om villmarkens sønn

Høsten er her. Gule blader, sur vind, regntunge dager og økt interesse for boklesing og tedrikking er her. Og jakta har startet. Mer om det siden.

Det var muligens ikke helt optimalt, sånn taktisk sett, å anskaffe en 8 uker gammel polardott en gang i starten av februar. Akkurat i en 2-måneders kuldeperiode i Bartebyen, der kvikksølvet krøp seg sammen helt i bunnen av termometeret og nektet å krysse 20-gradersgrensa. På minussiden. Min far har fortalt meg at et av hans lykkeligste minner av meg som baby, er de lange nettene han gikk rundt og bar på den ekle lille drittungen jeg var, mens jeg hylte den evinnelige kolikkserenaden rett inn i trommehinnen hans. Min far sier også at motgang og prøvelser binder folk sammen, og er dermed åpenlyst ikke helt tilregnelig. Jeg har hele tiden hatt vanskelig for å se hvordan relasjonen mellom meg og pelsverket kan ha blitt styrket av at jeg, i to lange, forfrosne måneder, måtte stå opp hver natt; til 30 dødkalde grader, stiv kystkuling, og veldig lite vind- og kuldetett pysjbukse, for å hive på meg en diger saueskinnskåpe og stable meg selv og den nødne, lille ut på holka. Da sluttet hyleorkesteret til minivalpen; all slags indre trykk kan så meget lettere utholdes i selskap av utallige minusgrader, så det tok gjerne en halvtime eller to før lillemann så det for godt å lage gule hull i snøen. Hvorpå han ikke kunne skjønne hvorfor man skulle trenge å gå inn igjen!? Det å ha en nusselig, liten hvit pelsball av en valp er ikke fullt så attraktivt når man må ut 10-12 ganger om dagen for å lufte den lille, som helst ikke vil inn igjen, for der hersker det uutholdelige 15 plussgrader. Å tenke tilbake på disse månedene fyller meg ikke med varme og lengsel; jeg vil heller kalle følelsene for kalde stikk av intens misbilligelse og indignasjon.

Det som derimot har vært noenlunde optimalt, er å ha en blomstrende fjortisdille i femogtjue pluss. Som henger siklende og pesende i den andre enden av kobbelet, et sted bak meg, og som nå og da kanskje orker å glefse etter føtter eller armer, men som fort gir seg når han innser at det man blir varm av å holde på sånn. Han har vært slitsom i blant, ja, men jeg er evig takknemlig for at varmen i sommer har lagt en aldri så liten demper på skrotingens hormonelle utfoldelser. Orker ikke, gidder ikke; og det har vært helt greit.

Nå derimot, er – som sagt – høsten her. Og dimlingen står i full blomst. Ikke bare i hormonell forstand; enten har han roet seg litt eller så har vi blitt flinkere til å takle hans opprør mot foreldre og foresatte. Nei, han blomstrer også i hundsk forstand. Han er rett og slett en uslukkelig lyskilde i vår hverdag, et tindrende høstlys som skinner så sterkt at det jaggu er bra han går med lampeskjerm inne. Ja, det er sant, en oppdatering i den prosessen er kanskje på sin plass. Here goes: selv om pelsen ikke akkurat er tørr bak øra, så har han klart å tørke opp mellom beina. Høyre albue, derimot, er et kapittel for seg. Her er det ikke, og har det aldri vært, snakk om våteksem; men det er på nære nippet. Lampeskjerm til tross. Hvert ubevoktede øyeblikk går med på å slafse albue, og den er også rimelig utsatt når man er ute og går i fuktig vær. Dessuten er det så himla lett å klø seg med bakfoten! Og på den måten spre det såre området utover til alle kanter. Hurra, kjempelurt. Så lillemann går fortsatt med herresokk og lampeskjerm, men lille hr. Houdini er flink til å kle av seg (i alle fall sokken), og det er uansett begrenset hvor mye et par millimeter med bomullstoff kan beskytte sår hud mot skarpe klør. Det er nesten så man vurderer anatolsk hudløs bisk som andrehund. Jeg håper den finnes, og er litt mer givende å trene med enn en gjennomsnittlig fyrstikk.

Tilbake til dagens tema. Det er høst, og kjølig i luften, og villdyret har våknet. Endelig er det et levelig antall plussgrader for både pels, dyr og svin, så nå er det ingen som holder på å dø av et eller annet temperaturavhengig når vi er på tur. Og det åpner nye dører for oss alle, dører som alle går én vei: ut i skauen. Eller, for å si det veldig mye enklere og mer forståelig: vi har begynt å gå ordentlige turer sammen. Man kan faktisk gå en 4-5 timers tur med lillemann nå, uten at han dør på seg. Selvsagt dør han litt etterpå, hjemme, men på en veldig avslappet og behagelig måte, helt til man rasler med lenka igjen – da er han atter klar for å erobre villmarken. Nøkkelen til suksess er nomesele og snørekjøringsbelte, for med trekk som jobb blir lille dimling litt mer flink trekkbisk og litt mindre forfjamset dimling, som klarer å konsentrere seg svært så godt om å bare gå rett på, samme hva han støter på, og slikt blir det betraktelig mindre fleining i fjellheimen av. Altså har vi begynt å gå halvlange lørdags- og søndagsturer, i beste småborgerlige, selvgode stil. Det er oss og de krampeaktig kjernesunne småbarnsfamiliene.

Slik foregår en av våre helgeturer:

1. Velg ut destinasjon:

2: Snart etter at man har begynt å gå, må man vise sin glede over denne deilige turen ved å fleine litt i lyngen. Dette er påbudt adferd for alle små dimlinger.

3: Finn noe tilfeldig i lyngen som må dø

4: Ikke la deg hindre hvis det ikke finnes noe i lyngen som kan drepes. Drep lyngen.

5: Hvis menneskene stopper og drar opp kameraet: poser! Dette er din billett til neste tur, for når menneskene ser på bildene etterpå, og finner stasbilder av små dimlinger, blir de stolte og får lyst til å gå flere sånne turer. Selv om du var drittsekk stort sett hele tiden.

6: Når man er halvveis, er det alltid noe godt å få for små dimlinger. Ignorer 2 fremmede hunder ved destinasjonen, og gevinsten deles ut!

7: Straka vägen hem! Hvis det er behov for utagerende hormonadferd, bli ferdig med dette før man ankommer hjemlige trakter! De dumme menneskene glemmer uansett alt annet enn de fem siste minuttene av turen, så hvis man er snill bisk da, blir allting godt og man er snart på langtur igjen!

Neimen, har du sett; nå har man tatt seg vann over hodet. Nå er det statistikk på programmet, det får bli flere utleveringer av høstens jaktlag en dag nærmere jul.

Tudelu!

Reklamer

2 tanker på “om villmarkens sønn

  1. Nansen ser fremdeles like vakker ut som før :) Og det er en fryd og se en hvit dimling i skog og mark. Maar har også komt i den flotte trassalder og eg sliter med intens piping i øregangene etter eit av dagens angrep mens mann desperat prøver og pleie skallebanken på sofaen fra gårsdagens arbeidsdag.

  2. Sjelden jeg har noe å si om saken annet enn at Dimlingen er herlig dimlete, Dyret er passe dyrisk og Svinet sikkert er svinaktig fin å ha, men jeg håper med dette at jeg får sett det nye utstyret i bruk på en av de berømmelige langturene.

    Forresten, jeg funderer over en sak…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s