om pels og fôrfloker

Da var det vel på sin plass med en aldri så liten oppdatering? Dimlingen har ligget til tørk i 5-6 dager nå, og dermed er veien til ferdig pelskonservat halvgått. Våteksemen har allerede vært tørr skorpe i noen dager, de daglige smøreøktene har endret karakter fra øredøvende, trommehinnesprengende, utkastingstruende dyremishandling til en ordentlig deilig kosestund (hva er vel bedre enn å få ligge på mors fang og skreve, og bli fôret med fiskepinner/dentastix/pølse i en ende, mens far sitter i den andre enden og tafser på playboyens høyalerte lystsentra?), det er mindre lampeskjermkræsjing i møbler og dørkarmer, og dertil mindre brumming og syting over manglende anledning til selvpåført intimforlystelse og påfølgende -smerte. En bivirkning som ikke var opplistet på pakningsvedlegget til fucidermsalven, er at pasienten nå finner det for godt å klø på de hersens stikkene på høyre albue. De var høyaktuelle og enormt interessante for en drøy uke siden, men ble akk, så gårsdagens nytt og annenrangs moro når det begynte å skje saker og ting i underlivet. Så dagen etter at lampeskjermen kom på, måtte påkledningen av lillemann utvides til et stk herrestrømpe fastsurret på høyre bakfot. Først ble den festet med sånn selvklebende hundebandasje, men den ble fort til selvklebende hundemat. Deretter forsøkte man med plasterteip, sportsteip og maskeringsteip, etterhvert i flere lag og med kreative dimlingfeller. Det viste seg snart at den beste løsningen var å dynke sokken i Bitter Bite, og deretter bruke en halv maskeringsteiprull på å klistre den inntil den håpefulles bakpote, brette sokkekanten over og feste denne igjen med uhørte mengder plasterteip, hvorpå den unge herren avleverer et indignert fnys og oppviser et særdeles trist åsyn som er tidenes beste garanti på at sokken ikke kommer av før man selv klipper av teipen.

Det hører til historien at vi tok oss en tur til hr. Veterinær for å søke råd om albuetilstanden, da vi den første dagen hadde forsøkt og ubønnhørlig feilet med bruk av potesokk for å begrense skaden. Helt uten time ble vi vel tatt i mot av hr. Veterinær nr. 2, altså ikke den vi var hos her om dagen, men en ganske annen fyr, og han var meget lite interessert i å snakke om metoder for å hindre kløe og selvskading. Han ville så mye heller få sagt sin klare mening om våteksemsens opprinnelse, nemlig at lillemann lider av fôrallergi og måtte heretter fôres de neste 15 årene på et tørrfôr som koster like mye som en liten pånni og kommer i enorme 8-kgssekker, og som veterinærkontoret tilfeldigvis (takk og lov!) førte. Denne fôrallergien hadde nok sannsynligvis sammenheng i at vår unge, håpefulle, på ubarmhjertelig og skjødesløst vis og helt uten tanke på guttens ve og vel, fôres halvt med Norwegian Polar. Ettersom jeg mener å ha satt meg godt inn i nevnte fôrs innhold, både når det gjelder råvarer og næringsstoffer, er det selvsagt unødvendig å nevne at jeg ble svært så nysgjerrig på hva slags innsikt denne veterinæren satt på. Og det fikk jeg snart vite.

Det hadde seg nemlig slik, at den banebrytende, grensesprengende, uutømmelige mengden informasjon nevnte hundeholdsautoritet hadde å by på, var dette: «jo, altså, disse råfôrene har endel mangler på innhold». Ehm. At det var? Ok, første punkt: Greit nok at NP er til forveksling likt et råfôr, men det er faktisk ikke rått. Andre punkt: NP inneholder minst like mye vitaminer, mineraler, sporstoff, proteiner og gode fettsyrer som de riktig dyre tørrfôrene, men kan i tillegg by på ferske, gode råvarer og en mangel på billige salgsargumenter, tomme karbohydrater, langtidslagring, tarmsvelling, magedreiningsrisiko og besk smak som nok svorne tørrfôrbrukere vil savne. Igjen: unødvendig å bemerke at min interesse for hva denne «innholdsmangelen» besto i økte betraktelig, så oppfølgingsspørsmål ble avlevert i min aller spakeste, blÅndeste og mest uvitende stemme. For hva var det slags mangler i NP som utløste denne fôrallergien (på dette tispunkt var det selvsagt slått fast og hevet over enhver tvil at lillemann lider av fôrallergi, og at våteksemen helt klart ikke har noen som helst sammenheng med all myggen, knotten og kleggen som ynder å sette seg, nettopp, i buken og bak på albueleddene der pelsen til pelsen er aller tynnest – og i ansiktet hvor det er fryktelig vanskelig å tilfredsstille kløen for små dimlinger med store utfordringer hva gjelder intelligens)? Jo, nei, det var jo disse fettsyrene, da, kom det fram; nå i en ikke fullt så skråsikker og noe dempet autoritetsstemme. For atte, jo, vel, du skjønner, fettet harskner jo, og da blir fettsyrene for lange og vil ikke tas opp i tarmen og sånn, og da, ja, det er jo viktig med fett for å holde huden frisk og fin og sånn, ikke sant, og så må du bruke mer fuciderm og masse, masse penicillin hele tiden for da blir alt bra.

Sukk. Vel, jeg er en blånd liten pige, så jeg ble selvsagt forfjamset og forskrekket og ikke så rent lite bekymret, men en liten tenkepause og gode innspill hjelper langt på vei for å gjennopprette ro i sjelen og tro på egen analyse og kjemikunnskaper. Hvordan våtfôret til lillemann (som er laget av forbausende ferske råvarer, siden varmebehandlet og deretter dypfryst, fraktet i forfrossen tilstand og deretter stablet i fryseren i tette plastposer, og til slutt oppbevart i kjøleskap i maks 4 dager før eventuelle rester blir kastet), hvordan kan det rekke å harskne? Og hvordan i alle dager kan det klare å harskne mer enn tørrfôr, som, sant nok, tørkes, men senere oppbevares i papirfôrsekker i månedsvis, eller i alle fall i flere uker, i noe som heller nærmer seg romtemperatur enn fryservinter, før de kommer til kunden og siden står i en rå kjeller en måned eller to før sekken er tom og ny kommer i hus? Nå er det, gjennomsnittlig, ikke sånn altfor mange hunder som utvikler fôrallergi på grunn av harsknet fett i tørrfôr, så hvordan kan det være en stor fare for hunder som går på korrekt behandlet våtfôr, og for den saks skyld råfôr? Skal jeg være helt ærlig, ville jeg heller smurt Norwegian Polar på brødskiva mi enn å knaske tørrfôr til frokost; selv om tørrfôret er aldri så dyrt og kommer i bittesmå poser. Men jeg foretrekker leverpostei. Spesielt om den skulle vært hjemmelagd og (gud forby!) fullstendig fri for konserveringsmidler, og selv om den (hjelpes!!) hadde bodd en hel uke i kjøleskapet før konsumering. Helt utrolig at jeg ikke er fullstendig dekket av våteksem selv. Mennesker må nok være mye sunnere og friskere enn dagens hunder.

Så ja, nå har jeg ro i sjelen, og jeg tør tvile på veterinærens råd. Ikke for det, hvis våteksemen mot formodning dukker opp igjen, uten noen fornuftig forklaring, er jeg rede til å ta grep og eksperimentere med fôret for å finne ut om det er noe som kan være utslagsgivende i matveien. Men nå er det våte element sporløst forsvunnet fra pelsens rosa buk, dimlemanns ånde har gått fra motbydelig betennelsestank til forfriskende våtfôrduft, og dimletaktene er gjenopptatt. Så kan vi utsette økonomisk ruin og en kulinarisk-depressiv hr. Dimling til dårligere tider.

Reklamer

3 tanker på “om pels og fôrfloker

  1. Hvis ikke du blir forfatter, ja da er du slem mot verden altså! Jeg ler meg ihel her jeg sitter!

    Stakkars lille dimling, høres ikke lett ut med skjermer, utslett og vetrinærer med griske formål… Sistnevnte har vi faktisk vært borti en del ganger selv, alltid like givende å høre på alt våset de klarer å lire av seg…! Kanskje vi skal skifte for vi også, mulig det forebygger gnagsår? Haha! Forøvrig vil kortpelsen meddele at familiejuvelene fremdeles er på plass, og gnagsår er vekk. Han sender en aldri så liten (sympatisk) hilsen til mr. dimling, og håper hans juveler også finner tilbake til formen snart. Også lurer kortpelsens forsørger på om ikke du har tenkt å stille langpelsen din snart? Han er jo rålekker, ansiktsuttrykket er jo til å spise opp! :D

    Vi gleder oss til neste innlegg vi altså :)

    • Haha, tusen takk =)

      Jo, man har egentlig lyst til å belemre utstillingsringene med dimlingen sin, for han er jo så sukkersøt at man kunne bli småkvalm og uggen av mindre. Og så er jeg fryktelig spent på hva slags kritikker han vil få… men hittil har både banken og svinet sagt nei (svinet er streng fordi bankkontoen er tom), og dessuten er det vel mulig at det blir ett og annet minuspoeng på lillemann hvis han stilles nå, og han entrer ringen med liv og lyst og et par dinglende, clean shaven forplantningsorganer mellom et par like barnerumpeglatte lår. Særlig hvis han attpåtil er utstyrt med en gaffateipet herrestrømpe bak, og lampeskjerm foran. Stakkars fugleskremselet.

      Godt å høre at manndommen til den kortpelsede er tilbake i toppform! Håper det holder seg slik =)

  2. Godt og høre han er på bedringens vei vertfall. Håper dere stiller på polarspesialen i melhus 02.10.2010 :) Hadde vert kjempe kjekt og fått møtt deg og hr. dimling.!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s