om en bromanse

I år har jeg selvpålagt påskeferiemangel. Jeg har laget en lapp hvor det står «Arbeit Macht Frei – Påske edition», og jeg har avvist alle invitasjoner til fjell- og ølturer. Om 1 måned og 6 dager er jeg på vei til Japan, og innen den tid skal fire skakkjørte prosjekter ha blitt til 4 fullendte, vakre og konsise rapporter med eventuelt tilhørende vakre og funksjonelle produkter. Sånn, nå er jeg ferdig med å sutre om hvor ille jeg har det. Det er en dårlig idé, har jeg funnet ut, å sutre. Ikke bare mister de rundt meg hørselen (mystisk), men jeg blir overbevist av mine egne ord og syns det høres ut som en fryktelig dårlig plan å fortsette studiene og bli dizainer. Så herifra: dizain iz da shiznit! Det er engasjerende, moro, kreativt og oppslukende og derfor ender jeg opp med å jobbe mye – men det eeeer så gøy atte.

Jeg venter nå på at ordene skal synke inn og gjøre sin virkning på min skolepsyke.

Ettersom påskeferie uten ferie ikke har noenting med bromanser å gjøre (bromance; noe som kan være både en vakker ting og et turteldueproblem), er det på tide at jeg introduserer emnet. Når man har barn, drar man opp på hytta selv om man ikke har påskeferie, og pendler ned til byen tidlig om morgenen for å sitte på kontor og tørke inn litt. Eller man tar med styreprotokoller, strategidokumenter og lønnsomhetskalkyler opp på fjellet, og sitter natten igjennom og arbeider med mysende blikk i den dempede gløden fra stearinlysene. Jeg gjorde min egen vri, og tok med macbooken og bikkja på Kystekspressen for å leke ferie på Hitra i et par dager. Der var også mitt adopterte avkoms mormor og morfar og tante med barn, Dimlingens fetter – også kalt Ruffen. Ruffen er stor, pyreneer, mann og har store nok sosiale antenner for å dekke både eget og andres behov. En fantastisk fyr å tilbringe noen dager med når Dimlingen har begynt å kjenne at han er mann og kanskje burde gjøre noe med det. For det trenger han ikke. Og det er Ruffen enig i. På en dannet, rolig, hyggelig, overlegen og deilig uanstrengt, ekte dominant måte. Aldri et knuff, aldri en lyd, bare ignorering og bestemt overlegenhet. Fine hunden. Her følger en bildelogg over  en dag med Ruffen og Dimlingen. Beklager spam.

Dagen starter med at noen har det fryktelig travelt med å komme seg ut på tur, mens andre har problemer med å lukke ytterdører ordentlig –  hvilket resulterer med bisk i fjæra. Heldigvis skjønner vi ikke at det å ta på bånd kan være det spor negativt, så vi undersøker vannkanten litt sammen før vi tar på bånd – uten å forårsake traumer for hverken pip-piper eller hjortebebiser.

Det nærmeste vi kommer å drepe fugl, er noen feilslåtte forsøk på å spise opp maten deres.

De to hvite, pelskledde hadde en lykkelig gjenforening ved trappa.

Imens spiste jeg frokost, tok en dusj og fikk på meg den obligatoriske Hitragenseren, med obligatorisk oljesøl etter turer med båten, og i en obligatorisk alt for stor størrelse.

De to håpefulle ble tatt inn igjen, og til sin store forferdelse måtte Pelsskrotingen gi avkall på enda mer pels

En aldri så liten kosestund er ofte påkrevd.

Med tid og stunder ble det tid for å dra ut på tur i Guds Frie Natur. Det er ingenting som blendende solskinn, nysnø og et halvrævva iPhonekamera for å understreke hvor langt ifra hvite våre hvite hunder i realiteten er.

Ikke noe er som å finne rennende vann når hele verden er full av stivnet vann! Hr. Dimling koser seg med en liten bekk.

Ruffisen derimot, fant seg enda mer snø.

Men det aller beste, fant de ut, er å dele på gledene.

Omtrent samtidig som gutta oppdaget gleden ved å dele, ble sola sliten av å skinne og skyene hadde fått hjemlengsel og ville tilbake til jorda i form av tett snøvær. En god unnskyldning for å tusle hjem.

Vel hjemme var pelsskrotingen såpass sliten at han la seg ned på hjortefellen for å hvile, og lufte testiklene.

Selvfølgelig tok jeg nærbilde av stasen. Ah, Dimlingen er slik en ekshibisjonist! Blir fint med mer pels på skrotten, kjenner jeg.

Det moderlige opphav fikk et plutselig og ukontrollerbart behov for å bake wienerbrød.

Ruffen hadde ingen problemer med å kommunisere sin indignasjon over å hverken få smake eller slikke bollen.

Roden og freden senket seg, som man sier, og jeg benyttet anledningen til å korte ned på «Arbeit Macht Frei – Påske edition»-lista mi.

Den delen av befolkningen med tettest forekomst av kroppshår var allerede meget fornøyd med dagens innsats. Dimlingen tok seg en lur på både den ene og den andre skinnfellen.

Vi var ute et par ganger til i stadig varierende kystvær, som etterhvert ble temmelig mørkt. Slikt blir det ikke mange presentable bilder av.

Fornøyde med dagens strabaser gikk de to herrene og la seg på rommet sitt. Mente de.

Vi voksne spilte et slag Kanin.

Og snipp, snapp, snute, så var påskeeventyret ute. I skrivende (bloggende) stund sitter vi på Kystekspressen og det er 7 minutter til vi skal legge til kai i Trondheim. På tide å avslutte innlegget og takke for ferien!

Reklamer

2 tanker på “om en bromanse

    • Jeg tror det lønner seg å få seg en ordentlig gylden en i tillegg, sånn at den hvite fremstår som mer hvit. Snø er i alle fall et veldig kjipt medium å sammenligne en hvit hund med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s