Tilståelser

Formen er veldig variabel for tida, og stort sett insisterer den å variere mot det negative holdet. Derfor har det blitt litt tynt med både trening og blogging de siste dagene (ukene!! Hjelp). Det er ingen vits i å trene når hodet og kroppen min ikke er med, noe jeg beviste ovenfor både meg selv og Scala da vi dro på fellestrening i går ettermiddag. Jeg hadde egentlig mest lyst til å bli hjemme og sove, men så var det min tur å ha på gul vest og være «ansvarlig» og hyggelig mot nye og sånn, så da følte jeg jo at jeg måtte. Og da kunne jeg vel like gjerne ta med Scala og få trent litt?

Nei, det kunne jeg ikke like gjerne. Vi fikk en fin fvf-økt; eller, fin og fin fru Blom. Men den var en forbedring i forhold til tidligere med tanke på det mijøet vi var i og de forstyrrelsene vi hadde. Det første Scala gjorde da hun kom ut av bilen var å få krøllhale og bust fra stumpen til nakken idet vi gikk forbi en veldig lekker strihåret vorsteh-mann (ei bittelita golden retriever dame som tøffer seg sånn for en schvær og barsk bartemann ser skikkelig teit ut, faktisk); og etterpå gikk hun ok fvf forbi. Så det må vi jo være fornøyde med, selv om hun ikke var like intens og fokusert som jeg skulle ønske. Jeg øver meg nemlig på å være fornøyd med forbedring, hihi. Vi hadde også etpar ok enkeltdekker (trakk ut tida selv med vanskeligere forstyrrelser enn ever siden vi begynte å ta tak i dette; gryntegriser og pipeballer og masse masse hunder, lxm). Men så var jeg ute og sykla med både apporten og dekk/sitt fra stå. Tilbake til stuegulvet med klasse 3/elite-avstanden, den må vi få orden på. Hun har blitt flink til å rygge, da…

Ellers har vi jo trent litt sporadisk i det siste, Therese har vært flink til å dra oss med på søndagstreninger. Hurra for det, i alle fall!  Og der er det noen oppturer: apporten er faktisk på vei til å bli riktig bra (det ble noe tull i går, men det var nok fordi jeg var litt irritabel og sliten, og Scala blir jo usikker og teit av det). Hun kan nå komme helt inn på plass uten tygg, og jeg har begynt å introdusere det å sette henne igjen med apporten i munnen og så kalle henne inn. Med apporten er det alfa omega at hun får til i 99,99 % av tilfellene, for hun blir bare usikker om jeg korrigerer – og da kommer det tygg igjen. Hun blir i det minste veldig glad av å se apporten, så det er et pluss.

Hopp har også begynt å bli veldig bra. Vi setter på sitt på den andre siden en gang i blant, og har nå også begynt å sette på utgangsstilling og et minimum av lydighet før hoppet. Ingen tvil om at hun har et veldig driv mot hoppet og beyond (YES!), så her har taktikken lyktes. Hadde Therese lastet opp de filmene hun tok av oss for etpar uker siden, kunne jeg ha vist at Scala også har apportert over hinder! Hun fikk litt veiledning på vei inn igjen, og vi kutta innsitten, men det er jaggu meg ikke mye som skal til før vi har den øvelsen også. Fikse apporten ferdig- så har vi den!

Fvf er også på bedringens vei. Det er mer å ta tak i; jeg vil fortsatt ha mer intensitet og bedre attityd, og vi trenger å gjøre den vanskeligere og lengre for å kunne konkurrere – men det kommer seg! Nå bare gjør jeg henne vant med at fvf kan vare veldig lenge, og så belønner jeg med leke for at hun skal bli riktig høy. Jeg kan kanskje begynne med det jeg gjorde før klasse 1 i tillegg, at jeg i perioder/økter belønner EKSTREMT mye for feks venstrevendinger slik at hun drar opp forventningen i løpet av programmet. Høye forventninger fungerte i alle fall veldig bra på henne… Jeg tror jeg kunne hatt godt av et inspirasjonskurs i fvf, av noen skikkelig dyktige folk. Hmhm. Og jeg som hadde lovt meg selv at jeg ikke skal gå noe mer kurs før vi er i klasse 3. Æææsj.

Åh. Og vi går mye tur! Det ble jo plutselig vinter midt i mars, så vi har fått noen fine morgenturer med ski. Nå er det ordentlig vår igjen, men se så fint det var for bare noen dager siden:

Scala i skisporet

Morgentur

Reklamer

Impulsivit og sliten eier = flink hund

Jeg får jo knapt gjort noe om dagen, fordi jeg er så sliten. I går tenkte jeg faktisk at jeg skulle gjøre noe, at jeg skulle spørre Therese om hun ville være med og gå en lang tur! Og så kom jeg på at hun jo er på trening i hall hver tirsdag. Det velger hun faktisk foran å gå tur med meg.

Ulf har snakket mye om Rocksmith de siste ukene, og i går ankom godsakene. Derfor hadde jeg tenkt å skygge banen så han kunne rocke alene. Men så fikk jeg prøve. Og så var det innmari gøy! Siden vi ble så kule av å rocke måtte vi ha øl til rocken.

Ingrid spiller gitar med Rocksmith

Rockeren Ingrid

Jeg var ikke så god. Det gjorde ikke så mye. Det ble aldri lang tur med Therese. Ikke at Scala skal klage, det betyr jo bare at hun ikke får mer enn totalt en mil i løpet av dagen.

Men jeg oppdaget at det ikke var på langt nær like gøyalt å se på at Ulf spilte, enn å spille selv! Så da klemte vi inn litt trening, Scala og jeg. Akkurat nå husker jeg selvfølgelig ikke alt vi trente på, men det var i alle fall mye forflytninger, og vi kom videre! Scala har god kroppskontroll, og vi pusha litt med bakpartskontrollen (jeg så nemlig en video på facebook av noen andre som gjorde det, og ble inspirert). Jeg tror ikke jeg skal gå på akkord med noen ting på forflytningene, hun kan fint ha korrekt posisjon i alle bevegelsene, bare jeg gidder å trene på det. Jeg tror det ble fokuset mitt for uka, plutselig.

Vi trente litt apport med vannapporten. Den er akkurat så hard at den ikke er like gøy å kaste i munnen, men det er nært. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med apporten, for å være ærlig; enten blir det kasting i munnen eller så blir alt veeeldig tungt og trått. Hvis vi bruker metallen og jeg gir mye av meg selv, så blir det ganske ok, men jeg er litt usikker. Tror jeg skal ta det opp når Heidi Billkvam kommer tilbak til siste delen av dobbeltkurset vi har!

Ja, og så trente vi litt på pusleting. Jeg har jo irritert meg over at Scala har superfin flatdekk men ikke skjønner at det går an å legge seg flatt fra utgangsstilling, og at hun spretter opp med hodet bare jeg blunker. Gjett hva vi gjorde da? Vi øvde på det! Known to lead to success! La fra meg tankene om at hun burde skjønne det av seg selv (stakkar damen, hun kan jo bare ikke å generalisere) og fikk henne til å dekke flatt nærmere og nærmere meg til hun til slutt var helt ved siden. Når hun dekker flatt etter eget ønske så stuper hun rett ned (virkelig, stuper) fra stående, så etterpå øvde vi litt på bevegelsen fra sitt til flatdekk. Til slutt fikk vi én flatdekk fra utgangsstilling, og da var vi begge to veldig stolte og fornøyde.

Ok. Så ukens fokus er kompromissløse forflytninger, og så skal vi tasle litt med flatdekk fra utgangsstilling, og øve på fvf/kontakt forbi pipeball når Ulf er i nærheten og kan pipe. God plan.

En lørdag i februar

Vi våkner kl 8 (på en lørdag! hva er galt?!). Scala gir etter for en guilty pleasure: sokketyveri.

Scala har stjålet ullsokkene mine

Sokketyv

Innen klokken har blitt ni, har jeg og Scala gått morgentur, og jeg og Ulf har spist frokost. Tid for kos.

Ulf og Scala koser seg på gulvet

Kos

Klokken ti er vi på vei til Skistua for å gå tur og hente startnummer til Markatrimmen som går på søndag.

Scala sitter i bilburet

Scala i bilen

Ulf syns han kler startnummer. Hverken jeg eller Scala protesterer på det.

Ulf poserer med startnummerene våre

StartnummerUlf

Etterpå går vi en liten tur rundt Vintervannet. Det er veldig, veldig glatt, men Scala har naturlige brodder så hun syns vi er treige pyser.

Scala viser seg fram

Scala viser seg fram

Klokka har blitt 11, men Trondheim er ikke helt ferdig med å våkne. Bare nesten.

Siste rest av soloppgang

Siste rest av soloppgang

Klokka tolv er vi på Ikea for å bytte bort lampe og få ny stol. Vi spiser pølse og venter på stolen. Vi fikk plass til en dings i budsjettet, som Scala skal få trene på å stå på – med bare bakbeina. He-he.

Ved vareutleveringa på IKEA

Vente på IKEA

Klokka har plutselig blitt to, og vi spiser lunsj. Hot linsesuppe med kylling, og vietnamesiske fiskekaker med paksoi-wok.

Bilde av lunsjen vår

Omnomnom

Klokka tre er jeg ferdig med å sette opp den nye stolen. Scala er uselvisk og melder seg frivillig til å prøve den.

Scala ligger i stolen

Scala og Poäng

Poäng hadde vært et gøyalt hundenavn. Dumt vi (dvs, jeg) ikke skal få flere hunder på lenge =(
Klokka er fire og tur-tid, så Scala pynter seg før hun går ut.

Scala med halssmykket mitt

Fin dame

Vi er inne igjen i 6-tiden. Vi er alle fornøyde med ommøbleringen. Koseligere for mennesker, mindre tv, og mer mykt teppe for kvalitetsbevisste hunder. Jeg er inne i en periode hvor jeg liker store mønstre og mørke farger. Nå som jeg har kjøpt stormønstret stol håper jeg perioden varer lenge.

Bilde av stua som er ommøblert

Ommøblert stue

Ulf henter skiene for å preparere dem til morgendagens skirenn. Scala syns det er snurrig å oppbevare skiene innendørs.

Ski i gangen

Ski i gangen

Det skjer ikke så mye mer. Vi spiser mye, lader opp med masse hvile og masse mat til skirennet (som jeg aldri går, fordi jeg ikke er i form på søndagen, så jeg går heller 15 km tur med Scala og føler det er veldig logisk, mens Ulf opprettholder familieæren ved å gå alle de 40 kilometrene sine), jeg glemmer å ta flere bilder, og vi tar det rolig  resten av kvelden. På ett eller annet tidspunkt går vi kveldstur.

KoseScala

KoseScala

Årehelg og ukesfokus

Forrige ukesfokus var apporten og tygging (eller, kasting) av den… Vi fikk ikke trent særlig mye, men det ble litt bedre, særlig ved å trene inne med liten apport og være rolig.

Så dro vi til Åre! Deilig, jeg planla ingenting, men kom til dekket bord. Alt jeg måtte gjøre var å dra hjem fra jobb kl 14 for å pakke ting til meg og Scala, og kjøre og hente mannetingen – og så dro vi til Åre Björnen med noen venner. Superkoselig! Svinemannen gikk 5,5 mil i løpet av helga, men det holdt jaggu med knappe 3 for meg og Scala. Hun syns det var kult å få trekke igjen, vi har jo ikke fått gått på ski siden jul fordi all snøen er blåst bort i Barteby. Men det var litt fælt at det var -20 grader og hun måtte ha på seg potesokker…

Scala blir rar med potesokker

Potesokkdøden

Og hu hei for en trekkhund hun er! All tida vi har lagt ned i å lære henne av sånne dirigeringer gjør at man bare kan snakke med henne mens hun dundrer i vei, det er som å styre en fjernstyrt Scala! Bare at det selvfølgelig er mye kulere, fordi hun er så med og vi har det skikkelig skikkelig kult sammen. Fjernstyrte ting har det ikke kult, tror jeg. De bare gjør ting.

Ettersom Scala ikke er fjernstyrt, men bare kul, er det også nødvendig for henne å bruke mye tid på å rulle i snøen når man stopper opp.

Scala ruller i snøen

Rull!

Hun fikk også løpe mye løs. Det er ingen vits i å slite ut en unghund, syns jeg; og Ulf syns det er fint å ha en hund som kan ikke trekke også, sånn at man får trent selv. Og da er den enkleste løsningen at hun løper løs, det er jo like lett å styre henne da som med bånd på.

Vi prøvde å ta et familiebilde

Scala er for glad for å ta familiebilde

Familiebilde

Strulledamen blir veldig glad av å kose!

Scala er glad i ansiktet sitt

Strulletryne

Bastian syns at alt Scala foretok seg hele helga var fantastisk spennende og fascinerende, og var sjelden langt bak. Fy fader, for en herlig labrador; man kunne virkelig ønske at rasen som helhet lignet mer på ham!

Bastian kommer løpende etter Scala

Bastian & Happy-Scala

Så, som man sikkert skjønner, hadde vi en strålende helg! Og vi fikk godt på ski, noe som var ganske ok med tanke på at vi skal gå skiløp på søndag, høhø.

 

Fokus uke 5

Vi var på (første!) satsningsgruppetrening på mandag, og dagens tema var kontakt og utgangsstilling/forflytninger. Vi rakk bare å trene kontakt og utgangsstilling, startet med en hund som så på ALLE andre enn meg, men bare jeg fikk belønnet henne én gang så tok det ikke lang tid før jeg hadde en veldig fokusert hund. Altså virker det superdupert å gå ned til hennes nivå for hver gang. Hurra! Jeg kjøpte noen dårlige innsitter o.l., fordi det var klart vanskelig for henne med kontakt når jeg pusha. Jeg brukte en tydelig dritdigg rottweiler hannhund og en minst like digg rottweiler valp som forstyrrelser, og ikke minst THERESE! Kunne til slutt gå fvf så Scala måtte stoppe kliss inntil Therese, og hun holdt kontakt. Litt vanskelig å ikke nusse på hånda til Therese, som dingla ned i ansiktet hennes, men det gikk til slutt! Flink jente.

Vi prøvde å vidt litt med apporten igjen, men det blir mye e-eeh og neeeei og sånn, fordi hun så gjerne vil kaste på den. Fikk et lurt råd, og nå skal jeg legge den helt vekk – og i stedet trene på metallen inne. Da blir jeg også tvunget til å gjøre det positivt og rolig, og trene kort-kort, mens Scala lærer at det er dritt å kaste på apporter. Så vi skal prøve det et par måneder.

Og nå har vi ny fokusuke, og fokuset denne uka er forflytninger og forstyrrelser. Det vil si at vi driver med ca nyinnlæring på forflytninger, og at vi derfor må utsette oss for forstyrrelser på noe annet, feks innsitt eller fvf. Jeg vil at hun skal rygge i bakoverforflytninger, og forflytninger til høyre kan også bli pene og rette, sånn at hun på en måte krabber rett mot høyre  i stedet for å snu på kroppen. Men bør jeg da få til det samme på forflytninger til venstre? Det er vanskeligere; men om det kommer til å se korka ut med to ulike forflytninger til høyre og venstre, så må jeg jo gjøre noe med det…?

 

Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

om morgenstemning

Den der morgenstemninga var ganske ok i dag. Særlig når jeg sto på Brattørkaia klokka åtte og se MS Nordkapp legge til mens en trompetist spilte Morgenstemning på MS Nordlys som allerede lå fortøyd…

image

Ellers? Tja. Scala har iallfall ingen unnskyldning når vi skal begynne med metallapport!

image

om flaks og uflaks

Jeg blogger igjen. Flaks. Det har vært veldig kaldt i hele 2 dager i januar. Uflaks, sa Scala. Særlig da temperaturen tippa under 15 minuser og hun fikk på potesokker for å beholde humøret på tur. Vel, det hjalp ikke akkurat umiddelbart på humøret (uflaks).

Potesokkhelvette

Det får da være måte på hundeplageri, tenkte Scala. Heldigvis ble det fort mildt igjen, og jeg fikk god hjelp av Dimlingen til  å vaske klær (flaks).

Dimlingvask

Også fant jeg ut at det jo ville bli kaldt igjen. Og at Grevlingen ville trene mer enn saueskinn å sove på i bilen på trening o.l., og at hun kunne trengt et godt og varmt dekken for pauser på skitur. Etter noen dager med undersøkelser, endte valget på et ALTFOR stort Richodekken i ullfilt. 50 % avslag; flaks sa jeg, uflaks sa Grevlingen (beklager den elendige bildekvaliteten, det er telefonbilder med dårlig belysning – uflaks).

Flaks/uflaks

Dette bør nok være både varmt nok og stort nok for noen vintre framover, jeg må bare sy det inn litt for at det skal sitte godt på. Tross alt et hviledekken, ikke noe hun skal bevege seg i, så det er finfint at det er stort og dekker den lille søte stumpen hennes!

Så…har jeg fått bronkitt (uflaks). Akkurat når svinet dro til California for å jobbe litt (enda mer uflaks). For Dimlingen innebærer det noen dagers ferieopphold hos bestevenn Bastian (flaks!!), for lillefrøken Strull innebærer det rolige dager med tisseturer utpå plena, og heller litt mentaltrening innomhus. Hun har nok helt sikkert godt av å lære seg at sånt kan forekomme også, den bortskjemte lille saken får jo fullt opp med aktivitet hele tiden ellers; det er på tide å lære litt om livets harde realiteter (uflaks). Samtidig benytter vi behovet for mentaltrening innomhus til å lære bort litt flere lydighetsøvelser (flaks!), og det går jo strålende (hurra! enda mer flaks!). Så nå skal jeg skrive litt plan, for hva som skal skje på treningsfronten framover, og så skal vi fortsette å øve på momenter inne til jeg blir frisk og vi kan ta med oss momentene ut. Og i anledningen har hun likegjerne fått en kamprulle, og da kjente hun at hun virkelig kunne være en sånn tøff politihund, hun altså. Den dingsen var kul!

Kamprulla

Så. Jeg er i stand til å smelle sammen et blogginnlegg på null-komma-niks. Flaks. Kvaliteten på et slikt innlegg er omdiskutabel. Uflaks. Jaja. Ting ordner seg nok. Hvor får man tak i en ok treningsdagbok for hund?

Om gull i munn

Jeg har fått wordpress-app, så nå står jeg på bussen og blogger. Det hadde vært enklere om jeg satt. Og det blir ingen bilder i denne bloggposten før jeg får lurt noen inn via redigering på kompjuteren.

Jeg er nå 21 dager uti det nye året, og 3 arbeidsdager uti masteren. Med året går det strålende. Jeg har det gøy. Jeg har vært i operaen og sett en opera buffa med mann, bror, svigerinne og framtidig tantebarn (for anledning i form av magekul). Jeg har forsøksvis overtalt mannen til å kjøpe flere spill på outland. Jeg har arrangert diablo3-lan. Scala har skjønt opp til flere ting i treningen, og vi er på fellestrening hver uke.

svin og dyr på Operaen

Masteren skrider også fremover. Jeg og min samarbeidspartnerske er godt i gang. Vi har satt rammer. Vi har avtalt møter. Vi har dekorert tegnesalveggen med innviklede plan- og styringssystemer. Vi har inngått avtale om straffesystem for forseintkomming. Og her kommer vi til dagens tema.

Kl 9 er det seneste oppmøtetid, i skrivende stund er det drøyt halvannen time siden, og jeg er fortsatt på vei. Jeg er stygt redd for at saken allerede er tapt, denne uken vil jeg samle flest straffeminutter og måtte spandere fredagslatte på min samarbeidspartnerske (og jobbe inn timer på kveldstid). Og her kommer den bedårende historien om hvorfor jeg er så sent ute i dg; en dag hvor planene våre inkluderer flere viktige avtaler og telefonsamtaler.

Forsinket tog i går kveldvar en dårlig start, og å ikke få seg opp av senga før 8 spolertede fleste planene om å rekke tidsfristen. Likevel, de største kjeppene i hjulene oppsto nok da jeg glemte å ta med meg nøkler og telefon på tur, og svinet dro på jobb mens jeg var ute. Dimlingen var særdeles fornøyd, men jeg ble rimelig panisk i pysjog 10 minusgrader. Heldigvis gikk jeg en tur for å tenke gjennom saken, og fant fram til at det burde la seg gjøre P få hjelp fra vaktmesteren. Så det begrenset seg til en knapp time utestengt fra eget hjem i dag, heldigvis. Vel hjemme sendte jeg en beklage de melding, og kastet på meg tøy mens jeg renset potekutt og satte på potesokk, foret, vannet, og prakket valpeskinnet ut på kjøkkenet. Klar til avgang, en forvokst time bak skjema, hørte jeg noe alvorlig skrammel ute på nevnte kjøkken. Og tror du ikke det var den gyldne frøkna som sto og blomstret på kjøkkenbenken blandt tomme melkekartonger og nyvaskede sleiver (med tannmerker i)?

To sekunder, en kort prosess, og noen flaksende, halvspiste melkekartonger senere sto grevlingen og angret på gulvet.

Så. Nå må vi finne en annen løsning. En ting er i alle fall klart. Aldri stol på en retriever på kjøkkenet.

om nyttårsforsetter og annen framgang

Jeg blogger selv om det gjør vondt i sjela at jeg ikke har et eneste fotografi å lire av meg. Ja, disse nyttåsforsettene går strålende! Bare en drøy uke ut i det nye året har jeg allerede loppet Therese for kaffe, funnet på en gøy masteroppgave, hatt besøk opptil flere ganger, og laget veldig mange karakterer i Diablo 3 – hvorav to karakterer allerede har reddet Tristram! Hurra! De har flotte navn som Rumpesaft, HemorIdar, EjakulErik og Vulvane. Jeg er en voksen og ansvarlig person som ikke er det minste barnslig, noe som selvfølgelig er meget heldig da jeg allerede innehar en stilling som konsulent i arbeidslivet.

Hihi.

Så, over til noe annet. Jeg har begynt å forklare strullen min at hun må være flink, og at det fører til kalkun og medisterkake (julematrester, hurra). På søndag var jeg og Therese og trente på Rotvoll, og forsøkte meg på en litt myk-landing treningsøkt på de to biskene. Det var trivelig, det altså; særlig da vi sjøl hadde pause og satt på asfalten i garasjekjelleren og drakk te og spiste juleknask. Vi glemte selvfølgelig å ha med smårutete piknikduk, men det fungerte likevel.

Det som ikke fungerte, på søndag, var å stille krav til Nansen når Ekko var i nærheten. Han har visst litt glemt at det går an å trene selv om det finnes andre hunder der; det er vel muligens litt typisk samojed (og særlig typisk Dimling) å glemme ting relatert til trening. Jeg putta ham dermed i bilen, med litt dårlig skjult indignasjon, og hentet direkte ut lille frøken Løk for en liten gjennomkjøring av kontakt og kos. Det skulle jeg pent ikke ha gjort.

Jeg må huske at jeg har dårlig avreagering, og hunder som reagerer på min manglende avreagering. Jeg må også huske at jeg er utålmodig, og at jeg derfor må tvinge meg selv til å være tålmodig nok til å avreagere før jeg henter ny hund. Kort fortalt, den økta ble kort – og så tulletrente jeg pittelitt for å gjøre det litt gøy og bra igjen før jeg puttet hvermannsen inn i bilen og dro hjem.

Samma det, det fine med å trene med andre, og ute i «friluft» (les: innesteng garasjemiljø), er at jeg blir veldig klar over hva jeg skal ta tak i på kjøkkengulvet med de to pelsede. Så nå har særlig grevlingen fått noen fine økter inne med nipirking på avstanden og innshaping/lokking/luring av rett posisjon på utgangsstilling, og innsitt. Nå begynner jeg jo også å kjenne at det er på tide å komme noen vei med den lille blonde saken, for jeg har fått napp fra en veldig spennende instruktør som kanskje kommer til Trondheim i løpet av våren for å holde kurs for klubben – og da må jeg jo ha en hund som er klar for å gå spennende kurs til da!

om en grevling under sofaen

Da var vi gift! Etter en lang sommer med regn hver helg ble det strålende solskinn hele bryllupshelga, og vi bare nikoste oss fra fredag til søndag. Eller, i alle fall jeg; jeg var totalt avslappa helt fra jeg kom hjem seint torsdag kveld, hele veien til jeg plutselig kom inn i kirka og fikk helt bakoversveis over at jeg plutselig dreiv og gifta meg! Stakkars svinet var nok litt mer stressa, og sov dårlig natta før, men det gikk visst over omtrent samtidig som jeg plutselig oppdaget at jeg var brud. Snodig. For egen del var det bare en «feil» med bryllupshelga, og det var at jeg ble solbrent da vi var ute og tok bilder – men så har jeg jo skille etter brudekjolen nå da! Stas! Syns vi var søte også, jeg; kjekke mannen i livkjole og med pappas gamle gullur i lomma, og sjøl hadde jeg jo brudebukett med selvplukket lyng og dvergbjørk, for ikke å snakke om aller verdens mest fantastiske kjole som mammaen min har sydd. Flink mamma!

Det var en skikkelig bra dag, og en super fest, og så fikk vi hoppeslott som bryllupsgave! Meget passende, syntes jeg.

Plutselig var det mandag morgen, og vi satt i bilen på vei for å hente valpen vår – jaktgoldenfrøkna Indragårdens Kalas! Hun er etter Gleen Mhor’s Dark (Danne til vanlig) og Indragårdens Filippa, og født 29. mai. Snille oppdrettere passet henne i nesten tre uker over leveringstid for at vi skulle få gjort ferdig bryllup, flytting og min sommerjobb før vi hentet henne. Vi føler oss rett og slett skikkelig heldige som fikk kjøpe denne fantastiske valpen, og for at vi fikk sånn god hjelp av oppdretter.

Danne har vi ikke møtt selv, men vi har møtt noen av avkommene hans; jaktgoldens av den litt mer heftige typen, med masse krutt og arbeidskapasitet. Filippa, derimot, har vi møtt – og søstra, broren og mora hennes også. Veldig trivelige, avbalanserte hunder; noe roligere enn Danne-avkommene vi har hilst på men fortsatt med massevis av arbeidsvilje og -glede! Svinet var totalforelska i Filippa, så vi var enige om at dette var kullet for oss. En hund som ikke har noen begrensninger på hva vi kan gjøre sammen, eller hvor langt vi kan komme, men som vi samtidig er sikre på at også vil bli en flott tur- og familiehund. Som en ekstra bonus er Scala, som vi til slutt endte opp med å kalle henne, helt utrolig vakker!

Hun er en helt fantastisk valp. Avbalansert og flink til å slappe av overalt og når som helst, men samtidig full av energi og lekelyst. Sover natta igjennom, flink til å si ifra når hun må på do, trygg nok til allerede å være en del alene uten problemer, – og generelt en blid og fornøyd liten sak. Vi ba om en trygg og stødig valp, ettersom pelsen har slitt med stress og er litt engstelig; og det er hun definitivt. Tøff i trynet, går på og er ikke eeeegentlig så innmari opptatt om hvorvidt vi blir med på ekspedisjonene hennes. Klarer sjøl, for tenk! Så her blir det mye kontakttrening framover…

Dimlingen er veldig fornøyd med familieforøkelsen, og syns ikke det er noe poeng i å si ifra noe særlig til valpen som har en tendens til å bli litt grevling. Særlig liker hun å ta med seg skatter (det vil si alle hundelekene) under sofaen, og gi Nansen inn dersom han prøver å bli med på leken. Noen ganger lurer vi på om vi har en grevling under sofaen, for det er nok av temperament i frøkna! Vi innså ganske snart at vi må ha nulltoleranse på leking inne, for vi får ikke akkurat noe hjelp fra pelsen! Han har alltid vært begeistra for bestemte damer, men denne saken kan muligens bli litt vel bestemt når hun blir stor hvis hun får herje fritt med samojedbroren sin. Lille diva har allerede funnet gleden ved å herske, og har blitt rent dyktig på å terrorisere storebror som er altfor takknemlig for å bli terrorisert. Dessuten må vi støvsuge så himla mye når grevlingen drar ut store pelsdotter på pelsskrotingen…

Scala har allerede rukket å oppleve litt av hvert. Andre dagen ble hun stukket av veps på øyebrynet og hovnet så opp at hun ikke fikk åpnet øyet, så vi dro til veterinær og fikk kortisonsprøyte. Senere har hun vært med på en trening sammen med Therese & Ekko, og oppdaget at det finns kjøttkaker og pølser i verden (og at det er langt mer interessant enn passerende hunder). Og nå i helga var vi på en liten telttur ved Kobberdammen. Vi gikk ikke mer enn noen få hundre meter før vi slo opp teltet ved vannet, men det er mer enn nok å oppleve uten å gå så innmari langt. For eksempel vann! I god gammel stil vasset hr. Dimling til kløven ble god og bløt, mens valpelille var noget mer skeptisk… Det kom seg etterhvert, og hun vasset litt og drakk av vannet. Noe svømming ble det ikke, men det kommer seg nok med flere turer langs vannkanten og litt nøyere utforskning av dette rare, våte.

Som man ser har hun fått en tøff sele; hun går stort sett alltid løs, men vi har alltid på sele eller halsbånd for at hun skal forbinde slikt med å gå tur, sånn at det blir positivt å få på halsbånd og seletøy. Vi har så vidt begynt å trene på å gå med bånd et par ganger, og å følge etter med og uten bånd, men har det ikke så travelt med å lære henne noe som helst annet enn kontakt og innkalling.

Det var litt overgang for oss å få ikke-polarhundvalp, da; lille Dimling har jo aldri vært kald og ville gjerne sove ute i 20-30 minus da han var 8 uker gammel, men hun her blir jo kald! Så her var det bare å frottere valpen tørr og pakke henne inn i tepper når hun var ferdig med å undersøke verden. Fikk sove inni soveposen min også, heldiggrisen. Den posen ble ikke så pen etterpå, så det er fint vi snart får hvilepose til henne!

I dag tidlig ble det enda mer vann, for nå var verden ferdig med sommervær for i år, og plutselig kom det vann fra himmelen! Da var det godt å komme inn i teltet og bli tørket og å få sitte på et varmt fang i blant. Mulig man setter pris på en valp som liker kroppskontakt selv, altså…

Til hennes store forskrekkelse pakket vi plutselig ned teltet sånn at man ble tvunget til å være våt, men det var visst greit igjen da vi begynte å gå.

Nå er det fire trøtte typer her hjemme, og alle unntatt polardotten har myggestikk tross svimlende myggoljeforbruk. Det har vært en fin første uke som ektepar, og med Scala i hus. Satser på mange fine turer i årene som kommer, og at Scala blir en fin-fin treningskamerat både i skogen og på lp-banen!