om seriøsitet og framtidsplaner

Denne gangen har jeg ikke tenkt å bruke det første avsnittet på å beklage og forklare at det er så lenge siden sist. Jeg har lært av unge hr. Dimling og begår ikke repetisjon langt inn i kjedsommeligheten. Så her blir det tut og kjør og rett på sak. Over til saken.

De siste dagene har jeg fundert. Eller, altså, jeg har lenge vært i lignende tankebaner, men da handlet det mer om skjønnhet, og hvordan man kan leve med et mer avslappet (og langt mer humoristisk) forhold til eget utseende dersom man lærer litt av hundeverdenen. Denne gangen har man gått for langt. Grensen er overtrådt, det er ingen vei tilbake og det nytter ikke snu for skammen er ankommet for lengst. Det er ikke lenger hverken avslappende eller humoristisk å tenke i de forhenværende betryggende baner; nei, det er heller skremmende og dystopisk.

Altså, det finnes massevis av mennesker, vi har en vanvittig stor genmangfoldighet, og attpåtil er det kun i ytterst få, små og isolerte samfunn (les: mormonerne) at matadoravl er en potensiell utfordring. Ellers har vi alle muligheter til å befolke planeten med en sunn, sterk og rasetypisk menneskestamme. Hurra!

Dessverre finnes det ingen NMK. Eller GHC (Global Human Club, vel!) for den saks skyld. Det er nærmest fri flyt på parring blant mennesker. Det finnes kun et fåtall regler de fleste har blitt enige om; slik som minstealder for partene, og krav om både hannes og hunns samtykke. Men ellers har vi jo gått til det noe sjokkerende skritt å insistere på allmenn rett til reproduksjon! Har vi mennesker et dypt og inderlig ønske om å degenerere vår egen art? Ønsker vi virkelig ikke en bedre, sunnere og vakrere art, eller i det minste å bevare artens nåværende kvaliteter? Ok, så har det vært perioder hvor vi har gått inn for selektiv avl, i den forstand at enkelte grupper i samfunnet har blitt tvangssterilisert. Dette er kanskje å gå litt for langt, men så er det også avleggs praksis. Nå er det avling over en lav sko som gjelder; og det oppfordres til stadig økt reproduksjon. Her ønskes typisk kjøkkenoppdrett hjertelig velkommen!

Nå skal jeg holde pusten i et par sekunder før jeg får hele Amnesty International på nakken. Det er en hel masse mennesker å skulle ha på nakken, og så sterk rygg har jeg ikke, så det er best å ta en liten pause. Og fortsette på det egentlige sporet. Som alle andre, ønsker selvsagt jeg også å en gang i framtiden å kaste meg på dette noe useriøse, planløse og artsfiendtlige avlsmaratonet. Samtidig ser jeg jo at mennesker, i følge dagbladet, vg og andre ufeilbarlige kunnskapskilder, stadig blir svakere, sykere og i dårligere stand til å overleve. I stedet for å opprettholde artens helse, utseende og gemytt, slik at våre etterkommere skal ha tilstrekkelige evner til å leve her på jorden, bygger vi stadig smartere og mindre dubbedingser, og utvikler stadig sterkere piller, som hjelper det svekkede menneske å overleve trass fysiske og mentale feilkonstruksjoner. Og jeg har jo sett Idiocracy.

Kan dette virkelig være en fornuftig taktikk for å skape en fremtidig levedyktig menneskestamme?

Nå må jeg innrømme at jeg faktisk er såpass kynisk at jeg blåser en lang marsj i hvorvidt andre avler videre på egne dårlige egenskaper; som skarphet, dårlige rygger, hørsel- og synsskader, samkjønnsaggresjon og komplett idioti. Det får være det samme; det er SEP, som de sier i Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Nei, problemene skyller over meg når det er mitt avkom, mitt ansvar, det er snakk om. Hittil har det vært grei skuring. Først skulle jeg ikke ha barn, for jeg ville ikke være ansvarlig for at det skulle vokse opp nye mennesker som skulle ødelegge verden (ja, jeg var 8 år og hadde lest en bok om verdensrommet som jeg var altfor liten for). Så skulle jeg ikke ha barn, for da ville de sikkert få det like fælt som meg (ja, jeg var fjortis). Så skulle jeg ikke ha barn, for jeg ville ikke at de skulle arve sykdommen min (ja, jeg hadde fått diagnosen hypothyreose og hyperinsulin – noe som ville ha forårsakt avlstopp på vanlige tisper). Men senere fant jeg ut at det gikk an å leve selv med hypothyreose, hyperinsulin, en stadig døende verden og en kort (og ikke minst tilbakelagt) fjortisperiode. Dessuten var jeg jo forholdsvis oppegående, mente selv at jeg gjorde et positivt utslag med tanke på miljø og store verdensspørsmål og kunne vel likegodt avle fram en liten gerilja med miljøbevisste, engasjerte og stadig joggende småunger (ja, jeg var 16 og skulle redde verden).

Men nå er jeg altså igjen i tvil. For det første: hvor vil jeg med avlen? Jo, sunne mennesker med gode hoder og godt gemytt, som vil ha et godt utgangspunkt for å samle noen meritter, både hva utseende og bruk angår, og som ikke har diskvalifiserende helseplager. For å estimere sannsynligheten for å framskaffe slike avkom, har jeg lært at man alltid må se på foreldreindividenes opphav, og siden jeg er forholdsvis høflig anlagt har jeg ikke tenkt å legge ut om svinets familieforhold her og nå. Derfor skal vi altså se på mine egne aner.

Jeg er vel nok det man vil kalle en totalt meningsløs blanding av to vidt forskjellige linjer. På min mors side er det en klar overvekt av typiske bruksindivider, som jobbet seg opp fra mer eller mindre ingenting, og som gjennom harde liv og talløse imponerende meritter har bevist sine gode anlegg på ulike fronter. Her har vi mennesker godt egnet til alt fra hardt kroppsarbeid til komplisert tankearbeid, som aldri tok seg en unødvendig dag fri eller fant på noe tull. På min fars side, derimot, finner vi de typiske showindividene som etter lang tids suksess og høye pengepremier var i stand til å kjøpe seg alt fra de beste trenerne til de fjongeste merittene, og som slepte rundt på de mest elegante dog gebrekkelige kropper som tok seg svært godt ut i knitrende kjoler og tunge dresser, krykker og rullestoler med tykke pledd. Altså betyr videre avl på meg ingen rendyrkning av noe som helst, ingen forbedring eller videreføring av noe slags ideal – det er bare en evig liten dysfunksjonell suppe.

Og attpåtil har jeg nå pådratt meg enda en lidelse, gjennom genmateriale, miljøpåvirkning og ymse mutasjoner. Dette er ikke hundre prosent offentlig ennå, men i god wikileakstradisjon kjører vi på: jeg har etter all sannsynlighet en bipolar lidelse. Den endelige bekreftelsen (eller, kanskje avkreftelsen) kommer engang i neste uke, men damen har sagt sitt og vært ganske sikker i sin sak – dette er det eneste som kan forklare symptomene på en tilfredsstillende måte. Greit, inntil nå kunne jeg nok levd med det planløse i videre avl på meg som individ, ettersom videre avl på svinet ville være en svært god ting siden han har mange gode egenskaper som bør føres videre, og jeg vil slettes ikke låne ham ut til andre oppdrettere – ikke engang for en umåtelig, ja rent ut urasjonelt høy sprangsats. Dette med hypothyreose etc ville jeg også vært i stand til å holde øyne og øre åpne for hos mine avkom, slik at det ville avdekkes på et tidlig stadium og dermed ikke forårsake for mye bråk og spetakkel i de unges liv. Men så kom dette med bipolar lidelse. Det er også arvelig, til en viss grad, og hvordan i alle dager skal jeg leve med skrekken for at mine avkom skal arve dét også? Jeg kommer til å få bipolare utbrudd bare av angsten alene, og jeg vil komme til å fiske etter symptomer og innbille meg de mest grusomme sykdomsbilder bare fordi jeg vet at det finnes en sjanse for at det kanskje, kanskje…

Dette er håpløst. Jeg skal aldri, aldri mer sammenligne menneskeverdenen med hundeverdenen. Jeg kommer til å bryte det løftet ganske snart. Og jeg kommer til å finne ut at jeg fint kan få barn likevel, ganske snart. Men jeg kommer nok alltid til å ligge våken og lure på hvorfor barnet mitt var sint, tilsynelatende uten grunn. Var det panikkangst? Euferi? Eller insulinsjokk, kanskje?

Reklamer