om kvelden

Hver kveld trekker jeg i pysj, smetter på meg et par bittesmå, brune mokkasiner, setter hendene til munnen og plystrer stille som en lomrøy (tror jeg). Og hver kveld kommer svaret ganske umiddelbart, fra skyggen under et palmetre: et langtrukkent, lavmælt knurrende «håmmmffffhhhii!». Det er slik min utkårede bekrefter vår hemmelige pakt, før han lister seg ut fra sitt skjulested og møter meg med kjærlige, lidenskapelige kyss. Ganske snart klatrer jeg og min kjære John Dimling ned de mange trappene; før hver nye avsats speider jeg utover landskapet med mine skarpe indianerøyne, og når alt er klart, sier jeg «værsågod» og vi lister oss videre. Som skygger stryker vi nedover steinveggene, usynlige og uendelig lydløse, før vi endelig kan liste oss ut på savannen hvor vi kan skjule oss i det høye gresset.

Der går det en hemmelig sti, en sti min far høvdingen ikke vet om, hvor jeg og John Dimling kan vandre i fred for skarpe øyne og lyttende ører. I mine myke mokkasiner løper jeg lydløst og ubesværet mellom bølgende gress, forbi trær som hvisker i vinden. Plutselig innser jeg at det selvsagt ikke er John Dimling jeg har selskap av i kveld, det er min trofaste ganger, øhm, Pwodimling, som traver ved min side! Uberørt av dette plutselige byttet, småløper vi videre over savannen; jeg kjenner tydelig hver kvist på stien, og hver sten, gjennom de myke sålene i skinnskoene, og jeg merker veldig tydelig hvor smidig, rask og uendelig i pakt med naturen jeg er. Ikke rart, jeg er jo tross alt indianer.

Selvsagt bruker jeg ikke seletøy på hesten, som tross alt, på vaskeekte indianervis, er min fetter. Vi er ett, mine tanker er hans tanker og hans hjerte er en like naturlig del av meg som mine egne, lette føtter. Derfor er det ingen rasling i seletøy der vi glir igjennom landskapet; alt som kan høres er et og annet svisj og svosj, og det dempede smellet hver gang en av Pwodimlings hover treffer det myke jordunderlaget. Natten er stille, og luften fyllt av tusenvis av lukter som alle bringer nyheter: tidninger om nytt liv, dyr som har kommet og gått, store kamper og voldsom dramatikk. Jeg trekker alle disse små budgiverduftene sakte inn i lungene, kjenner på odøren av død, parfymen av vekst, – da jeg med ett kjenner en grusom stank av dritt. Kjapt kaster jeg meg ned på huk, speider til alle kanter for å se hvor styggedommen kommer fra, og skjønner straks at det er Pwodimling som har lagt fra seg en real haug. Lydløst og effektivt tryller jeg fram en hømhømpose fra bukselinningen på pysjen, og samler opp hestemøkka slik at ingen skal oppdage at vi har tatt oss denne ulovlige, nattlige ekskursjonen. Som et ekte barn av naturen, bruker jeg selvsagt en biologisk nedbrytbar hømhømpose, så med en bitteliten, men perfekt, håndbevegelse slynger jeg posen langt ut i gresshavet, før jeg og min stolte Pwodimling fortsetter vandringen.

Med ett stanser Pwodimling, han stirrer oppover dalsiden mens han årvåkent spisser ørene. Det er naturligvis unødvendig å nevne at jeg lenge har visst om dyrene han nettopp har oppdaget; jeg er tross alt høvdingens datter og min like finnes rett og slett ikke når det kommer til jakt og sporing av Moder Jords mange barn. Nå ser jeg forresten også helt klart og tydelig at det er min dyktige jaktkamerat og bror, bastardbikkja Pwadimler, jeg har med ut på hemmelig jakt nattestid. Ved hjelp av noen korte og raske, men enormt innviklede håndsignaler forteller jeg ham at vi skal følge sporet etter disse dyrene. Jeg spenner for den smidige buen min, og følger kjapt og lydløst inn i gresset, rett i hælene på Pwadimler. Sporet er langt, og det snor og vender på seg. Likevel henger vi på, og vi finner raskt ut at det er tre dyr foran oss, ei bøffelku med to kalver. Perfekt indianerbytte.

Vi nærmer oss stille, men det er noen ordentlig oppvakte bøfler vi har med å gjøre i kveld. Bøffelkua spisser ørene, ser seg rundt og værer i lufta, før hun legger på sprang med ungene på slep. Pwadimler skal til å løpe etter, men jeg får stagget ham. «La dem løpe», sier jeg, på det intrikate håndsignalspråket vi indianere bruker for å kommunisere med hunder; «de løp over til pionerenes områder».

Og ganske riktig, et par skritt senere står vi på asfalten, vi kan ikke se snurten av hjortedyr hverken her eller der, og dagdrømmen har forsvunnet som dugg for solen; pysjbuksa mi er gjennomvåt og mokkasinene klissete av skviste skogssnegler, mens Dimlingen står og skjelver fordi han har gått spor og det var så himla kult. Så da er det bare å traske hjemover i våte sko som lager gnagsår på hælene, før man fôrer hunden, spiser kveldsmat og går og legger seg.

P.S.: Ingen hjortedyr ble unødvendig skremt eller skadet under dagdrømmeriet, da man sjekket grundig at de ikke var til stede før man lot dagdrømmeriet gå seg selv til hodet, og satte bikkjeskinnet på sporet. Derimot har det ofte hendt at vi har gått på den nevnte stien og måttet snu på grunn av nevnte hjortekolle m/2 kalver, da de har stått der i gresset og …ja, gresset, og Dimlegutt så gjerne ville løpe bort til dem og kose masse. Det får han nemlig ikke lov til, jeg vil ha all kosen selv.

Reklamer

2 tanker på “om kvelden

  1. Åh fine dagdrømmen! Litt skuffet over at din utkårede gikk over til å bli en hest der ett sted, men kom fort over det. Bare bildene i hodet som brått måtte omstilles litt :)

    • Ja, du kan tro jeg ble forvirra selv, der jeg smøg rundt i gresset med først et deilig mannebein, så en gammal gamp og til slutt en stinkende kjøter! :D Men dagdrømmen er fin, den, og hver kveld må det tures med pysj og mokkasiner ;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s