om søskenkjærlighet

Pelsen min ble, som først i kullet, født bak tv-en hos oppdretter en søndags formiddag i desember. Siden tilbragte han 8 uker med familien sin, inntil han rått og brutalt ble revet opp fra den harmoniske tilværelsen i fjellet, og kjørt til byen hvor han pent måtte innfinne seg med en ny, og til tider skummel og overveldende hverdag; helt uten sine 7 søsken, mor, og 5 andre pelsede flokkmedlemmer. Det har til tider vært tøft, både for pelsen og for undertegnede dyr, selv om hverdagen etterhvert stabiliserte seg, og ble både trygg og behagelig for pelsverk såvel som dyr og svin. Uansett, i går var det endelig dagen. Etter 3 måneders venting og lengsel, planlegging og endringer av planer, klaffet alle detaljer, og timeplanene gikk overens: pelsen skulle få besøk av søstra si!

Det er vanskelig å si om det var gjensynsglede eller bare artsfrendeglede, men biskene var tydelig storfornøyde! Lillesøster var omtrent like stor som det pelsen var for en måned siden; men så er han også på størrelse med naboens jevnaldrende Dogo Canariotispe. I alle fall fikk de god anledning til å utfolde seg og gjenoppta søskenkjærlige aktiviteter på marinen – som gjensidig knøvling, hvor de byttet på rollen som knøvler og knøvlet.

Knøvling er slitsomme saker, så de tok seg av og til en liten drikkepause, hvor de to håpefulle utnyttet anledning til å posere for fotografen, dog med stadig større mengder sikkel og grønske i pelsen. Her er det lillesøster som viser seg fra sin beste side.

Da ballen ble kastet for å skape litt mer liv i leken enn rulling og sikling i gresset, ble det tydelig at det var lillesøster som var kjappest i både kropp og topp. Kanskje ikke direkte imponerende, med tanke på hva slags siruphund pelsen ofte viser seg å være, men hun stakk i alle fall av med ballen før skrotingen hadde så mye som oppdaget at det var ball på gang. Hvis den gutten noen gang gjør seg utmerket i samfunnet på noe slags vis, tipper jeg at det ikke vil være hjernekapasiteten som imponerer massene.

Dessverre for damen, men heldig for knotehodet, fikk hun et lite koordineringsproblem når fire unghundbein og en ball skulle fraktes i full fart over plenen. Hun stupte kråke med en finesse som var en turner verdig, hvorpå fjollepelsen smalt inni frøkna med brask og bram. Elegant, unge hr. Dimling! Storebror fikk sitt pass påskrevet med tydelige blokkbokstaver, noe som nok var vel fortjent.

Det fungerte tydeligvis sånn passe, for den frekke unggutten rømte fra irettesettelsen for å stjele ballen, hvorpå han tydelig ertet sin yngre søster med trofeet.

Herfra og ut i hendelsesforløpet vil jeg forsøke å illustrere dimlingens tankevirksomhet:

«Jeg har ballen, jeg har ballen, du kan ikke ta den, jeg løper fort, jeg har ballen…tjihihihi!»

«Jeg har ballen, jeg har ballen! Du kan ikke ta den, jeg har balleeehh….ups!»

«…ballen?!»

«Du er dum.»

For den rystede bloggleser med et sterkt følelsesliv, kan jeg melde at harmoni såvel som søskenkjærlighet var gjenopprettet da ballen ble gjemt (og kort etter, glemt). Da vi tilslutt kom hjem, og den stolte storebror hadde fått mat, vann og tissetur, fant han seg et passende hjørne for en 5-timers skjønnhetssøvn. Etter dette har han vært tydelig rastløs, og har iherdig søkt etter sin søster som nok dessverre måtte reise hjem i går ettermiddag. Det skrotingen ikke vet, er at han forhåpentligvis temmelig snart skal ta en times busstur for å besøke søstra si igjen. To be continued…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s