Om gull i munn

Jeg har fått wordpress-app, så nå står jeg på bussen og blogger. Det hadde vært enklere om jeg satt. Og det blir ingen bilder i denne bloggposten før jeg får lurt noen inn via redigering på kompjuteren.

Jeg er nå 21 dager uti det nye året, og 3 arbeidsdager uti masteren. Med året går det strålende. Jeg har det gøy. Jeg har vært i operaen og sett en opera buffa med mann, bror, svigerinne og framtidig tantebarn (for anledning i form av magekul). Jeg har forsøksvis overtalt mannen til å kjøpe flere spill på outland. Jeg har arrangert diablo3-lan. Scala har skjønt opp til flere ting i treningen, og vi er på fellestrening hver uke.

svin og dyr på Operaen

Masteren skrider også fremover. Jeg og min samarbeidspartnerske er godt i gang. Vi har satt rammer. Vi har avtalt møter. Vi har dekorert tegnesalveggen med innviklede plan- og styringssystemer. Vi har inngått avtale om straffesystem for forseintkomming. Og her kommer vi til dagens tema.

Kl 9 er det seneste oppmøtetid, i skrivende stund er det drøyt halvannen time siden, og jeg er fortsatt på vei. Jeg er stygt redd for at saken allerede er tapt, denne uken vil jeg samle flest straffeminutter og måtte spandere fredagslatte på min samarbeidspartnerske (og jobbe inn timer på kveldstid). Og her kommer den bedårende historien om hvorfor jeg er så sent ute i dg; en dag hvor planene våre inkluderer flere viktige avtaler og telefonsamtaler.

Forsinket tog i går kveldvar en dårlig start, og å ikke få seg opp av senga før 8 spolertede fleste planene om å rekke tidsfristen. Likevel, de største kjeppene i hjulene oppsto nok da jeg glemte å ta med meg nøkler og telefon på tur, og svinet dro på jobb mens jeg var ute. Dimlingen var særdeles fornøyd, men jeg ble rimelig panisk i pysjog 10 minusgrader. Heldigvis gikk jeg en tur for å tenke gjennom saken, og fant fram til at det burde la seg gjøre P få hjelp fra vaktmesteren. Så det begrenset seg til en knapp time utestengt fra eget hjem i dag, heldigvis. Vel hjemme sendte jeg en beklage de melding, og kastet på meg tøy mens jeg renset potekutt og satte på potesokk, foret, vannet, og prakket valpeskinnet ut på kjøkkenet. Klar til avgang, en forvokst time bak skjema, hørte jeg noe alvorlig skrammel ute på nevnte kjøkken. Og tror du ikke det var den gyldne frøkna som sto og blomstret på kjøkkenbenken blandt tomme melkekartonger og nyvaskede sleiver (med tannmerker i)?

To sekunder, en kort prosess, og noen flaksende, halvspiste melkekartonger senere sto grevlingen og angret på gulvet.

Så. Nå må vi finne en annen løsning. En ting er i alle fall klart. Aldri stol på en retriever på kjøkkenet.

Reklamer

Én tanke på “Om gull i munn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s