om en liten bjørn i skogen

Han heter ikke Ole Brumm, han kalles pelsen og er ikke vant med at vann kan være mindre enn Nidelva men mer enn 1,5 liter, og at det attpåtil kan lage fenomener som stryk og fosser og sånt. Nå har dyret tatt med skrotingen på noen turer oppi skogen i L-town der det er mye av slikt uvant vann, og pelsen syntes helt tydelig at det var fullstendig unødvendig at vannet skulle bevege sånn på seg, det kunne godt få lov til å ligge helt stille og være blankt og flatt sånn som hjemme i bartebyen. Merkelig nok ville ikke vannet gi etter for dimlingens krav, det kjempet imot alle angrepene fra pelsen ved å sprute vann inn i snuten hans hver gang han beit det. Æsj så ekkelt!

Siden vannet oppførte seg så ubehøvlet, ble det nødvendig å kjefte litt på det. Men tror du vannet hørte etter? Å nei du, selv hvor nøye pelsen var på å stave ukvemsordene med store bokstaver, tok ikke vannet til seg noe av irettesettelsen, men fortsatte dansen nedover elveleiet. Er det rart man blir frustert?

Etterhvert måtte den stakkars pelsede skrotten gå til det skrittet å erklære fallit; vannet lot seg uansett ikke affisere av Den Høybårnes misbilligelse. Man gikk derfor over til å posere for fotografen, som dessverre har så dårlig objektiv (det er godt å ha noe å skylde på) at det fine bildet der han utvilsomt ligner svært så mye på sin NuCh-ete far ble noget uklart.

All denne vassingen (man må for guds skyld ikke få vann så langt opp som til buken, derfor er bading så definitivt uaktuelt) gjør en stakkars pelstomsing våt og ekkel i pelsen, og det er bare én ting å gjøre med det…

Vann i pelsen skal man ikke ha noe av. Derfor førte det til stor misnøye blant fremmøtte pelsdimlinger når undertegnede fant et passende sted å forsere de uhorvelige vannmassene på, og skrittet tørrskodd over de utemmelige naturkreftene og til den andre bredden. Man ville jo så gjerne følge etter, det var tross alt Damen med Godisen som sto på den andre siden, men hvordan gjør man det uten å bli bløt på tottilottene? Kanskje man skulle vade over her?

Neeeei! Usj! Stakkars, ømme pelsskinnet glei på steinene og ble våt på snuten sin, fysjom!

Lille pinglegutt løp langs bredden for å finne et bedre egnet sted, samtidig som han holdt utkikk (eller heller utsnus) etter hvor dyret kunne befinne seg…

Pelsen var flink og fant seg et egnet sted (der jeg selv hadde krysset elva), og prøvde lykken:

Men tror du ikke at det var vann man ble bløt på potene av der også?! Vann er så ekkelt, altså; men samtidig visste han jo at han måtte over på den andre siden for å gjenforenes med familien, ballen og alle godbitene!

Til slutt innså pelsen at han måtte la vann være vann, legge fobien på hylla og la pelsen bli våt og klissete, for det var visst ingen annen måte å forsere de skrekkelige strykene på. Og så var det ikke så ille likevel, faktisk var det så greit at man måtte krysse elva noen ganger fram og tilbake. Nå i ettertid har visst dimlingen glemt hele episoden, for med en gang han ser vann i bevegelse er han rett uti for å hoppe og jage og bite og kjefte på vannet som, ganske uskyldig, bare forsøker å passere nedover dalsiden. Jaja, artig ått ongan.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s