Kul hund.

Jeg har en kul hund. Det har jeg vært ganske sikker på i snart to år (ja, for hun ble jo to år for etpar uker siden, fine hunden!), men for hver måned som har gått siden august 2012 har jeg blitt enda mer sikker på det. Jeg har en kul hund! Og hun blir bare kulere og kulere! Flaks.

Det har nemlig skjedd noe rart med hunden min den våren her. Jeg mistenker at hun har blitt voksen. I alle fall nesten. I løpet av disse månedene har hun på en måte blitt hardere i hodet, litt tøffere, eller mer selvstendig – jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det… Resultatet er i alle fall at hun er en enda kulere hund enn hun var før hun ble voksen. Jeg har hele tiden likt det ved henne, at hun er litt tøffere enn en hel del jaktgoldens, at det er mye kamp i henne og at hun er selvstendig og ikke så myk at jeg må gå på tærne rundt henne; men nå har de egenskapene på en måte blitt tydeligere. Hun er fortsatt latterlig lydig; men hun er ikke lenger lydig «fordi jeg sier det», men fordi det har blitt vane, vi har blitt samkjørt i hverdagsreglene våre. Også hender det at hun er ulydig! Enkelte ganger syns hun det er unødvendig å bli ropt inn, eller å måtte holde den eller den siden av veien, og da ser jeg på ørene at hun hører, men så gir hun meg fingern og later som ingenting. Og jeg liker det! Hun får ikke vinne på det, naturligvis, men jeg liker at hun tester grenser og viser viljen sin litt.

At hun har blitt sterkere mentalt og fått mer attitude gjør samarbeidet vårt bedre, vi blir jevnere. Hun har til tider hatt tendenser av å føles som en fjernstyrt bil, men nå er det et individ med klare meninger og en synlig vilje vi lever med, og jeg jobber med. Jeg ser det i treninga også, hun tar mye mer initiativ, tar det ikke personlig om hun gjør feil, og viser tydelig hva hun mener om mine avgjørelser. Artig!

Vi hadde høye forventninger til Scala, men den jaktgolden som kommer i hus etter henne…det kommer til å stilles høye krav til den, stakkar.

Også har vi trent! Faktisk. Ordentlig også, så det må jo rapporteres. Jeg må bare gå tur med den kule hunden først.

Reklamer

Relansering

Ok, dette er kanskje den tredje eller fjerde relanseringen av bloggen. Og eg advarar: nå gjenopplives den utelukkende for å bli treningsblogg. KJEDELIIIIG! Men sånn er det bare, og hvis du syns det er helt katastrofalt så er det vel bare å drite i å lese vel?! Folk ass.

Jeg kan naturligvis si litt om hva som har skjedd siden sist. Det viktigste er vel kanskje at Nansen har flyttet. Det er også det fæleste. Det har vært en innmari lang og trist prosess, faktisk gikk det et år fra start til slutt. Som konklusjon av hva, hvorfor og hvordan kan jeg si det så kort og elegant som at vi aldri hadde omplassert ham om vi ikke fikk Scala, vi hadde aldri kjøpt Scala om vi visste at det ville endt i at vi omplasserte Nansen, og likevel angrer vi ikke; Scala er den rette hunden for oss, og Nansen har flyttet et sted hvor han er den rette hunden for sin nye eier! Forstå det den som kan.

Også er det vel på sin plass å nevne at Scala siden sist er røntget, funksjonsbeskrevet, MH-beskrevet og har opprykk til LP2 med 189 poeng! Mer om det dukker opp på sidene hennes med tid og stunder. I vinter går vi to helgekurs med Heidi Billkvam, og det virker som om mange av hennes tanker fungerer veldig fint på Scala. Så med jevn og god trening er det håp om opprykk til LP3 neste sesong.

Sånn! Nå er dere forholdsvis oppdatert. Heretter blir altså bloggen en presentasjon av treningsmål, rapportering av måloppnåelse og drøfting av veier til målene. Ikke fordi jeg har blitt bitt av bloggebasillen igjen, men fordi jeg trenger et sted å samle disse tingene, som ikke bare forsvinner når jeg mister treningsdagboka.

Åh! Ja! Og bilde:

Vi ble 2. vinnere i LP1!

Vi ble 2. vinnere i LP1!

om bursdagsbarn

Hurra for Scala! I går ble hun ett helt år, og i dag er det et helt år siden Therese og jeg gikk tur til Kyvannet, og jeg fikk en telefon rett nedenfor Torshaug som sa at Kalas var født!

Tenk at en gang har minien min vært bitteliten:

Valpene 6 uker gamle

Hun var den bittelille valpen, på bildet nr 4 uansett om du teller fra høyre eller venstre. Hun skulle bli lydighet- og sporhunden min. Nå skal hun bli lydighetshunden min, og jakthunden vår!

Jakttrening på Sølen

Hun er fortsatt litt liten, traktortolleren min, men hva gjør vel det når hun har så mye å gi? Tenk så heldig jeg var som fikk akkurat deg, lille kepaløken min!

om morgenstemning

Den der morgenstemninga var ganske ok i dag. Særlig når jeg sto på Brattørkaia klokka åtte og se MS Nordkapp legge til mens en trompetist spilte Morgenstemning på MS Nordlys som allerede lå fortøyd…

image

Ellers? Tja. Scala har iallfall ingen unnskyldning når vi skal begynne med metallapport!

image

om flaks og uflaks

Jeg blogger igjen. Flaks. Det har vært veldig kaldt i hele 2 dager i januar. Uflaks, sa Scala. Særlig da temperaturen tippa under 15 minuser og hun fikk på potesokker for å beholde humøret på tur. Vel, det hjalp ikke akkurat umiddelbart på humøret (uflaks).

Potesokkhelvette

Det får da være måte på hundeplageri, tenkte Scala. Heldigvis ble det fort mildt igjen, og jeg fikk god hjelp av Dimlingen til  å vaske klær (flaks).

Dimlingvask

Også fant jeg ut at det jo ville bli kaldt igjen. Og at Grevlingen ville trene mer enn saueskinn å sove på i bilen på trening o.l., og at hun kunne trengt et godt og varmt dekken for pauser på skitur. Etter noen dager med undersøkelser, endte valget på et ALTFOR stort Richodekken i ullfilt. 50 % avslag; flaks sa jeg, uflaks sa Grevlingen (beklager den elendige bildekvaliteten, det er telefonbilder med dårlig belysning – uflaks).

Flaks/uflaks

Dette bør nok være både varmt nok og stort nok for noen vintre framover, jeg må bare sy det inn litt for at det skal sitte godt på. Tross alt et hviledekken, ikke noe hun skal bevege seg i, så det er finfint at det er stort og dekker den lille søte stumpen hennes!

Så…har jeg fått bronkitt (uflaks). Akkurat når svinet dro til California for å jobbe litt (enda mer uflaks). For Dimlingen innebærer det noen dagers ferieopphold hos bestevenn Bastian (flaks!!), for lillefrøken Strull innebærer det rolige dager med tisseturer utpå plena, og heller litt mentaltrening innomhus. Hun har nok helt sikkert godt av å lære seg at sånt kan forekomme også, den bortskjemte lille saken får jo fullt opp med aktivitet hele tiden ellers; det er på tide å lære litt om livets harde realiteter (uflaks). Samtidig benytter vi behovet for mentaltrening innomhus til å lære bort litt flere lydighetsøvelser (flaks!), og det går jo strålende (hurra! enda mer flaks!). Så nå skal jeg skrive litt plan, for hva som skal skje på treningsfronten framover, og så skal vi fortsette å øve på momenter inne til jeg blir frisk og vi kan ta med oss momentene ut. Og i anledningen har hun likegjerne fått en kamprulle, og da kjente hun at hun virkelig kunne være en sånn tøff politihund, hun altså. Den dingsen var kul!

Kamprulla

Så. Jeg er i stand til å smelle sammen et blogginnlegg på null-komma-niks. Flaks. Kvaliteten på et slikt innlegg er omdiskutabel. Uflaks. Jaja. Ting ordner seg nok. Hvor får man tak i en ok treningsdagbok for hund?

om nyttårsforsetter og annen framgang

Jeg blogger selv om det gjør vondt i sjela at jeg ikke har et eneste fotografi å lire av meg. Ja, disse nyttåsforsettene går strålende! Bare en drøy uke ut i det nye året har jeg allerede loppet Therese for kaffe, funnet på en gøy masteroppgave, hatt besøk opptil flere ganger, og laget veldig mange karakterer i Diablo 3 – hvorav to karakterer allerede har reddet Tristram! Hurra! De har flotte navn som Rumpesaft, HemorIdar, EjakulErik og Vulvane. Jeg er en voksen og ansvarlig person som ikke er det minste barnslig, noe som selvfølgelig er meget heldig da jeg allerede innehar en stilling som konsulent i arbeidslivet.

Hihi.

Så, over til noe annet. Jeg har begynt å forklare strullen min at hun må være flink, og at det fører til kalkun og medisterkake (julematrester, hurra). På søndag var jeg og Therese og trente på Rotvoll, og forsøkte meg på en litt myk-landing treningsøkt på de to biskene. Det var trivelig, det altså; særlig da vi sjøl hadde pause og satt på asfalten i garasjekjelleren og drakk te og spiste juleknask. Vi glemte selvfølgelig å ha med smårutete piknikduk, men det fungerte likevel.

Det som ikke fungerte, på søndag, var å stille krav til Nansen når Ekko var i nærheten. Han har visst litt glemt at det går an å trene selv om det finnes andre hunder der; det er vel muligens litt typisk samojed (og særlig typisk Dimling) å glemme ting relatert til trening. Jeg putta ham dermed i bilen, med litt dårlig skjult indignasjon, og hentet direkte ut lille frøken Løk for en liten gjennomkjøring av kontakt og kos. Det skulle jeg pent ikke ha gjort.

Jeg må huske at jeg har dårlig avreagering, og hunder som reagerer på min manglende avreagering. Jeg må også huske at jeg er utålmodig, og at jeg derfor må tvinge meg selv til å være tålmodig nok til å avreagere før jeg henter ny hund. Kort fortalt, den økta ble kort – og så tulletrente jeg pittelitt for å gjøre det litt gøy og bra igjen før jeg puttet hvermannsen inn i bilen og dro hjem.

Samma det, det fine med å trene med andre, og ute i «friluft» (les: innesteng garasjemiljø), er at jeg blir veldig klar over hva jeg skal ta tak i på kjøkkengulvet med de to pelsede. Så nå har særlig grevlingen fått noen fine økter inne med nipirking på avstanden og innshaping/lokking/luring av rett posisjon på utgangsstilling, og innsitt. Nå begynner jeg jo også å kjenne at det er på tide å komme noen vei med den lille blonde saken, for jeg har fått napp fra en veldig spennende instruktør som kanskje kommer til Trondheim i løpet av våren for å holde kurs for klubben – og da må jeg jo ha en hund som er klar for å gå spennende kurs til da!

om tjuetretten!

Nytt år, nye muligheter, sa folk. I år har jeg forsetter: ha det mer gøy, spille mer spill, loppe Therese for pinglekaffe og ha mer besøk. Ellers vil året inneholde både masteroppgave og jobbing (jeg har fått jobb, woohooo!), og en liten strull som garantert begynner å løpe på et eller annet tidspunkt. Hmpfh!

I jula fikk strullen og jeg skyss av Therese til Sverige (hun hadde visst lyst på en 8 timers omvei på vei opp til hytta, som i grunnen ble fryktelig mye lenger enn 8 timer), for å besøke Scalas oppdretter. Jeg var ikke enormt høy i hatten når jeg ankom med min lille strullepels som knapt kan annet enn hverdagslydighet (men hun har en fin-fin sitt og dekk, altså, og flatdekken nærmer seg, og hun vil heller se på meg enn å støvsuge hestebæsj, stooor seier!) – men det var bare gode ord å få!

Stor fin Scala

Hun er visst veloppdragen, den lille grevlingen min, og vi hadde en veldig hyggelig dag i Sverige! Vi fikk til og med møte Scalas slektninger og ikke minst mamma; artig å se hvor like de var, selv om det var tydelig at hun hadde trekk fra pappa Danne også. Siden det var slik en hyggelig dag, ble det også en lang dag, så klokka var altfor mye da vi til slutt begynte å kjøre hjemover igjen og oppdaget at noen hadde lagd skøyteis på hele den kronglete veien fra Charlottenberg til Stange. Midt i en sving, hvor Therese kjørte i ca 10 km/t slik at det føltes som om vi sklei kontrollert gjennom svingen, leste jeg meldingen hennes hvor det sto at valpen hennes var født! Så da begynte jeg å sjekke facebook-kontoen hennes også og der var det masse bilder av tervebebbiser. Jeg har blitt valpetante til en liten tervegutt som flytter til Therese i slutten av februar! Hurra! Han har et par flotte hurra-meg-rundt-foreldre og kommer nok til å bli en skikkelig kul brukshund; og er en av disse puddingene (jeg stjeler bilder fra facebook, jeg):

N-puddinger

Jeg skal visst også bli mer mennesketante, for broren min produserer etter sigende fortsatt. Jeg fikk en følelse av at enkelte budringere av denne nyheten mente dette var et eksempel jeg med fordel kunne etterfølge, men det føles heller uaktuelt per dags dato. Likevel er det veldig koselig å skulle bli enda mer tantete!

Tilbake til Sverige. Det var noe jeg glemte i stad, og siden jeg ikke liker å redigere innleggene mine må jeg bare hoppe tilbake: Selv om jeg ikke fikk noen påpakning for å knapt ha lært Scala noe (både Annika og Therese syns visst det var ok), så ble det raskt tydelig at jeg godt kan få ræva i gir nå på nyåret; og at det ikke ville vært uheldig å debutere i LP1 iløpet av tjuetrettensesongen. Etter en supertrivelig nyttårsfeiring på Hitra med gode venner, 7 kg kalkun og en festlig strullgrevling som viste hvor utholdende og hardtarbeidende, og hvor godt samarbeid hun har, i søket etter en viss dimling på hjortejakt (dusten er altfor sterk for meg, men vi fant ham, pjuh!), har jeg nå også 2 kg kalkunraskekjøtt i kjøleskapet og sterk motivasjon for øking av strullkompetansen! Må bare vente til mongoryggen har sluttet å være mongo, og mongosnyteskaftet har blitt ferdig med å snyte; men nå gleder jeg meg skikkelig til å komme i gang med treninga! Mål nr. 1 er å printe ut programmene for alle LP-klassene, og planlegge litt grovt hvordan vi skal trene utover våren. Også skal jeg sende noen mailer og prøve å få i stand et bra lp-kurs for meg og andre i klubben, for jeg går dessverre glipp av Sanna Hallgren-kurset i januar… Åhåhå! Gleder meg til en tjuetrettensesong med funksjonell LP-hund!

Sist, men ikke minst: jeg sparer penger. Til kvasikjøkkenoppussing, stor bil, nytt hus, Sølenkurs (med mindre det kræsjer med kenneltreffet, hmmm) og Hurtta-vest! Egentlig syns jeg at Hurttas treningsvest suger en meget tydelig rull, med lommer som det knapt er mulig å nå/putte noe inni/få noe ut av, men den er hakket mer sosialt akseptert som gå-tur-vest; med dobbelt hunderi har jeg nemlig begynt å sprade rundt med treningsvesten for å unngå godbitsøl i lommer og for å alltid ha nok bæsjeposer, og ha noe å legge bånd og seler i når enkelte struller og dimlinger løper løs oppi skauen. Også har jo Hurttavesten refleks! Perfekt! Nesten. Den må være rosa. Kanskje.

Sosialt akseptert i urbane strøk. Refleks. Rosa. Kinderegg!

Sånn. Ønsker dere alle en fantastisk tjuetretten! Dette blir et knallår!

om strull og målsetninger

Jepp, enda en traurig målsetningsblogg. Suck it in, biatches.

Mål #1
Etter lang tids knebetennelse pga fotbuer som dingler som fuktige hengemyrer i skoene og ikke makter å holde skjelettet i giv akt, er både menisker og tåfiser friskmeldte og har fått medisinske hjelpemidler i form av et par (etter kun kort tid) osende ileggssåler. Opp i trærne, sprik med tærne, sa folk. De sier at man skal sette seg langsiktige mål, og det har man også – om en 10-15 år er mitt mål å ha en meget beskjemmet sønn hvis venner kaller hans mor «milf«. For å være en milf, må man naturligvis ha en fabelaktig velholdt og veldreid kropp,; noe engelskmennene liker å betegne som «fit». Dersom man søker på termen «fit milf» er dette det første bildet som kommer opp:

Helt uten å legge ved sammenligningsbilder av meg selv i sort badetøy (Jeg har en svart badedrakt. Den har bein. Jeg har også en rosa bikini. Den er bitteliten), er det allerede klart at det skal en del fysisk fostring til for at jeg skal opprettholde (hvite løgner er nesten ikke å ljuge i det hele tatt) en slik fysikk i 10-15 år framover. Så jeg blåste støvet av joggeskoene og Dimlingknotten og tok en joggetur i kveld, og superundertøy under NTNUi’s svært lite flatterende løpe-fort-drakt er for varmt i 10 pluss, og det snør ikke hver augustkveld i Trondheim. Senere håper jeg at ConAndreas (Ja, du ja! Jeg veit du leser!) skal vise meg hvordan denne målsetningen best kan nås. Jeg har allerede fått en lite innblikk, heldigvis.

Mål #2:
Pensjonisten avpensjoneres. I går var jeg og Therese og trente på Ferista, og både Dimlingen og Grevlingen fikk være med. Grevlingen hadde kjempeprogresjon siden sist, og nå fomler jeg med tanken å gå valpekurs med henne. Det er mulig jeg kunne trengt en dytt der hvor jeg er for stor (men ikke så mye der hvor jeg er for svak). Uansett. Jeg har tulletrent litt med hr. Dimling, men det var først i går at jeg trente ordentlig med ham. Så mens Ekko og Therese frydet seg over de nyinnkjøpte ballene mine som har en helt vanvittig sprett (Ball! Ball! Ball! ropte Ekko. Ball! Ball! BALL!! hylte Therese tilbake og lo – lydighetstrening er så fjollete, altså), trente jeg på serriøse ting. PS, Therese: ballene finnes i mediumstørrelse også! De hadde sikkert bare ikke inne da jeg var innom.

Ja, for jeg trente ordentlig, sånn som før; selv om jeg i mye større grad enn noensinne fokuserte på å holde rett stressnivå på skranglehjernen hans, og å roe ham godt ned etter hver øvelse. Selvfølgelig er han litt rusten etter 4-5 måneders avbrekk, men jeg var imponert jeg altså! Det er fullt mulig at jeg ikke er så vanskelig å imponere etter 3 år med en samojedskroting med frynsete nerver, men herrejemini da! Jeg kunne kreve noe av bikkja, han hadde fryktelig lyst til å være flink, og de gangene han (og jeg…) klarte å stokke beina rett i vendingene så gjorde han dem rimelig pent!

Så imponert var man, at det ble satt et nytt mål. Unge hr. Dimling skal atter ut på ferden mot debut i LP1, men i stedet for å forsøksvis innfri målet såfortsomfan, har vi et noe lengre perspektiv som passer små pelsskrotinger langt bedre. Lillemann skal forhåpentligvis, helt uten påvirkning av ball, pølse og håndkreminnsmurt hud, gjennomføre et helt klasse 1-program i lydighet i en offisiell konkurranse innen 2019. Tenk det! Nå i et halvt år framover, skal vi kun fokusere på fri ved fot og avstandskommandering, mens vi krydrer med annet snacks som ruta (den øvelsen er jo til å dø for, hilsen Nansen) m.m. Så skal vi fokusere videre på fri ved fot mens vi arbeider oss videre oppover momentlista til klasse 1. Slik det ser ut nå, er det sannsynlig at vi er ferdige med innlæring av øvelsen innen hr. Dimling er 7, så da kan vi konsentrere oss om konkurranserettet trening derifra. FANTASTISK!

Og dett var dett! Jeg har selvfølgelig flere mål, særlig for den lille strullfargede saken, men de er hemmelige litt til. Må bare gå valpekurs først, kanskje. Bare se hvor strullaktig hun er!

Strull:

Frk. Grevling aka Frk. Strull:

Dimlinger liker strull:

Dimlinger er faktisk svært gode strullvoktere:

Svinet involverer seg dypt i farsrollen for strulledyret, sammen med Dimlingen:

Jeg liker også strullen <3

Vi liker strullen så godt fordi strullen er morsom, snill, og vakker!

Sånn! Det var nok strullforherligelse for et blogginnlegg, tror jeg!

om en grevling under sofaen

Da var vi gift! Etter en lang sommer med regn hver helg ble det strålende solskinn hele bryllupshelga, og vi bare nikoste oss fra fredag til søndag. Eller, i alle fall jeg; jeg var totalt avslappa helt fra jeg kom hjem seint torsdag kveld, hele veien til jeg plutselig kom inn i kirka og fikk helt bakoversveis over at jeg plutselig dreiv og gifta meg! Stakkars svinet var nok litt mer stressa, og sov dårlig natta før, men det gikk visst over omtrent samtidig som jeg plutselig oppdaget at jeg var brud. Snodig. For egen del var det bare en «feil» med bryllupshelga, og det var at jeg ble solbrent da vi var ute og tok bilder – men så har jeg jo skille etter brudekjolen nå da! Stas! Syns vi var søte også, jeg; kjekke mannen i livkjole og med pappas gamle gullur i lomma, og sjøl hadde jeg jo brudebukett med selvplukket lyng og dvergbjørk, for ikke å snakke om aller verdens mest fantastiske kjole som mammaen min har sydd. Flink mamma!

Det var en skikkelig bra dag, og en super fest, og så fikk vi hoppeslott som bryllupsgave! Meget passende, syntes jeg.

Plutselig var det mandag morgen, og vi satt i bilen på vei for å hente valpen vår – jaktgoldenfrøkna Indragårdens Kalas! Hun er etter Gleen Mhor’s Dark (Danne til vanlig) og Indragårdens Filippa, og født 29. mai. Snille oppdrettere passet henne i nesten tre uker over leveringstid for at vi skulle få gjort ferdig bryllup, flytting og min sommerjobb før vi hentet henne. Vi føler oss rett og slett skikkelig heldige som fikk kjøpe denne fantastiske valpen, og for at vi fikk sånn god hjelp av oppdretter.

Danne har vi ikke møtt selv, men vi har møtt noen av avkommene hans; jaktgoldens av den litt mer heftige typen, med masse krutt og arbeidskapasitet. Filippa, derimot, har vi møtt – og søstra, broren og mora hennes også. Veldig trivelige, avbalanserte hunder; noe roligere enn Danne-avkommene vi har hilst på men fortsatt med massevis av arbeidsvilje og -glede! Svinet var totalforelska i Filippa, så vi var enige om at dette var kullet for oss. En hund som ikke har noen begrensninger på hva vi kan gjøre sammen, eller hvor langt vi kan komme, men som vi samtidig er sikre på at også vil bli en flott tur- og familiehund. Som en ekstra bonus er Scala, som vi til slutt endte opp med å kalle henne, helt utrolig vakker!

Hun er en helt fantastisk valp. Avbalansert og flink til å slappe av overalt og når som helst, men samtidig full av energi og lekelyst. Sover natta igjennom, flink til å si ifra når hun må på do, trygg nok til allerede å være en del alene uten problemer, – og generelt en blid og fornøyd liten sak. Vi ba om en trygg og stødig valp, ettersom pelsen har slitt med stress og er litt engstelig; og det er hun definitivt. Tøff i trynet, går på og er ikke eeeegentlig så innmari opptatt om hvorvidt vi blir med på ekspedisjonene hennes. Klarer sjøl, for tenk! Så her blir det mye kontakttrening framover…

Dimlingen er veldig fornøyd med familieforøkelsen, og syns ikke det er noe poeng i å si ifra noe særlig til valpen som har en tendens til å bli litt grevling. Særlig liker hun å ta med seg skatter (det vil si alle hundelekene) under sofaen, og gi Nansen inn dersom han prøver å bli med på leken. Noen ganger lurer vi på om vi har en grevling under sofaen, for det er nok av temperament i frøkna! Vi innså ganske snart at vi må ha nulltoleranse på leking inne, for vi får ikke akkurat noe hjelp fra pelsen! Han har alltid vært begeistra for bestemte damer, men denne saken kan muligens bli litt vel bestemt når hun blir stor hvis hun får herje fritt med samojedbroren sin. Lille diva har allerede funnet gleden ved å herske, og har blitt rent dyktig på å terrorisere storebror som er altfor takknemlig for å bli terrorisert. Dessuten må vi støvsuge så himla mye når grevlingen drar ut store pelsdotter på pelsskrotingen…

Scala har allerede rukket å oppleve litt av hvert. Andre dagen ble hun stukket av veps på øyebrynet og hovnet så opp at hun ikke fikk åpnet øyet, så vi dro til veterinær og fikk kortisonsprøyte. Senere har hun vært med på en trening sammen med Therese & Ekko, og oppdaget at det finns kjøttkaker og pølser i verden (og at det er langt mer interessant enn passerende hunder). Og nå i helga var vi på en liten telttur ved Kobberdammen. Vi gikk ikke mer enn noen få hundre meter før vi slo opp teltet ved vannet, men det er mer enn nok å oppleve uten å gå så innmari langt. For eksempel vann! I god gammel stil vasset hr. Dimling til kløven ble god og bløt, mens valpelille var noget mer skeptisk… Det kom seg etterhvert, og hun vasset litt og drakk av vannet. Noe svømming ble det ikke, men det kommer seg nok med flere turer langs vannkanten og litt nøyere utforskning av dette rare, våte.

Som man ser har hun fått en tøff sele; hun går stort sett alltid løs, men vi har alltid på sele eller halsbånd for at hun skal forbinde slikt med å gå tur, sånn at det blir positivt å få på halsbånd og seletøy. Vi har så vidt begynt å trene på å gå med bånd et par ganger, og å følge etter med og uten bånd, men har det ikke så travelt med å lære henne noe som helst annet enn kontakt og innkalling.

Det var litt overgang for oss å få ikke-polarhundvalp, da; lille Dimling har jo aldri vært kald og ville gjerne sove ute i 20-30 minus da han var 8 uker gammel, men hun her blir jo kald! Så her var det bare å frottere valpen tørr og pakke henne inn i tepper når hun var ferdig med å undersøke verden. Fikk sove inni soveposen min også, heldiggrisen. Den posen ble ikke så pen etterpå, så det er fint vi snart får hvilepose til henne!

I dag tidlig ble det enda mer vann, for nå var verden ferdig med sommervær for i år, og plutselig kom det vann fra himmelen! Da var det godt å komme inn i teltet og bli tørket og å få sitte på et varmt fang i blant. Mulig man setter pris på en valp som liker kroppskontakt selv, altså…

Til hennes store forskrekkelse pakket vi plutselig ned teltet sånn at man ble tvunget til å være våt, men det var visst greit igjen da vi begynte å gå.

Nå er det fire trøtte typer her hjemme, og alle unntatt polardotten har myggestikk tross svimlende myggoljeforbruk. Det har vært en fin første uke som ektepar, og med Scala i hus. Satser på mange fine turer i årene som kommer, og at Scala blir en fin-fin treningskamerat både i skogen og på lp-banen!