omforming

Ja! Jeg må jo blogge om at jeg har gitt bloggen en tjuetrettenlook. Hurra! Sjampis til alle!

Også har jeg ordnet opp i noen bilder som forsvant, men så var det kjedelig, så orket jeg ikke mer, så nå får man bare godta at det er noen ikkefunksjonelle bildelinker her og der. Hah!

Reklamer

om nytt år & nye muligheter

Så var vi igang igjen. Grunnene til hvorfor det plutselig ble drøye to måneder virtuelt renset for bloggekshibisjonisme, kan raskt og rimelig enkelt oppsummeres slik: pelsen har vært en usedvanlig grei og på grensen til kjedelig bikkjefjott den siste tiden. Lykkelig, elskelig, godlynt og temmelig blåst i hodet, altså ingenting å skrive hjem om, langt mindre le rått av. Dessuten har det vært en del omveltninger som har krevd tid og energi, som en plutselig og uforvarende friskmelding (det viser seg at hele problematikken bunnet ut i feilmedisinering og -behandling, noe som nå for det meste er rettet opp i). Men sist, og ikke minst har det vært rent urimelig kaldt utendørs. Jaha, tenker du kanskje, om det er mange stive blå der ute må du da ha mye mer tid til å sitte inne i varmen og taste på det nydelige, brukervennlige mac-tastaturet ditt? Vel, sier jeg da. Det er bare å komme på besøk hos svinet og meg, det, og se hvor lenge du overlever på kontoret vårt! Undertegnede harselerte seg nemlig gjennom hele høsten, da svinet gang på gang påpekte behovet for flere ovner i leiligheten; vi kan ta bare kle på oss? Vi bor jo midt i lavblokken og får varme fra alle kanter? Det blir vel ikke  kaldt i en borettsblokk i Barteby? Jo, det gjør det. Nå er da endelig ovnen (takk Gud!) innstallert og innstilt på 30 grader pluss. Hvilket resulterer i et inneklima på kontoret som knapt kan kalles levlig med 12-15 plussgrader og Raynauds syndrom (kaldt «likfingre» på folkemunne) i armer og bein. Hva man ikke gjør for en blogg, altså.

De marsjerende blå hutregradene har ført til en del endringer i hundeholdet i heimen. Det har ikke blitt sånn altfor mange kveldsturer i pysj og mokkasiner i det siste, noe som også bunner i at svinet har overtatt ansvaret for akkurat den turen. I stedet har jeg og pelsemann introdusert en ny tradisjon: en nydelig 30-minutters morgenrunde med pysj under en minst 30 år gammel varmedress, gjort mulig av en nyinnkjøpt Statoilkopp fyllt til randen av trippel espresso og H-melk, Sorelstøvler som er garantert å holde tærne lunke selv når det er førti blå på utsiden, og ekte reinsskinnsvotter med saueullfór. Stort sett er det altfor kaldt å strippe lankene for votter og varmepakker, så det har blitt lite trening av den unge Hr. Dimling disse siste månedene, og den treningen han har fått har stort sett dreid seg om å løpe fra mor som banner og sverter på ski i den andre enden av kjørestrikken. Neida, så ille er det ikke, nå overdriver jeg, dimlegutten er faktisk ganske flink til å snørekjøre, han! Likevel, jeg oppfordrer herved alle hundefolk til å drite i å snørekjøre i ikke oppkjørte løyper med racingski og -staver, når sola har gått ned og man har glemt å ta med hodelykt. Det er ikke så gøy selv om det godt kan betegnes som ekstremsport og dermed kan høres forlokkende ut. Det er faktisk bare dritt.

Angående nevnte skitur, hadde vi en liten episode da vi hadde kommet oss trygt inn i borettslagsområdet igjen.  Nå må jeg, før historien kan fortsette, bare få opplyst allmuen om at det i vårt borettslag bor ei trivelig og evinnelig myk lita goldentispe (eventuelt meget mulig goldenblandings), som aldri har sett hverken halsbånd eller kobbel på nært hold. Ikke vet hun hva fri ved fot betyr, men hun er godt bevandret i betydnignen av «fri». Ganske ofte veldig irriterende. I de siste par dagene har i tillegg min egen pelsskroting begynt å støvsuge veiene rundt borettslaget, og tilbringer tiden rett før og rett etter tur foran utgangsdøra vår, der han piper inderlig og hjerteskjærende. Sikkert en vakker ode om denne lille tispa, for på vei inn i oppgangen vår, nedlesset av ski og staver og bånd og seler og en kjempestor dimling, kom nevnte tøs pipende og nilogrende mot oss. Nei, vent, ikke mot oss, hun er livredd omtrent alt i hele verden, unntatt skrotingpelsen; hun løp altså pipende og nilogrende mot skrotingen! Oh, joy! Snipp snapp snute, så hang de fast – heldigvis var det hormonpelsens snute som hang fast i hennes, eh, lykkesentral, og ikke hans, eh, lykkesentral som hang fast i hennes. Hvis du skjønner? Anywho, hun dyttet sitt bakre legeme resolutt mot hele skrotingens legeme, og pistret og jamret mens hun trakk halen lengre ut til siden enn det jeg visste var mulig. Aha, tenkte jeg. BRØØØØØØØØØL!!!!, hylte jeg. Og det var ikke for tidlig, for i samme sekund tok dimlegutten sats og hoppet opp på tispa – som heldigvis allerede hadde blitt vettaskremt av brølet mitt og forsvunnet til en varmedressbekledd mann – sin eier.

Hvorpå fulgte en lang tirade i retning denne mannen, akkompagnert av uling fra lillemann og fortsatt jamring fra den tøsete frøkna. Mannen startet konversasjonen med å påstå at tispa ikke hadde stådager (hun hadde nemlig ikke hatt løpetid lengre enn sånn 8-9 dager, trodde han, og dessuten visste han i grunnen ikke helt hva stådager var så det hadde hun i alle fall ikke), og fortsatte i god stil med at de godt kunne få parre seg, det var ikke ham imot. Omtrent på det tidspunktet ble jeg til en sint, kaklende drittkjerring, som kalte ham både opp og ned og banna og sverta så høyt at til og med skrotingpelsen tidde forskremt. Så gikk jeg, og trakk trekkhunden min etter meg.

Kjære mannen som eier tøsen.
Hvis den aldeles nydelige retrieversaken din ikke kommer hjem etter lufteturen sin en kveld – for jeg vet at hun alltid lufter seg selv om kvelden – så er hun hos meg. Og nei, du får henne ikke tilbake. Kanskje hvis du ber veldig tynt og angrer ekstremt dypt, men da er det en sterilisert, avtøset utgave du får tilbake.
For det er nemlig ikke bare hunden din som er ei tispe.