasier, hvor man lever lykkelig alle sine dager i et sukkersøt grøt av vakkert interiør, evigvarende frokoster og late søndager på en solfyllt veranda. Å produsere slike drømmerier tar tid. Det gjør fysikklesing også, og nå har undertegnede bestemt seg for å ta fysikkeksamen (kanskje) og da tilbringes plutselig 4 timer daglig på skolen. Jahaha, 4 timer er jo ikke meget, men man har ikke samvittighet til å la minipelsen være hjemme alene stort lengre. Ennå. Kanskje det blir 5 i morra. Det jeg vil fram til her, er at all denne fysikklesingen, samt dagdrømmingen og møbelbrowsingen, har ført med seg to ting:

1. Jeg har mindre tid til å skrive blogginnlegg.

2. Jeg har det helt fortreffelig, og har ikke noe særlig behov for å skrive blogginnlegg.

Ja-a, ser man det, ser man det: til min enorme forskrekkelse (selv om jeg nok innerst inne var temmelig klar over det) har jeg nå måttet innse at litt av bloggprosjektet handlet om å ha «noen (eller heller noe) å snakke til», siden jeg stort sett satt her inne for meg selv og stura. Men nå som jeg har tilgang på fri flyt av kaffe, snus og glade mennesker fra 10 til 14 hver bidige dag, får jeg brukt opp snakkesaligheten min på faktiske mennesker. Mmmm, eksamenssnusen! Den er så god, og den er grunnen til at jeg plutselig en gang ble avhengig også, åhåhåhåååå, leke med ilden! Anywho, status quo er fin-fin, og hjelper mye på humøret og alltingen; men jeg syns egentlig også at det er litt trist om bloggen må dø bare fordi jeg skal leve. Liksom. Derfor tar jeg tak og plukker på tastaturet nå som jeg egentlig kjenner at jeg burde sove men er redd lakenet kan komme til å slå seg vrangt.

Altså. Hvor var man? Jo! Man vil la bloggen leve. Derav dette innlegget, som dessverre er litt fjasete og virrete – men som min far sa en gang han slapp en lille en: man må regne med litt svinn på store bruk! Og videre vant man altså denne leiligheten, hvor man om en knapp uke skal leve i sus og dus med markblomster i kjøkkenglass og evigvarende grønnsåpeduftende gulv. Og dette foregår omtrent på tiden da hr. Skroting runder halvåret. Hr. Skroting, ja, han har fra dag en vist seg å være et kapittel for seg selv, men nå etter noen måneders modning nærmer han seg mer å være en hel roman for seg selv. Gud bedre. Ikke nok med at han har funnet ut at det går an å dusje på egen hånd (han smisker seg til at jeg skrur på kaldvann i dusjen og lar ham hoppe oppi, så tuller han rundt inni dusjkabinettet og vasker seg selv. Evt prøver å drepe dusjstrålen), han har også fått noe ekkelt inn i kroppen: hormoner. Æsj. Enn så lenge er det ikke hver dag han fleiner muggsopp (i motsetning til vanlig dimlingsopp), men er stressnivået litt høyere enn ellers så dimler han som ingen annen dimling kan. Jeg må tydeligvis dø, og man starter fortrinnsvis med skoene og trommehinnene, før pøbeltendensene øker på til rene gatekamper. Hvorpå jeg haler styggedommen til nærmeste gatelys, binder ham fast og lar ham henge til tørk, til fråden stivner og den hvite løven igjen er et deilig, lite lam. Etter noen dagers voldelige sammenstøt har han klart å koble den enorme ligningen drittunge + stolpe = fastbundet, og ikke minst den svært så hyggelige, motsatte ligningen snill = fri + kos. Ikke vet jeg, om han er usedvanlig smart, usedvanlig dum eller usedvanlig snill (eller kanskje bare usedvanlig ikke helt fjortis ennå), men de hormonelle eskapadene har plutselig blitt noenlunde håndterbare. Jaja, det er vel for tidlig å klappe i hendene, synge og le – det blir nok værre skal jeg se. 1,5 years of über dimling to go!

Ellers brukes tiden flittig på IKEA.no, og det kan meldes om høy trivelsfaktor blant hylleseksjoner ved navn Bestå, Karlstadsofaer og Luddehuder. Man vil jo selvsagt komme fra et møblert hjem, og derfor være effektiv på kjøpesenteret når dagen opprinner og nøkkelen til heimen er i hende. Men OI! Plutselig ny utfordring! Dyret og svinet er ikke 100 % enige på møbleringsfronten! Det vil si, svinet svelger ikke dyrets innredningsplan med hud og hår! Spesielt ikke med sofa i hud, og et innkjøpsbudsjett på rundt regnet hurramegrundtørtiførti. Det var virkelig noe jeg aldri i mine villeste fantastier hadde vurdert som en mulighet; jeg mener, det er jo temmelig tydelig hvem som innehar kompetansen? No? Hrmpf. Vel, det er vel ikke annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet og solkrem og sitte i solveggen på verandaen med en kald pils i hånda, og vente på bedre tider. Jeg overlever.

Imens drømmer jeg om en slik en:

For de som lurer kan det opplyses om at dette er en helt vanlig storpuddel, men at den har en eier med store fritidsproblemer, som har brukt store deler av biskens første 9 levemåneder på å tvinne krøllpelsen i tynne dreads. Puddel med dreads, altså; eller som det heter på engelsk: corded poodle. Jeg håper vi kan få innarbeidet navnet «druddel» i Norge. Tjihi!